aroundbooks

aroundbooks

26. juli 2011

Velg selv!








Jeg har lyst til å komme med et lite apropos til innlegget nedenfor. Å lese er å velge, det tror jeg de fleste er enige om. Men også på lesingens områder er det forbausende mange konvensjonelle mennesker. For noen innlegg siden spurte jeg om hva det er med Murakami. Jeg kan ikke se annet enn at det er snakk om en form for litterært massehysteri. Også lesere går i flokk, som mennesker på så mange andre områder. Det skuffer meg litt, for jeg trodde lesere var relativt bevisste mennesker. En annen konvensjon når det gjelder lesing, er at man skal lese noe lett om sommeren. Hvorfor i all verden? I DETTE innlegget på bloggen sin tidligere i sommer, angående sommerlektyre, sier Børge Skråmestø at man trenger ikke lese det som alle andre leser, man kan for eksempel variere litt og heller prøve en av verdens mest berømte romaner, i dette tilfelle Far Goriot av Balzac (i parentes bemerket finnes denne boka i minst tre ulike oversettelser til norsk, og også med tittelen Gamle Goriot). En glimrende idé, jeg har selv en gang forfektet at sommeren er en ypperlig tid å lese klassikere på, og at det å lese klassikere uansett er en god idé i seg selv.

Dette med at man ikke trenger å lese det alle andre leser, tar også Merete Morken Andersen til orde for i Skriveboka:

"Du trenger ikke lese det alle andre leser
[...] Det er lett å få en følelse av at man har en slags forpliktelse til å lese de bøkene som "alle andre" leser og snakker om for øyeblikket, for å vise verden at man er oppdatert. Men dersom du er en virkelig skriver, er det slett ikke sikkert at du finner de bøkene som passer for deg i Bokklubben eller i avisenes anmeldelser av høstens bøker. Kanskje må du lete utenfor ditt eget land, utenfor din egen tid. Hvis du for et øyeblikk klarer å legge vekk tanken på at all litterær utvikling går som en rettlinjet pil i én retning, altså at litteraturen blir bedre og bedre, kan det være at de verdener og tanker som fins i eldre litteratur, fremstår i nytt lys.

Da er biblioteket bra å ha. Stol på tilfeldighetsprinsippet. Gå rundt mellom hyllene og kjenn etter hvilke bøker som fanger oppmerksomheten. Lån dem med hjem. Gi dem en sjanse, minst tjue sider, og vær villig til å komme boka i møte. Livet som skriver handler mye om å strekke seg, og bøker er som folk; noen må man bruke tid på å bli kjent med, men man får desto mer tilbake når vennskapet er etablert."

Selv leser jeg nå altså den tsjekkiske forfatteren Josef Skvoreky, som jeg aldri hadde hørt om før han ganske nylig dukket opp ved en tilfeldighet og forlangte en plass i min bevissthet. Hans Herlige tider er en aldeles herlig bok, og det slår meg hvor heldige vi er, vi som slipper å streve oss gjennom Murakami eller andre oppblåste motefenomener på det litterære område.

Min oppfordring er: Tenk selv! Ta egne valg! Gå utenom den litterære allfarvei! Hvis du finner de store leseopplevelsene blant bokhandelens bestselgere, så greit, men du kan like gjerne finne dem på biblioteket, som Merete Morken Andersen så varmt anbefaler, en anbefaling jeg varmt slutter meg til  - eller kanskje i dine egne hyller?

25. juli 2011

Josef Skvorecky




Lest noe av Josef Škvorecký i det siste? Nei? Du har kanskje ikke hørt om ham engang? Ifølge en italiensk nettside jeg nettopp var innom, er han omtrent like kjent i hjemlandet Tsjekkia som Milan Kundera. Begge er for øvrig eksil-tsjekkere, Kundera i Frankrike siden 1975 og Skvorecky i Canada siden 1968. En engelsk Wikipedia-side for Skvorecky finnes HER, og HER er forfatterens egen hjemmeside.

