aroundbooks

aroundbooks

17. september 2012

Anna Karenina-føljetongen





OBS Ikke følg med på denne lesningen hvis du ikke vil vite hva som skjer i Anna Karenina, men jeg regner handlingen i boken som så kjent at de fleste er innforstått med den. 




Vronskij og Oblonskij møtes altså på stasjonen for å ta imot henholdsvis mor og søster, som kommer med samme tog fra St. Petersburg. Vronskij har tydeligvis møtt Oblonskijs søster Anna Karenina før, men husker henne knapt og forbinder ikke noe spesielt med henne. Leseren skjønner at de nå kommer til å møtes på stasjonen, og at dette møtet blir skjebnesvangert. Men her viser Tolstoj sitt mesterskap. Toget stanser, folk strømmer ut, det er liv og røre og trengsel slik det er når et tog tømmes for mennesker. Vronskij går inn i toget for å hente moren:

«Vronskij fulgte efter konduktøren inn i vognen og stanset ved kupédøren for å slippe forbi en dame som skulle ut. Verdensmannens sikre blikk fortalte ham straks at dette var en dame av det aller beste selskap. Han unnskyldte seg og ville stige inn i kupeen, men følte med ett en trang til å kaste enda et blikk på henne - ikke fordi hun var meget vakker, ikke fordi hele hennes figur vidnet om eleganse og dempet gratie, men fordi det hadde vært et eiendommelig kjærlig og ømt uttrykk i det skjønne ansiktet da hun passerte ham. Da han så seg tilbake, snudde hun også hodet. De strålende, grå øynene, som virket så mørke under de tykke øyenvippene, stanset vennlig og oppmerksomt på ham, som om hun kjente ham igjen, men flyttet seg straks over på mengden som nærmet seg; det var som om de søkte noen. I dette korte blikket rakk Vronskij å legge merke til en tilbaketrengt livlighet som spilte i ansiktet hennes og flagret mellom de strålende øynene og det nesten umerkelige smilet som kruset leppene hennes. Det var som om hennes vesen flommet over av noe som trosset hennes vilje og ga seg uttrykk snart i øyenglansen, snart i smilet. Hun anstrengte seg for å slukke øynenes glans, men den lyste mot hennes vilje i det knapt merkbare smilet.»

Snakk om frampek! Men det får straks sin forløsning, for litt etter kommer damen inn i kupeen igjen fordi hun ikke har funnet den hun søkte på perrongen, og da skjønner Vronskij at det er fru Karenina, som har hatt selskap med hans mor på hele reisen.
Omsider kommer alle seg ut av toget, og Anna finner broren. Men så blir det oppstyr på perrongen. Mennesker med skrekkslagne ansikter løper forbi, det er tydelig at det har skjedd noe uvanlig. Det viser seg å være en jernbanearbeider som er blitt overkjørt av toget og drept. Mannen har vært eneforsørger for en stor familie, og Vronskij gir stasjonsmesteren et betydelig beløp (to hundre rubler), som han ber ham overbringe til enken. Men vi skjønner at han gjør dette mer for å gjøre inntrykk på Anna Karenina enn av medfølelse med enken.
 Ulykken går inn på Anna, og på vei bort fra stasjonen omtaler hun den som «et dårlig varsel». Et nytt frampek fra forfatterens side, mot bokens slutt.

Vel hjemkommet til bror og svigerinne forteller Anna svigerinnen at hun traff Vronskij på stasjonen. Hun omtaler ham begeistret som en sann ridder, men nevner ikke episoden med de to hundre rublene «Av en eller annen grunn syntes hun det var ubehagelig å tenke på dem. Hun følte at det var noe som angikk henne i den episoden, noe som ikke var som det skulle.»
Men Anna bidrar til forsoning mellom broren og hans kone, slik broren har håpet og forventet.

Så langt alt godt. Nå ser man frem til det store ballet som Vronskij har invitert med seg Kitty til. Men Anna Karenina skal også på dette ballet, og så vidt jeg vet blir dette en avgjørende scene for utviklingen av deres forhold.

1 kommentar:

Clementine sa...

Praktfullt. Akkurat det møtet er så romantisk. midt i vrimmelen på togstasjonen -- og samtidig kommer det varselet med mannen som er overkjørt av toget.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...