12. august 2012

Ved romanens yttergrenser?



Som det fremgår av leselisten til venstre, holder jeg for tiden på med første bind av den ungarske forfatteren Péter Nádas’ romantrilogi Parallelle historier. Ukens utgave av Morgenbladet har en to siders artikkel om dette verket. Den er dessverre ikke tilgjengelig på nett for andre enn abonnenter.

Hele verket er på 1388 sider, og jeg begynner å nærme meg slutten på de 400 første. Det er en meget spesiell leseopplevelse, jeg har aldri vært borti noe lignende. Det er selvsagt ikke første gang jeg har lest bøker som er vanskelige å lese, men Nádas stiller likevel i en klasse for seg. For de første er de parallelle historiene ikke parallelle, men «møtes, fjerner seg fra hverandre, nærmer seg igjen, veves sammen, som veier i en enorm trafikkmaskin, som et spagettikryss av røde tråder».

 Verket betraktes gjerne som et forsøk på å skrive Den store europeiske roman, siden den foregår over et tidsrom fra 1914 til 1991, men de store historiske hendelsene i Ungarn og Tyskland gjennom store deler av 1900-tallet, som 1. og 2. verdenskrig, oppstanden i Ungarn i 1956 og murens fall, danner bare baktepper til de utpenslede skildringene av menneskers tanker og følelser og er bare til stede i den grad de har formet menneskene som skildres. En drosjetur, eller et samleie for den del, kan foregå over mange titalls sider, hovedsakelig inni hodet på personene, og skildres i de mest nitide detaljer. En hendelse kan brått, eller rettere sagt nesten umerkelig, skifte med en annen, og man må lese med aller største oppmerksomhet dersom man skal ha håp om å få noe oversikt over den ytre handlingen. Å lese Nádas er nesten en klaustrofobisk opplevelse, man blir innestengt i teksten.

«Det er innimellom temmelig krevende å henge med, men det er jo ikke forbudt for kunst å være krevende. Ennå, i hvert fall. Når det er sagt er det også mulig å ane at Nádas’ tekst nærmer seg grensene for hva romanformen kan bære, før den kollapser under vekten av elementer.»

Vel, hva er grensene for hva romanformen kan bære? Finnes det noen grenser? Jeg kan i hvert fall ikke annet enn å bli imponert over Nádas’ skrivekunst, så annerledes enn alt annet. Mine tanker går uvilkårlig til James Joyce, for man kan vel trygt si at han også presset språket og romanformen til de ytterste grenser, men samtidig er de svært ulike. 

Parallelle historier er kanskje det mest krevende leseprosjektet jeg noen gang har gitt meg i kast med. Innskytelsen til å kaste inn håndkledet har allerede meldt seg opptil flere ganger. Men nei, jeg gir ikke opp. For dette er svimlende stor skrivekunst, og da må man tåle å bli litt svimmel av å lese.

3 kommentarer:

aariho sa...

Imponerende! Dette blir nok for stort for meg. Men for all del ikke av interesse. Lykke til med lesningen.

Anonym sa...

Eg har lese om denne både i Morgenbladet og eit par andre plasser, og eg veksler veldig mellom å ha svært lyst til å lese trilogien og å lure på om eg orkar å gi meg i kast med noko slikt. Du gjorde ikkje avgjersla lettare for meg.

Jørn Roeim sa...

Linjene: Nei, det gjorde jeg nok ikke. Jeg har ikke gjort det lett for meg selv heller. Etter å ha lest den første boka i trilogien, etterfulgt av et lite mellomspill med Jørn Lier Horsts nye krimbok, befinner jeg meg nå i et slags lesemessig limbo; jeg aner ikke hva jeg skal lese. Men om jeg ikke går løs på andre bok i denne ungarske trilogien med en gang, er jeg ikke i tvil om at jeg kommer til å fullføre verket.