27. juli 2012

Svar på quiz


Da har jeg lagt ut svarene på quizen. De fleste ble gjettet denne gangen, bortsett fra et par-tre litt vriene (leser ikke folk Torgrim Eggen?) Hjertelig takk for deltagelse og kommentarer. Så er det bare å pønske ut neste quiz ...

Dagens quiz: Hvem er denne litterære kvinneskikkelsen?






Anna Karenina, her i Keira Knightleys skikkelse i den nye filmatiseringen som lanseres i høst, er ikke med i quizen, men kunne godt ha vært det. 





Velkommen til en ny quiz, litt lettere enn den forrige tror jeg nok. Håper jeg ikke har gjort det altfor lett! Tekstene beskriver ti mer eller mindre kjente kvinneskikkelser i litteraturen. Siden oppgavene i seg selv består av hint, gir jeg ikke andre hint utenom enn å opplyse at bare to av forfatterne er nålevende. Som vanlig oppfordrer jeg til svar i form av hentydninger. Lykke til!

1) Faren er gårdbruker, men den unge damen har forlest seg på kjærlighetsromaner og drømmer om noe annet enn livet på landet. Ridderen kommer til gårds, om ikke på en hvit hest, så i hvert fall med hest og vogn. Og giftermål blir det. Ektemannen har et yrke som i våre øyne har ganske høy status, men som ikke monner stort i et land hvor det er aristokratiet som teller. Damen higer stadig etter noe mer, men hennes karaktersvakhet og rastløse lidenskap bringer ikke lykke. 
Emma Bovary - hvem ellers? i Gustave Flaubert: Madame Bovary. Mange gjettet denne.

2) En av forfatterens norske biografer beskriver denne meget unge jenta som en «lumsk fjortenåring», en «trollunge» med «en ytterst komplisert natur med seksualpatologiske trekk». Og kanskje er hennes lidelse først og fremst av mental art, selv om hun sitter i rullestol. På et tidspunkt erklærer hun at hun vil gifte seg med bokens hovedperson når hun blir gammel nok, men det er vel et ekteskapstilbud hverken han eller vi helt tror på. 

Jeg hadde vel egentlig ikke ventet at noen skulle ta denne. Det er snakk om Lisa Khokhlakóva i Fjodor Dostojevskij: Brødrene Karmasov.

3) «Du har ikke sett noe før du har sett dattera hans,» sier hovedpersonens venn en dag de er innom butikken til H. «Verdens åttende vidunder, jeg sverger! [...] Jeg tør vedde på at han kan få en semitrailer med sauer og høns i medgift for dama.» Referansen til medgift forteller at den omtalte skjønnheten ikke bærer norske gener. Teen hun lager, er matt og lysebrun som et speil av hennes egen hud. Den dufter av kanel og kardemomme og inneholder akkurat passe med sukker og melk (sånt legger jo en tedrikkende leser merke til). 
Dette var også en av de vriene. Naima i Torgrim Eggen: Hilal

4) Første gang bokens hovedperson ser denne vakre unge piken, er hun iført en enkel hvit kjole med blekrøde sløyfer på ermene og brystet, og står og skjærer brød til seks barn i alderen to til elleve år. Hun elsker å danse, og når det gjelder romaner, liker hun best bøker hvor hun kan gjenkjenne sin egen verden. Forholdet er kanskje et av de mest intense i litteraturen, i hvert fall fra hans side. Jeg har besøkt graven til virkelighetens forbilde for denne skikkelsen. 

Men så er vi på velkjent litterær grunn. Formuleringen "i hver fall fra hans side" er et stikkord her, for dette er et av litteraturens mest eklatante eksempler på ulykkelig kjærlighet. Lotte i Johann Wolfgang von Goethe: Unge Werthers lidelser. Mange klarte denne. 

 5) Hovedpersonen har egentlig tenkt å ta livet av seg, men «fylt av flakkende lengsel etter livet» streifer han rundt i byen og ender opp på et vertshus hvor han treffer en vakker, blek ung pike kledd i en tynn, dypt utringet ballkjole og med en vissen blomst i håret (en kamelia, viser det seg, uten at det har noen betydning i denne sammenheng). Mye vissent er det imidlertid ikke over den unge damen, som viser hovedpersonen nye sider ved livet og ved ham selv. 

Litt rart at ingen tok denne. Hermine i Hermann Hesse: Steppeulven.

 6) Yrket hennes, og hennes tilknytning til hjemstedet (ikke langt fra mitt eget), gjør at hun ofte blir involvert i farens yrke. Hennes kjæresteforhold til en mann i restaurantbransjen faller av gode grunner faren tungt for brystet. 

