26. desember 2011

Å lese er å velge

For la oss si hundre år siden kunne et lesende menneske ha bortimot full oversikt over hva som ble utgitt av bøker, skille ut det man ikke ville lese, og overkomme å lese det man ville lese. I dag er dette en umulighet på grunn av mengden.

Å lese i dag innebærer dermed også at man hele tiden må velge. Ikke bare skille ut det man ikke vil lese fra det man vil lese, men også velge ut - blant alle de bøkene man har lyst til å lese - det man foretrekker fremfor andre, og til syvende og sist: Det man kan overkomme å lese.

Jeg har grublet litt over hvordan jeg selv velger. Jeg tenker meg at jeg grovt sett kan dele disse valgene inn i to kategorier; de lange linjene og de korte.
De lange linjene består av klassikere, det man kan kalle kanoniske bøker, samt forfattere jeg har hatt et forhold til over lengre tid, det vil si forfattere som jeg kanskje har hatt «perioder» med, men som jeg også vender tilbake til. Dette er som regel forfattere som er godt representert i egne hyller. Graham Greene er et godt eksempel.

De korte linjene består av forfattere jeg leser en eller flere bøker av, kanskje på innskytelse, etter tips fra andre, eller det man kan kalle tilfeldigheter. Jeg har i opptil flere tidligere innlegg beskrevet hvordan bøker nærmest «faller i hendene» på meg på biblioteket, for eksempel. Eller hvordan uleste bøker i egne hyller plutselig kan påkalle seg oppmerksomhet og forlange å bli lest, kanskje etter å ha stått der i flere årtier.

Som det fremgår av årets leseliste (se spalte til venstre på siden), leste jeg nylig Dylan Thomas’ Portrett av kunstneren som hvalp. Hvorfor gjorde jeg det? Jeg har aldri hatt noe forhold til Dylan Thomas og så vidt jeg vet aldri lest noe av ham, selv om han selvfølgelig er et kjent navn også for meg. Men jeg vet hvorfor jeg plutselig lånte denne boka på biblioteket og leste den. I et interjvu tidligere i høst bet jeg meg merke i denne uttalelsen fra Ragnar Hovland, antagelig i en enquete over hvilke bøker som hadde betydd noe spesielt for forfatterne som ble intervjuet. Om Thomas’ bok sa Ragnar Hovland: «Uventa møte med ein skrivemåte eg ikkje hadde møtt før og som fekk meg til å ønskje eg kunne skrive slik.»

Formuleringen «ein skrivemåte eg ikkje hadde møtt før» pirret nysgjerrigheten i meg, siden jeg har en forkjærlighet for det Henrik M. Langeland kaller «språkdrevne» bøker. Jeg tror ikke det er noe som fascinerer meg så sterkt som når jeg støter på en forfatter som så å si har sitt eget språk, som skriver på en måte jeg ikke har opplevd før.

Og ganske riktig - Dylan Thomas var en slik forfatter. Det var en fantastisk leseopplevelse. Jeg skal komme tilbake til boka i et eget innlegg.
Slik ble altså dét valget foretatt.

Som det også fremgår av leselisten, har jeg også lest tre krimbøker i høst, av Jørn Lier Horst. Jeg vil ikke kalle dette en lang linje, siden jeg ikke er glad i krim og en krimbok jo ikke er en bok man vender tilbake til. Når jeg velger å lese tre bøker av én forfatter innen en kategori jeg ikke liker, skyldes det noe så prosaisk som at jeg kjenner forfatteren og derfor, primært sett ut fra ren høflighet, også vil ha lest bøkene hans og kjenne forfatterskapet hans. En helt grei grunn, synes jeg. Det er derimot ikke av høflighet at jeg faktisk er kommet til å like bøkene hans. Når det først skal være krim, tror jeg ikke at jeg kunne vært heldigere.

Siden jeg omtrent ikke leser annen krim, har jeg selvsagt dårlig med sammenligningsgrunnlag, men litt har jeg da lest, og Horts bøker liker jeg fordi 1) de er ikke utpenslet når det gjelder grusomheter (dette vil noen kanskje protestere mot, jfr. det hodeløse liket av en ung jente på Torget i Larvik, men jeg mener nå likevel at jeg har mine ord i behold), 2) de foregår på steder i mitt nærmiljø, 3) de er skrevet i et liketil, funksjonelt språk og har troverdige miljøskildringer både av politi og forbrytere. Som de fleste vil vite, er forfatteren selv kriminaletterforsker og bruker selvsagt sin yrkeskunnskap og -erfaring når han skriver, men ikke på noen show-off-måte).

Det var dét valget. To eksempler på det jeg kaller «korte linjer».
Akkurat nå leser jeg Brødrene Karamasov. Det er et eksempel på et valg som følger en lang linje. Dostojevskij er en klassiker, en kanonisk forfatter, og jeg har alltid hatt et forhold til Brødrene Karamasov idet jeg har prøvd å lese boken noe sånt som fire ganger før, uten å klare å trenge gjennom den. En tilfeldig bemerkning under Gyldendals julemiddag i år fikk meg til å finne den frem igjen, med klar intensjon og i sikker forvissning om at denne gangen skulle jeg lese den. Og virkelig - jeg leser den nå med en helt annen fordypning og iver enn før. Lesetakten er god, og ingenting tilsier at jeg ikke skal lykkes i å lese Brødrene Karamasov denne gangen.

