aroundbooks

aroundbooks

29. april 2012

Rettssaken




Her er antagelig det lengste innlegget denne bloggen noen gang har hatt. Det er fra rettssaken mot Dmitri Karamasov, selve klimakset i Brødrene Karamasov. Dmitri (Mitja) er anklaget for å ha drept og ranet faren, intet mindre. Når jeg leser dette, kan jeg ikke la være å få assosiasjoner til en pågående rettssak i Oslo tingrett, all forskjell til tross.

«Klokken ti om formiddagen, dagen efter de begivenheter jeg har beskrevet, ble rettsmøtet satt i vår rettskrets, og saken mot Dmitri Karamàsov begynte.
     Jeg sier inntrengende på forhånd: jeg regner meg langt fra i stand til å gjengi alt som foregikk i retten, hverken i behørig bredde eller i behørig rekkefølge. Det står for meg slik at skulle man huske alt og fremlegge alt på den rette måten, så måtte man behøve en hel bok, og til og med en veldig bok. Man må derfor ikke være ergerlig på meg, fordi jeg bare vil gjengi det som slo meg personlig, og som jeg særlig har festet meg ved. Jeg har kunnet ta biting for hovedsak, og til og med kanskje rent oversett de skarpeste, mest nødvendige trekk ... Men forresten, jeg ser at det er best ikke å unnskylde seg. Jeg skal gjøre så godt jeg kan, og leserne vil selv forstå at jeg bare har gjort så godt jeg kunne.
     La meg da først, før vi kommer inn i rettssalen, omtale noe som særlig undret meg denne dag. Og forresten ikke bare meg, men, som det efterpå viste seg, alle. Alle visste jo at denne sak hadde vakt interesse hos så altfor mange, at folk brant av utålmodighet efter at rettsforhandlingene skulle begynne, at det hadde vært nok av snakk, formodninger, utrop og fantasier i selskapskretsene hos oss i begge disse to månedene. Folk visste også at rettssaken var blitt omtalt over hele Russland. Men man hadde likevel ikke tenkt seg at den var blitt i den grad brennende, at den hadde oppskaket alle og enhver, både hos oss og overalt ellers, i den grad, som det skulle vise seg ved rettsforhandlingene denne dag. Det var til dagen kommet reisende fremmede ikke bare fra vår guvernementsby, men også fra flere andre byer, ja, til og med fra Moskva og Petersburg. Det var kommet jurister, det var til og med kommet flere ansette menn, ja, til og med damer. Alle billetter var revet bort. For særlig hedrede og ansette mannlige gjester var det til og med reservert helt usedvanlige plasser, nemlig bak det bordet der retten var satt. Her dukket det frem en hel rekke lenestoler, som var opptatt av forskjellige personer - noe man aldri før hadde tillatt hos oss. Især var det en mengde damer til stede, - av våre egne og tilreisende. Jeg tror nesten at de utgjorde halvparten av hele publikum. Bare av jurister, som var kommet reisende fra alle kanter, viste det seg å være så mange at man ikke engang visste hvor man skulle anbringe dem, da alle billettene alt for lengst var delt ut, opptatt og tigget bort. Jeg så selv hvordan det i enden av salen, bak estraden, midlertidig og i en fart var blitt arrangert et eget avlukke, der alle disse tilreisende juristene ble sloppet inn; og enda priste de seg lykkelig over at de iallfall kunne få stå der, - for stolene var alle tatt ut av avlukket for å skaffe mer plass, og hele den sammenstimede skare ble stående der så lenge saken varte, tett sammenpakket, skulder ved skulder. Noen av damene, især de tilreisende, opptrådte i overordentlig elegante toaletter; men størsteparten av damene hadde til og med glemt å pynte seg. På ansiktene deres kunne man lese hysterisk, grådig, nesten sykelig nysgjerrighet. En av de mest karakteristiske eiendommeligheter ved hele det selskapet som hadde samlet seg i salen, noe man nødvendigvis må fremheve, hadde man i det at - som det også senere ble bekreftet ut fra mange iakttagelser - nesten alle damene, iallfall et overveldende flertall av dem, holdt på Mitja og hans frikjennelse. Kanskje især fordi det hadde dannet seg en forestilling om ham som en betvinger av kvinnehjerter. Folk visste at to rivaliserende kvinner ville opptre. Især interesserte alle seg for den ene av dem, nemlig Katerina Ivànovna. Om henne ble det fortalt overmåte meget merkelig; og om hennes lidenskap for Mitja, endog