aroundbooks

aroundbooks

28. desember 2013

Hva er språk?


Når vi snakker med hverandre, inntar vi vanligvis på skift rollen som talende og lyttende. Fenomenet kalles turn-taking. «Å skifte» kunne man kanskje si på norsk, for nettopp denne skiftningen mellom rollene er det sentrale elementet i turn-taking. Selv om fenomenet først ble gjort til et vitenskapelig tema i såkalt konversasjonsanalyse, har det antagelig rot i en dypere rytme i det menneskelige samkvem. Konversasjonsanalyse beskjeftiger seg med måten språket faktisk brukes på når folk snakker sammen, og har derfor fungert som et korrektiv til den lingvistiske tradisjon, som gjennom 30 år var dominert av Noam Chomskys ideer fra 1950-årene om språket som et formelt system av regler. Som en slags dyptliggende medfødt grammatikk skulle disse reglene sikre at barn kunne lære å snakke uansett hvilket lokalt språk de vokste opp med.
En helt annen oppfatning av språket finner vi i 1951 uttrykt hos antropologen Gregory Bateson, som kalte det nonsens å tro at språk er bygd opp av ord pluss grammatiske regler, for ord er ikke selvstendige og uavhengige enheter. Ord får først betydning som elementer i det systemet av tegn som de samtalende skaper seg imellom. Det ble imidlertid Chomskys ideer som slo igjennom, kanskje ikke minst fordi de viste seg veldig effektive til å implementere i dataprogrammer. Batesons systemoppfatning av vår tale- og tankevirksomhet, som han kalte «an ecology of mind», ble derimot kjørt ut på et sidespor og ble først tatt opp igjen av språkforskerne mye senere via konversasjonsanalysen.

Hvis man tar opp en samtale på video, viser det seg at en stor del av de lydene som utveksles er meningsløse ytringer som «eh» og «mmm», pauser, klikking med tungen, kremting, latterutbrudd samt grammatikalsk ufullstendige setninger og frittstående ord. I tillegg kommer selvsagt hele spekteret av grimaser og fakter, variasjoner i tonehøyde og styrke, samt perioder av varierende lengde med stillhet. Man kunne kanskje tro at alt dette var uttrykk for en lemfeldig omgang med språket, men det viser seg at alle disse ytringene inngår i meningsdannelsen. For bare å nevne ett eksempel, er den innbyrdes timingen i talestrømmen -- slik den for eksempel viser seg i turn-taking-rytmen -- så finstilt at det går mindre enn to tiendedeler av et sekund mellom at den ene personen slutter å snakke og den andre begynner. Hvis det går lengre tid enn det, oppleves det i seg selv som meningsbærende.
Via studier av silkeaper, som ligner mennesket ved å være utpreget vokale, fant en gruppe psykologer fra Princeton ut at silkeaper også utveksler lyder gjennom et turn-taking-mønster. Psykologene tolket dette som at et rytmisk element må være til stede som en slage bærebølge for at en konversasjon kan fungere sosialt. Men mennesket kan jo ikke ha arvet lydspråket fra silkeaper, så hva er da forklaringen? Psykologene rettet blikket mot undersøkelser av mor-barn-forholdet i barnets aller første levetid, spesielt i forbindelse med amming.

Alle mødre vet at spedbarn med visse mellomrom slutter å suge, uten å slippe brystvorten. Det er ingen fysiologisk årsak til disse pausene, som dessuten er enestående for mennesker. Når barnet tar en slik pause, begynner mødre spontant å riste det litt, noe som påviselig bare forlenger varigheten av pausen. Allikevel påstår mødre at de føler det er viktig å intervenere på denne måten.
Psykologen Kenneth Kaye, som publiserte disse resultatene i begynnelsen av 1980-årene, fremsatte en hypotese om at denne tidlige mor-barn-interaksjonen tjener til å grunnlegge nettopp den turn-taking-strukturen eller rytmen som gjennomsyrer menneskelig sosial interaksjon. Kayes resultater viste at det som gjør at barnet gjenopptar sugingen, er at moren slutter å riste det. Altså en parallell til det vi kjenner fra det voksne liv: At når samtalepartneren slutter å snakke, føler vi en kraftig tilskyndelse til selv å si noe. Kayes konklusjon er at denne helt basale turn-takingen, hvor mor og barn skifter på å yte en innsats, grunnfestes som en rytme i vårt sinn allerede under ammingen og videreutvikles i de første to årene av barnets liv gjennom en fortsatt gjentagelse av det samme interaksjonsmønsteret i stadig mer komplekse situasjoner.

