aroundbooks

aroundbooks

13. juli 2012

Ydmyk leser?



Jan Egeland har et intervju med Kjell Ola Dahl på bloggen sin, HER. Fra dette intervjuet har jeg sakset et spørsmål om hvilke tanker Dahl gjør seg om norsk litteratur generelt, i forbindelse med at han nylig er blitt medlem av Forfatterforeningens litterære råd, og derfor selvsagt må lese mye ny norsk litteratur.

Selv om man kan snakke om pliktlesing her, tenkte jeg likevel at svaret kunne være av interesse for alle lesende mennesker. Et stadig tilbakevendende tema på bokblogger er jo om, eller når, man kan tillate seg å gi opp en bok fordi man av en eller annen grunn ikke orker å lese den ferdig. Det skjer ikke lenger så ofte at jeg gir opp en bok jeg leser privat, men hver gang jeg gjør det, får jeg litt dårlig samvittighet og tenker at jeg kanskje har gitt opp for lett. Det tror jeg alle bokbloggere kjenner seg igjen i. Men samtidig mener jeg bestemt at jeg er blitt mer utholdende i den tiden jeg har blogget, uten at jeg dermed kan si om det har noe med bloggingen å gjøre.

 Når jeg snakker om å lese "privat", er det fordi jeg også, i likhet med Dahl, leser på oppdrag som medlem av et litterært råd, nærmere bestemt Faglig råd i Norsk Oversetterforening, foreningen for norske skjønnlitterære oversettere, et "laug" hvor man ikke bare kan melde seg inn, men må søke om medlemskap ved å sende inn to utgitte skjønnlitterære oversettelser sammen med originalene. Og så vurderer Faglig råd om de holder oversetterfaglige mål. Når man leser i en slik sammenheng, kan man selvfølgelig ikke legge fra seg boka om man ikke liker den, for man skal jo komme med en kvalifisert vurdering av den. Og man blir betalt for jobben.

Betalt for å blogge blir man derimot ikke, i hvert fall ikke bokblogge (og å rosablogge har jeg hverken kjønn, alder, utseende eller lyst til). Men jeg hører til de bokbloggerne som gjerne mottar bøker fra forlag (det gjelder for eksempel begge bøkene jeg leser i øyeblikket), og disse bøkene føler jeg meg også forpliktet til å lese, i hvert fall hvis det er bøker jeg har bedt om å få, slik det som oftest er. Men som sagt, også rent generelt gir jeg i mye mindre grad opp en bok enn før. Om det skyldes den samme typen ydmykhet som Dahl nevner, eller om det er jeg som er blitt mer kritisk og flinkere til å velge, kan jeg ikke si. Kanskje begge deler.

 TE: Du er fersk i Forfatterforeningens litterære råd - hvilke tanker gjør du deg om norsk litteratur generelt? KO: Det er et veldig stort spørsmål. Jeg er et lesende menneske. På den annen side er det umulig å ha den fulle oversikt over alt som gis ut. Den som tror noe annet kan ta seg en tur på en hvilken som helst bokmesse. Jeg ser på det å bli valgt inn i rådet som et privilegium. Dette er antakelig ett av de veldig få fora hvor ny norsk skjønnlitteratur debatteres utelukkende av hensyn til verket for å hente fram verkets litterære verdi. Jeg leser nå daglig, jeg kan ta dikt til frokost, noveller til lunsj og romaner til kvelds. Det å lese denne mengden ny norsk skjønnlitteratur er lærerikt og utviklende. Det gir ny innsikt og perspektiver jeg ikke hadde tidligere. Forskjellen på nåværende og tidligere lesing er et større innslag av ydmykhet. Før la jeg bøkene fortere fra meg hvis jeg så svakheter eller mislikte det jeg leste. Nå gjør jeg ikke det lenger. Jeg leter etter styrken i teksten uansett. Jeg har for lengst forstått at jeg ikke har hatt nok kunnskap om ny norsk litteratur. Men jeg tror at en tid i rådet vil gi meg større kunnskap. Utfordringen blir å holde min egen skriving gående samtidig. Det er et stort lesearbeid å sitte i rådet.  

Ingen kommentarer:

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...