aroundbooks

aroundbooks

26. januar 2012

Stig Sæterbakken

Stig Sæterbakken er død. Jeg kjente ham ikke, hverken personlig eller som forfatter. Likevel gjør det noe med meg. Jeg kan ikke forklare hvorfor, og ikke helt hvordan. Bare at det gjør noe med meg. Blant annet gjør det meg oppmerksom på forfatterskapet hans. Han er nå blitt noe mer enn bare ett av mange navn i vrimmelen, og jeg merker at jeg blir nysgjerrig på hva han skrev. Jeg har aldri lest ham, og jeg har vel ikke noe av ham heller? Jeg må gå i bokhylla og se etter, jeg klarer jo ikke å holde oversikten lenger. Nei, ingen Sæterbakken. Men jo, én bok av ham har jeg. Den lille Flamme-boka Umuligheten av å leve. Den kom i 2010. En tittel som nå har fått sin egen makabre aktualitet. Kan man kalle den et slags frampek?
Jeg bare bladde gjennom den da jeg fikk den, nå skal jeg lese den. Og kanskje jeg skal lese mer av Sæterbakken. Bildet som illustrerer dette innlegget, fant jeg på nettet. Det kommer fra den svenske bloggen Bokhora, som har opptil flere innlegg i forbindelse med Sæterbakkens død. Sæterbakken var oversatt til svensk. Om han var et stort navn der, har jeg ikke hatt tid til å finne ut av ennå, men det virker i hvert fall som om han hadde et nært forhold til sin svenske forlegger. Men bildet: Jeg valgte det fordi Sæterbakken minner om Dostojevskij her, og jeg leser jo Dostojevskij for tiden.

Akkurat som det er ingenting å leve for. Ikke noe tilbake, verken liv eller død. 
Fra Stig Sæterbakken: Umuligheten av å leve. Flamme forlag 2010.

15. januar 2012

Smala Sussie






Den svenske filmen Smala Sussie gikk på hjemmekinoen i går, en herlig svensk gangsterkomedie med et vanvittig persongalleri og handling henlagt til et lite industristed i Värmland. Ungutten Erik kommer hjem fra Stockholm for å finne lillesøster Sussie, som har forsvunnet. Dermed blir mange hemmeligheter avdekket. Praktfullt spill hele tiden, ikke minst av hovedrolleinnehaveren Tuva Novotny, som kan mer enn å være søt og pen. Her er hun bare helt praktfullt morsom som pillenarkoman hjelpepleier.

Det heter seg at det er mye dårlig filmteksting. Jeg mener at filmteksting generelt er bedre enn sitt rykte, men en del blemmer ser man jo, og i Smala Sussie var det ting som irriterte. Hvorfor teksteren kaller henne Smale Sussie på norsk, er et betimelig spørsmål. "Smal" på svensk betyr "tynn" eller "slank" på norsk.

Sussie skriver en beskjed til venninnen Sandra, som lyder slik: "Om nåt händer mig så leta i stuprören" - feilaktig oversatt med "skjer det meg noe, så let i takrenna". Et "stuprör" er ikke en takrenne, men et nedløpsrør. Man kan nesten høre at det er noe loddrett, ikke sant? Det fremgår da også helt tydelig av filmen at det er i nedløpsrør og ikke i takrenner det letes. Riktignok henger takrenner og nedløpsrør sammen, men det er likevel to forskjellige ting med ulike betegnelser.

Broren Erik blir avhørt av en politimann som sier: "om du ljuger, då blir jag väldigt, väldigt ledsen i ögat". Dette er oversatt direkte med: "Hvis du lyver, da blir jeg veldig, veldig lei meg i øyet". Hva i all verden betyr det? Det er ingenting på norsk som heter "å bli lei seg i øyet". Det skulle selvsagt vært bare "veldig, veldig lei meg".