til tross for hans forbrytelse, var det i omløp forunderlige anekdoter. Især talte man om hennes stolthet (hun hadde nesten ikke avlagt visitt hos noen i byen), om hennes «aristokratiske forbindelser». Det het at hun hadde til hensikt å søke regjeringen om tillatelse til å følge forbryteren til Sibir og vies til ham et eller annet sted i gruvene under jorden. Med ikke mindre spenning ventet man også Grusjkas fremtreden for retten, som Katerina Ivànovnas rival. Med pinlig nysgjerrighet avventet man møtet mellom de to rivalinner for domstolen, - den aristokratiske stolte unge pike, og «hetæren». Grusjka kjente forresten våre damer mer til enn Katerina Ivànovna. Henne, «Fjòdor Pàvlovitsj’ og hans ulykkelige sønns fordervelse», hadde våre damer også sett før; og nesten alle som én forundret de seg over hvorledes far og sønn i den grad hadde kunnet forelske seg i sånn en «rent alminnelig, til og med slett ikke vakker russisk pike av tarvelig borgerstand». Med ett ord, folk hadde meget å snakke om. Jeg vet med bestemthet at blant folk av vår by var det endog kommet til flere tilfelle av alvorlig familietvist i anledning av Mitja. Flere damer var blitt grundig uvenner med sine ektefeller på grunn av forskjellig syn på hele denne forferdelige saken, og det er efter dette naturlig nok at alle disse damers menn var kommet til rettssalen, ikke bare uvelvillig stemt mot anklagede, men til og med forbitret på ham. Og i det hele tatt kunne man virkelig si, at i motsetning til det kvinnelige var hele det mannlige element stemt mot anklagede. Man skimtet strenge, barske ansikter, og en stor del av dem så likefrem forbitrert ut. Mange av dem hadde forresten Mitja forstått å fornærme personlig under sitt opphold hos oss. Noen av de besøkende var naturligvis til og med formelig muntre og egentlig høyst udeltagende overfor Mitjas skjebne, om enn ikke overfor den foreliggende rettssak. Alle var opptatt av dens utfall, og størsteparten av mannfolkene ønsket avgjort straff over forbryteren, kanskje med unntagelse av juristene, for det var ikke sakens moralske side, men den juridiske, under vår tids nye rettsformer, som hadde verdi for dem. Med spenning imøteså alle den berømte Fetjukovitsj’ ankomst. Hans begavelse var kjent overalt, og det var ikke første gang han opptrådte i provinsen som forsvarer i sensasjonelle kriminalsaker. Efter hans forsvar var slike rettssaker bestandig blitt berømte over hele Russland og omtalt i lange tider. Det gikk også flere anekdoter om vår statsadvokat og om presidenten i retten. Det ble fortalt at statsadvokaten vår skalv for møtet med Fetjukovitsj, at de to var gamle fiender alt fra Petersburg, helt fra begynnelsen av deres løpebane, at vår forfengelige Ippolìt Kirìllovitsj, som bestandig hadde regnet seg for en krenket mann helt siden han var i Petersburg, fordi man ikke hadde satt tilbørlig pris på hans begavelse, nå hadde fattet mot ved Karamàsov-saken og til og med drømte om på denne sak å bringe sin sviktende karrière på fote igjen, - og at Fetjukovitsj var det eneste som skremte ham. Men dette snakket om skrekken for Fetjukovitsj var nå ikke helt rettferdig. Vår statsadvokat var ikke av den slags karakterer som mistet motet overfor en fare. Han var tvert om at den slags hvis selvtillit vokser og får vinger, nettopp eftersom faren vokser. I det hele må det fremheves at vår statsadvokat var altfor ivrig og sykelig mottagelig. I så mang en sak la han hele sin sjel, og førte den på en måte, som om hele hans skjebne og hele hans velferd avhang av utfallet. I den juridiske verden lo man litt over dette, for vår statsadvokat hadde nettopp ved denne egenskapen sin oppnådd å bli endog til en viss grad kjent, - om enn langt fra overalt, så likevel meget mer enn man skulle tro når man tar hans beskjedne stilling ved vår domstol i betraktning. Især lo man over hans lidenskap for psykologi. Efter min mening tok alle feil: vår statsadvokat var, tror jeg, som menneske og karakter langt alvorligere enn mange mente om ham. Men den sykelige mannen hadde nå engang liksom ikke forstått å stelle seg, helt fra de første skritt ved begynnelsen av sin løpebane, og likedan senere, gennom hele livet.
