28. mai 2012

Inn i elden





 Aina Bassos tredje bok foregår på 1600-tallet og handler om to jenter i tenårene, Dorothe fra et overklassemiljø i København, og Elen, som er datter av en «klok kone» i Finnmark. Datidens hekseprosesser er den dramatiske bakgrunnen for handlingen. I Norge var det Rogaland og Finnmark som toppet den dystre statistikken for anklager om trolldom. Bare i Finnmark ble nærmere 100 kvinner brent som hekser.

Fra første stund skjønner leseren av Inn i elden at de to jentene kommer til å møtes på en eller annen måte, og at boka kommer til å ende dramatisk. Dette forhindrer ikke at boka er spennende som en thriller. Og så er det en annen ting som fengsler meg som leser fra første setning, og det er forfatterens på en gang både krystallklare og poetiske språk. Akkurat dette har jeg nevnt i tidligere omtaler av Bassos bøker. Jeg ser også at anmeldere har festet seg ved dette. «Romanen nærmer seg poesien», var det for eksempel en anmelder som sa om Bassos første bok; Ingen må vite. Jeg vil ikke kalle språket minimalistisk; på den annen side inneholder det knapt et overflødig ord. Eller for å si det på en annen måte: Basso kan kunsten å si mye med få ord, altså show don’t tell. Slik skildrer hun Dorothes opplevelse av klasseforskjellene som preger hennes virkelighet:

Eg har alltid undra på kva tenestejentene gjer når vi ikkje ser dei. Kva held dei på med, kva snakkar dei om? Eg klarer ikkje sjå dei føre meg nokon annan stad enn her, alltid oppvartande i dei enkle draktene, ikkje eit hårstrå stikk ut under hovudplagga, det sørgjer mor for. Kammerjenta vår, Line, er eit unnatak. Nest etter Emilie er ho mi næraste venninne. Vi er om lag like gamle, og hadde det ikkje vore for at vi er av ulik stand, hadde eg halde henne for ein likeverdig. Det gjer meg stundom trist å måtte forlate henne her når vi er inviterte i selskap. Ho står bak meg eller Emilie og steller håret til ein av oss, ho som har langt vakrare lokkar enn oss begge, ho flettar og lagar bølgjer og krullar, og vi sit der med hendene i fanget, ho hjelper oss på med kjolane og snører oss og festar hekter og hemper og finn skoa våre og dreg på oss strømpene, og det glitrar i auga våre, og Emilie får roser i kinna, så ho sjølv ser ut som ei rose, og foreldra våre er klare, og vogna står klar, og hestane og kusken, og vi skundar oss ned trappene med dei raslanda skjørta og hælane som klikkar, og ho står att i porten og vinkar og blir mindre og mindre bak oss, men vi ser henne ikkje, vi ser oss ikkje tilbake, berre en gong har eg sett meg tilbake, eg skulle ikkje gjort det: uttrykket i auga hennar har eg aldri sidan gløymt.

 Legg merke til hvordan det oppdrevne tempoet i skildringen underbygger handlingen! Det er skrivekunst av høy klasse. (Emilie er søsteren.)

En mystisk fremmed dukker opp i Dorothes hjem; det blir raskt klart hva han vil. Dorothe vet ingenting om livets mysterier og føler seg fortsatt som et barn, men presset er sterkt.

Eg veit kva han vil tilby meg, og eg kan ikkje avslå. Dei vil aldri tilgi meg. Mor vil aldri snakke med meg igjen, eg vil vere død for henne. Ho veit eg ikkje er noko varp, ho veit eg aldri vil bli gift med ein greve, stinn av eigedomar og pengar, slik Emilie vil bli, den vesle nyperosa. Eg må ta det eg får, eg må vere snar medan eg framleis har ungdomens glød, om fem år vil eg vere falma, om ti år vil den venleik eg har, vere død.