Det undrer meg også litt at ingen tok denne, i betraktning av hvor populært det er med krim. Line Wisting i Jørn Lier Horts bøker.

7) Bokens mannlige hovedperson vender tilbake til en vårlig hjemby etter å ha vært ute i den store verden. På en uteservering treffer han igjen en jente fra skoletiden, og søt musikk oppstår: «Jeg fikk sug i mellomgulvet og det var ikke en klar tanke i hjernen min.» Hun lar seg ikke bringe til sengs sånn med det samme, men kysse vil hun, med «lepper som er myke og sultne». Og de har sommeren foran seg. 

Denne var også med i den forrige quizen. Line i Axel Jensens bok med samme navn. Denne ble gjettet.

 8) Han har lenge store forventninger, den unge mannlige hovedpersonen i denne boken, men da han omsider får erklært sin kjærlighet, ender det med total avvisning. «Når du sier at du elsker meg, skjønner jeg hva du mener i den forstand at jeg skjønner ordene, men ut over det forstår jeg ikke hva det betyr. Du taler ikke til noe i mitt hjerte; du rører ikke ved noe der. Jeg bryr meg overhodet ikke om hva du sier. Jeg har forsøkt å advare deg mot dette, ikke sant?» En vakker, men hardhjertet og kynisk ung dame, dette. 

Gjettet ble også denne. Her forekommer bokens tittel i oppgaveteksten! Estrella i Charles Dickens: Store forventninger.

 9) Enda en bondedatter, som egentlig er forlovet med en traust og stødig kar som praktisk nok også har jorder som grenser opp til hennes fars, men så treffer hun en fyr som viser henne hva ekte lidenskap er, og dermed er hun solgt. Foreldrene hennes prøver å trøste seg med at det kan gå bedre enn de tror, og at datteren tross alt, i motsetning til dem, «kom i brudeseng med den hun hadde lagt sin elsk på», som faren uttrykker det

Denne måtte jo bli gjettet. Kristin i Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter.

10) Forfatteren gjør oppmerksom på at denne boken bør leses to ganger, og at den også har et budskap. Den begynner med at hun og han er på vei hjem fra fest og blir sittende på en parkbenk i vårnatten. Han vil så gjerne erklære sin kjærlighet, men klarer det ikke. Han skotter ned på hånden hennes, som ligger bare en hårsbredd fra hans egen, men tør ikke røre den. Det er bare denne hårsbredden som skiller mellom ham og hele det vidunderlige livet, føler han. Noen ganger er kjærligheten en veldig ensom ting. 

Også gjettet, som ventet, Embla i Agnar Mykle: Sangen om den røde rubin

26. juli 2012

Lesende mennesker

Ville bare gjøre oppmerksom på DENNE bildeserien med lesende mennesker fra hele verden, av fotografen Steve McCurry.

Ny quiz






Lady Chatterley er ikke med i quizen, men kunne godt vært det. Lidenskap er det imidlertid ingen mangel på.






Jeg ble så tent på litterære quizer at jeg allerede har laget en ny, som jeg legger ut i morgen. Der gir jeg en kort og litt kryptisk omtale av ti litterære kvinneskikkelser som leserne skal prøve å gjette seg frem til. 

25. juli 2012

Løsning på quiz


Da har jeg oppgitt riktige svar på quizen (to innlegg nedenfor). Tre av ti bøker ble gjettet: Bulgakovs Mesteren og Margarita, Marsteins Gjøre godt og Loes Tatt av kvinnen. Noen av var nok ganske vanskelige, tross hint, men jeg hadde nok trodd at leserne ville klare Murakami og Petterson. Quizen har vært godt besøkt, så mange har latt være å kaste seg på, men all honnør til dem som deltok.

Hjelp til litterær quiz

(Se innlegget nedenfor.) Foreløpig er det bare nr. 3 som er gjettet, om enn på kryptisk vis. I kommentarene har jeg gitt følgende hint: nr 4 er ikke en jente, og 6 og 10 er norske forfattere (det sier seg selv at 4 også er en norsk forfatter). Ellers kan jeg si at det er like mange norske som utenlandske forfattere, og at tre av de utenlandske forfatterne er nobelprisvinnere. Én norsk forfatter og én utenlandsk er kvinner. Syv av forfatterne er nålevende. Av de døde forfatterne er det to norske.