Hvis du aldri har hørt om Skvorecky, er vi i samme båt, i hvert fall var vi det inntil ganske nylig, da jeg kom over følgende sitat av Skvorecky på Paris Reviews FB-side: Humorous writers tend to be sad at heart. Ingen original tanke, akkurat, men den traff meg (jeg jobber jo med humor selv) uten at jeg skal psykologisere over det. HER er hele intervjuet med Skvorecky i Paris Review.

Skvorecky, tenkte jeg - hvem er det? Og så fant jeg raskt ut at han var en litterær størrelse. Dette er et tema jeg tidligere har vært inne på i bloggen, og som stadig fascinerer meg, alle disse forfatterne - store forfattere - fra for eksempel sentraleuropeiske land, som vi aldri har hørt om her i landet.

Neste punkt var selvsagt å finne ut om noe av Skvorecky hadde kommet på norsk. Det tvilte jeg sterkt på, men ble overrasket: To av bøkene hans er kommet på norsk. Den ene er novellesamlingen Bass-saksofonen og den andre er den selvbiografiske romanen Herlige tider. En tekst om de viktigste tingene i livet. Det lokale biblioteket hadde dem ikke, men skaffet dem raskt, så nå leser jeg Herlige tider av Josef Skvorecky. Den handler om gymasiasten Daniel Smiricky, som er forfatterens alter ego. Og hva er de viktigste tingene i livet for Danny? Jenter og jazz. Baksideteksten lyder slik:

«Hva straffer du meg for, Gud? Hvorfor skapte du piker i det hele tatt hvis en god katolikk ikke engang kan legge hånd på dem?» sukker den kåte unggutten Daniel.
Daniel Smiricky er gymnasiast i en liten by i Tsjekkoslovakia under krigen, og hans eneste interesser er jenter og jazz. Jazzen utgjør hans intellektuelle univers og meddelelsesform, jentene og de utallige mislykkede forsøk på å oppnå deres ’gunst’ hans ’praksis’. Alle de vakre jentene i den lille byen later til å ha inngått en sammensvergelse mot ham og morer seg kostelig.
’Herlige tider’ foregår under den andre verdenskrig. Mot problemene med Gestapo og krigens vold trer fortellingens bittersøte ironi, vidd og livsglede fram i skarpt relieff.»

20. juli 2011

Ord for dagen i dag


Du er bare én
av mange, den
eneste av alle

Fra "Talls tale"
Tom Lotherington: Iakttagelser, dikt 1975 

Foto fra Vigelandsanlegget i Frognerparken
Tehme Melck

17. juli 2011

Bøkers skjebne




Da jeg var hos Halfdans bokhus i Drangedal nylig (se noen innlegg nedenfor eller trykk på temaet), viste det seg at lyrikkhyllen var svært velfylt fordi Halfdan hadde overtatt en del lyrikk fra Nissedal folkeboksamling. Jeg benyttet anledningen til å kjøpe tre diktsamlinger av forfatter- og oversetterkollega Tom Lotherington, debutboken Hverdagsfantasier (1972), Det kan ikke fortsette slik (1975) og Vanegalleriet (1978), alle i originalinnbinding. Fra før av har jeg hans tre romaner, pluss biografiene om Wildenvey og Harald Sverdrup. Dermed mangler jeg nå tre av hans i alt ti bøker, diktsamlingene Tilstander (1978) og iakttagelser (1996), og gjendiktningen av Blaise Cendrars Prosa om den transsibirske jernbanen (1994).





Det burde ikke ha kunnet fortsette slik, men det gjorde det.



Ifølge Halfdan hadde Nissedal folkeboksamling usedvanlig mye lyrikk. Det er imidlertid mulig at biblioteksjefens lyrikkinteresse var omvendt proporsjonal med låntagernes, siden ingen av Lotheringtons tre diktsamlinger noen gang hadde vært utlånt. De to første var usprettede, og ikke et datostempel var å finne noe sted. Det er nesten som om tittelen Det kan ikke fortsette slik var blitt en kommentar til sin egen skjebne. Men alt har en ende, også disse tre bøkenes passive tilværelse i Nissedal folkeboksamlings hyller. Etter å ha blitt omsatt i Halfdans bokhus for kr. 10 per stykk, er de nå forflyttet til en ny tilværelse i mine hyller. Om de blir sprettet og/eller lest, kan jeg ikke garantere, men nå har de i hvert fall status som samleobjekter.





