aroundbooks

aroundbooks

26. oktober 2012

Den uforståelige tittelen


En boktittel som har voldt meg mye hodebry gjennom årene, er Goethes Valgslektskapene, eller Die Wahlverwandschaften som den heter på originalspråket. Hva i all verden er et valgslektskap? har jeg spurt meg selv, men uten noen gang å gjøre et seriøst forsøk på å finne det ut. I dag kom svaret nærmest flytende på en fjøl, jeg bare strakte ut hånden og grep en bok i bokhylla i leiligheten hvor jeg for tiden befinner meg, paradoksalt nok i Berlin, altså i Goethes hjemland, hvis vi ser bort fra at statsdannelsen Tyskland, slik vi kjenner den i dag, ikke eksisterte i Goethes tid.

Boken jeg grep, var den kjente tyskoversetteren Sverre Dahls Wien og Weimar, «en guidet tur i Sentral-Europa med en av Norges fremste formidlere av tyskspråklig litteratur». En litterær tur, for å være mer presis. Først leste jeg litt om Thomas Bernhard under bokens første del om østerrikske forfattere, og så slo jeg opp på Goethe for å se om det sto noe interessant om ham. Og det første øynene mine falt på, var dette:
«Det første som forundrer ved romanen Die Wahlverwandschaften (Valgslektskapene), er tittelen. Goethe, som så avgjort mente at natur og menneske ikke var to adskilte verdener, overtok her et begrep fra sin tids naturvitenskap. «Wahlverwandschaften» er et uttrykk som ble preget av den svenske kjemiker Torben Olof Bergmann (1753-84) i tittelen på verket De attractionibus electivis (1755, oversatt til tysk 1785). Og i Norsk Riksmålsordbok (1975) finner vi den norske versjonen av begrepet forklart slik: «valgslektskap, (eft. ty. Wahlverwandschaft, 1) kjem., foreld., affinitet, to ell. flere stoffers tilbøyelighet til å inngå forbindelse (efter eldre teori forklart ved deres ’slektskap’). 2) litt., mest foreld., gjensidig tiltrekning, sympati mellom personer som ikke er beslektet: det er vel valgslektskab som gjør at vi kommer så ypperlig overens. (B. Ibsen: De tre)» Affinitetsprinsippet går altså i korthet ut på at når kjemikeren lar to forbindelser ab og cd virke på hverandre, så oppstår det enten ingen forandring eller en adskillelse og en ny forbindelse ac og bd

Overført til det menneskelige plan i Goethes roman får tilfeldigheten - skjebnen, en høyere nødvendighet? - det adelige ekteparet Eduard og Charlotte til å invitere en gammel venn, kapteinen, og den unge piken Ottilie til sitt landlige slott. Da trekkes den impulsivt romantiske Eduard og den skjønne, jomfruelige Ottilie mot hverandre, og det samme skjer mellom den rolige, fornuftige Charlotte og den mandige, praktisk anlagte kapteinen. Inngåelsen av de nye forbindelsene hindres imidlertid av en rekke moralske overveielser omkring ekteskapet og av flere «skjebnesvangre» begivenheter - både den menneskelige bevissthet og «naturen - særlig i form av det «kaotiske» vannelementet - som griper inn. Ekteskapsbruddet foregår mer som en «tankesynd» enn som gjennomført utroskap. Likevel får Eduards og Charlottes barn kapteinens trekk og Ottilies øyne da foreldrene under unnfangelsen tenkte på disse to - og barnet må dø. Ottilie, som var uforsiktig under en båttur, påtar seg skylden for at barnet druknet, og hun går inn i en botsprosess som fører henne i døden. Eduard dør også langsomt hen. Romanen er blitt beskrevet som Goethes eneste egentlige tragedie.»

Vel, da vet jeg det. Da vet jeg hva valgslektskap er, og jeg vet hva Goethes roman handler om. Det er for øvrig Sverre Dahl som har oversatt den til norsk. Om jeg kommer til å lese den, er tvilsomt. Forrige gang jeg prøvde meg på Goethe, var det Wilhelm Meisters vandreår? måtte jeg rett og slett gi opp. Den gikk fullstendig på tomgang i mine øyne. Hvor stor var Goethe som forfatter egentlig? Han har jo en voldsom posisjon, men onde tunger vil ha det til at det var hans liv som var hans største prestasjon. Nå ja, en viss kreditt må han vel ha for Unge Werthers lidelser i det minste, den var i hvert fall leseverdig nok i mine øyne, men utover disse erfaringene har jeg ikke forutsetninger for å vurdere Goethe som forfatter. Men som sagt: I kveld fikk jeg svar på hva valgslektskap er.

PS Dahls bok virker veldig interessant, jeg tror den er rene gullgruven for alle som er interessert i tyskspråklig litteratur. Visste du forresten at tysk er Europas mest utbredte språk, altså det språket som snakkes av flest mennesker? Nå kan du angre på at du ikke valgte tysk på skolen.Og apropos tysk gjør jeg nok en gang oppmerksom på DENNE bloggen, Tyskbokhylle, skrevet av en norsk tyskprofessor.