24. juli 2012

Litterær quiz




Skal vi prøve oss med en litterær quiz nå som det er ferietid for de fleste? Jeg har valgt ut ti førstesetninger fra kjente verk, eldre som nyere, av kjente forfattere, både norske og utenlandske, blant dem opptil flere nobelprisvinnere. Til å begynne med kan de som svarer gjerne benytte seg av antydningens kunst for ikke å ta motet fra dem som må ha litt mer tenketid - eller lete litt mer i bokhylla. Jeg har prøvd å finne setninger som det ikke er så lett å gugle på - gugling er uansett for feiginger i denne sammenheng. Lykke til!








 
1) «Då eg var seks år gammal, blei eg bortført.» 
J.M.G. Le Clézio (nobelprisen 2008): Gullfisken. Omsett av Ragnar Hovland. Ikke rart at ingen gjettet denne. Det er nok ikke mange som leser Le Clézio.

2) «Mykt rykk, der settes toget i bevegelse, det var Karoline, det var Karoline.» 
Trude Marstein: Gjøre godt (riktig gjettet av Thomas)

3) «Ved solnedgang en varm vårdag dukket to borgere opp ved Patriark-dammene.» 
Mikhail Bulgakov: Mesteren og Margarita. Gjettet av flere.

4) «Jeg var tretten år og skulle begynne i sjuende klasse på Veitvet skole.» 
Ærlig talt, folkens, Per Petterson har vel ofte nevnt at han er oppvokst på Veitvet? Boka heter Det er greit for meg.

5) «Så, det ordna seg med penga?» sier gutten kalt Kråka. 
Haruki Murakami: Kafka på stranden. Denne hadde jeg trodd var lett, tatt i betraktning hvor mange som leser Murakami.

6) «Vekkeklokken ringer klokken fem, jeg rekker hånden bort og vrir på bryteren og setter i stikkontakten for kokeplaten.» 
Arthur Omre: Smuglere. (Forbryteren i forsamlingen.)

7) «Snøens stillhet, tenkte mannen som satt rett bak sjåføren.» 
Nobelprisvinner nr. 2 (2006). Tittelen er en ledetråd. Orhan Pamuk: Snø

8) «Like godt å få det overstått, så jeg presenterer meg med det samme.» 
Axel Jensen: Line

9) «Rundt minnesmerket over de falne står det roser.» 
Nobelprisvinner nr. 3 (2009), men det er nok ikke mange som leser henne. Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden. 

10) «Det var på den tiden hun begynte å komme oftere.» 
Erlend Loes debutbok: Tatt av kvinnen. En av de tre bøkene som ble gjettet.

21. juli 2012

Solsidan






Lesere av denne bloggen har trolig fått med seg at jeg ikke ser fjernsyn, bortsett fra å bruke fjernsynet som filmfremviser. Det eneste unntaket jeg gjør, er at jeg av og til ser på "Nytt på nytt". Enhver form for fellesritualer, som Dagsrevyen, Skavlan og lignende, skyr jeg som pesten, for ikke å snakke om alt som bærer merkelappen "underholdning". Dette innebærer at jeg heller ikke ser på serier. Tidligere så jeg mye på for eksempel Friends og Seinfeld, dvs serier med mye verbal humor. I går satt jeg imidlertid foran fjernsynet og så på en svensk serie som heter Solsidan. På DVD, riktignok, men likevel. Den var mer eller mindre pådyttet meg av en bekjent som påsto at dette var noe av det morsomste hun hadde sett. Jeg var skeptisk, men ga den et forsøk, og jeg likte det jeg så. I DETTE blogginnlegget kan du lese mer om serien. Sammenligningen med Seinfeld er ikke dum. Jeg tror dessverre heller ikke at det kan lages noe så bra som dette på norsk. I Norge tror man at humor er ensbetydende med å gjøre seg til.

17. juli 2012

Ytterligere ti litterære fakta man ikke trenger å vite







Den fatale sykkelulykken.









Den første dødsulykke med sykkel i litteraturen (det kan vel ikke være så mange av dem i det hele tatt?), forekommer i Sherlock Holmes-fortellingen The Adventure of The Priory School (1904).

Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry regnes som den mest oversatte boken i verden etter Bibelen og Koranen.

Den lengste setningen i fransk litteratur er på 823 ord og forekommer i Victor Hugos Les Miserables (De elendige).

Den svenske forfatteren Harry Martinson (Nobelprisen 1974 sammen med Eyvind Johnson), døde under store lidelser i 1978 etter å ha begått harakiri med en saks, muligvis som følge av den harde kritikken mot prisutdelingen (Martinson var selv medlem av Svenska Akademien).

Raymond Chandlers kone Cissy hadde for vane å gjøre husarbeid naken mens ektemannen klapret på skrivemaskinen. Selv om Cissy hadde en fortid som aktmodell, var den sparsomme påkledningen visstnok et ledd i en mensendieck-terapi.