Vi har nettopp lagt bokhøsten bak oss, en tid hvor den litterære overfloden nærmest overvelder oss, i hvert fall oss som leser Klassekampen og Morgenbladet. Anmeldelser og annonser er fulle av superlativer og anbefalinger. Hva skal man kjøpe, hva skal man lese? Merethe Lindstrøms siste roman trekkes frem som en av høstens beste, Sara Stridsbergs Darling River er «ubeskyttet tekst fra en naturkraft» - det lyder jo spennende og utfordrende - Mette Karlsviks bok om Björk «gløder av energi og vilje til lys». Cathrine Knudsen skriver fletta av de fleste i Norge i dag ifølge Klassekampen, ifølge Morgenbladet inneholder hennes siste roman «noe av den beste prosaen utgitt på norsk i år». Slik kunne man ramse opp i nær sagt det uendelige. La oss for all del håper at kritikerne har rett; la oss håpe at det virkelig skrives så mye bra i Norge.

Men hva skal man velge? Det er dét som er spørsmålet. Kan jeg la være å lese Cathrine Knudsen, for eksempel? Kan jeg la være å lese «noe av den beste prosaen utgitt på norsk i år?» Svaret er: ja. Jeg tror faktisk jeg kan det. De smakebitene jeg har lest av Cathrine Knudsen, har ikke gitt mersmak. Kanskje er det hennes skyld, kanskje er det min skyld. Det er ikke godt å si.

Poenget er at jeg nå er fremme ved ett av mine kriterier for valg. Jeg foretar i veldig liten grad mine valg ut fra anmeldelser. Det beror neppe på at jeg ikke har tillit til anmelderne, men anmelderne kan ikke tenke og føle for meg. Deres kriterier er ikke mine. Rent fornuftsmessig burde jeg jo lese Cathrine Knudsen, for nå å bruke henne som eksempel, siden hun skriver så gnistrende godt. Men jeg velger ikke ut fra fornuft. Jeg velger ut fra inspirasjon, innskytelser, tilfeldigheter som ikke er tilfeldigheter, kimer som en gang er plantet, og som plutselig kan våkne til liv av en bemerkning, en pirring av nysgjerrigheten, noe som plutselig hentes frem fra hukommelsen. Tusen ulike grunner som unndrar seg en rasjonell forklaring - det er de valgene som fungerer best!

Det kan godt hende jeg hadde lest Dylan Thomas hvis en anmelder hadde trukket ham frem fra glemselen, men Hovlands bemerkning talte direkte til det kreative i meg. Hvis Jørn Lier Horst hadde fått dårlige kritikker (det får han ikke), hadde jeg lest ham likevel.

At opptil flere nålevende og gnistrende gode moderne norske norfattere kanskje må vike plassen for Dostojevskij, gjør meg ingenting. Ikke fordi jeg ikke vil lese nåtidig norsk litteratur, for det vil jeg gjerne, og det gjør jeg også, men bare gjennom en hardhendt utvelgelsesprosess ut fra mine egne helt personlige og helt uutgrunnelige kriterier.

18. desember 2011

Et barns jul i Wales








Det var om ettermiddagen på julaften og jeg var i fru Protheros hage, der jeg ventet på kattene, sammen med sønnen hennes, Jim. Det snødde. Det snødde alltid i julen. Desember, slik jeg husker den, er hvit som Lappland, selv om det ikke fantes noen reinsdyr. Men det fantes katter. Tålmodige, kalde og forherdete, med hendene pakket inn i sokker, ventet vi for å kaste snøball på kattene. De skulle snike seg sidelengs over de hvite bakgårdsmurene, spyttende og snerrende, glatte og lange som jaguarer og med grusomme værhår, og de skarpsynte jegerne Jim og jeg, med pelslue og mokasiner fra Hudson Bay, like bortenfor Mumbles Road, skulle slynge de dødbringende snøballene våre mot det grønne i øynene på dem.

De kloke kattene dukket aldri opp. Vi var så stille, to eskimotrippende arktiske krypskyttere i den innsvøpende stillheten fra det evige snøværet - evig, helt siden onsdag, slik at vi absolutt ikke hørte fru Prothero som ropte fra iglooen sin nederst i hagen. Eller, hvis vi hørte det likevel, virket det for oss som det fjerne skriket fra vår fiende og vårt bytte, naboens polarkatt. Men snart ble stemmen høyere. «Brann!» ropte fru Prothero, og hun slo på middagsgongongen.