Fortsatt et barn etter egen oppfatning, men tross alt moden nok til å være realist. Året etter er hun gift med den mystiske fremmede, seigneur Johann Beyer, Kongeleg Majestets fut over Aust-Finnmark. Og ikke før er de gift, så går ferden til «den kalde, nye verden dei kallar Finnmark».
Leseren får et godt inntrykk av hvilken omveltning det må ha vært for en overklassejente fra København, klimatisk så vel som kulturelt. Heldigvis har hun med seg tjenestejenta Line.

I byrjinga forstår eg ikkje kva dei seier. Alt tenarskapet er norsk, utanom Line. De fleste er her fra Vardø eller fra bygdene langs kysten: Syltevik, Makkaur, Kiberg eller Ekkerøya, eller inne ifrå fjorden, frå Vadsø og Andersby. Det blir raskt et problem at eg ikkje forstår dei, og ikkje Line heller. Det blir oss to mot dei, eg skjøner det av andleta deira, av skeptiske blikk under mørke panner.

Elen er Dorothes rake motsetning. Født inn i enkle kår i en ugjestmild del av verden. Storebrødrene er dratt hjemmefra, og Elen må hjelpe moren med den tilbakestående lillebroren. Samtidig blir hun opplært i morens virksomhet som klok kone. Også styrke og selvstendighet får Elen i arv fra moren, som er enslig mor, og en sterk og klok kvinne.

Då eg blei med barn første gongen, var eg ikkje gift, Kven han var, er ikkje så nøye, han var som dei andre. Ein som ville ha litt moro, finne litt varme i det han meinte var ei kald verd. Då moroa var over, var karen vekk, og eg sat att med ein mage det voks barn i. Eg sat att med noko anna òg. Ein kunnskap. Eg hadde sett mannen for det han var. Då du kom til verda, skjønte eg at eg ikke trong nokon kar for å klare meg. Etter kvart har eg skjønt at eg ikke vil ha nokon heller. 

-  Eg er så glad eg har fått deg, Elen, sa ho og strauk meg over kinnet. - Kva skulle eg gjort med berre søner? 
Eg la kinnet mitt mot handa hennar og glipte med auga. 
-Det er dei svakaste som søker saman i par, Elen. Dei som ikkje klarar seg åleine, som ikkje er i stand til å stå livet imot på eiga hand. Dei sterke lever betre åleine. Dei vil ikkje bli styrte og vil heller ikkje ha nokon å styre. Berre tenk på det, og hugs det når det ein dag blir din tur til å ta desse vala. For du har eit val. Det er det viktige.

Om Dorothe i utgangspunktet opplevde at hun ikke hadde noe valg, glir hun etter hvert likevel inn i sin rolle både som hustru og fornem husfrue, en posisjon som selvsagt er både privilegert og beskyttet. Elens frihet og kunnskaper viser seg derimot å være et tveegget sverd.

Igjen har Aina Basso klart å levendegjøre en historisk epoke ved å gi stoffet en gnistrende litterær form. Jeg tviler på om noen skrive bedre historiske romaner i norsk litteratur i dag. Som man kan se av DETTE innlegget på forfatterens egen blogg, har en av hennes fagfeller (Basso er jo selv historiker) sådd tvil om visse aspekter ved den historiske korrektheten. Det må være en trist måte å lese en så god bok på; bevisst å gå inn for å finne faktafeil. Som det fremgår av Bassos innlegg, dreier det seg om ting som selv fagfolk har ulike oppfatninger av. Og hvor interessant er det for leseren om det forekommer en og annen «feil»? Basso har et etterord i boka hvor hun gjør rede for de virkelige hendelsene som handlingen er basert på. Det holder lenge for meg. Hennes fagfellers flisespikkeri og kiv er bare interessant for dem selv.

Det som er interessant for leseren, er de stemningene og den atmosfæren Basso frembringer med sitt korte og presise, men samtidig så poetiske og suggererende språk. Det er som om man kan høre knitringen i gruer, kjenne tjærelukta fra veggene og merke vinden mot huden. Men først og fremst fremstiller hun menneskene slik at vi formelig hører og ser dem og ikke minst lever oss inn i dem. Og med dem. Det er mesterlig gjort, og om man skal legge vekten på «historisk» eller «roman» er vanskelig å si. Som leser blir man uansett fenget. Da jeg var ferdig med Inn i elden, opplevde jeg noe jeg ikke så ofte opplever, enda så mye jeg leser: Jeg følte umiddelbart et savn fordi boka var slutt. Jeg skulle gjerne hatt mer. Også dèt et litterært kvalitetstegn etter min mening. Dette er det som i artistverdenen kalles timing. Å vite når nok er nok, hva som er akkurat passe for at effekten skal bli størst mulig. Jeg kommer i hvert fall ikke til å glemme hverken Dorothe eller Elen med det første.