Tom Lotherington i datidig forfatterpositur.
Debutboken Hverdagsfantasier (1972)

15. juli 2011

How to Read a Novel




Endelig har jeg kjøpt How to Read a Novel av John Sutherland. Virkelig på tide! Ifølge forfatteren selv "a truly important book". I hvert fall en både underholdende og lærerik bok om kunsten å lese. Her er forordet:





I recall one evening walking to the underground with AS Byatt, after a day's teaching. We were both then lecturers in the same English Department. Why, I asked, did she publish so much higher journalism: I couldn't open a copy of a literary supplement or an opinion-forming magazine without seeing her name. It was great stuff, but why so much?

"Because I need shoes," she replied, dryly, "and I like to buy new ones from time to time." She then went off to get her train to Wandsworth.

Nowadays the author of Possession could outbuy Imelda Marcos - were she so inclined. Probably Wandsworth, too. And when she writes (she still does a lot of it in the prints), I suspect, Dame Antonia now writes for herself: not for shoe-leather. And very well she writes.

Most authors' motives are impure (what was it Byron said: "money, fame, and the love of beautiful women"?) My motives in writing How to Read a Novel were, I admit, mixed. No beautiful women, alas. Shoes? Perhaps.

A main motive, the worm in my apple, was embarrassment. Embarrassment, that is, at how little fiction I've read, set against the mass there is to read. It's the familiar "so many novels, so little time" problem. It's also an insoluble problem. The stuff spills out faster than one can even read the listings of what one will never get round to reading. Every time one logs on to amazon, there's another half million - all yours for a click and a flash of plastic. The buying experience has been sped up to nano-seconds. Reading practice is something else: even the most practised reader of fiction will be doing well to manage a page a minute.

One can, of course, as recommended by the witty Frenchman Pierre Bayard, whose Comment parler des livres que l'on na pas lus? (How to Talk About Books One Hasn't Read) was published in 2007, go in for the higher bluffery. Since - as Bayard shrewdly points out - the person (or class) you're talking to won't probably have read the book either, you can usually fake it. But, possibly, someone will have read what you haven't and are talking about, with all the confidence of the consummate un-reader. Sod's law applies to literary conversation as much as to anything else in life. At one's back one always hears the whirring of the bullshit meter (is there a French word for "bullshit"? How about "sod's law"?)

How best to invest one's tiny mite: the (say) 1,001 novels one can read in a lifetime? Our current addiction to "best ever", "must read", "bestseller" lists, charts, and tables reflects that anxiety. This taxonomic desperation originated, literary historians record, in the 1890s, at exactly the same time, as the historians elsewhere record, that the number of new novels produced annually began to overflow the containers society has for them.

As a number of reviewers pointed out (some indulgently, others less so) How to Read a Novel did not, in any detail, instruct on how to read, so much as how to position oneself to undertake that act. How, as it were, to close in on the novel, fending off commercial coercion, word-of-mouth seductions, the herd instinct to thunder along behind the crowd - above all, how to dig out the right book from the huge mass available.

An ever more massive mass. On the day I'm writing this, Forbes Magazine proclaims last year to have been the richest ever for the human race. I would wager that, for English Language readers, 2006-7 was also the richest-ever year for fiction. And, for a certainty, 2008 will be even richer. This is not merely a function of ever more new novels as the fact that - unlike other products - old novels do not disappear once consumed. Like old soldiers, they never fade away. The must-read archive gets bigger and bigger. Bestseller lists used to contain ten titles. Now it's up to a hundred. It's like a mountain which grows faster than any reader can climb. How to be well-read in the 21st century? Can one be well-read?