Og vi løp ned i hagen, men snøballene i armene våre, og ordentlig røyk veltet ut fra spisestuen, og gongongen dundret, og fru Prothero ropte ut om undergangen som en utroper i Pompeii. Dette var bedre enn om alle kattene i Wales hadde stått på muren i en lang rekke. Vi bykset inn i huset, bevæpnet med snøballer, og stanset ved den åpne døren til det røykfylte rommet. Det var virkelig noe som brant, kanskje det var herr Prothero, som alltid pleide sove middag der med en avis over ansiktet. Men han sto midt i rommet og sa «for en fin jul» og slo etter røyken med en tøffel.

«Tilkall brannvesenet!» ropte fru Prothero mens hun dundret på gongongen.
«De er sikkert ikke der,» sa herr Prothero, «siden det er jul.»
Det var ingen brann å se, bare skyer av røyk, og herr Prothero som sto midt inne i dem, mens han veivet med tøffelen som om han dirigerte.
«Gjør noe,» sa han.
Og vi kastet snøballene våre inn i røyken - jeg tror vi bommet på herr Prothero - og løp ut av huset mot telefonkiosken.
«Vi ringer politiet også,» sa Jim.
«Og ambulansen.»
«Og Ernie Jenkins, han liker branner.»
Men vi ringte bare brannvesenet, og snart kom brannbilen og tre store menn med hjelmer slepte en brannslange inn i huset og herr Prothero kom ut akkurat i tide før de satte den på. Ingen kunne hatt en mer bråkete julaften. Og da brannmennene skudde av brannslangen og sto der i det våte røykfylte rommet, kom Jims tante, frøken Prothero, ned og gløttet inn til dem. Jim og jeg ventet, svært stille, for å høre hva hun ville si til dem.

Hun visste alltid hva hun skulle si. Hun så på de tre store brannmennene som sto der med de skinnende hjelmene sine, i røyk og glødende kull og snøballer som smeltet, og hun sa: «Vil dere ha noe å lese?»

Fra Dylan Thomas: Et barns jul i Wales
Oversatt av Geir Gulliksen
Illustrert av Trina Schart-Hyman

15. desember 2011

Hvorfor jeg elsker Amazon





Ser dette ut som en mann du har lyst til å handle bøker hos? Mitt svar er JA. Amazons grunnlegger og leder, Jeff Bezos. Amazon er verdens største nettbutikk.



Dette innlegget er egentlig et tilsvar til Elins og Odettes kommentarer til innlegget under. Jeg har prøvd flere andre utenlandske bokhandler på nett, blant annet The Book Depository på Elins anbefaling for et par år siden, men jeg har alltid vendt tilbake til Amazon.
Noe av forklaringen på min forkjærlighet for Amazon er nok at jeg har fulgt Amazon hele veien, fra avisene skrev at verdens største nettbokhandel var under etablering. «Der skal jeg handle,» tenkte jeg, og ikke før var nettbokhandelen Amazon.com en realitet i 1995, så gjorde jeg ord til handling - bokstavelig talt. Jeg må ha vært ikke bare en av Amazons tidligste kunder overhodet, men også en av de første norske. Vi «pionerene» ble overøst med gaver; kaffekrus, musematter, bokmerker etc. Gavedrysset opphørte naturligvis etter hvert som kundemassen økte. Så fort Amazon fikk sin engelske avdeling, Amazon.co.uk, gikk jeg over til å handle der på grunn av kortere leveringstid. Jeg tør nesten ikke si hvor mye jeg handler på Amazon.co.uk, men det er i hvert fall flere ganger i måneden. Bøker og CD-er. Mange CD-er er billigere på Amazon enn på Platekompaniet, selv med porto.

En av grunnene til at jeg har forblitt lojal mot Amazon, er den forbilledlige kundebehandlingen. Amazon har fra første stund overbevist meg om - og vist i praksis - at de legger meget stor vekt på service og god kundebehandling. Jeg har et ganske ferskt eksempel fra mitt eget kundeforhold. Jeg opplevde nylig at en sending på to bøker brukte usedvanlig lang tid - flere senere plasserte bestillinger ankom i mellomtiden. Jeg sendte da en mail til Amazon og gjorde oppmerksom på dette. Dette var svaret jeg fikk:

Hello Jørn Roeim,

Thanks for contacting Amazon.co.uk.

I’m sorry to hear that you haven’t received your order - it should be with you by now.

The order must have been lost in transit.

Hence, I’ve placed a new order [ordrenummer fjernet av meg] for the same items to be sent to the same delivery address:

[adresse/kontaktopplysninger fjernet av meg]

We’ll send it to you as soon as possible. There’ll be no additional charge for the replacement order.

To see the estimated delivery date of your order, please visit Your Account from our home page:

[nettadresse fjernet av meg]

Under "Orders" click the "Your Orders" button, and sign in with your e-mail address and password. You’ll then be able to see a delivery estimate below the heading "Items Not Yet Dispatched". Simply click on the name of the item below the delivery estimate to see the current availability time.

If the original parcel arrives before the replacement has been sent, please cancel your replacement order via the "Cancel item" button beside your order information in Your Account.

If the original parcel arrives afterward, please keep it with our compliments, as the cost of returning of this parcel would be prohibitively expensive. Perhaps you’d like to donate it to a charity in your area if you feel it would be appropriate to do so.

