29. november 2012

Leserapport




Av og til, som for eksempel nå nylig, havner jeg i den besynderlige situasjon at jeg ikke vet hva jeg skal lese. Situasjonen er besynderlig fordi jeg er omgitt av tusenvis av bøker, hvorav en del venter på å bli lest, og mange som jeg gjerne skulle lest om igjen. Som det fremgår av den venstre spalten her, har jeg også en liste over den planlagte lesningen fremover. Da burde det jo bare være å gå videre på denne listen.

Men av og til opplever jeg at så enkelt er det ikke. Bøkene på listen frister kanskje ikke, og mitt håp om at en bok «skal komme til meg», blir ikke innfridd. Noe av årsaken akkurat nå, er antagelig at Anna Karenina, som jeg nylig ble ferdig med, etterlot seg et slags vakuum, et tomrom som ikke var så lett å fylle. Anna Karenina er tross alt en omfattende leseopplevelse både i omfang og intensitet.

 Løsningen ble i første omgang å ta et «friminutt» med sakprosa, nærmere bestemt Kaja Schjerven Mollerins essaysamling Sammen, hver dag, som jeg allerede har sagt en del om. Hittil har jeg bare ført opp skjønnlitteratur på leselisten, men nå har jeg også begynt å føre opp sakprosa som jeg leser fra perm til perm.

En av bøkene jeg hadde på leselisten, var Edmund de Waals Haren med øyne av rav, som jeg anskaffet fordi jeg hadde lest så mye positivt om den. Innimellom lesingen av Kaja Schjerven Mollerins essays tok jeg den frem og bladde litt i den, uten at den fenget veldig. Så gjorde jeg det litt dumme at jeg skumleste hele boka, og tenkte at jeg kanskje fikk nøye meg med det. Men så ble jeg ferdig med Mollerin, og så forsvant vel vakuumet etter Anna Karenina, og så tok jeg Haren med øyne av rav frem igjen, og nå er jeg godt i gang med den og trives med denne familiehistorien, som også er et spennende innblikk i europeisk historie.

25. november 2012

Historien om et ord






En av forfatterne Kaja Schjerven Mollerin skriver om i sin nye essaysamling Sammen, hver dag, er Herta Müller, tyskspråklig forfatter oppvokst i den tyske minoriteten i det kommunistiske Romania, som velfortjent fikk Nobelprisen i 2009.

Jeg har ikke lest mye av Müller, men det jeg har lest, har jeg likt, blant annet fordi hun er en av de forfatterne som har sitt eget distinkte språk, det vil si en måte å bruke språket på som bare er hennes, som er helt særegen for Herta Müller. Og er det noe jeg virkelig beundrer hos en forfatter, er det evnen til å skape sitt helt eget språklige uttrykk.

Det gjør ikke nødvendigvis en forfatter lett å lese, som regel snarere tvert om. Müller kan være en utfordring, både på grunn av språket og tematikken. I oktober 2009 hadde Kaja Schjerven Mollerin en stor artikkel om Müller i Klassekampens bokmagasin, hvor hun skrev:

«Det underlige er at Müllers bøker, selv med et såpass abstrakt og teoretisk utgangspunkt, ofte skaper et voldsomt ubehag i leseren, og dette ubehaget er først og fremst fysisk: Det setter seg i kroppen. Müllers forfatterskap er rett og slett ganske hard kost - selv kan jeg føle meg uvel i flere dager etter å ha lagt fra meg en av bøkene hennes.»

Nedenfor gjengir jeg en passasje fra essayet om Herta Müller i Sammen, hver dag. Vi kan kalle den «historien om et ord».