     Hva presidenten i vår domstol angår, så kan det om ham sies bare det at han var en dannet, human mann, med praktisk kjennskap til forretningene, og up to date i sine idéer. Han var nokså forfengelig, men tenkte ikke stort på sin karrière. Hovedmålet i hans liv lå for ham i å være en ledende mann. Dessuten hadde han forbindelser og formue. Karamàsov-saken oppfattet han, som det siden viste seg, med atskillig iver, likevel bare i almen betydning. Han var opptatt av foreteelsen, dens klassifikasjon, synet på den som et produkt av våre sosiale strømninger, som en karakteristikk av det russiske element, osv. osv. Til sakens personlige side derimot, til det tragiske i den, liksom også de implisertes personligheter, fra og med anklagede, forholdt han seg temmelig nøytralt og abstrakt, som han forresten kanskje også burde.
     Alt lenge før retten viste seg, var salen proppende full. Rettssalen er den beste sal i vår by, rommelig, høy, med god akustikk. Til høyre for rettens medlemmer, hvis plasser lå litt høyere enn gulvet omkring, var bord og to rekker lenestoler gjort i stand for juryen. Til venstre hadde anklagede og hans forsvarer plass. Midt i salen, nær rettsmedlemmenes plasser, sto et bord med de «materielle bevisgjenstander». Her lå Fjodor Pàvlovitsj’ blodige hvite silkeslåbrok, den skjebnesvangre messingstøter som man antok at mordet var utført med, Mitjas skjorte med det blodtilsølte erme, hans redingot som hadde fullt av blodflekker bak ved lommen. I den hadde han den gang stukket sitt helt blodige lommetørkle. Så var det selve lommetørklet, aldeles levret til av blod og nå alt helt gulnet, pistolen, som Mitja hadde ladd hos Perchòtin for å begå selvmord, og som Trifon Berisytsj i stillhet hadde tatt fra ham i Mokroje, det omslaget med adresse, som de tre tusen til Grusjka hadde ligget ferdig i, og det smale rosenrøde båndet som hadde vært bundet om pakken, og mange andre ting som jeg ikke engang vil nevne. Litt lenger nedover i salen begynte plassene for publikum. Men foran balustraden sto det også noen lenestoler som skulle være for de vitner, som efter avgitt forklaring måtte bli holdt tilbake i salen.
     Klokken ti viste retten seg. Den besto av presidenten, en assessor og en æres-fredsdommer. Selvfølgelig kom statsadvokaten også øyeblikkelig til syne. Presidenten var en tettbygd kraftig mann, under middels høyde, med rødmusset ansikt, og han var på omtrent de femti. Han hadde kortklipt, mørkt, gråsprengt hår og rødt ordensbånd - jeg husker ikke mer av hvilken orden. Statsadvokaten forekom meg, - ja, ikke meg, men alle - liksom svært blek, nesten grønn. Ansiktet var av en eller annen grunn plutselig magret av, kanskje i løpet av en eneste natt; for enda bare to dager før hadde jeg sett ham med sitt vante utseende.