As the sad witness of lottery winners testifies, vast wealth seldom makes life easier. We are, as regards the range, quality, and sheer number of novels available to us in 2007, better off than all generations before us. "Embarrassment" is inadequate to describe the dilemmas this unprecedented richness poses. It is not (as it was in my youth) disposable cash which defines the dilemma as available time. We live longer than they did but even if we lasted as long as Swift's Struldbrugs the reader's eye would never catch up with the writer's hand.

A related, more intractable, and perennially fascinating issue is why we need so much narrative in our lives. It's not just novels. Why is it that 100 per cent of what is shown on our cinema screens, over fifty percent on our TV screens is fictional narrative. Even newspaper and magazine articles are sucked, inexorably, to the condition of "stories" with beginnings, middles, and ends.

Why, in a life where (as a modern Gradgrind would say) Fact is paramount, hurry incessant, and the real world so pressing do we crave such large, time-wasting, doses of fiction? Dickens, the creator of Gradgrind, proposes one answer: "people muth't be amuth'd", as the circus-master Sleary (rather too liquidly in my view) insists.

Imagination, Dickens argues, must be fed if we are to live full lives: deny that nourishment, and life shrivels. Man does not live by fact alone. One of the novelist's targets in Hard Times (along with the political economists, the utilitarians, and Preston's striking textile workers) was the anti-fiction prejudice the newly founded public libraries in Britain.

The public library battle has been well won. The novel triumphs on its shelves. But in the interwar years of the 20th century, fiction faced an even sterner cultural test than the stony faced public librarian. How could reading novels justify itself as a university subject? Belletrism - the notion that fictional prose was an art which connoisseurs could relish like fine wine was deemed to be beneath the level of an academic "discipline". Too weak-wristed. Something strenuous was required - as strenuous as Anglo Saxon, or classics.

From Cambridge University came a saving strategy - a way of reading novels as "critically" as philologists read Ormulum or chemists turned blue litmus paper red. Fiction the new puritans of reading declared, had two contrary characters. The first (wholly deleterious) was escapist. The novel, like gin, was the shortest way out of Manchester, or wherever. On its wings, little Wellsian people, leading their little lives, could drug themselves into accepting those little lives. The mill-girl, dosing herself with regular drams of romance from Peg's Paper, or the Kippsian counter-jumper with a "shilling shocker" stuck in his hip pocket was the image associated with this fiction. Critical sneer was the approved dismissive technique.

There was, however, another worthier kind of fiction which offered engagement, not escape from the real world. These novels lent readers (the relatively few capable of profiting from the loan) the privilege of sharing a superior sensibility: seeing the real world through other eyes which rendered the world more, not less, real. The trick was to separate one kind of novel from the other. The faculty required, for this operation, was "discrimination". The critical razor, applied to the mass, could find the vein of gold among the mountainous dross.

Famously the Leavises, with whom this harsh doctrine is principally associated, found room on their bookshelves for only a yard or two of truly worthwhile works (together with the yard or two of their own - justifying the first yard). The avatar was DH Lawrence. The stricter sect of Leavisites held to the belief that after Lawrence, there was nothing. The rim of the fictional universe had been reached with Women in Love.

It was an intellectually gratifying, and highly economic doctrine, but radically ungenerous. Those who, like myself, were subjected to it in the decades that its parsimony dominated university study of fiction felt that it left one culturally airless. There was all that activity, elsewhere, which one was prohibited from even thinking about.

In recent years more relaxed, and intellectually curious academic disciplines (notably literary sociology, and media studies) have widened the gate from its Leavisian straitness. I have even read answers on Jackie Collins in finals papers, and (many, many) dissertations on graphic fiction. Neil Gaiman is now scrutinised as rigorously as was once the artist-prophet of Eastwood.

But the big questions remain. Why so many novels? How should we (can we) deal with them? Why do we need them? And, if we need them, how do we make the necessary moves so as to invest our reading time wisely.

