aroundbooks

aroundbooks

12. juli 2011

Om boksamlinger og boksamlinger







Dipsolitteraten intervjuer med stor entusiasme andre bloggere om bøker, jeg hadde selv æren av å være førstemann ut. Til nå er det blitt 13 intervjuer med stor spennvidde og mange interessante synspunkter og mange innfallsvinkler til bøkenes verden. I intervjuet med bloggeren og litteraturisten Spectatia , bet jeg meg merke i dette svaret på spørsmålet om hva hun synes om et hjem uten bøker:

Jeg synes det er artigere å komme inn i et hjem med bøker enn i ett uten. Men bare det at det finnes bøker er ikke nok, for mange bøker er jo akkurat like intetsigende som eierne sine.

Ja, faktisk, det har man jo erfart. En boksamling er en personlig ting, like mye en avspeiling av sin eier som smaken på andre områder. Nå er det vel min erfaring at intetsigende mennesker sjelden har det man kan kalle en boksamling i det hele tatt, men at det er forskjell på boksamlinger er helt sikkert. Det erfarte jeg ikke minst for noen år siden da jeg drev antikvariat og fartet rundt til folk for å kjøpe bøkene deres. Nå har jeg jo levd et liv med bøker selv og samlet og handlet på antikvariater, så det var kanskje ikke så rart at jeg raskt oppøvet et blikk for hvilke boksamlinger som var noe å ha og ikke - hvilke som bare måtte skipes videre til Fretex eller loppemarkeder, og hvilke som jeg straks så rommet skatter som andre ville være villige til å betale for. Paradoksalt nok var det ofte sånn at de med uinteressante samlinger hadde størst illusjoner om verdien av dem, mens de med interessante samlinger hadde mer beskjedne forventninger. Som i all handel dreier også antikvarvirksomhet om å kjøpe billig og selge dyrt, for å si det kynisk, men jeg tror jeg kan si at jeg betalte en anstendig pris for samlinger som var noe å ha. Som altså var ganske sjeldne. (En annen ting var at arvinger av og til var villige til å godta hva som helst bare for å bli kvitt bøker de hverken hadde interesse av eller plass til selv, selv om det kunne dreie seg om interessante samlinger sett fra et antikvarsynspunkt.)
Hva var så forskjellen på en god og en dårlig samling? Hva var jeg villig til å betale for og hva ikke? For det første er det nokså lett å se om folk har en genuin kjærlighet til bøker eller ikke. Og da mener jeg ikke bare om folk liker å lese - bare leselyst i seg selv kan godt resultere i hyllemetre med uinteressante bokklubbøker (bokklubbbøker fra Bokklubbens glansperiode, med sitt uniformerte utseende, er bruktbokhandleres skrekk, bare overgått av bøker med bibliotekinnbinding). Ikke for å være snobbete, men de interessante samlingene finner man ofte hos folk med høy akademisk utdannelse, slike samlinger er ofte ikke bare preget av et bestemt fagfelt, men også av kulturell interesse og orientering. Og av økonomiske ressurser. Og hvis eieren i tillegg har slektledd bak seg med lignende ressurser, og til alt overmål også er det man kaller en personlighet, kan en antikvar føle lykken smile.
Selv elsker jeg selvfølgelig å komme i hjem med mange bøker, og jeg elsker å se i bokhyllene til folk. Et bedre utgangspunkt for interessante og entusiastiske samtaler kan vel knapt tenkes, samtidig som man gjerne også får en påminnelse om hvor forskjellige vi mennesker er, og hvor forskjellige liv vi lever. For en boksamling er og blir en avspeiling av sin eier, som sagt. Når jeg ser i mine egne hyller, er det livet mitt jeg ser.

5 kommentarer:

Geir Isaxen sa...

Bra innlegg!
Og "uinteressante bokklubbøker (bokklubbbøker fra Bokklubbens glansperiode, med sitt uniformerte utseende, er bruktbokhandleres skrekk", - ja, det kan jeg forstå.
Men jeg er glad i de gamle bøkene fra Den Norske Bokklubbens tidligste dager. De var ofte usedvanlig kvalitetsbevisste, redaktørene i pionértiden. Og hvis jeg ikke har tittelen i hylla, blir jeg riktig fornøyd med meg selv hvis jeg kan kjøpe en gammal DNB-bok for en 10'er. Kremmeren blir selvsagt ikke like glad.

Elisabeth sa...

Jeg er ikke uenig i det du skriver, og kjenner en genuin glede ved tanken på å komme innnom hjem med boksamlinger som faller inn under din definisjon av verdifull. Med motsatt fortegn tenker jeg tilbake på et besøk hos et vennepar av en venn, der jeg med misunnelse oppdaget at de hadde et eget bibliotek designet helt etter min smak. Helt til jeg kikket nærmere på bokhyllene og oppdaget at alle bøkene kun var kjøpt for å se bra ut i hyllene, og neppe var lest en eneste en av dem.

Min egen boksamling er full av nye og gamle bokklubbøker, bøker biblioteket har kassert og solgt på salg, pocketbøker, skolebøker og mye ymse. Definitivt mer passende på Fretex enn på et antikvariat om noen skulle rydde leiligheten etter meg, men likevel verdifull for meg. Fordi, som du sier, når jeg ser inn i bokhyllene mine ser jeg mitt liv. Så får vi se hvordan samlingen utvikler seg med alderen.

Tehme Melck sa...

Geir Isaxen: Vi er vel begge gamle nok til å huske hvor fantastisk Bokklubben var i sin glansperiode, både med litterær kvalitet og grafisk design, og den har utvilsomt betydd mye for leselysten her til lands. Men antikvarisk verdi har bøkene altså ikke fått. Egentlig et paradoks, når man tenker på det.

Elisabeth: Min samling er kanskje verdifull i kraft av sin størrelse, men også for meg er det den personlige verdien (gleden over innholdet) som er klart det viktigste (pluss nytteverdien, selvsagt, siden jeg er forfatter og oversetter. F.eks. har jeg mange ordbøker og oppslagsverk). Noen bibliofil samler er jeg ikke.
Dette med bøker som bare fyller hyllene, slik du opplevde, er faktisk ikke et helt ukjent fenomen for antikvarer. Jeg opplevde det ikke selv den korte tiden jeg drev antikvariat, men hørte av andre om tilfeller hvor folk kom inn og kjøpte bøker i metervis.

Linse sa...

Også jeg synes det var et godt indlæg!

Jeg køber mange bøger på loppemarkeder, og jeg skal hilse at sige, at det ikke kun er den professionelle opkøber, der er mere end trætte af brugte biblioteksbøger og grimme bogklubbøger. Hvor skal man forbi meget l.... før man finder de gode bøger, suk.

Og så kommer jeg til at tænke på en gammel ven: hans mor var antikvitetshandler. En del af hendes forretning bestod i, at opkøbe gamle læderindbundne danske bøger fra 18. og 19. hundredetallet. Så fyldte hun dem ind i en stor container, og lod den sejle til Japan, hvor bøgerne blev solgt til pynt i japanske hjem!

Bai sa...

Godt innlegg! Eg er ein slik bokhyllesnokar, som kikker i bokhyllene, når eg kjem inn til folk. Og ein får interessante samtaler utav det. "Har du lese denne?" og "Den har eg tenkt å lese", kan fort utvikle seg til noko langt meir. Det er mykje identitet i bokhyllene, i alle fall til dei som har kjøpt bøkene for å lese dei.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...