Men elendigheten stopper ikke der: "Och när jag blir väldigt, väldigt ledsen i ögat, då blir jag väldigt dum", fortsetter politimannen. "Dum" er oversatt med "dum". Men her skal "dum" bety "slem" - det illustreres ved at politimannen stikker skyteren sin opp i trynet på Erik. ("Dum" i denne betydningen er litt "barnespråk", men denne viktige nyansen og falske vennen må en oversetter kjenne til.)

Også andre oversettermessige svakheter preger den norske tekstingen av Smala Sussie, men dette var de verste eksemplene. I det store og hele er oversettelsen bra, men den burde vært uten disse blemmene. Filmen kan uansett anbefales på det varmeste.

14. januar 2012

Lørdagsord

Noe av det første jeg la merke til i dagens aviser, var forsiden av Aftenpostens boligseksjon, hvor det er et bilde av en tapet som ser ut som en velfylt bokhylle. «Bøker er blitt så trendy at noen tapetserer dem rett på veggen.» Artikkelen som følger, handler om bokhyller og trender. En interiørarkitekt mener at «bokhyllen nå blir integrert i en type seksjonsmøbel som er en videretolkning av 1970- og 80-tallets seksjoner». Flere Ikea-systemer blir selvsagt nevnt. Selv hadde jeg Billy-hyller i flere tiår, inntil jeg for to år siden tok meg råd til å få en snekker til å bygge spesialtilpassede bokhyller fra gulv til tak i stua. Det har jeg ikke angret på. Men hyller nok har jeg selvsagt ikke, på arbeidsrommet mitt blir Ikea-systemet Ivar supplert med stabler på gulvet. Å la være å kjøpe bøker på grunn av plassmangel, blir neppe aktuelt for meg noen gang. Da heller stabler. For en tid tilbake tenkte jeg at jeg egentlig godt kunne desimere bestanden litt, og begynte å se litt nærmere etter i hyllene. Resultatet ble bedre orden, gjenoppdagelse av gamle skatter og fornyet glede over å ha så mange bøker som jeg har. Ikke en bok ble fjernet, og månedlig, om ikke ukentlig, anskaffer jeg nye bøker. Det hele dreier seg om den gleden og nytelsen ved bøker og lesing som har vært en del av livet mitt siden jeg knekte lesekoden. Bøker i form av tapet er ikke tingen for meg.

Aftenpostens Reise-seksjon har en artikkel om Ulysses av James Joyce, også karakterisert som «det største uleste verket i engelsk litteratur». Og mange er de presumptivt litteraturinteresserte og -bevisste mennesker som ikke har lest Ulysses, det er helt sikkert. Enda flere er kanskje de som har gitt opp undervis, på grunn av «detaljrikdommen, de språklige eksperimentene og forvirrende dialoger», som artikkelen uttrykker det. Selv leste jeg den for noen år siden og blogget en del om det. Poenget med artikkelen i Aftenposten, siden den står i Reise-seksjonen, er at Ulysses, som foregår i Dublin i løpet av én dag i 1904, skildrer byen så detaljert at den ifølge myten nærmest ville kunne rekonstrueres etter Joyces bok. Når det gjelder å lese Joyce og andre kanoniske verk som gjerne betraktes som utilgjengelige, Brødrene Karamasov som jeg leser nå, kan kanskje regnes til dem, har jeg kommet til at det rett og slett bare er å gå i gang, senke skuldrene og gå inn i leseopplevelsen på sine egne premisser. Gjerne lese seg litt opp om og rundt verket hvis man føler for det, men bare på et ganske elementært plan dersom man er en vanlig menig leser. Slike verk er nemlig en leseopplevelse, først og fremst det, og så får man den bonusen når man er ferdig, at man faktisk har lest et verk som mange andre bare snakker om. Og strengt tatt bør det vel være en del av allmenndannelsen, eller er det et utdatert begrep?