26. mai 2012

Sommer og lesing









Nå er det strengt tatt ikke sommer ennå, men temaet sommerlesing dukker alltid opp på denne tiden, og særlig nå da varmen allerede har kommet sommeren i forkjøpet. Sommerlesing har forøvrig fått et eget ord, sommerlektyre, som illustrerer at sommeren etter manges mening er tiden for lett lesing.

Jeg liker ikke ordet "lektyre", og som jeg har vært inne på i tidligere sommere her på bloggen, har jeg ikke behov for lettere lesing om sommeren. Lesingen går sin gang året rundt for meg, og sommeren utpeker seg ikke som noen egen periode lesemessig sett.

Derimot vil jeg gjerne spørre mine lesere: Hvilken bok er for deg den ultimate sommerboken? Da mener jeg en bok som foregår om sommeren. Selv klarer jeg ikke å bestemme meg for om det er Sigurd Hoels Syndere i sommersol eller Gunnar Larsens I sommer. Men jeg tror jeg heller til sistnevnte.

"En mann som skriver så godt og klokt og som skriver om to mennesker som blir forelsket i hverandre i en ramme av sommer og åpen livshengivelse, godtar man gjerne uten videre og inntil videre. Vi kommer sikkert til å møte forfatteren på ny, nesten like sikkert i boken som i avisen," skrev Ronald Fangen da Dagbladets nyhetsredaktør i 1932 overrasket med å debutere som forfatter med denne skjønne romanen om et erotisk sommereventyr. Boken ble for mange skjellsettende; den var så uvant i form og innhold, sjelden hadde man sett kjærligheten skildret slik som her." (Fra baksideteksten på Lanterne-utgaven)

Jeg kan jo med det samme godt innrømme at Gunnar Larsen er en av mine favoritter i norsk litteratur. Og underkjent, etter min mening.

Men hvilken er din sommerbok?

23. mai 2012

Om å møte seg selv

Fra blad- og bokavdelingen i den lokale Meny-butikken. To av mine bøker på nederste hylle.


 Som forfatter er jeg i den heldige situasjon at bøkene mine kommer i stadig nye utgaver. For eksempel fikk jeg nylig beskjed fra Bokklubben om at de ville gjenbruke en av bøkene mine som hovedbok. Jeg skulle gjerne sett mer av bøkene mine i bokhandelen, til gjengjeld utgir Bestselgerforlaget nå noen av bøkene mine i nye utgaver til salg i Meny- og Joker-butikkene. Så om jeg ikke ser bøkene mine i den lille bokhandelen i det lokale bydelssenteret, så ser jeg dem i hvert fall i Meny-butikken når jeg handler der. Bestselgerforlaget eies av Gyldendal og Aschehoug, og salget i dagligvarebutikk går bra. Redaktøren min fortalte at hun en dag hadde stått i kassakø bak en pakistansk familie som kjøpte to Kvikk-Lunsj og en av mine bøker! (Familiens Store Quizbok, som er en revidert nyutgave av Barnas Store Spørrebok. "Spørrebok" er en utdatert betegnelse, nå må det hete noe med quiz.)


Fra det lokale biblioteket. Hele 15 eks av mine bøker er på plass i denne hylla.


 Et annet sted hvor jeg møter meg selv, er på biblioteket. Det hender at bøkene mine er på utlånstoppen, og de fleste steder bærer de preg av flittig bruk.

