aroundbooks

aroundbooks

18. desember 2011

Et barns jul i Wales








Det var om ettermiddagen på julaften og jeg var i fru Protheros hage, der jeg ventet på kattene, sammen med sønnen hennes, Jim. Det snødde. Det snødde alltid i julen. Desember, slik jeg husker den, er hvit som Lappland, selv om det ikke fantes noen reinsdyr. Men det fantes katter. Tålmodige, kalde og forherdete, med hendene pakket inn i sokker, ventet vi for å kaste snøball på kattene. De skulle snike seg sidelengs over de hvite bakgårdsmurene, spyttende og snerrende, glatte og lange som jaguarer og med grusomme værhår, og de skarpsynte jegerne Jim og jeg, med pelslue og mokasiner fra Hudson Bay, like bortenfor Mumbles Road, skulle slynge de dødbringende snøballene våre mot det grønne i øynene på dem.

De kloke kattene dukket aldri opp. Vi var så stille, to eskimotrippende arktiske krypskyttere i den innsvøpende stillheten fra det evige snøværet - evig, helt siden onsdag, slik at vi absolutt ikke hørte fru Prothero som ropte fra iglooen sin nederst i hagen. Eller, hvis vi hørte det likevel, virket det for oss som det fjerne skriket fra vår fiende og vårt bytte, naboens polarkatt. Men snart ble stemmen høyere. «Brann!» ropte fru Prothero, og hun slo på middagsgongongen.

Og vi løp ned i hagen, men snøballene i armene våre, og ordentlig røyk veltet ut fra spisestuen, og gongongen dundret, og fru Prothero ropte ut om undergangen som en utroper i Pompeii. Dette var bedre enn om alle kattene i Wales hadde stått på muren i en lang rekke. Vi bykset inn i huset, bevæpnet med snøballer, og stanset ved den åpne døren til det røykfylte rommet. Det var virkelig noe som brant, kanskje det var herr Prothero, som alltid pleide sove middag der med en avis over ansiktet. Men han sto midt i rommet og sa «for en fin jul» og slo etter røyken med en tøffel.

«Tilkall brannvesenet!» ropte fru Prothero mens hun dundret på gongongen.
«De er sikkert ikke der,» sa herr Prothero, «siden det er jul.»
Det var ingen brann å se, bare skyer av røyk, og herr Prothero som sto midt inne i dem, mens han veivet med tøffelen som om han dirigerte.
«Gjør noe,» sa han.
Og vi kastet snøballene våre inn i røyken - jeg tror vi bommet på herr Prothero - og løp ut av huset mot telefonkiosken.
«Vi ringer politiet også,» sa Jim.
«Og ambulansen.»
«Og Ernie Jenkins, han liker branner.»
Men vi ringte bare brannvesenet, og snart kom brannbilen og tre store menn med hjelmer slepte en brannslange inn i huset og herr Prothero kom ut akkurat i tide før de satte den på. Ingen kunne hatt en mer bråkete julaften. Og da brannmennene skudde av brannslangen og sto der i det våte røykfylte rommet, kom Jims tante, frøken Prothero, ned og gløttet inn til dem. Jim og jeg ventet, svært stille, for å høre hva hun ville si til dem.

Hun visste alltid hva hun skulle si. Hun så på de tre store brannmennene som sto der med de skinnende hjelmene sine, i røyk og glødende kull og snøballer som smeltet, og hun sa: «Vil dere ha noe å lese?»

Fra Dylan Thomas: Et barns jul i Wales
Oversatt av Geir Gulliksen
Illustrert av Trina Schart-Hyman

3 kommentarer:

Elin sa...

Hva er orginaltittelen?

Tehme Melck sa...

A Child's Christmas in Wales.

Elin sa...

Takk!

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...