Alt dette løser ikke språkets gåte, men det plasserer gåten i en kroppslig og sosial sammenheng som ligger langt fra Chomskys fokusering på formelle regler.

Basert på og oversatt fra artikkelen Om sproglig rytmesans av cand. scient, dr. philos. Jesper Hoffmeyer i Weekendavisen 27. desember 2013.

19. desember 2013

Noen tanker om Proust

Lei av Proust? Da er det like godt å styre unna denne bloggen, tror jeg, for Proust kommer nok  til å forbli et tema. Men ikke det eneste, da. Min filologvenninne som jeg leser På sporet av den tapte tid parallelt med, sa nettopp i en mail:

Jeg strever med siste bind av Proust-verket, men endelig har jeg kommet til at han tematiserer det å skrive. Det er oppslukende. Jeg kan ikke glemme beskrivelsen av forfatteren Bergotte i første bind. Er den ikke fascinerende? Han skriver at Bergotte er helt middels, at han slett ikke er spesielt begavet, og at dette er viktig for at han skal bli en god forfatter. En forfatter må ikke med sitt intellekt og sin begavelse stå i veien for sitt verk, han skal være et medium som kan speile menneskers liv. Jeg husker ikke eksakt disse refleksjonene, men jeg skal lese dem om igjen.
Formuleringen men jeg skal lese dem om igjen traff noe hos meg, for allerede i løpet av nest siste bind begynte jeg å glede meg til å ta fatt fra begynnelsen igjen! Når man nærmer seg slutten, vet man jo så mye mer, og jeg forestiller meg at det vil bli en like stor leseopplevelse å lese verket på nytt når man kan se alt i sammenheng. For å si det rett ut - jeg tror at Proust kommer til å oppta meg så lenge jeg kan lese.  
Jeg vet at det siste bindet er viktig, at det så å si inneholder nøkkelen til helheten. Verket handler nemlig om jeg-personen, Marcel (som både er og ikke er Proust selv), som drømmer om å bli forfatter. På en måte handler altså På sporet av den tapte tid om tilblivelsen av seg selv. Først i siste bind løsner det for ham, så han kan begynne å skrive. Skrive det verket leseren nettopp har lest, hvis jeg har forstått det riktig. Det er uhyre fascinerende og spennende.


16. desember 2013

Proust og jeg



Proust og jeg i foajeen på Grand Hotel i Cabourg (Balbec i verket). Beklager at jeg ikke har fått retusjert vekk den røde boksen på veggen bak meg. Til gjengjeld er jeg iført et av mine vintage Hermes-slips og Boss-blazeren min fra Ferner Jacobsen for å leve opp til standarden. Jeg bodde på samme type rom som Proust og spiste det samme til middag som han (flyndre) i den samme spisesalen, som han beskriver som et akvarium pga de store vinduene ut mot strandpromenaden.
 
En milepæl i Proust-lesingen min må jeg vel kunne kalle det når jeg nå har tatt fatt på det siste og 12. bindet i den innbundne norske utgaven. Det er den delen av verket som heter «Den gjenfundne tid». Jeg sa nylig i et brev til en filolog-venninne med fransk i fagkretsen, som også leser Proust for tiden, at jeg opplever det å lese På sporet av den tapte tid som både en lidelse og en nytelse. En lidelse i de kjedelige partiene, som for eksempel Fangen 2, som jeg nettopp er ferdig med, hvor hans endeløse kretsing rundt forholdet til Albertine setter leseren på en tålmodighetsprøve. I hvert fall denne leser. En annen ting er at jeg ikke tror på dette forholdet for fem øre, men det skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg.