Klassekampens Bokmagasin fortsetter sin serie med essaier hvor oversettere skriver om et verk de har utført. Denne uken er det Steinar Lone som skriver om sin oversettelse av rumenske Mircea Cartarescus Orbitor-trilogi, «rumensk litteraturs mest medrivende samtidsroman». Et interessant innblikk i hvilke problemer en oversetter kan måtte stri med - mange av dem uløselige, som likevel må finne en løsning. Fotnoter og sluttnoter er uglesett i våre dager.

Tohundreårsjubileet for Dickens’ fødsel markeres både i Klassekampen (del 2 i en jubileumsføljetong) og i en stor artikkel i Dagbladet. Dickens er selvsagt en klassiker på øverste hylle, som et lesende menneske ikke kan komme utenom. Ja, så stor er Dickens ifølge Harold Bloom, han med Vestens litterære kanon, at «ingen av romanforfatterne på 1800-tallet, inkludert de store russerne og franskmennene, overgår Dickens.» Ikke rart han blir feiret. Barn spiller en sentral rolle i Dickens’ verk, og jeg avslutter dette innlegget med et sitat fra den siste Dickens-boka jeg leste, nemlig Store forventninger. Men om sitatet utgjør avslutningen på innlegget, handler det om all leselysts begynnelse.  

«Til en viss grad uten hjelp, og i større grad med Biddys hjelp enn med den jeg fikk av Mr. Wopsles grandtante, kjempet jeg meg gjennom alfabetet som om det var en tornebusk, og hver ny bokstav førte med seg nye bekymringer og rifter. Da det var overstått, rotet jeg meg borti noen fryktelige røvere - de ni tallene - som hver kveld gjorde hva de kunne for ikke å bli gjenkjent og for å skape forvirring. Men endelig kunne jeg vaklende begynne å lese, skrive og regne, om enn i meget beskjedent omfang.»
(Oversatt av Ragnhild Eikli)

7. januar 2012

The Harry Lime theme



DENNE nettsiden kan man få vite hvilken låt som toppet Billboard-listen på en hvilken som helst dag i historien tilbake til 1920-årene (Billboard er et amerikansk musikkmagasin grunnlagt i 1894 og særlig kjent for sine lister over de mest solgte platene i USA). Jeg ville vite hvilken låt som toppet listen den dagen jeg ble født.

Siden jeg så dagens lys i det Herrens år 1950, gikk jeg ut fra at listetoppen måtte være en amerikansk sviske. Men der jeg ble behagelig overrasket, for det var nemlig Anton Karas’ tema til filmen Den tredje mann, spilt på siter av komponisten selv og populært kalt "the Harry Lime theme" etter filmens hovedperson. Manuset til filmen ble skrevet av Graham Greene, en av mine yndlingsforfattere, noe fjorårerts leseliste bærer sterkt preg av. Filmen kom i 1949, først året etter kom historien i bokform, og det var altså også året da filmens musikalske tema toppet listene. Og jeg ble født.  

 Filmen er en typisk film noir, regissert av Carol Reed og med Joseph Cotten, Alida Valli, Orson Welles og Trevor Howard i de sentrale rollene. Handlingen foregår i etterkrigstidens sterkt krigspregede Wien og regnes som et mesterverk på grunn av den stemningsfulle svart-hvitt-fotograferingen, skuespillerprestasjonene og ikke minst Anton Karas’ musikk.

«A thaw set in that night, and all over Vienna the snow melted, and the ugly ruins came to light again; steel rods hanging like stalactites, and rusty girders thrusting like bones throug the grey slush. Burials were much simpler than they had been a week before when electric drills had been needed to break the frozen ground. It was almost as warm as a spring day when Harry Lime had his second funeral. I was glad to get him under earth again, but it had taken two men’s death. The group by the grave was smaller now: Kurtz wasn’t there, nor Winkler - only the girl and Rollo Martins and myself. And there weren’t any tears.»

