aroundbooks

aroundbooks

11. mai 2012

Amalie Skram: Julehelg





Umiddelbart etter Brødrene Karamasov leste jeg Amalie Skrams Julehelg, en bok jeg aldri hadde hørt om. Jeg skal også innrømme at det var første gang jeg leste Amalie Skram (mea culpa).

Hvorfor denne boken fanget min interesse, vet jeg faktisk ikke, men på en eller annen måte må den ha gjort det. Jeg lånte den på biblioteket og leste den i løpet av to-tre dager. Denne romanen er den siste Skram utga, og det er helt tydelig at den ikke akkurat regnes som et hovedverk. Nå har jeg riktignok et begrenset utvalg av norske litteraturhistorier, men flere steder nevnes den ikke i det hele tatt, andre steder bare summarisk og til dels negativt. «Men det hele virker nokså sentimentalt,» leser jeg for eksempel i Edvard Beyers Norges Litteraturhistorie.

Jeg ble imidlertid nysgjerrig på Julehelg spesielt og på Amalie Skram generelt, så jeg stakk nylig innom Norli for å høre om de hadde Yngvild Bøes bok Amalie Skram: et forfatterliv. Den hadde de ikke inne, men ekspeditøren gjorde meg oppmerksom på Janet Gartons ganske ferske biografi Amalie: et forfatterliv (2011). Der fant jeg en grundig omtale av Julehelg, og selvfølgelig mye annet om Amalie Skram. Gartons biografi handler om Skrams liv etter at hun flyttet til Danmark og kan ifølge forfatteren selv i forordet leses som en fortsettelse av Liv Køltzows biografi fra 1992, Den unge Amalie Skram.

Sitater med rød skrift er fra Gartons biografi, med brun skrift fra Julehelg. Klammerne er mine.

Julehelg forteller historien om den unge kandidaten Arne Hoff [cand. theol.], produkt av et fattig hjem med for mange barn, en fraværende far og en gretten mor. Han har bodd hjemme med moren mens han studerte, og forsøkt å skape hygge for dem begge, men alle hans forsøk har blitt møtt med klager. I et idealistisk forsøk på å gjøre noe edelt forlover han seg med Henny Bang, som hans bror tidligere har vært forlovet med og så slått opp med.

Hadde han ikke levd under disse pinaktige vilkår i det usle, triste hjem med morgen, så var han sikkert heller ikke blitt forlovet med Henny Bang, hans brors forlatte kjæreste. Han hadde korrespondert med henne, mens hun var forlovet med broren, som nu var reist til England, og der hadde fått plass på et dampskibskontor; men først da forlovelsen med broren hevedes, var det kommet riktig fart i korrespondansen. Hun var den gang guvernante på landet, og han hadde aldri sett henne. Allikevel hadde hans brev strømmet over av ømhet og medynk, og han hadde så titt uttalt varme ønsker om å få lov til å være henne noe istedenfor broren, som hadde sviktet. [...] Hennes svarbrev hadde vært som en eneste lovsang av ydmykhet og takk -. Denne blide, fromme kvinne, hvilken lykke måtte det ikke være å få leve livet ved hennes side! 

Så snart han har forlovet seg, innser han at hun frastøter ham; hun er stygg og grisk, og hennes familie enda verre enn hans egen, et skittent rede med sultne barn, en forgremmet mor og en bror som er idiot. Han prøver å resignere: Henny skal være hans «Bleakhouse» hvor de trøster hverandre som søsken. 

Forferdelig å være bundet til en kvinne, som aldri gledet hans øie eller hjerte. 

Redningen kommer i form av et viakriat på landet, hvor han kommer til å bo hos en familie som oppfyller hans idé om hvordan et hjem skal være. Doktoren er likefrem, fru Alvilda moderlig og omsorgsfull, og han blir forgudet av barna. Han vet at han burde bryte med Henny. Forholdet har blitt et mareritt, men han har ikke tiltak nok; isteden behandler han henne med en slik kulde at hun til slutt gir ham fri. Alvildas søster Mally er tiltrukket av ham, men det går opp for ham at det er Alvilda han elsker, og han tilstår det. Han vet at det er håpløst; hun elsker sin mann.