I hope this helps and that we’ll see you again soon.

Thnak you for shopping with Amazon.co.uk.

Did I solve your problem?

If yes, please click here:
http://www.amazon.co.uk/gp/help/survey?p=A1YOCEL1XDIOUP&k=hy

If no please click here
http://www.amazon.co.uk/gp/help/survey?p=A1YOCEL1XDIOUP&k=hn

To contact us about an unrelated issue, please visit the Help section of our website: http://www.amazon.co.uk/help

Warmest regards,


Madabhushi
Amazon.co.uk
Your feedback is helping us build Earth's Most Customer-Centric Company.

Mer imøtekommende enn dette kan en kundehenvendelse av denne typen ikke besvares. Erstatningsbøkene (som jeg ikke betalte for) ankom kort etter, og ikke lenge etter der igjen ankom den opprinnelige sendingen, som altså må ha blitt kraftig forsinket et sted på veien, og som jeg ifølge Amazon bare kunne beholde.

«Your feedback is helping us build Earth’s Most Customer-Centric Company» lyder avslutningen på mailen fra Amazon. Det er store ord, men min erfaring, som altså dekker hele Amazons historie, er at de virkelig mener det de sier. Jeg har ikke én dårlig erfaring med Amazon. Alt går på skinner. Utvalget er enormt. Nettsidene praktfulle. Alle anbefalingene og søkemulighetene nyttige. Få, om noen, kan konkurrere med Amazon når det gjelder kundevennlighet og service.
Jeg har virkelig følt meg hjemme der, hele tiden siden 1995.

Og når vi først snakker om nettbokhandler: HER handler jeg danske og svenske bøker. Det lar seg dessverre ikke gjøre lenger direkte fra Danmark og Sverige på grunn av vanvittig høy porto. Men i denne nettbokhandelen er leveringsomkostningene til å leve med. Raskt og greit går det også.

13. desember 2011

Hvorfor jeg noen ganger kjøper to bøker når jeg egentlig bare skal ha én.







Jeg handler mye på Amazon.co.uk, og hvis jeg kjøper bare én bok, for eksempel en paperback som er ganske lett, blir portoen uforholdsmessig høy. Derfor slenger jeg gjerne på en bok til, sånn at portoen relativt sett blir lavere.

Nylig kjøpt jeg Dylan Thomas’ Portrait Of The Artist As A Young Dog,, som jeg nettopp har lest i norsk oversettelse ved Harald Sverdrup - Portrett av kunstneren som hvalp. Dette var en så stor leseopplevelse at jeg måtte ha originalen for å sammenligne. Den norske utgaven lånte jeg på biblioteket, og jeg har hatt et svare strev med å få tak i et eget eksemplar. Den er ikke å oppdrive antikvarisk. Omsider fant jeg et nettantivkariat som hadde den i bibliotekinnbinding. Det er noe bokelskere hater, som vi vet, men det var det eneste jeg fikk tak i.

Den engelske utgaven var en flis av en paperback. Altså trengte jeg en bok til. Jeg vet ikke hvorfor det ble Collected Poems av W.H. Auden (1907--1973), som jo også er en av britenes store poeter. Han tilhører den kategorien forfattere som burde hatt nobelprisen, men ikke fikk den. Det sies at noe av grunnen var at han visstnok gjorde en del tabber under oversettelsen av Hammarskjölds Veimerker, og at han dessuten under et besøk i Stockholm antydet at Hammarskjöld var homoseksuell, i likhet med Auden selv. Det gjorde vel kanskje også sitt at Auden var en forfatter som nødig fremhevet seg selv.

Collected Poems er en nydelig bok, innbundet og på nesten tusen sider. Det var en nytelse å bla i den. Auden er jo en relativt tilgjengelig poet. De fleste kjenner hans «Funeral Blues», eller «Stop All The Clocks», som blir lest opp under begravelsen i den kjente filmen «Fire bryllup og en gravferd». HER er en Youtube-snutt fra filmen hvor John Hannah som Matthew leser diktet. Og slik ser det ut på trykk:


Stop all the clocks, cut off the telephone,
Prevent the dog from barking with a juicy bone,
Silence the pianos and with muffled drum
Bring out the coffin, let the mourners come.

Let aeroplanes circle moaning overhead
Scribbling on the sky the message He Is Dead,
Put crêpe bows round the white necks of the public doves,
Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

He was my North, my South, my East and West,
My working week and my Sunday rest,
My noon, my midnight, my talk, my song;
I thought that love would last for ever: I was wrong.

The stars are not wanted now: put out every one;
Pack up the moon and dismantle the sun;
Pour away the ocean and sweep up the wood;
For nothing now can ever come to any good.