Müller beskriver et velkjent dilemma: Hun opplever språket som bedragersk, utilstrekkelig, men vet også at om hun skal si noe om virkeligheten, ja vitne, er språket det eneste redskapet hun har. Skal hun si noe sant, noe som ivaretar virkeligheten hun erfarer, må hun så å si unnslippe diktaturets språk. Hun vet at språk er makt (du kaller det privat, vi kaller det offentlig). Müller setter sin lit til de små, vakre ordene. Snøsvik. Øyenhunger. Pustegynge. Epletåke. Disse ordene, anfører hun, stikker seg alltid ut i en setning, de spretter fram som om de var laget av et annet materiale enn hverdagsspråket. Hun kaller dette materialet trikset med språket. De små, vakre ordene er absolutt kunstige, de viser ikke til noe vi på forhånd vet hva er, de har ingen referanse i verden, men rommer, for Müller, lange, komplekse historier. Ordene er fortellinger forkortet til det ekstreme. 
     Ta snøsvik: Ordet dukker opp tidlig i Pustegynge som Trudi Pelikans ord. I foredraget er det morens historie ordet rommer. Müller forteller om den natten de utvandret fra Romania, det var iskaldt, hun satt sammen med moren i en gammel lastebil, ingen av dem orket å si noe, men så sa plutselig moren likevel noe, hun sa: «Det er alltid den samme snøen.» Moren husket en annen utreise i en annen tid: deportasjonen til Russland. I januar 1945 hadde hun gjemt seg i fire dager i et jordhull for å unnslippe tvangsarbeidet. Så begynte snøen å lave ned. Og snøen gjorde det umulig å skjule seg. Müller skriver: «De kunne ikke lenger gå med mat til henne i skjul, hvert skritt [...] ble synlig. Overalt i snøen, overalt i landsbyen vistes veiene til alle skjulestedene. Man kunne lese fotsporene i hagen. Snøen anga dem.» Snøsvik. I dette ene ordet ligger hele historien.

23. november 2012

Lesningens fellesskap




Lesningens fellesskap er i vår tid, i vår del av verden, først og fremst det fellesskapet den enkelte leser opplever i møte med en bok, øyeblikkene av glede, tenksomhet og forundring. Men å lese en bok er også å lese en bok som andre har lest før deg, og som andre vil lese etter deg. Det er å ta del i et fellesskap av enkeltlesere. Dette fellesskapet er kanskje et forestilt fellesskap, men det gir oss like fullt en dypere forståelse av hva det vil si å inngå i en større sammenheng. En dypere forståelse av hvordan tanker og perspektiver kan endre seg, men også ha de mest overraskende berøringspunkter på tvers av tid og rom. 

Kaja Schjerven Mollerin: Sammen, hver dag (fra innledningen).

Forfatterne som omhandles i denne boken, er: Seamus Heaney, George Orwell, Susan Sontag; Herta Müller; J.M. Barrie og A.S. Byatt; David Simons; Whitman, Guthrie og Dylan; Toni Morrison; Christa Wolf; Lucinda Williams; Arundhati Roy; Alice Munro.

22. november 2012

Exit Anna Karenina

Så er jeg ferdig med Anna Karenina. Nesten tusen sider med et av verdenslitteraturens mest kjente og gripende kjærlighetsdramaer. Det har vært en fantastisk leseopplevelse, det må jeg si. Og nå begynner jeg å få tettet hullene når det gjelder de store russere, i løpet av et par år har jeg lest Raskolnikov (Forbrytelse og straff), Krig og fred, Brødrene Karamasov og nå altså Anna Karenina. Det har ingen hensikt å rangere dem, alle er gripende og storslåtte på hver sin måte.

Man blir litt satt ut av et litterært maratonløp som lesingen av en sånn diger klassiker er, i hvert fall blir jeg det, men det er anstrengelsen verd, så absolutt.

 Samtidig føler jeg nå behov for noe kortere og lettere. Det blir i første omgang Kaja Schjerven Mollerins essaysamling Sammen, hver dag, som mitt forlag Gyldendal var så vennlig å gi meg så jeg kunne lese den og blogge om den. Og det skal jeg gjøre - både lese om den og blogge om den. Jeg har allerede begynt å «smuglese» litt, men nå skal jeg lese den grundig fra perm til perm. Men tilbake til Anna Karenina: Nå er jeg godt rustet til filmen når den kommer på norske kinoer over jul. Samtidig har jeg bestemt meg for også å se den gamle filmatiseringen med Greta Garbo i hovedrollen.

 Skjønt hovedrolle og hovedrolle: Anna Karenina slutter med en lang passasje hvor Levin faller til ro med sitt kristne livsssyn og med familielivet på godset. Og det slo meg da at det på en måte er han, Tolstojs litterære selvportrett, som er den egentlige hovedpersonen i boken. Ham ser vi på en måte innenfra, mens vi ser Anna Karenina utenfra.

 En annen ting: I innbretten på tredje bind av min Bokklubb-utgave av Anna Karenina, står det: «Anna Karenina er tidstypisk og kan derfor virke fremmed og kanskje kuriøs på slutten av 1900-tallet.» Det er jeg ikke enig i. For det første gir den et godt innblikk i den russiske overklassens fantastiske verden, som skulle komme til å forsvinne med revolusjonen.

