aroundbooks

aroundbooks

2. februar 2012

Ikke forlat meg





Jeg skrev i et innlegg nylig at å lese er å velge. Med den enorme mengden bøker som utgis i dag, kan ingen hverken lese alt eller ha full oversikt. For min egen lesing opererer jeg med lange og korte linjer. Lange linjer er for det første klassikerne, dem vi alle vet om, de kanoniske verkene. Dernest forfattere jeg har et forhold til. De korte linjene er forfattere som dukker opp, og som jeg leser en bok av, kanskje to. Givende bekjentskaper, som regel (ellers gidder jeg jo ikke å lese boken ferdig).

I noen tilfeller utvikler det seg til et langvarig bekjentskap, da går det fra en kort linje og over i en lang. Men hvordan blir man oppmerksom på en forfatter? Det er jo så ufattelig mange av dem, bare av de norske.

Jeg leser Morgenbladet og Klassekampen, som begge skriver mye om bøker. Anmeldelser og navn virrer forbi. Gode bøker, viktige bøker, interessante forfatterskap. Hvordan velge? Jeg innbiller meg at jeg bruker en form for intuisjon, men jeg er ikke sikker. Den kan jo hende at det bare er tilfeldigheter. Tilbake til Stig Sæterbakken igjen. Som jeg sa i innlegget nedenfor, var han for meg bare et navn i vrimmelen. Helt til den dagen det sto i avisen at han var død. Det er selvfølgelig ikke så rart at man blir oppmerksom på en forfatter når alle medier melder at han er død, og man skjønner mellom linjene at det var selvmord. Først tenkte jeg at ham har jeg ikke noen bok av og har aldri lest. For sikkerhets skyld sjekket jeg i bokhylla, og ganske riktig - ingen bøker av Sæterbakken.

Men så slo det meg plutselig at jeg hadde den lille Flamme-singelen Umuligheten av å leve, kommentert i innlegget nedenfor. Og så, noen dager senere, begynte det å murre i bakhodet. Jeg kom til å tenke på en roman jeg fant på et restesalg i bokhandelen rett her borte på det lille lokale kjøpesenteret, men aldri har lest. Kunne det være en bok av Sæterbakken? Og hvor var den hen? I hvert fall ikke i hylla for norsk skjønn, der hadde jeg jo sjekket. Dermed begynte jeg å jakte i bunkene med «uspesifiserte» bøker jeg har liggende rundt omkring; bøker som ikke er satt på plass, som ikke hører hjemme i noen kategori, som jeg en gang fant frem for å lese uten å få gjort det, etc. Da jeg fant den, viste det seg ganske riktig å være Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken. Jeg tenkte tilbake på restesalget jeg var på. Det var veldig mange bøker der. Jeg kikket på en del - kjente navn og ukjente navn. Jeg plukket ut én eneste bok, som jeg kjøpte til den nette pris av kr. 39. Det var altså Sæterbakkens bok. Hvorfor valgte jeg akkurat den, blant så mange bøker? Var det noe med tittelen og omslaget? Jeg tror ikke det. Var det fordi underbevisstheten hadde merket seg navnet Stig Sæterbakken og skjønt at det var en forfatter for meg? Det virker mer sannsynlig. Uansett ble boken bare bladd litt i og deretter liggende ulest i en tilfeldig bunke. Nå har jeg altså funnet den frem, og begynte å lese den i går. Jeg har akkurat avsluttet første bind av Brødrene Karamasov og tar et mellomspill med Sæterbakken. Og jeg liker det jeg leser. Jeg-personen i boken er en ung mann som forteller om et lidenskapelig kjærlighetsforhold, fortalt bakover fra sorgen etter bruddet og til første gang han så henne. Jeg liker Sæterbakkens språk, det er et nydelig riksmål for det første, men rent litterært oppfatter jeg det som både stringent og poetisk på samme tid.
En anmelder sa, da boka kom ut: Om du ikke fristes av enda en ulykkelig kjærlighetshistorie, så skal du lese Sæterbakken på grunn av språket. Denne teksten gir meg følelsen av at hver setning er nøye gjenomarbeidet, at språket vil noe, er på vei mot noe, griper tak.
Men hvilken mann vil ikke kjenne seg igjen i dette, hvem har vel ikke vandret gatelangs med sin kjærlighetssorg, som en Munch-skikkelse, innhul og grønn av sjalusi og begjær, med hodet fullt av fantasier om drømmekvinnen i en annens armer, enten den drømmekvinnen han aldri fikk, eller hun som kom og forsvant for aldri å vende tilbake, og som tok paradiset med seg da hun dro.  


Og du ser henne for deg, ute under himmelen et sted, med sitt freidige ganglag vandrer hun avsted for atter en gang å la seg oppsluke av byen, inn blant glitrende butikkvinduer og blinkende kaféskilt og sjofelt dekorerte fasader, inn i diskoteker og nattklubbers kriker og kroker, inn blant alle latterbrølene, all stønningen og alle de ringende telefonene, utrettelige menn som alle kommer til å prøve seg på henne, klå på henne, puste henne i øret, stryke henne opp og ned over ryggen, kysse henne i all hast, slikke henne mellom bena hvis hun slipper dem til, ta henne bakfra på doen på nattklubben hvis de får lov til det, svarte gyngende skygger på boblete vindusruter, eventyrlige skygger i motlys, en forferdelig blanding av lyster, kraftanstrengelser og illusjoner som ulmer i vrimmelen av mennesker som kommer, som drar igjen, blandes, bedekker hverandre, kommer fra hverandre, forsvinner, samtidig som en ny, identisk vrimmel hiver seg frempå før også den går til grunne, og alt sammen, med henne midt i, med henne som det naturlige midtpunkt, vil trekke seg lenger og lenger unna deg, byen vil bli deg fremmed, jo mer av den hun legger under seg, desto mindre av den vil være kjent for deg, den vil fjerne seg med henne ombord, som et gigantisk cruiseskip vil verden fortape seg i horisonten mens du står alene igjen i havnen som den største dusten av dem alle: idioten, stakkaren, monogamisten, det godtroende fjolset. 

Som jeg har sagt så mange ganger; all litteratur handler om kjærlighet. Og om død, kan man nok si. For noe tar alltid slutt. Kjærligheten, livet, whatever.

1 kommentar:

Geir Isaxen sa...

Jeg ser nå at vårt bibliotek her i småbyen har stilt ut Sæterbakkens bøker i egen hylle. Slik er det sikkert i mange bibliotek. Og i bokhandler også, regner jeg med. Salget av hans siste roman vil utvilsomt øke ganske dramatisk.
Det er en grusom ironi i dette at en forfatters selvmord fører til et litterært gjennombrudd !

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...