12. desember 2011

Om Dostojevskij og Brødrene Karamasov







Som sagt har jeg nok en gang gått i gang med Dostojevskijs Brødrene Karamasov. Når jeg sier «nok en gang», betyr det at jeg har prøvd opptil flere ganger før, uten å komme lenger enn et stykke uti første bok (jeg har en tobindsutgave i Lanterne-serien). Det er lenge siden forrige forsøk. Grunnen til at jeg tar den frem igjen nå, er en tilfeldig replikk under Gyldendals julemiddag nylig (hvorfor jeg velger å lese de bøkene jeg gjør, skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg).

Denne gangen kan jeg på forhånd si at jeg skal gjennom hele verket. Men først litt om forfatteren. Dostojevskij er det man på engelsk kaller «a household name», et navn alle lesende mennesker er fortrolig med, som Kafka, Dickens, Joyce og andre.

Jeg innså imidlertid at min konkrete kunnskap om Dostojevskij var begrenset, så jeg begynte med å orientere meg om hvem han egentlig var. Et stort spørsmål, selvsagt - det var ikke snakk om å pløye gjennom tykke biografier, men å innhente elementære leksikalske og litteraturhistoriske fakta. Jeg hadde to kilder i bokhylla, Verdens Litteraturhistorie fra Cappelens Forlag/Bokklubben Nye Bøker 1972, og Tore Zetterholm: Levende Litteratur, Den norske Bokklubben 1986.
Dostojevskij levde fra 1821 til 1881. Faren var lege ved et fattighospital i Moskva, en brutal og usympatisk type som higet etter å komme inn i tidens eneste virkelig respekterte stand, godseierstanden, noe han også lyktes med, bare for å ende med å bli drept av sine livegne på grunn av sin dårlige behandling av dem. Skjebnene på sykehuset, farens tyranniske behandling av kone, barn og undersåtter, og Dostojevskijs egen epilepsi, ga ham tidlig erfaring med lidelse og menneskelig elendighet. Han var et ensomt barn som leste mye. Allerede som 14-15-åring bestemte han seg for å bli forfatter.

I 1849, like etter gjennombrudd som forfatter med Fattige folk og Dobbeltgjengeren, ble han arrestert for revolusjonær konspirasjon, utsatt for en skinn-henrettelse etter ordre fra tsaren og deretter sendt til mange års tukthus i Sibir. Fengselsopplevelsene ga ham et litterært råstoff som han senere utnyttet. Lidelsens og ondskapens problem sto sentralt hos Dostojevskij.

Dostojevskij tilhører den russiske realismen, men i motsetning til for eksempel Tolstoj ligger Dostojevskijs realisme på det indre plan. Det er menneskesjelens drama han fremstiller. Hans dyptloddende menneskeskildring og psykologiske innsikt var forut for sin tid og pekte frem mot vår tid. I sin samtid sto han i skyggen av Turgenjev og Tolstoj, men ettertiden har fullt ut anerkjent hans moderne menneskeforståelse og forutseenhet når det gjaldt politiske retninger som stalinismen og nazismen. Dostojevskij er derfor på en helt annen måte aktuell i vår tid enn sine samtidige russiske kolleger, og bare Tolstoj kan gjøre ham rangen stridig som Russlands største forfatter.

Mens de andre betydelige russiske forfatterne var store naturskildrere, var Dostojevskij på hjemmebane i storbyen. «Leiegårdenes fattigdom og råskap, stanken av kål og avfall i baktrappene, gatenes trøstesløshe en dirrende varm julidag, kjellersjappenes ølskravl og fyllebetroelser, det unge menneskes ensomhet midt i stimmelen - alt dette ble Dostojevskijs spesielle doméne. Han følte at han var mer i pakt med sin tid enn hans store kolleger, som for ham representerte en periode i russisk litteratur som snart var ute. De tilhørte adelstradisjonen, hans de mer eller mindre proletariserte massene i storbyen», som det heter i Verdens litteraturhistorie.

I dette verkets omtale av Dostojevskij heter det også:
«Ved første blikk kan det virke forbausende at Dostojevskij bygde opp sine store bøker som kriminalromaner, enda de er livsanskuelsesverker hvor skikkelsene kjemper med hverandre på liv og død som inkarnasjoner av ideer. Når han løftet denne genren opp i ’finkulturen’, skyldtes det vel at han etter tukthus-årene ikke kunne ryste av seg forbrytelsens og forbryterens problem. Ved å konfrontere sine personer med den kriminelle handling kunne han komme helt ned til det nakne menneske, avdekke de dypeste drifter og støte fram til grensene for den menneskelige frihet. At han valgte kriminalromanens form, kan sikkert også bero på at spenningsmomentet, som han virtuost fremkaller med alle midler, ved retarderinger og foregripelser, mystifikasjoner og vill-leding av leseren, holder leseren fast, hvor kaotisk den verden enn er som han maner fram, og hvor mange plan han enn skyter inn over hverandre. For å holde sammen på sine kompliserte konstruksjoner anla han dessuten et dramatisk prinsipp: han førte handlingen gjennom en rekke sammenstøt, de såkalte skandalescener, fram til kulminasjonen i den endelige katastrofe.»