24. oktober 2012

Tanker i dvale

Nå ja - forhåpentligvis har ikke tankene gått i dvale, selv om bloggen har det. Det er vanskelig ikke å bryte dvalen og komme med et lite innlegg i dag, på seksårsdagen for denne bloggens tilblivelse. Jeg innbiller meg at seks års kontinuerlig blogging (om enn med noen få kortvarige «dvaler» innimellom) er ganske lenge.

Det har vært seks givende år som bokblogger, det må jeg si. Gjennom kommentarer og tilbakemeldinger har jeg truffet mange med den samme kjærligheten til bøker og litteratur som jeg selv, og jeg opplever det som et trivelig fellesskap. Jeg betrakter også bloggingen som en form for publisering, og publisering er avhengighetsskapende, det vet jeg som forfatter. Hver gang bloggen går i dvale, melder abstinensene seg derfor ganske raskt. Kanskje som et lite apropos til den kritikken bokbloggere har fått fra profesjonelle kritikere og litterater det siste året, vil jeg gjenta noe jeg aldri har lagt skjul på, nemlig at min hensikt med å blogge ganske enkelt er å dele mitt forhold til bøker med dem som måtte være interessert i å lese om det - og det har vist seg å være en god del. Selv om jeg lever av å være forfatter og oversetter, er jeg på ingen måte faglitterat, jeg er altså ikke litteraturviter eller kritiker. Jeg leser rett og slett fordi jeg liker å lese og alltid har hatt et nært og lystbetont forhold til bøker, og det skriver jeg altså om her på bloggen.

Hvorfor leser jeg? Fordi det gir meg noe. Hva det vil si, har jeg ikke noen nærmere definisjon på, og føler ikke behov for det heller. Jeg kunne kanskje si at å lese er en måte å leve på, men det kan jo oppfattes som om man lever i bøkenes verden og ikke i virkelighetens, og jeg leser ikke for å drømme meg bort. For meg er det sånn at livet og lesingen gjensidig beriker hverandre, ja, de kan egentlig ikke ses som to adskilte ting. Og ved nærmere ettertanke så er det vel denne gjensidige vekselvirkningen jeg tenker på når jeg snakker om at lesingen gir meg noe.

Litt tilbake til faglitteratene igjen: Jeg må innrømme at jeg som leser ofte får et bedre inntrykk av en bok ved å lese andre bokblogger, dvs andre amatørers meninger om og erfaringer med en bok, enn jeg får av å lese anmeldelser og lignende kvalifiserte omtaler. Jeg har inntrykk av at litteraturvitere ofte skriver for å markere seg i sitt eget fagmiljø og/eller for å meritere seg, og at de i liten grad skriver for vanlige lesere, i motsetning til bokbloggere, som gjør nettopp dèt - skriver som vanlige lesere og for vanlige lesere. Og jeg tilhører altså denne siste gruppen.

Jeg synes det blir helt feil når de profesjonelle vurderer bokbloggerne ut fra sine egne kvalitetskriterier. Derimot synes jeg ikke det blir feil om man forventer at profesjonelle litteraturskribenter skriver sånn at også vanlige lesere har utbytte av det. Det burde så å si være en del av deres profesjonalitet, men store kunnskaper skaper dessverre ikke automatisk gode skribenter og formidlere. Desto gledeligere er det med dem som er i besittelse av begge deler, for de finnes.

Kvalitet er ikke et ord man skal kimse av, jeg synes det er viktig, uansett hva man driver med, at man strekker seg mot det best mulige. Men hvilke kvalitetskrav skal man sette til en bokblogg? Ikke de profesjonelles, for her er det snakk om to helt forskjellige arenaer, selv om temaet er det samme. Med andre ord: To helt forskjellige måter å nærme seg litteraturen på. Bokblogger er formodentlig like forskjellige som menneskene som skriver dem, men med ett viktig fellestrekk: leseglede.

Og da er vi straks ved selve den opprinnelige definisjonen av amatør - «en som elsker», en som gjør noe fordi vedkommende liker - elsker - å gjøre det. Til forskjell fra en profesjonell, som gjør det for å tjene penger. Men i vår tid har jo ordet amatør fått en annen og nedsettende betydning, og det er slik bokbloggkritikerne bruker det, som en foraktelige karakteristikk av noen som ikke skriver bra nok om litteraturen (sett med deres øyne), som fusker i faget.

Men for å gjenta meg selv: Jeg er ikke en amatørlitterat, jeg er bare en leser som skriver om min egen lesing. Og det har jeg antagelig tenkt å fortsette med når denne dvalen er over.

2. oktober 2012

I dvale

Denne bloggen har nå gått i dvale. Det har den gjort før, men alltid kommet i gang igjen. Om det kommer til å skje denne gangen, kan bare fremtiden vise. Akkurat nå føler jeg meg for det første svært uinspirert, for det andre har jeg mye jobb; oversettelser og egne bokprosjekter, som tar mye tid, og som må prioriteres. Selv om det ikke kommer noe nytt stoff her med det første, er denne bloggen faktisk nærmere seks år gammel, så det er mye å lese her. Heller ikke det daglige sitatet (til venstre) vil bli oppdatert, derfor lar jeg det siste sitatet stå som et slags motto og en kjærlighetserklæring til bøkene.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...