6. januar 2012

Erotiske møbler


I forbindelse med innlegget under kom jeg til å tenke på et annet og kanskje litt sært eksempel på sammenfallende temaer som jeg var borti i løpet av leseåret i fjor. Det dreier seg om to beskrivelser hos så forskjellige forfattere som Jonathan Franzen og Cecilie Enger. På leselisten for i fjor har jeg Franzens Korrigeringer, som jeg ga opp litt over halvveis, etter å ha begynt på den delen som har tittelen «Generatoren».

Chip, en av sønnene i Lambert-familien, som boken handler om,  får sparken fra jobben som collegelærer i feministiske teorier etter å ha hatt et forhold til en av sine elever, Melissa Paquette, som både sladrer om forholdet og lyver om at han har skrevet en oppgave for henne. Forholdet mellom læreren Chip og eleven Melissa er svært erotisk og hektisk mens det står på. Et av stedene de har sex, er på en rød sjeselong som Chip har et spesielt forhold til.

«Torsdagen etter laget Chip middag til Melissa og hadde sex med henne på den røde sjeselongen. Han var blitt forelsket i sjeselongen den gangen da det å kaste bort åtte hundre dollar på et impulskjøp i en antikvitetsforretning var litt mindre av et økonomisk selvmord. Ryggen på sjeselongen var vinklet i en erotisk invitasjon, med de stoppede skuldrene trukket bakover og ryggraden buet. Plysjen på bryst og mage så ut som om de hvert øyeblikk ville få stoffknappene på kryss og tvers til å sprette av.»

Et møbel som innbyr til erotikk, med andre ord. Forholdet til Melissa får som sagt en traumatisk slutt, men de erotiske minnene om henne består, noe ikke minst sjeselongen bidrar til i Chips ensomhet ...

«Han knelte foran sjeselongen og sniffet plysjen omhyggelig, tomme for tomme i håp om at en viss vaginal ange fremdeles kunne henge igjen åtte uker etter at Melissa Paquette hadde ligget her. Alminnelige tydelige og gjenkjennelige lukter - støv, svette, urin, en dagligstues dunst av sigerettrøyk, den flyktige ettereimen av fitte - ble abstrakt og ubestemmelig på grunn av for mye snusing, og så måtte han om og om igjen ta en pause for å forfriske neseborene. Han lot leppene arbeide seg nedover sjeselongens knappenavler og kysset lo og småpartikler og smuler og hår som hadde samlet seg i dem. Ingen av de tre flekkene hvor han trodde at han luktet Melissa var entydig sterktluktende, men etter en utmattende sammenligning ble han i stand til å satse på den minst tvilsomme av de tre flekkene, like ved en knapp sør for ryggstøet, og gi den full nasal oppmerksomhet. Han fingret med andre knapper med begge hender, mens den kjølige plysjen gned mot hans nedre deler i fattig etterligning av Melissas hud, til han omsider oppnådde tilfredsstillende tro på luktens realitet - tilfredsstillende tillit til at han ennå eide en levning av Melissa - til å fullføre akten. Så rullet han ned av sin imøtekommende antikvitet og sank sammen på gulvet med buksen åpen og hodet på setet, en time nærmere å ha forsømt å ringe faren på fødselsdagen hans.»

Men Franzens Chip er ikke den eneste litterære skikkelsen som har en erotisk interesse for møbler. Cecilie Engers Brødrene Henriksen, som jeg også leste i fjor, handler om en familie som driver et møbeltapetsererfirma. En av sønnene, Ben, finner ut at han vil forlate familiefirmaet og heller bli skuespiller.

«Ikke lenger restaurere sofaer, selv om møblene er aldri så vakre. Om han aldri så mye har moret seg med å finne den litt søtlige, ramme lukten av jentekjønn i setestoffet.» 

Jeg har riktignok i DETTE tidligere innlegget påpekt luktens betydning for den erotiske tiltrekning og gitt noen litterære eksempler på dette, men da ikke via omveien om møbler, som for meg virker noe spesielt. Men intet menneskelig er litteraturen fremmed.

Franzens bok er oversatt av Jorunn og Arne-Carsten Carlsen.