Den første av de store romanene, var Forbrytelse og straff (1866), også kjent som Raskolnikov etter hovedpersonen. Brødrene Karamasov var Dostojevskijs siste verk og i enhver forstand hans største. «Som så ofte før er det en roman om forbrytelse og straff, om ideer og karakterer som støter sammen i konflikter, om Guds og Satans kamp om sjelene. Selv historien er enkel nok. Det er et fadermord som setter handlingen i gang, og det dreier seg om oppklaringen av det. Det veldige stoffet holdes sammen ved at alle de impliserte i kriminaldramaet tilhører samme familie. Faren og hans sønner har foruten sin individuelle eksistens en symbolsk mening. De er igjen legemliggjørelse av ideer.» Det kan her innskytes at faren i Brødrene Karamasov har hentet atskillige trekk fra Dostojevskijs egen far.

Så mye om forfatteren og verket på dette stadiet. Denne presentasjonen av Dostojevskij er ikke grundig eller omfattende på noen måte, men det var det jeg følte jeg trengte som et lite grunnlag for å gå i gang.

Først da jeg hadde skrevet dette, gikk jeg i min egen hylle for å se hva jeg egentlig hadde av Dostojevskij. Jeg trodde jeg hadde bare Raskolnikov (Forbrytelse og straff) og Brødrene Karamasov. Det var for så vidt riktig, men jeg var ikke klar over at jeg hadde Brødrene Karamasov i to oversettelser, Olaf Brochs fra 1915 (Lanterne-utgave 1967) og Geir Kjetsaas fra 1993 (Solum Forlags utgave av Dostojevskijs samlede verker). I tillegg til disse hadde jeg riktignok også En forfatters dagbok, et utvalg presentert og oversatt av Geir Kjetsaa, Gyldendal 1980. Men så viste det seg at jeg også hadde noen bøker om Dostojevskij i hylla for russisk og øst-europeisk skjønnlitteratur. De skulle jo egentlig stått et helt annet sted. Det dreier seg om Geir Kjetsaa: Lutring gjennom lidelse, som nettopp handler om Brødrene Karamasov (Universitetsforlaget 1980), og en liten biografi på svensk av Hans Levander. Dermed slipper jeg å kjøpe noe tilleggslitteratur, slik jeg tenkte (browset litt på Amazon i går).
Jeg burde jo hatt Dostojevskijs samlede verker. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har det. Eller jo, kanskje. Jeg tror jeg aldri har likt det grafiske designet på Solums utgave av Dostojevskijs samlede.
Når det gjelder de to oversettelsene jeg har å velge mellom, velger jeg Brochs, blant annet fordi jeg mangler bind III av Kjetsaas. At Brochs er i to bind og Kjetsaas i tre, antyder nok at Brochs er noe forkortet. Det var ikke uvanlig tidligere. Men det få så være. Jeg er så glad i den gamle Lanterne-utgaven, så det blir den. Men det kan godt hende at jeg skal prøve å skaffe meg Dostojevskijs samlede.
Jeg har knapt kommet i gang med lesingen, den står foreløpig litt på vent mens jeg gjør meg ferdig med Jørn Lier Horsts Vinterstengt. Den skal jeg komme tilbake til.
Når jeg kommer skikkelig i gang med Brødrene Karamasov, skal jeg gjøre noe jeg ofte har tenkt på, men hittil aldri prøvd i praksis, nemlig å gjøre notater mens jeg leser, for å holde oversikten. Det vrimler jo av mennesker i russiske romaner, og navnene er fremmedartede. Men det med å ta notater underveis kan antagelig også være nyttig i andre sammenhenger, blant annet med tanke på bloggingen.

Til slutt bare noen ord om hvorfor jeg har tenkt å komme gjennom Brødrene Karamasov denne gangen. Først og fremst fordi jeg ganske enkelt har bestemt meg for det, og fordi denne motivasjonen har ligget og modnet lenge. Jeg har etter hvert fått mer og mer sans for kanonisk lesning og har for eksempel lest Ulysses, Krig og fred og Unge Werthers lidelser her i bloggen. Det å faktisk ha lest en verdensberømt bok mener jeg kan sammenlignes med å ha besøkt en av de store turistattraksjoner i verden, eller å ha sett et av de store kunstverk. Det er en spesiell opplevelse å ha opplevd noe med sine egne sanser, også i litteraturen.

7. desember 2011

Mer om kjærlighet til litteraturen

Bernhard Ellefsens utsagn om bokblogger i siste nummer av Vagant, har vakt reaksjoner, blant annet i denne bloggen (se innlegget nedenfor). Ellefsen nevner bloggen Bokmerker.org spesielt som et eksempel på amatørisme innen bokblogger. Også jeg følte meg truffet, som man kan se av innlegget nedenfor. I sin kommentar til mitt innlegg viser Ellefsen til DETTE innlegget (med hans kommentar), på bloggen Kommafeil. Her sier han blant annet at han har til gode å lese en god tekst på en bokblogg.

Jeg har ikke kapasitet til å ta for meg alle argumenter for og imot. For min egen del holder jeg på at jeg skriver primært for meg selv, som den private leser (les: amatør) jeg er. Hvis noen av bloggens lesere har utbytte av det, ser jeg det som en bonus.