Personene i James Joyces Ulysses, som foregår i løpet av ett døgn i Dublin 16. juni 1904, foretar seg alt mennesker gjør i løpet av en vanlig dag, bortsett fra å ha samleie. Den eneste seksuelle utløsningen som forekommer, skjer ved onani.

Moren til Graham Greene var kusine av Robert Louis Stevenson.

Ernest Hemingway begikk selvmord 2. juli 1961, på samme dag som faren begikk selvmord 33 år tidligere (2. juli 1928). Faren med pistol, sønnen med hagle.

Platon nektet gode poeter adgang til idealstaten, fordi han mente at de erstattet fornuften med ekstasen og dermed kunne true rikets sikkerhet.

Den amerikanske forfatteren Ernest Vincent Wright (1873-1939) utga i 1939 romanen Gadsby («en fortelling på over 50 000 ord»), som utmerker seg ved at den ikke inneholder bokstaven e. Alle ord er riktig skrevet, og grammatikken er korrekt, men tegnsettingen er litt pussig, og språket virker kunstig. For å gjøre det ekstra vanskelig skrev Wright boken i fortid, noe som innebar at han måtte unngå den vanlige engelske fortidsendelsen -ed i verb. Han måtte selvfølgelig også unngå svært vanlige ord som the, he og she. Når det forekom gjenstander og lignende som inneholdt bokstaven e, beskrev ham dem i stedet, uten å bruke selve betegnelsen. Men et slit må det ha vært, for forfatteren døde samme dag som boken ble utgitt.

13. juli 2012

Ydmyk leser?



Jan Egeland har et intervju med Kjell Ola Dahl på bloggen sin, HER. Fra dette intervjuet har jeg sakset et spørsmål om hvilke tanker Dahl gjør seg om norsk litteratur generelt, i forbindelse med at han nylig er blitt medlem av Forfatterforeningens litterære råd, og derfor selvsagt må lese mye ny norsk litteratur.

Selv om man kan snakke om pliktlesing her, tenkte jeg likevel at svaret kunne være av interesse for alle lesende mennesker. Et stadig tilbakevendende tema på bokblogger er jo om, eller når, man kan tillate seg å gi opp en bok fordi man av en eller annen grunn ikke orker å lese den ferdig. Det skjer ikke lenger så ofte at jeg gir opp en bok jeg leser privat, men hver gang jeg gjør det, får jeg litt dårlig samvittighet og tenker at jeg kanskje har gitt opp for lett. Det tror jeg alle bokbloggere kjenner seg igjen i. Men samtidig mener jeg bestemt at jeg er blitt mer utholdende i den tiden jeg har blogget, uten at jeg dermed kan si om det har noe med bloggingen å gjøre.

 Når jeg snakker om å lese "privat", er det fordi jeg også, i likhet med Dahl, leser på oppdrag som medlem av et litterært råd, nærmere bestemt Faglig råd i Norsk Oversetterforening, foreningen for norske skjønnlitterære oversettere, et "laug" hvor man ikke bare kan melde seg inn, men må søke om medlemskap ved å sende inn to utgitte skjønnlitterære oversettelser sammen med originalene. Og så vurderer Faglig råd om de holder oversetterfaglige mål. Når man leser i en slik sammenheng, kan man selvfølgelig ikke legge fra seg boka om man ikke liker den, for man skal jo komme med en kvalifisert vurdering av den. Og man blir betalt for jobben.

Betalt for å blogge blir man derimot ikke, i hvert fall ikke bokblogge (og å rosablogge har jeg hverken kjønn, alder, utseende eller lyst til). Men jeg hører til de bokbloggerne som gjerne mottar bøker fra forlag (det gjelder for eksempel begge bøkene jeg leser i øyeblikket), og disse bøkene føler jeg meg også forpliktet til å lese, i hvert fall hvis det er bøker jeg har bedt om å få, slik det som oftest er. Men som sagt, også rent generelt gir jeg i mye mindre grad opp en bok enn før. Om det skyldes den samme typen ydmykhet som Dahl nevner, eller om det er jeg som er blitt mer kritisk og flinkere til å velge, kan jeg ikke si. Kanskje begge deler.