5. januar 2012

Kjærlighet og medlidenhet

Av og til når jeg leser, støter jeg på den samme tanken hos forskjellige forfattere, men selvsagt uttrykt på forskjellig måte. Ikke noe rart i det -- skjønnlitteraturen utforsker jo de store allmenmenneskelige temaene som for eksempel kjærligheten (ja, ikke minst den! Jeg har jo i tidligere innlegg gitt uttrykk for at all litteratur egentlig handler om kjærlighet).

I Brødrene Karamasov er jeg nå kommet til scenen der Katerina Ivanovna erklærer sin besynderlige kjærlighet til Dmitri Karamasov. En dramatisk og intens scene som jeg ikke skal gå nærmere inn på, bortsett fra at det må være en av de scenene som til fulle viser Dostojevskijs psykologiske innsikt.

Men til en liten detalj: «Jeg synes synd på ham, og det er et dårlig bevis for kjærlighet», sier Katerina blant annet.

Det får meg til å tenke på Lawrence Durrells Alexandria-kvartetten, en moderne klassiker jeg alltid har vært glad i og alltid vender tilbake til. I kvartettens andre del, Balthazar, sier Clea (eller tenker, rettere sagt): «The most dangerous thing in the world is a love founded on pity.»

I Trygve Greiffs norske oversettelse lyder det slik: «Det farligste i verden er en kjærlighet, som er bygget på medlidenhet.» Nøyaktig den samme tanken, uttrykt på to ulike vis. Det kan selvsagt hende at Durrell hadde lest sin Dostojevskij og plukket opp noe derfra, men det er minst like sannsynlig at samme tanke dukker opp hos to forskjellige forfattere fjernt fra hverandre i tid og rom.

PS En liten oversetterbemerkning: Hvis jeg skulle oversatt Durrells setning, ville det blitt: «Det farligste i verden er kjærlighet basert på medlidenhet.» Oversetteren burde i hvert fall ha unngått den ubestemte artikkelen foran «kjærlighet», den har smittet over fra engelsk og er ikke naturlig på norsk. Men slike detaljer ødelegger ikke inntrykket av en ellers helt utmerket oversettelse.

2. januar 2012

Drama i Krøtterstad


Da jeg begynte å lese Brødrene Karamasov, var det tanken å blogge om lesingen underveis. Det er det ikke blitt noe av, paradoksalt nok fordi jeg er blitt så grepet av boken og har kommet lenger i den enn noen gang. Jeg er nå på slutten av første del, tredje bok (se mer om bokens inndeling senere i innlegget). Denne gangen skjønner jeg nesten ikke hvorfor jeg har hatt så store problemer med å trenge inn i dette verket tidligere. Et av mine ankepunkter har vært at jeg har gått surr i alle personene og de fremmedartede russiske navnene. Til nå har det vel dukket opp et tredvetalls personer i boken, men langt de fleste av disse er bipersoner. Handlingen foregår rundt Fjodor Karamasov, hans fire sønner og den nærmeste kretsen rundt dem, og det hele er egentlig svært så oversiktlig bare man leser litt oppmerksomt, merker seg navnene underveis og ikke har en forutinntatt oppfatning av at dette er vanskelig.

Et spørsmål som alltid dukker opp når jeg leser et klassisk verk som Brødrene Karamasov, er om jeg skal lese om verket underveis. Jeg fant ut at jeg hadde litteratur om boka i egne hyller, nærmere bestemt Geir Kjetsaas Lutring gjennom lidelse. Kjetsaa har selv oversatt den utgaven som kom på Solum, jeg leser derimot Brochs tidligere oversettelse. Ved forskjellige tidligere anledninger har jeg anskaffet bakgrunnslitteratur, for eksempel da jeg leste Ulysses og Madame Bovary. Begge gangene ble jeg imidlertid så opptatt av lesingen og leseopplevelsen at jeg i liten grad fikk lest i bakgrunnslitteraturen. Den ble mer forstyrrende for leseopplevelsen enn utdypende for den. Når det gjelder Brødrene Karamasov går det imidlertid greit å lese Kjetsaas bok samtidig, og det gir meg et visst utbytte. Kanskje fordi den er relativt kortfattet (ca 100 sider) og skrevet i en populær og tilgjengelig form (i Universitetsforlagets serie "Tankekors"). Geir Kjetsaa var slavist og professor i litteraturhistorie ved UiO. Og altså også oversetter. Her er et utdrag fra innledningen i Kjetsaas bok. Deretter gjør han rede for de fire delene av verket.  