There are, I think, no easy answers. My own view is that with the rise of the novel (as Ian Watt memorably called it) in the eighteenth century, human consciousness was as revolutionised as it was by Watt and steam power, by the 1832 Reform Act and the extension of the franchise, or even (to be personal) by the 1963 Higher Education Robbins Report.

With mass access to fiction it became legitimate for any literate persons, of any class, to fantasise infinite possibilities, and to feed those possibilities back into their own lives. That life became larger and more potential.

Making the right choices, however, as in all other defining areas of life remains life's most difficult thing. Not least, I would argue, with the novels one chooses as companions along the way.

12. juli 2011

Om boksamlinger og boksamlinger







Dipsolitteraten intervjuer med stor entusiasme andre bloggere om bøker, jeg hadde selv æren av å være førstemann ut. Til nå er det blitt 13 intervjuer med stor spennvidde og mange interessante synspunkter og mange innfallsvinkler til bøkenes verden. I intervjuet med bloggeren og litteraturisten Spectatia , bet jeg meg merke i dette svaret på spørsmålet om hva hun synes om et hjem uten bøker:

Jeg synes det er artigere å komme inn i et hjem med bøker enn i ett uten. Men bare det at det finnes bøker er ikke nok, for mange bøker er jo akkurat like intetsigende som eierne sine.

Ja, faktisk, det har man jo erfart. En boksamling er en personlig ting, like mye en avspeiling av sin eier som smaken på andre områder. Nå er det vel min erfaring at intetsigende mennesker sjelden har det man kan kalle en boksamling i det hele tatt, men at det er forskjell på boksamlinger er helt sikkert. Det erfarte jeg ikke minst for noen år siden da jeg drev antikvariat og fartet rundt til folk for å kjøpe bøkene deres. Nå har jeg jo levd et liv med bøker selv og samlet og handlet på antikvariater, så det var kanskje ikke så rart at jeg raskt oppøvet et blikk for hvilke boksamlinger som var noe å ha og ikke - hvilke som bare måtte skipes videre til Fretex eller loppemarkeder, og hvilke som jeg straks så rommet skatter som andre ville være villige til å betale for. Paradoksalt nok var det ofte sånn at de med uinteressante samlinger hadde størst illusjoner om verdien av dem, mens de med interessante samlinger hadde mer beskjedne forventninger. Som i all handel dreier også antikvarvirksomhet om å kjøpe billig og selge dyrt, for å si det kynisk, men jeg tror jeg kan si at jeg betalte en anstendig pris for samlinger som var noe å ha. Som altså var ganske sjeldne. (En annen ting var at arvinger av og til var villige til å godta hva som helst bare for å bli kvitt bøker de hverken hadde interesse av eller plass til selv, selv om det kunne dreie seg om interessante samlinger sett fra et antikvarsynspunkt.)
Hva var så forskjellen på en god og en dårlig samling? Hva var jeg villig til å betale for og hva ikke? For det første er det nokså lett å se om folk har en genuin kjærlighet til bøker eller ikke. Og da mener jeg ikke bare om folk liker å lese - bare leselyst i seg selv kan godt resultere i hyllemetre med uinteressante bokklubbøker (bokklubbbøker fra Bokklubbens glansperiode, med sitt uniformerte utseende, er bruktbokhandleres skrekk, bare overgått av bøker med bibliotekinnbinding). Ikke for å være snobbete, men de interessante samlingene finner man ofte hos folk med høy akademisk utdannelse, slike samlinger er ofte ikke bare preget av et bestemt fagfelt, men også av kulturell interesse og orientering. Og av økonomiske ressurser. Og hvis eieren i tillegg har slektledd bak seg med lignende ressurser, og til alt overmål også er det man kaller en personlighet, kan en antikvar føle lykken smile.
Selv elsker jeg selvfølgelig å komme i hjem med mange bøker, og jeg elsker å se i bokhyllene til folk. Et bedre utgangspunkt for interessante og entusiastiske samtaler kan vel knapt tenkes, samtidig som man gjerne også får en påminnelse om hvor forskjellige vi mennesker er, og hvor forskjellige liv vi lever. For en boksamling er og blir en avspeiling av sin eier, som sagt. Når jeg ser i mine egne hyller, er det livet mitt jeg ser.