18. mai 2012

Philippe Claudel




For noen uker siden omtalte jeg Philippe Claudels siste bok på norsk; Granskingen. Til orientering blir denne boken anmeldt i siste nummer av Morgenbladet. "Kafka, men mørkere", er overskriften. Og ingressen lyder: "Philippe Claudels nye roman er en fabel som får sine mest uhyggelige overtoner ved å minne om virkeligheten."
En absolutt lesverdig anmeldelse av en absolutt lesverdig bok.

Anmeldelsen er dessverre ikke tilgjengelig på Morgenbladets nettside, bortsett fra for abonnenter og dem som er villige til å betale for den. Men lesende mennesker sørger selvsagt for å få Morgenbladet i postkassa hver fredag.

14. mai 2012

Leserapport

Å bli ferdig med Brødrene Karamasov kan sammenlignes med å komme ut av en tett, mørk skog og plutselig se åpent lende foran seg. Kanskje en dårlig metafor, men likevel. Uansett hvor stor opplevelse det var å lese dette hovedverket av Dostojevskij, var det veldig deilig å kunne lese noe annet omsider. Første bok ut ble altså Amalie Skrams Julehelg, omtalt i innlegget nedenfor.





Nå leser jeg Aina Bassos Inn i elden. Den har ligget på vent ganske lenge, og dette er sikkert en bok de fleste bokbloggere kjenner. Jeg har fulgt Aina Bassos forfatterskap fra første stund, og har sett frem til denne boken. Foreløpig er jeg bare et lite stykke på vei, men så langt har den ikke skuffet.

Samtidig leser jeg Stephen J. Waltons roman Roadmovie. Manuset. Jeg hadde ikke hørt om den før jeg leste en anmeldelse som gjorde meg nysgjerrig. Jeg lånte boka på biblioteket, og den fenget fra første stund. De fleste vil formodentlig vite at engelskmannen Walton er professor i nynorsk skriftkultur ved Høgskulen i Volda og leder for Ivar Aasen-instituttet. Han har tidligere gjort seg bemerket med bøkene Den teksta versjonen. Amerikanisering og modernitetens intellektuelle og Skaff deg eit liv. Om biografi. For disse bøkene fikk han Språkprisen i 2009 for god bruk av nynorsk i sakprosa. For den siste boka fikk han også Melsom-prisen samme året. Jeg har biografi-boka hans og har omtalt denne i bloggen tidligere.

Walton skriver ikke bare glimrende sakprosa, han skuffer heller ikke som skjønnlitterær forfatter. Roadmovie. Manuset er gjennomsyret av ironisk humor, særlig i omtalen av høyskolemiljøet. Men siden boka handler om en oversetter, får han også sagt mye bra om oversettelse. Og så er Walton meget siterbar, jeg har allerede hatt ett sitat fra denne boka i dagens sitat-spalten øverst til venstre, og flere kommer.

Både Basso og Walton skal jeg komme tilbake til i egne innlegg.

For første gang på lenge har jeg nå også en liste over bøker jeg skal lese. Den ser slik ut:

Caryl Férey: Zulu
Péter Nádas: Parallelle historier I, Den stumme provinsen
Herman Hesse: Steppeulven (gjenlesning)
Hanne Ørstavik: Hyenene

Og apropos Amalie Skram (innlegget nedenfor): Hennes samlede verker er nå underveis fra Ruuds Antikvariat på Mysen, mitt foretrukne antikvariat på antikvariat.net.

11. mai 2012

Amalie Skram: Julehelg





Umiddelbart etter Brødrene Karamasov leste jeg Amalie Skrams Julehelg, en bok jeg aldri hadde hørt om. Jeg skal også innrømme at det var første gang jeg leste Amalie Skram (mea culpa).

Hvorfor denne boken fanget min interesse, vet jeg faktisk ikke, men på en eller annen måte må den ha gjort det. Jeg lånte den på biblioteket og leste den i løpet av to-tre dager. Denne romanen er den siste Skram utga, og det er helt tydelig at den ikke akkurat regnes som et hovedverk. Nå har jeg riktignok et begrenset utvalg av norske litteraturhistorier, men flere steder nevnes den ikke i det hele tatt, andre steder bare summarisk og til dels negativt. «Men det hele virker nokså sentimentalt,» leser jeg for eksempel i Edvard Beyers Norges Litteraturhistorie.