Nytelsen ved å lese På sporet av den tapte tid ligger i at det samtidig som det i lange passasjer er dørgende kjedelig, hele veien utgjør et overflødighetshorn av observasjoner, karakteristikker og aforistiske formuleringer som kan gjøre leseren ør av inntrykk og leseglede hvis man leser ham på den rette måten, det vil si på verkets premisser, det langsomme tempoet Proust legger opp til. Da blir det rene meditasjonen, som en leser av denne bloggen nylig kommenterte.

Og så nærmer jeg meg nå selvsagt også bonusen - tilfredsheten over å ha gjennomført mitt største leseprosjekt noensinne, tilfredsheten over faktisk å ha lest På sporet av den tapte tid.

14. desember 2013

Jeg lurer


Da jeg kom til side 3 i Klassekampens bokmagasin i dag, hadde jeg lest så mye som satte i gang så mange tanker at jeg bare ble sittende og tenke. Det som gjorde at det stoppet helt opp, var et sitat fra danske Josefine Klougarts roman Om mørke, omtalt av Ingrid Melfald Hafredal. Sitatet lyder sånn: «Byerne, vi forlader, ødelegger os en lille smule. Det vil sige, vi har efterladt lidt av os selv alle de steder vi har været.»

For det første skjønner jeg ikke den angivelig innbyrdes logikken mellom disse to setningene, altså at ødeleggelsen av oss består i at vi etterlater litt av oss selv i de byene vi har vært. La meg bruke mine egne opphold i Berlin som eksempel, siden det den utenlandske storbyen jeg reiser mest til. Jeg føler meg ikke ødelagt når jeg reiser fra Berlin, snarere tvert imot, jeg føler meg styrket, beriket, jeg har opplevd noe, praktisert tysken min, truffet hyggelige mennesker, sett nye steder, spennende utstillinger, syklet i ukjente gater; jeg kunne ramse opp. Byen har altså ikke tatt noe fra meg eller av meg, slik jeg oppfatter at Klougart sier. Det er mulig jeg har etterlatt meg noe, kanskje noen husker meg, for eksempel de to ekspeditrisene på KaDeWe som jeg hadde en veldig hyggelig prat med, eller betjeningen på den greske restauranten hvor jeg ofte spiser. Og i fjor -- jeg vil så absolutt tro at damen jeg traff i Volkspark Schöneberg, som hadde vært i Norge som barn like etter krigen og derfor snakket norsk, kanskje husker meg fremdeles. I så fall har jeg etterlatt meg noe, men det har for det første ikke ødelagt meg, snarere tvert imot, siden opplevelsene av eventuelt å ha etterlatt meg noe, utelukkende er forbundet med noe positivt, og av samme grunn tviler jeg sterkt på at det har ødelagt de andre personene som har vært involvert i opplevelsene.

Altså: I den grad jeg har etterlatt meg noe, er det utelukkende positivt, og jeg har aldri opplevd at en by jeg forlater, har ødelagt meg. Hvordan skulle den nå også kunne gjøre det?

Jeg står med andre ord overfor et utsagn som for meg er totalt uforståelig og derfor totalt intetsigende. Er det jeg som er dum? Det eneste jeg kan finne til utsagnets forsvar, er at det er tatt ut av en sammenheng. Det er et ikke helt uvesentlig moment, men når jeg ser det isolert, reagerer jeg som jeg gjør.

Anmelderen sier: «Språket er sterkt, tidvis glitrende, og framstillingen av menneskepsyken vitner om innsikt. Den ene mer poetiske setningen griper den neste, det er så man har lyst til å samle dem opp så de ikke glipper for en, nesten hvert eneste utsagn fremstår som en viktig påstand eller observasjon.»