8. juli 2011

En hyllest til regnet







Skal man tro mediene nå om sommeren, er regn noe av det mest katastrofale man kan bli utsatt for. Bak dette banale skvalderet lurer forestillingen om det perfekte sommervær, som bare fører til frustrasjon fordi det er en illusjon.

Akkurat nå sitter jeg på «uterommet», en liten overbygd terrasse hvor jeg tilbringer store deler av sommeren og inntar alle måltider med utsikt over hagen. Hagen min er ganske stor, og helt avskjermet fra omverdenen med hekker og bugnende løvtrær.

Regnet siler, og jeg nyter det i fulle drag. Sommerregn har sin egen lyd, et vakkert, monotont sus som ingen musikk kan måle seg med, og det fremkaller helt spesielle farger og ikke minst dufter. Dufter av gress og vekster og fuktig jord. Det er nesten til å bli beruset av, i den grad at rødvin nærmest blir overflødig.

HER er et innlegg fra juli 2008, da jeg også satt på uterommet som i dag og nøt regnet.

You can't possibly read it all, so stop trying.








Interessant artikkel: You can't possibly read it all, so stop trying. Ingen ny og ukjent problemstilling for lesende bloggere akkurat, men uansett velformulert og tankevekkende her, synes jeg.

6. juli 2011

Hva er det med Murakami?







Ja, hva er det med Murakami? Hans nyeste bok, 1Q84, har solgt i enorme opplag i hjemlandet, og er foreløpig den av hans bøker som er trykt i størst opplag i innbundet form her i Norge. Totalt skal han visst ha solgt flere hundre tusen bøker her i landet. Eksakte tall er ikke så interessante, Murakami er en stor kommersiell suksess. Vil det også si at han er en litterær suksess, kvalitetsmessig? Etter min mening ikke. Jeg har to av bøkene hans i hylla, Dans, dans, dans og Kafka på stranden (Kafka på stranden, denne jålete tittelen. Men salgsfremmende, uten tvil.) Den første har jeg lest, men oppdaget da jeg nå tok den frem og kikket på den igjen, at jeg ikke husker noe som helst av den. Kafka på stranden ga jeg opp nesten halvveis. I mine øyne er Murakami altfor ordrik og en dårlig forteller. Jeg har litt det samme forholdet til Pamuk, for øvrig, noe jeg har skrevet om tidligere i bloggen. Pamuks Snø var riktig nok en opplevelse, men andre bøker av ham har jeg gitt opp. Også han er for ordrik og omstendelig for meg. Og begge to svært overvurderte som forfattere.

Men altså, Murakami. Hva er det med Murakami? Etter min mening har han klart å bli en slags underholdningsforfatter for de intellektuelle. Og så er det «bestselgersyndromet» selvsagt - folk kjøper ham fordi andre kjøper ham, og leser ham fordi andre leser ham. Eller leser ham ikke, eventuelt. (Hvor mange uleste eks av Sofies verden står det for eksempel ikke i bokhyllene rundt om i verden? Hvis en forfatter fikk betaling etter hvor mange bøker som faktisk ble lest, ville Jostein Gaarder neppe vært mangemillionær.) Murakami ringler med sine tomme bjeller, og en saueflokk av lesende intellektuelle dilter etter. Det er omtrent som med grønn te, før ble man som tedrikker i det minste tilbudt Earl Grey, som kan fungere som erstatning for en god svart te, men nå er det grønn te som gjelder. Jeg vil ikke fornærme dem som virkelig liker grønn te, kos dere med den. Poenget er bare at det nesten ikke er noen som liker grønn te, for grønn te smaker ingenting, og hvis den smaker noe, smaker den pyton. Grønn te er intellektuelt jåleri, akkurat som Murakami. Det er in akkurat nå, akkurat som Murakami er in, og da skal alle ha det. Det er politisk korrekt, det er en måte å vise hvor intellektuell og «riktig» man er. Som sagt er det ingen som egentlig liker grønn te, og jeg tror ikke det er så mange som innerst inne liker Murakami heller.