Jeg ble imidlertid nysgjerrig på Julehelg spesielt og på Amalie Skram generelt, så jeg stakk nylig innom Norli for å høre om de hadde Yngvild Bøes bok Amalie Skram: et forfatterliv. Den hadde de ikke inne, men ekspeditøren gjorde meg oppmerksom på Janet Gartons ganske ferske biografi Amalie: et forfatterliv (2011). Der fant jeg en grundig omtale av Julehelg, og selvfølgelig mye annet om Amalie Skram. Gartons biografi handler om Skrams liv etter at hun flyttet til Danmark og kan ifølge forfatteren selv i forordet leses som en fortsettelse av Liv Køltzows biografi fra 1992, Den unge Amalie Skram.

Sitater med rød skrift er fra Gartons biografi, med brun skrift fra Julehelg. Klammerne er mine.

Julehelg forteller historien om den unge kandidaten Arne Hoff [cand. theol.], produkt av et fattig hjem med for mange barn, en fraværende far og en gretten mor. Han har bodd hjemme med moren mens han studerte, og forsøkt å skape hygge for dem begge, men alle hans forsøk har blitt møtt med klager. I et idealistisk forsøk på å gjøre noe edelt forlover han seg med Henny Bang, som hans bror tidligere har vært forlovet med og så slått opp med.

Hadde han ikke levd under disse pinaktige vilkår i det usle, triste hjem med morgen, så var han sikkert heller ikke blitt forlovet med Henny Bang, hans brors forlatte kjæreste. Han hadde korrespondert med henne, mens hun var forlovet med broren, som nu var reist til England, og der hadde fått plass på et dampskibskontor; men først da forlovelsen med broren hevedes, var det kommet riktig fart i korrespondansen. Hun var den gang guvernante på landet, og han hadde aldri sett henne. Allikevel hadde hans brev strømmet over av ømhet og medynk, og han hadde så titt uttalt varme ønsker om å få lov til å være henne noe istedenfor broren, som hadde sviktet. [...] Hennes svarbrev hadde vært som en eneste lovsang av ydmykhet og takk -. Denne blide, fromme kvinne, hvilken lykke måtte det ikke være å få leve livet ved hennes side! 

Så snart han har forlovet seg, innser han at hun frastøter ham; hun er stygg og grisk, og hennes familie enda verre enn hans egen, et skittent rede med sultne barn, en forgremmet mor og en bror som er idiot. Han prøver å resignere: Henny skal være hans «Bleakhouse» hvor de trøster hverandre som søsken. 

Forferdelig å være bundet til en kvinne, som aldri gledet hans øie eller hjerte. 

Redningen kommer i form av et viakriat på landet, hvor han kommer til å bo hos en familie som oppfyller hans idé om hvordan et hjem skal være. Doktoren er likefrem, fru Alvilda moderlig og omsorgsfull, og han blir forgudet av barna. Han vet at han burde bryte med Henny. Forholdet har blitt et mareritt, men han har ikke tiltak nok; isteden behandler han henne med en slik kulde at hun til slutt gir ham fri. Alvildas søster Mally er tiltrukket av ham, men det går opp for ham at det er Alvilda han elsker, og han tilstår det. Han vet at det er håpløst; hun elsker sin mann.

 «De er skapt til å være ektemann,» vedblev fru Alvilda. «Med en god og trofast hustru, og med kjære små barn. Sånn en barnevenn, De er! Ikke sant, Hoff?» 
Smerten sved og brente i Hoff. Men allikevel var det godt og stille inne i ham. 
«Jo,» svarte han om litt. «Det er visst sant. Men aldri kommer jeg til å bli gift.» 
«Aldri si aldri,» sa fru Alvilda med et sørgmodig smil. 
«Nei, det skal man jo ikke, men i dette tilfelle -» han holdt inne og pustet dypt. «I dette tilfelle kan jeg trygt si aldri,» fortsatte han. «Den kvinne, jeg elsker, og som jeg til mitt siste øieblikk vil bli ved med å elske, kan aldri bli min hustru, mener jeg. For hun har for lengst gitt sig til en annen. Men min er hun nu allikevel, fordi jeg elsker henne, fordi hun har gjort mig så meget godt, at ord ikke kan uttrykke det, fordi hun har gitt mig til eie sin rene, hele sjel, og har latt mig få lov til å kalle henne mor» - stille hadde Hoff, mens han talte, reist sig fra benken og var knelet ned foran Alvilda. Nu gjemte han sitt ansikt i hennes fang.