Da gjør vel også det nevnte sitatet det i anmelderens øyne. Men altså ikke i mine. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det at vi har etterlatt litt av oss selv alle de stedene vi har vært, innebærer at disse stedene (byene) ødelegger oss en liten smule. Dessuten irriterer uttrykket «en liten smule» meg. Hvilken grad av ødeleggelse snakker vi da om? Er den overhodet merkbar? Og hva i huleste er det forfatteren mener at vi etterlater oss, siden det ligger implisitt i utsagnet, i hvert fall slik jeg oppfatter det, at det dreier seg om en form for tap? Skulle vi ikke ha reist dit? Burde vi heller blitt hjemme? Blir ikke de fleste mennesker beriket av å oppleve nye steder? Sånn stopper jeg opp på side 3 i Klassekampens bokmagasin og blir sittende og irritere meg, hisse meg opp, bare på grunn av en formulering jeg ikke skjønner. Min første reaksjon er som alltid at det er jeg som er dum. Men det kan jo også være at det bare er forfatteren som er fiks med ord, som syntes at dette var en elegant ting å si, eller at hun selv mener hun er dyp. Jeg lurer fortsatt på hva i all verden hun egentlig mener.

God helg i førjulstiden

Jeg bare elsker denne ...

8. desember 2013

Ufrivillig pause

Av diverse uforutsette praktiske årsaker har det oppstått en liten pause i bloggingen. Forhåpentligvis er jeg snart i gang igjen. Siden denne bloggen har eksistert i over seks år, er det mye å lese her, så jeg oppfordrer både gamle og nye besøkende til å gå på oppdagelsesferd i arkivet (se Temaer litt nede i venstre marg).

22. november 2013

Om å skrive akademisk


Siden jeg ikke er akademiker, har jeg aldri tenkt på at det er en akademisk måte å skrive på. Men kanskje fordi jeg nettopp har skrevet en artikkel om oversettere og tospråklighet til et psykologisk fagtidsskrift på universitetet i Oslo, syntes jeg det var interessant å lese sitatet nedenfor, av litteraturprofessoren Toril Moi. Min artikkel var nok for øvrig kanskje mer et essay enn vitenskapelig artikkel, siden jeg ikke hadde hverken fotnoter eller referanser til annen litteratur. Men mastergradstudenten som er redaktør for tidsskriftet, var i hvert fall fornøyd.

Men her er sitatet jeg bet meg merke i:

Hjorth skriver «litterære essays», en sjanger som stort sett dyrkes av forfattere og profesjonelle kritikere. Jeg skriver akademiske artikler og bøker. Når jeg leser Fryd og fare, får jeg lyst til å skrive mer som Vigdis Hjorth og mindre som meg selv (akkurat som Hjorth skriver mer som Woolf og mindre som seg selv når hun skriver om Et eget rom). Med det mener jeg at jeg får lyst til å skrive friere, mer personlig, uten alle de kjedelige akademiske fotnotene, uten å måtte forholde meg eksplisitt til hva andre forskere har sagt om emnet, og uten å bekymre meg om hvorvidt jeg sier noe nytt om Virginia Woolf eller Simone de Beauvoir. Jeg får lyst til å arbeide mye mer med stilen og språket, og mye mindre med alle de traurige akademiske avhandlingene jeg må streve meg gjennom når jeg skal skrive akademisk, uansett om det skal handle om Ibsen eller Madame de Staël.

Men om jeg faktisk gjorde dette, ville jeg også umiddelbart begynne å tvile på hele prosjektet. Skriver jeg egentlig godt nok til å skrive personlig på denne måten? Som akademiker trenger jeg ikke å være en strålende stilist. (Jeg skulle gitt mye for å få akademikere til å skrive bedre - klarere, med større glød, inspirasjon, innlevelse - enn de faktisk gjør, men det er en annen historie.) Og dessuten mener jeg at alt det harde arbeidet med kildegransking og fotnoter faktisk skaper grunnlaget for videre diskusjon av litteratur. Enten de siterer oss eller ikke, trekke både forfatterne og de profesjonelle kritikerne veksler på forskerne. Vi er alle nødvendige organismer i det litterære økosystemet.