Men Ellefsens utsagn har også satt i gang noen tanker, som faller sammen med tanker jeg har gjort meg angående egen blogging. Det har nemlig plaget meg, og sannsynligvis vært en vesentlig årsak til pausene jeg har hatt, at jeg i perioder har syntes at jeg har blogget for dårlig. Det går særlig på at jeg ikke synes jeg har vært grundig nok i behandlingen av de bøkene jeg skriver om, og ikke skrevet godt nok.

Dette har jeg delvis kompensert for ved kvantitet i form av kjappe kommentarer, sitater etc. seg selv. Dette oppfattes av leserne kanskje ikke som entydig negativt, idet «småstoff» jo både liver opp og kan være interessant (slik jeg selv for eksempel synes når det gjelder de små notisene i Klassekampen).

Men likevel. Det spørs om man ikke skylder seg selv - og sine omgivelser, siden denne private bloggingen foregår i et offentlig medium og den således ikke egentlig er privat lenger - å gjøre dette så godt man kan. Vær bevisst på hva man driver med.

I kommentaren på Kommafeil sier Ellefsen blant annet dette, som jeg bet meg merke i:

«Jeg tror rett og slett bokbloggere forvalter mer kapital enn de selv er klar over, og det blir voldsomt tilslørende når man ved første tegn til kritikk føler sin «kjærlighet til litteraturen» tråkket på. Man kan ikke trekke seg tilbake og si at man «bare» deler av sin entusiasme og leseglede. Enhver offentlig ytring er en handling som medfører krav og konsekvenser. Som sagt har jeg ikke noe imot at bloggere deler leseopplevelser, men når man setter skrivevirksomheten i system, oppnevner en redaksjon, og får tusenvis av lesere må man akseptere at man har beveget seg over i en annen del av offentligheten.»

Nå har jeg riktignok hverken en redaksjon eller tusenvis av lesere, men jeg synes likevel at Ellefsen har et poeng. Jeg vil også sitere fra Bharfots kommentar til innlegget nedenfor: «Slik jeg leser Ellefsen vil han ikke dagens bokblogger til livs, men savner en type akademisk orienterte blogger i tillegg, som kunne gi mer enn ren personlig anbefaling av litteratur. Noe slikt kunne jeg også tenke meg å lese, selv om jeg har stor glede av mange norske bokblogger idag.»

Hvor akademisk orientert Aroundbooks eventuelt kan bli, kan nok diskuteres siden jeg ikke er akademiker. Amatørstemplet kan jeg nok ikke kvitte meg med. Konkrete anbefalinger av hva folk skal lese, har jeg også voktet meg vel for å gi.

Men når alt kommer til alt må jeg noe motstrebende innrømme at den opprinnelige irritasjonen over Ellefsens utsagn i Vagant er blitt avløst av inspirasjon til å blogge bedre. Så får vi se hva det fører til i praksis, om noe.


NESTE: I mitt neste innlegg kommer jeg sannsynligvis til å skrive om mitt n'te forsøk på å lese Brødrene Karamásov. Det var en samtale under Gyldendals julemiddag nylig som satte prosessen i gang og fikk meg til å hente frem min gamle Lanterne-utgave av verket. Og noe sier meg at denne gangen skal jeg komme helt gjennom. Dette leseprosjektet kommer jeg til å blogge om.

4. desember 2011

Kjærligheten til litteraturen

Som noen vil ha oppdaget, har jeg begynt å blogge igjen. Lettelsen jeg følte ved å slutte å blogge, ble etter hvert avløst av et savn, og nå er jeg altså i gang igjen. Siden jeg mener at man bør være bevisst på hva man bruker tiden sin til, har jeg tenkt litt over hvorfor jeg blogger. Svaret er todelt: Jeg får et mer bevisst forhold til min egen lesing ved å blogge om den, og bloggingen gir meg et fellesskap med andre lesende mennesker. Jeg blogger altså primært for min egen del. Hvis mine tanker og erfaringer rundt egen lesing kan gi andre noe, er det hyggelig. Som jeg har gjort oppmerksom på før, er jeg ingen faglitterat, det vil si jeg er ikke litteraturhistoriker, litteraturviter eller profesjonell kritiker. Riktignok er jeg forfatter og oversetter av yrke, men det handler mer om praksis enn om teori.

I siste nummer av Vagant er det en artikkel hvor vi bokbloggere får det glatte lag. Jeg siterer:

«I likhet med Facebook og Twitter, har bloggene forskjøvet tyngdepunktet i den offentlige samtalen: Diskusjon om litteratur, filosofi og ideer foregår nå like mye i digitale publiseringskanaler som i avisenes og tidsskriftenes debattspalter, og konsekvensene er tidvis nedslående. For eksempel i litteraturkritikken, hvor amatørismen har glade dager på blogger som bokmerker.org. Entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger, og ut med badevannet forsvinner så vel kritikernes faglighet som den velskrevne og observante fortolkningen. Man kan ta seg i å bli dystopisk når den studentikose «kjærligheten til litteraturen» skal leses på linje med kritikken til en Ane Farsethås eller en Espen Søbye.»