Så får han en stilling som adjunkt i en fremmed by og reiser vekk med en innbydelse til å komme tilbake til julefeiringen, men han forfryser seg, og den hosten han stadig har vært plaget av, blir til lungebetennelse. Like før jul dør han mens han drømmer at han og Alvilda vandrer hånd i hånd «lige ind i aftenhimlens røde, gyldne skyer.»

Det interessant med Julehelg er (og det har Edvard Beyer og andre litteraturhistorikere kanskje ikke vært klar over?) at den nokså direkte er basert på Skrams avdøde bror Ludvigs historie slik han selv beskrev den i dagbøkene sine. Skram påsto riktignok selv i et brev til en venn at Julehelg ikke var Ludvigs historie, men at hun hadde brukt «enkelte småtræk» av hans liv. Ifølge Garton undergraves imidlertid denne påstanden av en direkte sammenligning mellom romanen og dagbøkene, noe hun viser en rekke eksempler på. Selv de minste detaljer fra dagbøkene dukker opp i romanen.

Samtidig er romanen noe annet og mer enn en hyllest til Ludvig; den har tydelige litterære aner. Det mest opplagte er at det er en Werther-historie. Amalie leste og siterte ofte Goethe, og hans roman Die Leiden des jungen Werthers, om den svermeriske idealisten som forelsker seg håpløst i en lykkelig gift ung mor, har klare paralleller i Amalies verk. Det er også en Wergeland-historpe. Hoff både idealiserer og identifiserer seg med Wergeland; hann holder taler om ham og skriver romantiske dikt i hans ånd. Men for Hoff blir diktningen farlig når den overtar for virkeligheten; aftenhimlens røde skyer er ikke bare en metafor, men blir også et mål, et tilfluktssted for den ensomme som ikke kan se sine drømme oppfylt i livet.
   Julehelg var i tillegg mer i pakt med sin tid enn de fleste samtidig kommentatorer la merke til. Med Arne Hoff har Amalie skapt en figur som er preget av 1890-årenes dekadanse, en av de «trette mennene» som i sin handlingslammelse minner om hovedpersonene til Garborg, Herman Bang, Hans Jæger og Sigbjørn Obstfelder. Dekadansen beveger seg bort fra naturalismen [som Skram var en eksponent for], men henger samtidig fast i de samme problemstillinger; mennesker forsøker forgjeves å slippe unna sine forutsetninger. Meningen med livet har gått tapt, identiteten er underminert, forventningene til fremtiden svikter. Hoff dør fordi han ikke har noe å leve for.          
  Anmelderne var nesten alle sammen positive til denne romanen. Edvard Brandes i Politiken syntes at beskrivelsen av Hoff var et helt mesterstykke; det var forbausende hvordan den sterke fru Skram hadde levd seg inn i denne blodløse stakkaren og holdt sin egen personlighet fullstendig utenfor. De norske avisene var enige om at dette var et ekte og ærlig bilde; fru Skram viste en forbausende evne til å trenge til bunns i forskjellige menneskers sjeleliv. 

Og jeg kan bare si at mitt første møte med Amalie Skram absolutt fristet til å lese mer. 

7. mai 2012

Brødrene Karamasov






Ferdig med Brødrene Karamasov. Det tok meg vel bortimot et halvt år å komme gjennom denne klassikeren. Det føles godt av flere grunner. Først og fremst fordi det var en stor leseopplevelse. Og hver gang jeg har lest et stort kanonisk verk som dette, føler jeg at jeg har gjort en bragd. Brødrene Karamasov er en klassiker av den typen som alle kjenner og gjerne har meninger om, men som ikke fullt så mange rent faktisk har lest. Ulysses, Mannen uten egenskaper og På sporet av den tapte tid, er andre eksempler (av disse har jeg bare lest Ulysses).