 TE: Du er fersk i Forfatterforeningens litterære råd - hvilke tanker gjør du deg om norsk litteratur generelt? KO: Det er et veldig stort spørsmål. Jeg er et lesende menneske. På den annen side er det umulig å ha den fulle oversikt over alt som gis ut. Den som tror noe annet kan ta seg en tur på en hvilken som helst bokmesse. Jeg ser på det å bli valgt inn i rådet som et privilegium. Dette er antakelig ett av de veldig få fora hvor ny norsk skjønnlitteratur debatteres utelukkende av hensyn til verket for å hente fram verkets litterære verdi. Jeg leser nå daglig, jeg kan ta dikt til frokost, noveller til lunsj og romaner til kvelds. Det å lese denne mengden ny norsk skjønnlitteratur er lærerikt og utviklende. Det gir ny innsikt og perspektiver jeg ikke hadde tidligere. Forskjellen på nåværende og tidligere lesing er et større innslag av ydmykhet. Før la jeg bøkene fortere fra meg hvis jeg så svakheter eller mislikte det jeg leste. Nå gjør jeg ikke det lenger. Jeg leter etter styrken i teksten uansett. Jeg har for lengst forstått at jeg ikke har hatt nok kunnskap om ny norsk litteratur. Men jeg tror at en tid i rådet vil gi meg større kunnskap. Utfordringen blir å holde min egen skriving gående samtidig. Det er et stort lesearbeid å sitte i rådet.  

11. juli 2012

Høytlesingens gleder





Jeg leste Brødrene Karamasov i vinter, og Dostojevskij vil ikke slippe taket i meg. Det har blant annet ført til at jeg har anskaffet meg Geir Kjetsaas biografi Dostojevskij - et dikterliv. Der leste jeg med interesse om høytlesingens betydning for Dostojevskij i barndomshjemmet:

«Det som især vakte gode minner hos dikteren, var høytlesningen i barndomshjemmet. Både faren og moren var fremragende opplesere, og de eldste guttene fulgte snart etter. Repertoaret var rikt og skiftende. Tidlig ble Dostojevskijs nasjonalfølelse vekket ved opplesning fra Nikolaj Karamsins patriotiske storverk om Den russiske stats historie. Viktigst var likevel skjønnlitteraturen. Vi vet at familien abonnerte på Bibliotek for lesning, et av tidens ledende tidsskrifter som brakte nytt om litterære begivenheter hjemme og ute. Sin første innvielse i romanen fikk Dostojevskij gjennom foreldrenes opplesning av Ann Radcliffes «gotiske» fortellinger, datidens «gysere», som fikk ham til å «stivne av gry og henrykkelse». Av stor betydning ble også den sentimentale skoles forfattere. Blant poetene stod førromantikeren Vasilij Sjukovskij og nasjonalskalden Aleksander Pusjkin i fremste rekke. Men best likte han heroiske verker (Homer) og romaner fra riddertiden (Cervantes, Walter Scott). På sine eldre dager pleide han alltid å fremholde at dette var den beste lesning for ungdommen -- det gjaldt å forsyne de unge med bøker som gav dem «gode følelser og høye tanker». I det hele tatt -- under disse opplesningene i barndomshjemmet ble grunnlaget lagt for dikterens utrolige belesthet, kanskje også for de drag av sentimentalisme som gjennomstrømmer hele hans forfatterskap. Senere mintes han med takknemlighet foreldrenes iver under disse opplesningskveldene, hvordan de etterpå satt og talte med barna om det som var blitt opplest. «Kjære pappa! Hvordan skal jeg få takket Dem for den utdannelse De har gitt meg!» utbryter Mikhail i et brev til faren fra 1838. «Hvor herlig er det ikke å falle i tanker over Shakespeare, Schiller og Goethe! Slike stunder kan ikke fullt ut verdsettes.» Den kommende dikter ville sikkert ha underskrevet disse ordene fra broren.»

 Fra Geir Kjetsaa: Dostojevskij - et dikterliv. Gyldendal, Oslo 1985 

Jeg er vokst opp med denne formen for høytlesing selv, vi hadde ikke fjernsyn i mitt barndomshjem, men høytlesing og radio (det var mye god høytlesing i radioen også, den gangen). Og jeg har selv praktisert høytlesing som far, ja, gjett om jeg har. Jeg må ha noe bortimot en uoffisiell verdensrekord i å lese Ronja Røverdatter - gjentagelsens magi. Ellers gikk det i alt fra Anne-Cath Vestly til Sigrid Undset. Noe av det spennende med høytlesing, er å prøve seg frem, for barn i skolealder trenger det slett ikke bare være barnebøker. Jeg tror at barn profiterer enormt på å bli lest høyt for. Høytlesing dreier seg om noe langt mer enn underholdning. HER er en artikkel som tar for seg ulike aspekter ved høytlesing, og HER er «ti huskeregler for høytlesing», som også er verd en titt, selv om de burde gi seg selv.

10. juli 2012

Ti ting du absolutt ikke trenger å vite om litteratur













Hermann Hesse i fullt klatreutstyr.