Artikkelen er skrevet av Bernhard Ellefsen, doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Agder, der han arbeider med en avhandling om romaner av jødisk-amerikanske forfattere (Saul Bellow, Norman Mailer og Philip Roth).

Min kommentar til dette er at jeg for eget vedkommende fullt og helt vedstår meg min «amatørisme». Som sagt blogger jeg om bøker for å få et mer bevisst forhold til min egen lesning og dele min lesning med andre på samme plan. Jeg prøver ikke et øyeblikk å innbille hverken meg selv eller andre at jeg bedriver grundige anmeldelser eller tunge faglige lesninger. Når det er sagt, vil jeg ha meg frabedt artikkelforfatterens akademisk arrogante nedvurdering av min (og andre bokbloggeres) kjærlighet til litteraturen. For meg er kjærligheten til litteraturen så ekte som den kan bli, og den har vært en del av mitt liv siden jeg lærte å lese. Det er mitt bestemte inntrykk at bokbloggere flest i likhet med meg selv ikke utgir seg for å være noe annet enn de er og ikke later som om de har en kompetanse de ikke har. Hvis doktorgradsstipendiaten ikke kan tolerere ganske vanlige lesende menneskers kjærlighetsforhold til litteraturen, er det kanskje en side ved litteraturen han ikke helt har skjønt.

2. desember 2011

Centurionens sang












Skal vi likegodt ta hele diktet? (jfr. innlegget nedenfor). Jeg synes det er så vakkert. En romersk soldats kjærlighetserklæring til Britannia, Romerrikets nordligste utpost, et land han har vært med på å okkupere i mange år. Tidspunktet er ca 300 år e.Kr.




CENTURIONENS SANG
av Rudyard Kipling

Legat, jeg fikk beskjed inatt: at min kohort skal dra
med skib til Portus Itius; mot Rom går ferden da.
Jeg har gjort alt parat til ferd; ombord er mine menn.
La nu en annen ta mitt sverd. Befal meg bli igjen!

Her i Britannia har jeg tjent - fra Vectis like frem
til Muren - gjennom førti år. Her er mitt liv, mitt hjem.
Inatt glapp alt for min forstand; men nu er timen nær
da jeg blir hjemkalt til mitt land. Mitt land? Det er jo her.

Her hvor jeg vant mitt navn og her min gjerning høstet lønn,
hvor mine kjære døde er: min hustru og min sønn,
hvor minner, vaner, virkestund, kamp og kjærlighet og ve
har gitt meg rot i britisk grunn. Kan jeg forlate dét?

God nok for meg er denne trakt, dens folk, dens luft og jord.
Hva er all Sydens purpurprakt mot himlens skift her nord?
Desembersvart av usnedd sne? Den lette perleskys august?
Et hvelv av stålgrå mars? En junis lange lys?

Følg dere Rhodanus på vei mot grønn olivengren
og drueløv, dit solvarm bris har feid Nemausus ren
ved Arelates trippel-port; men la meg dvele her
hvor en halsstarrig britisk ek gjør front mot Sydens trær!

Dra dere den aurelske vei, hvor pinjene står skrått
og kranser det tyrrhenske hav, som skinner påfuglblått.
Dra dit hvor laurbær kjempes om - men glemmes noengang
en lukt av bregnekratt i flom? Av solet hagtornhang?

La meg få tjene dette land - jeg gjør hva dere vil:
drenerer myr, gjør vei i stand, gir folkets tropper drill.
Gi meg en leir i vest etsteds, en øde grensetrakt,
en mo med venner under gress: der jeg kan holde vakt.

Legat, jeg gråter her jeg står. Kohorten drar sin vei!
Her har jeg tjent i førti år. Hva er da Rom for meg?
Her finnes alt jeg holder av. Min skjebne: her er den.
Det kan jeg ikke reise fra. Befal meg bli igjen!

(Oversatt av André Bjerke)

1. desember 2011

Desembersvart av usnedd sne








Desembersvart av usnedd sne.


Jeg måtte tenke på denne strofen av Kipling i dag, fra diktet "Centurion", oversatt av André Bjerke. Det handler om en romersk soldat som har vært stasjonert så lenge i Britannia (førti år) at han føler han har slått rot der. "Hva er vel Sydens purpurprakt mot himlens skift her nord?", sier han, og som eksempler på den nordiske himmelens skiftninger, nevner han "Desembersvart av usnedd sne", "Den lette perleskys august", "Et hvelv av stålgrå mars" og "En junis lange lys". "Desembersvart av usnedd sne" passer godt også på himmelen her nå, synes jeg (bortsett fra de dagene da himmelen er blå), og for så vidt også på landskapet, etter den varmeste november på over hundre år. Og for meg kan det gjerne fortsette sånn hele vinteren.

PS Om jeg har begynt å blogge igjen? Ja, kanskje det.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...