Men skreller man bort det tidstypiske, synes i hvert fall jeg at det ikke er noe problem å se det evig menneskelige i mange av de problemstillingene vi møter i verket. Vel kunne Annas og Vronskijs forhold ikke møte de samme hindringer i vårt samfunn i dag, men kjærlighetsløse ekteskap og omveltende lidenskaper forekommer overalt og til alle tider. Det samme med forholdet mellom Kitty og Levin - det har aldri vært bare enkelt å leve sammen, om enn kjærligheten er aldri så sterk.

 Jeg tror nettopp dèt er noe av hemmeligheten ved alle store verk i litteraturen, at de handler om det evige menneskelige som alle kan kjenne seg igjen i, uansett tid og sted.

8. november 2012

Anna Karenina









Kitty og Levin har også sine problemer, men deres forhold styrkes i motgangen. Bilde fra den nye filmatiseringen - irske Domhnall Gleeson som Levin og svenske Alicia Vikander som Kitty. (Skildringen av landadelsmannen Levin er et selvportrett av Tolstoj.)


Egentlig hadde jeg tenkt å la bloggleserne følge min lesing av Anna Karenina, men i stedet gikk bloggen i dvale, en dvale den nå riktignok ser ut til å være våknet av, men «Anna Karenina-føljetongen» ble det slutt på. Det betyr imidlertid ikke at det ble slutt på lesingen. Jeg har nå nettopp tatt fatt på tredje og siste bok, og nærmer meg så smått slutten. Og jeg må bare få si det som sikkert lyder som en banal selvfølge: For en fantastisk bok dette er. Det er sjelden jeg har vært så bergtatt av en historie som denne. At Tolstoj er en fantastisk forteller, fikk jeg demonstrert da jeg leste Krig og fred for to år siden (det første jeg leste av ham), men Anna Karenina slår det meste av hva jeg har lest i det hele tatt. Det er så dirrende intenst hele tiden, og man kommer så under huden på disse menneskene at man gripes i sitt innerste.

Jeg har nå lest en del av Dostojevskij og Tolstoj de siste årene, og ut fra det jeg har lest om dem, har jeg fått inntrykk av at det eksisterer en oppfatning av at Dostojevskij er mer moderne i sin psykologi enn Tolstoj. Jeg har vanskelig for å forstå det, jeg synes Tolstoj er en så skarptseende og dyptloddende menneskekjenner som det går an å bli, og dessuten en mer effektiv og underholdende forteller enn Dostojevskij, synes jeg. Det kan riktig nok skyldes at jeg har lest Dostojevskij i en eldre oversettelse og Tolstoj i nyere, men jeg er ikke sikker på at det i så fall bare skyldes det.

Den røde tråden i boken er selvsagt forholdet mellom Anna og hennes elsker Vronskij og den umulige stillingen de setter seg selv i, både sosialt og personlig, ved å følge hjertets stemme som de gjør. Parallelt med denne røde tråden går den viktige bi-tråden som følger Levin og Kittys forhold. Den utgjør en organisk naturlig del av beretningen og oppleves ikke som en demonstrativ kontrast. Begge forhold skildres med mange nyanser; Kitty og Levin har det ikke bare lett, og Anna og Vronskij opplever jo en berusende lykke, men tendensen i de to forholdene er likevel klar i det lange løp; Kitty og Levin bygger, gjennom sine viderverdigheter, et grunnlag for varig samhold og lykke, mens Annas og Vronskijs forhold beveger seg ubønnhørlig mot undergangen.

En del episoder fremtrer som små høydepunkter underveis; dramatisk, som når Anna, etter å ha forlatt mann og barn, sniker seg til et møte med sønnen i sitt tidligere hjem - den stakkars gutten er sågar forsøkt innbilt at moren er død - eller muntert, nesten komisk, som skildringen av kirkevielsen til Levin og Kitty, som er like ubehjelpelige og henførte av stundens alvor begge to.

Nå har jeg nettopp lest om da Anna får besøk av sin svigerinne Dolly, som kanskje er den som står henne nærmest. (Boken begynner jo med at Anna hjelper Dolly i den prekære situasjonen da Dolly oppdager sin manns utroskap.) Da Dolly besøker Anna nå da boken går mot slutten, lever Anna og Vronskij på hans gods langt ute på landet, sosialt isolerte. Begge går imidlertid entusiastisk opp i driften av godset og virker lykkelige utad, men nettopp i denne passasjen blottlegges det hvor ulykkelig Anna er innerst inne, hvor håpløs situasjonen er. Sosialt kan hun reddes ved å få skilsmisse fra sin mann og formalisere sitt forhold til Vronskij, men sønnen, som hun elsker så høyt, har hun mistet uansett, for ham vil hennes mann ikke gi slipp på, og datteren som Anna har fått med Vronskij, er også ektemannens datter juridisk sett. Dessuten betror Anna Dolly at hun ikke kan få flere barn, og kan dermed ikke skape en ny «legal» familie med Vronskij. I denne passasjen fremkommer det også at Anna har begynt å ta et opiumspreparat, et tydelig tegn på at hun bak fasaden har det alt annet enn bra.