Den franske litteraturkritikeren Roland Barthes ble kjørt ned og drept i Paris en dag da han var på vei hjem og gikk lesende over et fotgjengerfelt på grønn mann.

Hermann Hesse praktiserte naken-fjellklatring.


Virginia Woolf hadde en cockerspaniel som het Flush og skrev en bok om den.

Hovedpersonen i Hamsuns Sult var en sterk inspirasjonskilde for Astrid Lindgren og skyld i at Pippi «ljuger så förtvivlat».

Frankrike har tolv ganger så mange innbyggere som Norge, men likevel bare ubetydelig flere litterære debutanter hvert år.


Alle satellittene til planeten Uranus har navn etter rollefigurer hos Shakespeare.


George Bernard Shaw er den eneste nobelprisvinneren i litteratur (1925) som også har mottatt en Oscar (1938).


I ti år etter D.H. Lawrences død i 1930 ble navnet hans ikke nevnt i BBC på grunn av Lady Chatterleys elsker.


I Jane Austens romaner forekommer det til sammen bare 14 kyss, og fire av dem er på hånden.


Balzac drakk opptil 80 kopper kaffe per dag og døde av koffeinforgiftning.

9. juli 2012

Hagevandring

«Ferie er straff,» sa Fellini. Jeg kunne nesten si det samme. Sånn er det kanskje når man er sin egen arbeidsgiver og jobben er en livsstil fordi jobb og interesser går opp i en høyere enhet. Jeg jobber ikke noe mindre intenst om sommeren enn ellers. Jeg oversetter, skriver og leser. Jeg skal ingen steder nå juli. Aller minst da. Men dører og vinduer står åpne mot sommeren, det vil si hagen, og når jeg trenger en pause, vandrer jeg en tur der ute. Måltider inntas ute. Når det regner, sitter jeg på det overdekkede uterommet og nyter lyden og lukten av regn og vegetasjon. Jeg har ingen illusjoner eller forventninger om den perfekte sommeren som tabloidmediene maser om. Sommeren er her og nå, og jeg nyter den i alle dens avskygninger. Her er en liten bilderapport fra formiddagens hagevandring, da jeg trengte en liten pause etter å ha oversatt ca ti sider av en dansk krim.
Peonene blomstrer av. Ingenting varer evig. Men forfallet har sin egen estetikk.
En død fugl på en av uteplassene. Selv om hagen vår ligger i et sentrumsnært byområde, er den helt omgitt av store løvtrær og annen grønn vegetasjon med et yrende fugleliv.
I dag la jeg for første gang merke til at solbær, rips og kirsebær begynner å få farge.
Et lukeprosjekt på vent (og ja, det er tid for plenklipp igjen).
Min faste følgesvenn på alle hagevandringer.

5. juli 2012

Sommerlesning for anglofile






Bli med på en reise til Edgecombe St. Mary, en søvnig, erkebritisk landsby, og møt det herlige persongalleriet i denne sjarmerende romanen om moden kjærlighet og det generelle forfallet i tiden. Den pensjonerte majoren Ernest Pettigrew lever et liv i pakt med gode, gamle engelske tradisjoner: Ære, utsøkte omgangsformer og en kopp ordentlig brygget te er blant de tingene han setter høyt i livet. Men via brorens plutselige død innleder han et uventet vennskap med fru Ali, landsbyens pakistanske butikkinnehaver. Plutselig og overraskende stiller dette vennskapet ham i et helt nytt lys i landsbyens - og hans egen sønns - øyne, og han innser gradvis at hans verden er bygd på løgner. Majorens siste forelskelse er en ukonvensjonell og hjertevarm romantisk komedie som også makter å sette søkelyset på sentrale konflikter i dagens samfunn - og en bok du ikke vil legge fra deg før du har lest den ferdig. (Gyldendals omtale)

En enda grundigere omtale finner du HER, på Rose-Maries litteratur- og filmblogg (som varmt kan anbefales). Takk til Rose-Marie for hyggelig omtale av oversettelsen, utført av undertegnede.

4. juli 2012

Parallelle historier





For et par uker siden fikk jeg tilsendt Péter Nádas’ trilogi Parallelle historier fra forlaget, Agora/Press, som på hjemmesiden oppgir at de har som målsetting å utgi det beste fra verdenslitteraturen, både klassikere og nye aktuelle storverk, i norsk oversettelse.