 «De er skapt til å være ektemann,» vedblev fru Alvilda. «Med en god og trofast hustru, og med kjære små barn. Sånn en barnevenn, De er! Ikke sant, Hoff?» 
Smerten sved og brente i Hoff. Men allikevel var det godt og stille inne i ham. 
«Jo,» svarte han om litt. «Det er visst sant. Men aldri kommer jeg til å bli gift.» 
«Aldri si aldri,» sa fru Alvilda med et sørgmodig smil. 
«Nei, det skal man jo ikke, men i dette tilfelle -» han holdt inne og pustet dypt. «I dette tilfelle kan jeg trygt si aldri,» fortsatte han. «Den kvinne, jeg elsker, og som jeg til mitt siste øieblikk vil bli ved med å elske, kan aldri bli min hustru, mener jeg. For hun har for lengst gitt sig til en annen. Men min er hun nu allikevel, fordi jeg elsker henne, fordi hun har gjort mig så meget godt, at ord ikke kan uttrykke det, fordi hun har gitt mig til eie sin rene, hele sjel, og har latt mig få lov til å kalle henne mor» - stille hadde Hoff, mens han talte, reist sig fra benken og var knelet ned foran Alvilda. Nu gjemte han sitt ansikt i hennes fang.

Så får han en stilling som adjunkt i en fremmed by og reiser vekk med en innbydelse til å komme tilbake til julefeiringen, men han forfryser seg, og den hosten han stadig har vært plaget av, blir til lungebetennelse. Like før jul dør han mens han drømmer at han og Alvilda vandrer hånd i hånd «lige ind i aftenhimlens røde, gyldne skyer.»

Det interessant med Julehelg er (og det har Edvard Beyer og andre litteraturhistorikere kanskje ikke vært klar over?) at den nokså direkte er basert på Skrams avdøde bror Ludvigs historie slik han selv beskrev den i dagbøkene sine. Skram påsto riktignok selv i et brev til en venn at Julehelg ikke var Ludvigs historie, men at hun hadde brukt «enkelte småtræk» av hans liv. Ifølge Garton undergraves imidlertid denne påstanden av en direkte sammenligning mellom romanen og dagbøkene, noe hun viser en rekke eksempler på. Selv de minste detaljer fra dagbøkene dukker opp i romanen.

Samtidig er romanen noe annet og mer enn en hyllest til Ludvig; den har tydelige litterære aner. Det mest opplagte er at det er en Werther-historie. Amalie leste og siterte ofte Goethe, og hans roman Die Leiden des jungen Werthers, om den svermeriske idealisten som forelsker seg håpløst i en lykkelig gift ung mor, har klare paralleller i Amalies verk. Det er også en Wergeland-historpe. Hoff både idealiserer og identifiserer seg med Wergeland; hann holder taler om ham og skriver romantiske dikt i hans ånd. Men for Hoff blir diktningen farlig når den overtar for virkeligheten; aftenhimlens røde skyer er ikke bare en metafor, men blir også et mål, et tilfluktssted for den ensomme som ikke kan se sine drømme oppfylt i livet.
   Julehelg var i tillegg mer i pakt med sin tid enn de fleste samtidig kommentatorer la merke til. Med Arne Hoff har Amalie skapt en figur som er preget av 1890-årenes dekadanse, en av de «trette mennene» som i sin handlingslammelse minner om hovedpersonene til Garborg, Herman Bang, Hans Jæger og Sigbjørn Obstfelder. Dekadansen beveger seg bort fra naturalismen [som Skram var en eksponent for], men henger samtidig fast i de samme problemstillinger; mennesker forsøker forgjeves å slippe unna sine forutsetninger. Meningen med livet har gått tapt, identiteten er underminert, forventningene til fremtiden svikter. Hoff dør fordi han ikke har noe å leve for.          
  Anmelderne var nesten alle sammen positive til denne romanen. Edvard Brandes i Politiken syntes at beskrivelsen av Hoff var et helt mesterstykke; det var forbausende hvordan den sterke fru Skram hadde levd seg inn i denne blodløse stakkaren og holdt sin egen personlighet fullstendig utenfor. De norske avisene var enige om at dette var et ekte og ærlig bilde; fru Skram viste en forbausende evne til å trenge til bunns i forskjellige menneskers sjeleliv. 

Og jeg kan bare si at mitt første møte med Amalie Skram absolutt fristet til å lese mer. 

5 kommentarer:

Hege sa...

Jeg håper du unner deg litt mer Skram når du får tid.

scribo sa...

Venter spent på Merete Morken Andersens biografi.

Tehme Melck sa...

Hege: Det kommer jeg helt sikkert til å gjøre.
Scribo: Å ja? En ny Skram-biografi på vei?

scribo sa...

Jeg har hørt om den kommende biografien i Morken Andersens forelesninger på mitt studium i faglitterær skriving for 2-3 år siden. Når den kommer, vet jeg ikke, tror ikke tidspunkt var bestemt.

aariho sa...

Jeg kom over denne boka nå, har ikke hørt om den før. Skal lese den før jul, har jeg tenkt. Fint innlegg om boka!

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...