Men Dmitri Fjòdorovitsj, som Grusjka, da hun fløy bort til et nytt liv, hadde «pålagt» Aljòsja å bringe hennes siste hilsen, og som hun hadde oppfordret til for evig å huske en time av hennes kjærlighet, - han var i dette øyeblikk også forskrekkelig forstyrret og oppskjørtet, uten å vite noe om det som var hendt med henne.
Brødrene Karamasov, 8. bok, del I.
Oversatt av Olaf Broch 1915
Før Grusjenka reiste av sted til sitt nye liv, hadde hun «pålagt» Aljosja å overbringe Dmitrij Fjodorovitsj en siste hilsen, hvor hun ba ham aldri å glemme at hun hadde elsket ham én eneste time. Men på det tidspunkt hadde Dmitrij ingen anelse om det som var skjedd.
Brødrene Karamasov, 8. bok, del I.
Oversatt av Geir Kjetsaa 1993
6 kommentarer:
Nei, da hadde jeg aldri i livet fortsatt med en oversettelse fra 1915. Geir Kjetsaa var en bra mann!
Skjønner at du reagerer sånn, men dette eksemplet var nok litt spesielt. Brochs språk er riktignok litt gammelmodig, men også vakkert. Litt som å se et gammelt bruntonet, krakelert maleri. Men for meg kommer ikke språket i veien for opplevelsen av mennesker og hendelser.
To utrolige gode eksempler på hvordan nye oversettelser kan være lettere å forstå, men de gamle er mer sjarmerende. “...forskrekkelig forstyrret og oppskjørtet” , det er bare så herlig, skulle ikke moderne lesere få vite at Dmitri Fjòdorovitsj var det da?
Skjønner godt at det tar tid å venne seg til den eldre oversettelsen, fordi den er så snirklete, men som du sier som å se et gammelt bruntonet, krakellert maleri.. Det var et vanskelig valg - - -
Noe vinnes ved en ny oversettelse, i hvert fall med så stor avstand i tid som her. (Noen mener at en litterær klassiker bør oversettes på nytt for hver generasjon.) Men noe går som regel også tapt.
Det er sikkert en god idé, fordi språket er jo i utvikling hele tiden.
På en måte kan man kanskje si at nye generasjoner får mye bedre kontakt med originalen, men mister kontakten med den tidligere oversettelsens språkdrakt osv. Som du sier, man vinner noe, og taper noe.
Det er en bonus å lese en oversettelse som i tid ligger så nær opp til den originale tekstens opprinnelse som mulig, synes jeg. Metaforen med det gamle maleriet beskriver det veldig godt. Man danner seg et tidsbilde ved hjelp av stil, tema, musikk, billedkunst ... Og er det ikke rart hvordan en stadig kommer over ny viten om f.ek.s Dostojevskij mens en leser dennes bøker, serendipity, tror jeg det kalles det?
Legg inn en kommentar