Om den ungarske forfatteren Péter Nádas sier forlaget:

Ungareren Péter Nádas etablerte seg for alvor på den litterære verdensscenen på 80-talet med Erindringens bok, som Susan Sontag betegnet som ”Den største romanen som er skrevet i vår tid”. Det mektige verket, som Agora nylig har nyutgitt, plasserte ham i selskap med Thomas Mann og Marcel Proust. Etter 20 års arbeid er Nádas kommet tilbake med en ny storslagen satsning, Parallelle historier, utgitt i tre bind, på drøye 1600 boksider. 

De ulike delene kalles Den stumme provinsen, I nattens dyp og Frihetens åndedrag. Romansuitens tittel er inspirert av Plutark, greskfødt filosof og skald som levde i romerriket. Hans etterlatte papirer inneholder parallelle levnetsskildringer av store menn i Athen og Roma. Som den antikke forgjengeren skildrer Nádas et 30-tall skakende skjebner, som på et sofistikert vis flettes sammen til en mektig vev som gjenspeiler Europas historie i det tjuende århundre fra mellomkrigstiden og frem til Berlinmurens fall i 1989. Hver enkel persons beretning rommer også utallige andre menneskers liv, tanker, drømmer, erfaringer og begjær. Nádas byr på fascinerende og ikke sjelden provoserende lesning, som stiller spørsmål ved den individuelle friheten i en tid preget av undertrykkende kollektive krefter. Romansuitens vakre og sensuelle språk og filosofiske dybde befester ytterligere Nádas posisjon som en av vår tids aller største fortellere og som selvskreven kandidat till Nobelprisen.

De tre bøkene gjorde inntrykk allerede idet jeg tok dem ut av pakken. Tunge og store, større enn vanlig romanformat, og med nydelig grafisk design og bokutstyr, blant annet lesebånd med forlagets navn innvevd. Det har jeg ikke sett før. Da jeg nylig var ferdig med å lese Steppeulven og skulle velge en ny bok, sto valget mellom første bok i Nádas’ triologi og nynorskprofessor Stephen J. Waltons roman Roadmovie. Manuset. Valget falt først på Waltons bok av et helt spesielt aspekt jeg ikke tidligere kan huske å ha lagt til grunn når jeg skal velge bok: Nádas bok var så tung! Nærmere bestemt 1097 gram. Jeg leser ganske mye på senga, og å bakse med en bok på over et kilo, blir slitsomt for armene. Altså ble det Waltons bok.

Men - jeg var så nysgjerrig på Nádas at jeg måtte bla litt i bok 1. Dermed ble jeg ubehjelpelig fanget av Nadás språk og klarte ikke å legge boka fra meg. Resultatet er at jeg nå leser begge, Nadás på sofaen og Walton på senga. Nádas’ trilogi er et moderne storverk, som jeg nå altså har tenkt å trenge gjennom. Bare det å befinne seg i det sentrale Europa, og ikke innestengt i en norsk bygd, er en befrielse. Handlingen i Nádas bok skrider langsomt frem, i et språk som bærer forfatterens umiskjennelige signatur - jeg blir alltid imponert over forfattere som klarer å si ting på en måte jeg ikke har hørt før, som har sin egen språklige musikalitet, sin egen språklige rytme- og klangverden. Og det har Nádas. Pluss en nærmest sensuell sans for detaljer. Det er så estetisk nydelig at jeg blir helt fjetret, og bøkenes fysiske og visuelle estetikk står i stil.

Her er et lite utdrag, et lite eksempel på Nádas språk, formidlet til norsk av den erfarne og anerkjente oversetteren Kari Kemény:  