     Presidenten begynte med det vanlige spørsmålet til rettstjeneren: «er alle lagrettemennene til stede?» ... Jeg ser imidlertid at på denne måten kan jeg ikke fortsette, nettopp av den grunn at meget har jeg ikke hørt, noe har jeg unnlatt å trenge inn i, og noe har jeg glemt å feste i erindringen, men især, som jeg alt nevnte ovenfor, fordi at hvis man skulle ta med alt som ble sagt, og som foregikk, så ville bokstavelig hverken tid eller plass strekke til for meg. Jeg vet bare at av lagrettemennene skjøt begge parter, det vil si forsvarer og statsadvokat, ikke synderlig mange ut. Sammensetningen av tolvmannsjuryen husker jeg: fire av distriktets bestillingsmenn, to kjøpmenn, og seks bønder og småborgere fra byen vår. I byens selskapskretser hadde man, især damene, husker jeg, alt lenge i forveien spurt med en viss forundring: «Men blir virkelig en så delikat, forviklet og psykologisk sak overlatt til skjebnesvanger avgjørelse av noen bestillingsmenn, ja, til og med av bønder, og hva vil vel en eller annen sånn bestillingsmann her begripe, enn si en bonde?» Alle de fire bestillingsmennene som kom til å sitte i juryen, var faktisk folk i små stillinger, gråhårete, bare en av dem var litt yngre, og lite kjent i våre kretser. Det var folk som hadde frosset seg igjennom på små gasjer, sikkert med gamle koner som det ikke gikk an å vise frem, og med hver sin flokk barn, kanskje til og med barbente, folk, som i høyden fikk litt atspredelse i ledige stunder ved et lite slag kort her eller der, og som selvfølgelig aldri hadde lest en eneste bok. De to kjøpmenn hadde visstnok et aktverdig utseende, men var liksom så besynderlige tause og ubevegelige av seg. Den ene av dem barberte seg og var kledd som en vesteuropeer; og den andre, som hadde et tynt grått skjegg, hadde en eller annen medalje i rødt bånd om halsen. Småborgerne og bøndene vil jeg ikke engang snakke om. Våre småborgere borte fra Kutorget er nesten de rene bønder de med, for de driver til og med jordbruk. Også av disse var det to i alminnelig européisk drakt, og de så kanskje derfor mer skitne og mindre tiltalende ut enn de andre fire. Derfor kunne nok den tanke dukke opp, som også falt meg inn for eksempel, så snart jeg hadde tatt dem nøyere i øyesyn: «hva kan den slags begripe i en slik sak?» Ikke desto mindre gjorde ansiktene deres et merkverdig respektinngytende og nesten barskt inntrykk, var strenge og alvorlige.
      Endelig erklærte presidenten saken om mordet på forhenværende titulærråd Fjòdor Pàvlovitsj Karamàsov opptatt til prøvelse, - jeg husker ikke hvorledes han uttrykte seg. Rettstjeneren fikk beskjed om å føre anklagede inn, og Mitja kom til syne. Alt ble stille i salen, og man kunne høre en flue surre. Jeg vet ikke hvordan det gikk andre, men på meg gjorde Mitjas utseende et høyst ubehagelig inntrykk, især at han opptrådte som den forskrekkeligste laps, i redingot like fra skredderen. Jeg fikk siden vite at han ekspress hadde bestilt seg redingot til denne dagen i Moskva, hos sin tidligere skredder, som ennå hadde mål av ham. Han hadde flunkende nye sorte glacé-hansker og elegant linnet. Han marsjerte inn med sine lange skritt, rett frem, stiv som en stokk, med blikket fremad, og satte seg på sin plass med den mest fryktløse mine. I det samme kom også forsvareren, den berømte Fetjukovitsj, til syne, og det gikk som en undertrykt dump bevegelse gjennom salen. Sistnevnte var en høy, tørr mann med lange, tynne ben, med overmåte lange, bleke, tynne fingrer, barbert, med nokså kort, beskjedent frisert hår, og med tynne lepper som en gang imellom fotrekk seg til en blanding av spott og smil. Han så ut til å være omkring førti år. Ansiktet kunne vært behagelig hvis ikke inntrykket var blitt forstyrret av øynene, som i og for seg var små og uttrykksløse, men satt ualminnelig tett sammen, så det eneste som skilte dem, var det tynne benet i den lange smale nesen hans. Med ett ord, fysiognomien hadde noe slående skarpt, fugleaktig over seg. Han var i kjole og hvitt slips.