Språket i Olaf Brochs oversettelse fra begynnelsen av forrige århundre, er tungt, kompakt og gammelmodig. Umulig å skumlese. Det minner i så måte litt om Ulysses, ikke fordi Dostojevskij har Joyces språklige og stilistiske akrobatikk, så langt fra, men fordi teksten må leses langsomt og oppmerksomt hvis man skal få det hele med seg. Dette er ikke språklig minimalisme, men maksimalisme, hvis det er noe som heter det. Dessuten er det jo et voldsomt omfang på dette verket.

Jeg har i tidens løp begynt på Brødrene Karamasov minst fire ganger, uten å komme lenger enn til klosterscenen. Da har jeg ikke orket mer, blant annet på grunn av alle personene og de fremmedartede navnene. Merkelig nok var dette ingen hindring denne gangen. Kanskje fordi jeg var så fast bestemt på å komme gjennom nå, men også fordi jeg oppdaget at persongalleriet absolutt var til å holde styr på. Mye er skrevet om dette verket, og jeg skal ikke prøve meg på noen form for analyse eller kloke ord. For meg handler lesing uansett om opplevelse. Denne gangen leste jeg ikke noe særlig tilleggslitteratur heller.

Men det kan jo være greit å vite at man så å si møter essensen av Dostojevskij i dette verket, hans hovedmotiver, som menneskenes ondskap og deres martyrium, hans medlidenhet med de pinte, med forbryterne, med hele det undertrykte russiske folk, en medlidenhet som med årene artet seg mer og mer som en mystisk tro på dette folkets frelsesgjerning i verden. For Dostojevskij er det imidlertid ikke så mye spørsmål som politiske problemer og løsninger som om religiøse. Det onde i verden har metafysisk, ikke sosial opprinnelse, og Dostojevskijs diktning kretser derfor omkring de tidløse spørsmål om frihet og skyld, ondskap og ansvar. Dostojevskijs realisme ligger nesten helt på det indre plan, han fremstiller menneskesjelens drama, og han hadde en uovertruffen evne til å levendegjøre sine ideer i form av psykologisk troverdige mennesker. Hans profetiske fantasi har forutsett mye av den livssynskrise som har rammet verden i vår tid.

Det gjør Dostojevskij, og ikke minst Brødrene Karamasov, interessant for en troende katolikk som meg, selv om Dostojevskij ikke hadde mye til overs for den katolske kirke (det er nettopp den som får gjennomgå i den berømte scenen med Storinkvisitoren).

Den ytre handlingen i Brødrene Karamasov dreier seg om en tyrannisk far som myrdes av en av sine 3 (egentlig 4) sønner, og den påfølgende rettssaken. Ordet far er i det hele tatt et svært sentralt ord i dette verket. Jeg har ikke sett dette betont i den litteraturen jeg har bladd i, men det må jo være noen som har tatt for seg dette. Dostojevskij hadde selv en tyrannisk far, som han neppe kan ha hatt et godt forhold til. Særlig under rettssaken blir det snakket mye om hvordan en god far skal være. Jeg undrer meg også litt over sluttscenen i verket, som også handler om en far, hva meningen kan være med den, om denne faren skal utgjøre en slags kontrast til far Karamasov.

Så mye (eller lite) om Brødrene Karamasov.

Det største aberet med å lese et så tidkrevende verk, er at man får lest lite annet, selv om jeg har tatt noen små avstikkere innimellom. Nå ser jeg frem til å ta igjen det forsømte. Men det er vel med lesing som med mye annet, at man får igjen i forhold til innsatsen. Brødrene Karamasov ga meg mye, og jeg kommer snart til å lese mer Dostojevskij.

 (Dette innlegget inneholder skjulte sitater fra boka Levende litteratur fra Gilgamesj til Bob Dylan, Den norske Bokklubben 1986.)

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...