Toril Moi, professor i litteratur ved Duke University, i en anmeldelse i siste nummer av Morgenbladet av Vigdis Hjorts bok Fryd og fare. Essay om diktning og eksistens. Cappelen Damm 2013.

20. november 2013

Fugletribunalet



Som påpekt i innlegget nedenfor, driver mange bokbloggere det jeg vil karakterisere som anmeldervirksomhet. Et ledd i dette er at man mottar gratiseksemplarer fra forlagene, som etter hvert er kommet til å betrakte bokblogger som en nyttig markedsføringskanal. Å få gratis bøker er selvsagt stas for et lesende menneske. Jeg drev også med det en stund, før jeg bestemte meg for å rendyrke min bokbloggerprofil som definert i innlegget nedenfor. Som et ledd i dette mottar eller ber jeg ikke lenger om anmeldereksemplarer fra forlagene. Et unntak er Samlaget, som to ganger i året sender katalogene sine til bokbloggere med tilbud om fritt å velge fem bøker som man kan blogge om eller la være. Dette tilbudet benytter jeg meg av, siden det ikke hefter noen forpliktelser eller forventninger til det.

En av bøkene jeg valgte nå i høst, var Agnes Ravatns Fugletribunalet. Jeg har vært en stor fan av Agnes Ravatn etter at jeg leste debutromanen hennes, Veke 53. Etter å ha vært innom diverse andre sjangere, er Ravatn nå altså på markedet med sin andre roman. Og for en stigning i forfatterskapet denne boka innebærer. Her viser Ravatn at hun kan mer enn å skrive fikst og morsomt (uten forkleinelse for debutromanen, for selv om Ravatn skriver fikst og morsomt i Veke 53, er hun likevel ikke overfladisk).

Men Fugletribunalet er som en film, en gotisk thriller i internasjonal klasse. Boka handler om NRK-kjendisen Allis Hagtorn, som rømmer fra offentlighetens lys etter en erotisk skandale med sjefen. Hun søker ly i en gammel trevilla ved sjøen, som hushjelp og gartner for Sigurd Bagge, en mystisk mann som lever alene. Hans kone er etter sigende ute og reiser, men både Allis og leseren lurer på hva som egentlig er sannheten bak hennes fravær. Et slikt herre/tjener-forhold er selvsagt en anakronisme i dag - det er noe man kunne tenkt seg for femti eller hundre år siden, men det fungerer overbevisende her. Et ensomt beliggende hus ved en vestlandsfjord er den ideelle settingen, og det er ingenting som bryter den fortettede uhyggen - mobiltelefon, TV og internett nevnes ikke med et ord.

Spenningen mellom Allis og Sigurd dirrer fra første stund. Språket er minimalistisk, men mettet, av den typen hvor ikke ett ord er overflødig, men hvor mye blir sagt med lite. Dette skaper en språklig nerve som dirrer hele tiden, det er rett og slett mesterlig gjort.

Her er en scene hvor Allis kommer hjem en sen kveld. Hun har i desperasjon tatt sykkelen og prøvd å komme seg vekk, men likevel valgt å dra tilbake til sin mystiske arbeidsgiver og det etter hvert meget anspente og uavklarte forholdet dem imellom.

Eg trilla sakte og knitrande gjennom alleen, forbi dei bleike bjørkestammane, stakittgjerdet og huset framfor meg. Det var mørkt i alle vindaugo. Eg sette sykkelen inntil gjerdet, opna og lukka porten lydlaust og gjekk så stilt eg kunne over tunet. Var heilt fast bestemt, eg kjende det i heile kroppen, kvar blodcelle, eg skulle ikkje snu. Lista meg langs husveggen og opp steintrappa, det klakka så vidt i sandalane, eg trykte dørhåndtaket stilt ned, han hadde låst. Eg gjekk ned att, i hovudet var ein støyande konsert av lyd og tankar og stemmer. Eg gjekk utanom hellene rundt huset, dei to stega opp på verandaen, gjekk inntil verandadøra og prøvde å sjå inn i stova, ho var heilt mørklagd. Blikket glei over kjøkkenet lengst borte, til den vesle stova, spisebordet, stolen hans -- eg såg rett inn i eit bleikt ansikt og to store augo som såg rett på meg. Eg hylte. Tok meg fort til hjartet og hylte rett imot han. Han sat i stolen sin, heilt urørleg og såg på meg, det var eit blikk som var dødt. Eg snubla bakover og heldt på å miste balansen, såg han fare opp, rive opp verandadøra.
        Kom deg vekk!