«Når solen går inn i værens tegn i mars og vårjevndøgns usedvanlige time nærmer seg, hender det temmelig ofte at elementene kolliderer.       
   Termometerets kvikksølvstripe styrtet plutselig åtte grader ned, det var nesten frost igjen. Noe redselsfullt var skjedd på åstedet for den offisielle høytiden, men dette hadde ennå ingen nærmere kjennskap til. Svulmende skyer for over himmelen, den lysnet, den mørknet, slapp regnskurer, det dryppet ned, de lukkede vinduene skaket i isnende vindkast. Høytidens flagg, nasjonalflagget mellom to røde, blafret dyvåte over de tomme gatene i Budapest. Teglstenene plumpet fra takene, vannet fosset fritt fra de sprukne takrennene. Forbipasserende var knapt å se, for den som var nødt til gå ut i denne dommedagstiden, kunne lett få en i hodet. Gatene ble forvandlet til en forlatt slagmark i larmen. Tunge grener lå slengt utover. Hvis noen snek seg langs bygningenes grunnmurer, slo regnet ham i ansiktet mens det sildret ned i nakken fra de hullete takrennene. Så var det et langt øyeblikk da larmen nådde sitt høydepunkt, for brann- og politibilene begynte å ule fra byens forskjellige punkter, langt fra hverandre. De kjørte til Indre by for fulle sirener. 
   Ambulansene dro i konvoi langs den øde ringveien. 
   Hvorfor er det ingen som tar den, hørtes nesten samtidig med dette en krevende kvinnestemme fra dypet av den kjempemessige leiligheten på store ringvei. 
   Hun ropte fra badeværelset, og siden stemmen ikke lenger hadde ungdommens fulle kraft, kunne den ikke trenge gjennom vinden som ulte i lyssjaktene, kakkelovnens piper og ambulansenes hyl. Ta den da, en eller annen, for svingende. 
   Heller ikke da var det noen som tok telefonen, selv om det foruten henne var minst tre personer i den borgerlige, bekvemt innredte, velstelte, kjempemessige leiligheten, som til en viss grad også trosset de historiske tidene. 
   Sirenene fra ambulansene som fjernet seg, løste seg atter langsomt opp i vinden. 
   Fra leilighetens fire værelser i tredje etasje hadde man utsikt til Oktogon, som skinte blygrått opp og mørknet, mens de to resterende værelsene, i likhet med pikeværelset som åpnet seg fra kjøkkenet, vendte mot bakgården, der det var dunkelt i enhver årstid. Rundt midten av juni var det riktignok en dag da en tynn, liten lysstripe viste seg på den eggeskallhvite veggen i et av værelsene mot gården, og denne lysstripen viste seg ikke bare på nytt etter som dagene gikk, men ble stadig lengre og bredere, kom stadig tidligere og fjernet seg stadig senere, for så å forsvinne nesten umerkelig midt i august. Forsvinningen ble lik et tegn som ikke stammet fra denne verden, og som bare få forsto. Men nå buldret, klapret, plystret og knitret alt i denne mørklagte gården, som om det trommet mot takstenene, klimpret på smijernsrekkverkene til sirkelgalleriene i rød marmor, spilte trompet i dypet. På toppen av det hele, i denne formiddagstimen da det skulle fyres og gjøres rent, sto de store, hvite fløydørene åpne i leiligheten, og derfor kunne ingen av dem med hånden på hjertet ha påstått at de ikke hørte ringingen og den eldre damens rop fra badekaret. 
   Apparatet begynte å kime tre ganger på rad i det rommeligste værelset, som beboerne kalte salong, iblant dagligstue. To ganger holdt det opp, men tredje gang holdt det ikke opp. Det ringte vedvarende. 
   Alle tre regnet med at en av de andre ville ta telefonen, for alle tre hadde sine personlige grunner til å la være. 
   En kvinne i begynnelsen av trettiårene med blekt, fregnete ansikt, som knelte i et av værelsene mot gården og strevde med å fyre, rikket seg ikke fra plassen sin, i likhet med den andre, noen år yngre kvinnen, som lå og slanget seg på dobbeltsengens skrukkete sengetøy i naboværelsets mørke dyp, og for å slippe å høre noe, klemte hun puten krampaktig og fortvilet mot hodet med de tynne, mørkhudede, nakne armene. Hennes tilstedeværelse ble ikke sett på med blide øyne her, og derfor tok hun telefonen kun i nødsfall. Hun følte seg som en inntrenger, ikke berettiget til å være her, med rette, for det var slik de betraktet henne, og hennes situasjon ble stadig mer uklar.»

3. juli 2012

Peontid





PEONTID 

Og nå er det 
peontid, også 
for alle som ikke 
elsker peoner, 
er det peontid. 

Ernst Orvil: "Peontid" fra I og for seg (1975)


(Reprise fra 9. juli 2007)

2. juli 2012

Blade










Hvis du har en ungdom i nærheten som trenger noe spennende å lese i ferien, kan jeg anbefale DENNE serien fra Gyldendal, skrevet av den prisbelønte engelske barne- og ungdomsbokforfatteren Tim Bowler.

Som oversetter har jeg levd med denne serien de par siste årene, nå i formiddag tar jeg et litt vemodig farvel med den ved å lese korrektur på siste bok. Serien handler om Blade, en fjorten år gammel gutt med tøff oppvekst, som bor på gata i en engelsk storby. Han må virkelig kjempe for tilværelsen, og det gjør han, for han er ganske ressurssterk. Bøkene har et røft språk og byr på mye spenning og dramatikk, men her er også gode personskildringer og mye menneskelig varme.

Det var de to første bøkene i denne serien jeg fikk Kulturdepartementets oversetterpris for tidligere i år (prisen for oversatt barne- og ungdomslitteratur i 2011).

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...