 Det er nesten utrolig at spenningen nå mot slutten kan være så intens til tross for at slutten er så kjent som den er. Det er lenge siden jeg har vært så intenst grepet av en bok som denne.

PS Da jeg var på kino i Berlin nylig, så jeg en trailer for den nye filmatiseringen med Keira Knigthley i hovedrollen. Den ga så absolutt mersmak. Nå fremgår det riktig nok av boken at Anna faktisk er relativt fyldig - fyldig og blendende vakker. KK svarer unektelig bare til ett av disse kriteriene, men traileren tyder uansett på at det skal bli en opplevelse å se henne som Anna Karenina.

3. november 2012

Kaja Schjerven Mollerin





To innlegg nedenfor, under overskriften «Tanker i dvale», skrev jeg noe om at mitt inntrykk av litteraturvitere er at de skriver mer for å markere seg i sitt eget fagmiljø og/eller for å meritere seg enn for vanlige lesere, men at det burde være en del av deres profesjonalitet å skrive sånn at vanlige lesere kan ha utbytte av det.

Jeg skrev også at unntakene fantes. For eksempel har jeg hatt stort utbytte av Marta Norheims siste bok, Friksjonar, hvor hun blant annet skriver om hvordan hun som anmelder definerer kvalitet. Norheim er en av dem som skriver slik at man kan forstå det. Litteraturviteren og anmelderen Kaja Schjerven Mollerin er en annen. I et innlegg i 2009 skrev jeg:

Jeg synes Bokmagasinet i Klassekampen bare blir bedre og bedre. Det må være et av landets beste litterære tidsskrifter. Litterære tidsskrifter ellers går ofte over hodet på meg, men jeg gidder ikke lenger føle meg dum når noen skriver så høytravende og ugjennomtrengelig at jeg ikke skjønner det. Men sånn er det altså ikke med Klassekampens Bokmagasin, de som skriver der, skriver sånn at selv jeg skjønner det. En av magasinets medarbeidere som jeg liker å lese, heter Kaja Schjerven Mollerin. I siste nummer har hun en stor artikkel om Herta Müller som ga meg en ypperlig presentasjon av et forfatterskap jeg ikke kjente fra før. Ingenting av det jeg hittil har lest om Herta Müller i forbindelse med tildelingen av nobelprisen har gitt meg noen spesiell lyst til å lese henne, men Mollerins artikkel gjorde det.

Som mange sikkert har fått med seg, er Kaja Schjerven Mollerin aktuell i disse dager med  essaysamlingen Sammen, hver dag. Om fellesskap i litteraturen. I et intervju i ukens nummer av Morgenbladet sier hun blant annet: «Det ville være rart å skrive en bok om fellesskap i et språk som bare et lite, faglig fellesskap bruker. Jeg tenker på litteraturvitenskap som et formidlingsfag, og det er jo også slik at mange har et forhold til bøkene jeg skriver om. Om jeg skriver i en akademisk sammenheng eller for en større offentlighet, som i en avis, er jeg uansett opptatt av å henvende meg til en allmenn leser. Vi har mye å lære av George Orwells oppfordring til klar tale.»

Det er den rette innstillingen, og alt tyder på at Mollerin lever som hun lærer. Hun ble for øvrig tidligere i år kåret til Årets kritiker, og Arnhild Skres tale ved prisutdelingen, som du finner HER,  kan gjerne leses som en utdyping av dette innlegget. Her heter det blant annet: Når ho dreg kulturhistoriske linjer er ho pedagogisk utan å bli forklarande. Og i god angloamerikansk tradisjon – ho slektar på både Matthew Arnold og Alfred Kazin – tar ho utgangspunkt i den almenne lesarerfaringa, ho fjernar seg aldri frå den felles opplevinga som motiverer vår interesse for litteratur. Språket hennar er lett, naturleg og vender seg til lesaren.

Om jeg skal kjøpe Kaja Schjerven Mollerins bok? Klart jeg skal.

1. november 2012

Ord for dagen






Nu har vi på rad disse måneder med navn som lyder som trusler, november, desember ... 
Sven Elvestad

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...