Men nok en gang tilbake til Murakami. Jeg er jo som leser inne i en nokså intens Graham Greene-periode for tiden (og det vil jeg bare ha sagt, at jeg kommer aldri til å lese noe bare fordi det er mote eller in eller politisk korrekt akkurat nå. Jeg dilter ikke i flokk, heller ikke som leser), og det slår meg, for eksempel med tanke på Murakami, og til dels også Pamuk, hvilen enorm forteller Graham Greene er. For en eminent kombinasjon av ytre og indre spenning, for en dynamikk i fremstillingen, og for en dyplodding av menneskesjelen. Graham Greene skriver fletta av de fleste. Murakami og Pamuk når ham litterært sett ikke til knærne engang.

Jeg skal ikke gå så langt som til å påstå at virkelig litterær kvalitet er mangelvare i dag. Det ville være det samme som å påstå at alt var bedre før, og det er noe jeg vokter meg vel for å si, for det er ikke sant. Det litterære feltet er dessuten så stort og uoversiktlig i dag at det er vanskelig å ha noen oversikt. Men jeg kan ikke la være å trekke frem ett eksempel på sublim skrivekunst i dag, nemlig den franske forfatteren Philippe Claudel, som jeg har omtalt en del her i bloggen. Hvorfor blir ikke han lest i Norge? Han står litterært sett høyt hevet over Murakami. Claudel er, høyst fortjent, en stor stjerne i hjemlandet, på norsk er det bare kommet to bøker av ham, og det ser ikke ut til å komme flere. Noen kommersiell suksess tviler jeg sterkt på at hans norske utgaver har vært. Flere andre av Claudels kaliber kan sikkert nevnes, jeg har som sagt ikke oversikten, men det finnes garantert andre eksempler på skrivekunst av ypperste klasse, litterære perler, som drukner i mengden, og som saueflokken av Murakami-beundrere bare stormer forbi i sin massesuggesjon. Dem om det. Jeg skal ikke ta Murakami-illusjonen fra noen. Kos dere med ham.

3. juli 2011

Halfdans bokhus




Halfdans bokhus i Drangedal har nå fått egen hjemmeside HER med nødvendige opplysninger om åpningstider og beliggenhet. Men ikke en eneste av bøkene er på data, og Halfdan sender dessuten ikke, så man kan ikke handle via hjemmesiden, man må pent dra dit. Det er da også bryet verd, siden Halfdans bokhus formodentlig er Norges største antikvariat (Halfdan bruker ikke selv det ordet), og prisene kanskje er Norges minste. Til orientering har ikke Halfdan betalingsterminal heller, så her er det kontanter som ruler.

Jeg var der i dag, og kjøpte 15 bøker til en snittpris på ca kr. 23. Da fikk jeg Graham Greene, Jonathan Franzen, Henrik H. Langeland, Lawrence Durrell, Søren Kierkegaard, Bret Easton Ellis, P.G. Wodehouse og enda mer. Alle meget pene og med smussomslag. Og så fikk jeg gratis te og nybakte kanelboller av kona til Halfdan, og en hyggelig bokprat med sjefen sjøl.

1. juli 2011

To som kysser under løvet









Ikke at jeg egentlig hadde tenkt å gjøre et tema av det, men gårsdagens innlegg inspirerte til å hente frem denne André Bjerke-klassikeren, som er noe av det mest sommerlige jeg vet:

To som kysser under løvet,
er forsvunnet fra planeten
for en verden som vil prøve
å forpurre kjærligheten.

Ingen fredsforstyrrer finner
to som kysser under løvet,
når de sommerskog-forsvinner
og blir ett med blomsterstøvet.

Ikke skal de to behøve
bry seg om at noen kommer!
To som kysser under løvet,
skjules av den store sommer.

Munn av mann og munn av kvinne:
uforstyrret kan de øve
lysets gjerninger der inne,
to som kysser under løvet!

André Bjerke

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...