      Jeg husker presidentens første spørsmål til Mitja, det vil si om navn, stilling osv. Mitja svarte kort men liksom uventet høyt, så presidenten til og med gjorde et kast med hodet og så på ham nesten med forundring. Så leste man opp fortegnelsen over personer som hadde vært tilkalt til den rettslige undersøkelse, det vil si vitner og sakkyndige. Fortegnelsen var lang; og fire av vitnene møtte ikke: Miusov, som nå alt var i Paris, men hvis forklaring allerede var innhentet ved den foreløpige undersøkelse, - fru Chochlakòf og proprietær Maksìmov på grunn av sykdom, og Smerdjakòf på grunn av plutselig død, og om den ble det lagt frem erklæring av politiet. Efterretningen om Smerdjakòfs død fremkalte sterk uro og hvisking i salen. Naturligvis var det mange blant publikum som ennå slett ikke kjente til denne overraskende episoden med selvmordet. Men det som især vakte oppmerksomhet, var et uventet utbrudd av Mitja: ikke før var budskapet om Smerdjakòf meldt, før det lød fra hans plass over hele salen:
     - Hund får hunds død!
     Jeg husker hvordan forsvareren styrtet bort til ham, og presidenten henvendte seg til ham med trusel om å treffe strenge forholdsregler hvis noe lignende gentok seg. Mitja tjentok flere ganger halvhøyt til forsvareren, avbrutt og rystende på hodet.
     - Nei, jeg skal ikke! Det slapp ut av meg! Jeg skal ikke gjøre det mer!
     Men det så slett ikke ut som om han angret. Og naturligvis var ikke denne lille episoden til hans fordel i juryens og publikums omdømme. Hans karakter var kommet for dagen og hadde gitt seg sitt eget vitnesbyrd. Under dette inntrykk leste nå rettsskriveren anklageakten opp.
     Den var nokså kort, men omstendelig. Den fremholdt bare de hovedsakeligst årsaker til at den og den var satt under tiltale, hvorfor han måtte for domstolen, og så videre. Ikke desto mindre gjorde den sterkt inntrykk på meg. Rettsskriveren leste tydelig og klart. Hele denne tragedie trådte liksom på ny frem for alle i sterkt relieff, konsentrert, i skebnesvangert, ubønnhørlig lys. Jeg husker hvorledes presidenten like efter opplesningen spurte Mitja høyt og inntrengende:
     - Anklagede, erkjenner De Dem skyldig?
     Mitja reiste seg med ett sett:
     - Jeg erkjenner meg skyldig i drukkenskap og usedelighet, ropte han med en igjen liksom uventet, nesten fanatisk stemme, - i dovenskap og gale streker. Jeg skulle til å bli et hederlig menneske for alltid nettopp i det øyeblikk da skjebnen kom over meg! Men i gamlingens, min fiendes og fars død, er jeg ikke skyldig! Men i rovet hos ham, nei og nei, i det er jeg ikke og kan jeg ikke være skyldig: Dmitri Karamàsov er en slyngel, men ikke en tyv!
     Da han hadde ropt dette, satte han seg på plass, tydelig helt skjelvende. Presidenten henvendte seg på ny til ham med en kort, men oppbyggelig henstilling om bare å svare på spørsmålene, ikke la seg rive med til uvedkommende, voldsomme utrop. Så ga han ordre til at man skulle gå over til rettsforhandlingene. Alle vitnene ble ført inn for å avlegge ed. Her fikk jeg se dem alle på én gang. Anklagedes brødre fikk forresten adgang til å vitne uten å avlegge ed. Efter formaning fra prest og president ble vitnene ført på plass og anbrakt mest mulig atskilt fra hverandre. Derefter begynte fremkallelsen, en for en.»

Et par ordforklaringer: 
bestillingsmann: offentlig tjenestemann i underordnet stilling 
lagrettemenn: jurymedlemmer

Ingen kommentarer:

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...