Som kjent foregår handlingen i de fleste av Dostojevskijs romaner i Petersburg. Men denne gangen gjør forfatteren et unntak. Handlingen i «Brødrene Karamasov» finner sted i den lille provinsbyen Skotoprigónjevsk. Navnet er dannet av det russiske uttrykk for å «drive sammen kveg», og blir gjerne oversatt med «Krøtterstad» eller «Nauteby». Allerede i navnet på byen ligger det altså en antydning om de svinske seder som her er rådende, fremfor alt i Fjodor Karamasovs hus. Byen var forøvrig virkelig nok: Staraja Russa - noen få mil fra Petersburg. Her hadde dikteren selv hus, og flere av personene i boken er hentet fra virkeligheten. 

Dostojevskij selv opptrer som den allvitende forfatter som skildrer en konkret historisk begivenhet. Fortelleren eller kronikøren, som i temperament og holdning er tydelig beslektet med dikteren, er selv til stede i rettssalen under saken mot Dmitrij. Det er åpenbart at han betrakter seg som et medlem av det uhyggelige mikrokosmos som Krøtterstad representerer. 

Romanen beveger seg på flere plan. I det ytre er det en historie om en far som blir myrdet av en av sine sønner, mens en annen av sønnene blir straffet for mordet. Skildringen av familiehatet, fadermordet og rettergangen gir boken karakter av kriminalroman. Men organisk innvevet i den ytre beretning ligge en tidløs skildring av menneskets forsøk på å erkjenne seg selv og verden, en debatt om det ondes problem, om menneskets søken etter Gud. Og endelig er romanen et budskap om gjenfødelse gjennom den yngre generasjon.

Resultatet er blitt en roman som ikke bare imponerer ved sin intense spenning og sin filosofiske dybde. Med sine nærmere tusen sider er boken også veldig i sitt ytre format. Verket er inndelt i fire «deler» (tsjásti) som hver består av tre «bøker» (knígi). Hele romanen omfatter altså tolv «bøker». Denne inndelingen i fire og tolv er blitt oppfattet som et uttrykk for noe avsluttet. Vi kan tenke på de fire årstider, på årets tolv måneder. Det virker som om Dostojevskij allerede i oppbygningen vil markere sitt verk som et endelig, avsluttet budskap. 

Av forordet går det frem at boken skal skildre begivenheter som foregikk «for tretten år siden». Romanen begynte å utkomme i 1879, og vi kan derfor regne oss tilbake til 1866, da jurydomstolene nettopp var blitt innført i Russland. Men det er verdt å merke seg at Dostojevskij ikke har brakt romanens innhold i overensstemmelse med denne kronologi, som trolig var valgt med tanke på en fortsettelse. Faktisk foregår bokens handling i slutten av 1870-årene. En rekke av de kriminalsaker som omtales i romanen (blant annet Kroneberg-saken) fant således sted mens dikteren utgav sin «Dagbok». Til tross for de «tretten årene» står vi altså overfor en samtidsroman. 

Selve handlingen tar vel to måneder - fra slutten av august til begynnelsen av november. Romanens tyngdepunkt er likevel konsentrert om et langt kortere tidsrom. Ved at hovedhandlingen utspilles på bare fire dager oppnår dikteren en sterk konsentrasjon - en «tidens enhet» som river leseren med.»

Og jeg, jeg er altså revet med. Og leser og leser.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...