Dette er en bok av den typen man ikke klarer å legge fra seg, for å bruke en klisje. Og jeg skal selvfølgelig ikke si noe om hvordan det ender. Men uhyggen dirrer hele veien, selv når sola skinner og arbeidsgiver og hushjelp/gartner deler en flaske vin på bryggekanten.
Bak den mest hverdagslige detalj ligger usikkerheten. Hvem er egentlig Sigurd Bagge? Hvor er det blitt av kona hans? Hva skjer egentlig i forholdet mellom Sigurd og Allis? Og hvordan i all verden skal denne boka slutte?

Den eneste jeg har å sette fingeren på, er at Ravatn ikke går inn på det erotiske forholdet mellom de to. Den erotiske spenningen dirrer riktig nok fra første stund, men når forholdet fullbyrdes, får vi bare vite det i en bisetning. En anmelder mener det kan være fordi Ravatn ville unngå assosiasjoner til Fifty Shades - stemningen i boka tilsier at herre/tjener(inne)-forholdet også bør fortsette i senga. Kanskje anmelderen har rett, men det er i så fall litt dumt. Dominans/underkastelse som erotisk lek kom ikke inn i verden - og litteraturen - med Fifty Shades, selv om det virker som om noen tror det. Og Fifty Shades bør ikke sette agendaen for erotikk i norsk litteratur.

Men det får så være - boka er glimrende uansett.

 

11. november 2013

Om denne bloggen


En hylle på kontoret.
De første innleggene i denne bloggen ble postet 24. oktober 2006. Siden bloggen dermed har litt over syv år på baken, kan jeg vel kalle meg en veteran som bokblogger. Neppe noen av dagens lesere har fulgt meg hele tiden, men takk til de trofaste leserne jeg har. Kanskje mest for nyere lesere har jeg gjort meg noen tanker om bokblogging generelt og om denne bloggen spesielt.
Å si at dette er en bokblogg, eller en blogg om bøker, er nok litt upresist. Det ville kanskje være riktigere å kalle det en leseblogg. For det er lesing denne bloggen handler om - nærmere bestemt min lesing og mitt forhold til bøker. Jeg leker med andre ord ikke anmelder, slik mange bokbloggere gjør, så denne bloggen fungerer bare i liten grad som «forbrukerveiledning» til det som kommer av nye bøker til enhver tid.
Det betyr ikke at jeg ikke leser nyere litteratur, bare se på leselistene i venstre marg. Men for det første leser jeg ikke bestselgerlitteratur og krim (med ett unntak, nemlig Jørn Lier Horst), jeg leser i det hele tatt ikke det som «alle» leser. Pluss at jeg har inntrykk av at jeg leser mer av de gamle klassikerne, det man kan kalle kanonisk litteratur, enn mange andre bokbloggere. For eksempel leser jeg nå På sporet av den tapte tid av Marcel Proust.

Mitt valg av hva jeg leser er dels bevisst, dels avgjøres det av bøker som «kommer til meg», dvs som velges av underbevisstheten. I en annonse for bøker nylig så jeg formuleringen «må leses», men bøker som markedsføres på den måten, holder jeg meg i hvert fall langt unna. Jeg «må» ikke lese noe som helst, men når jeg har lest en del både eldre og nyere klassikere de seneste årene, er det fordi jeg mener det hører til allmenndannelsen å ha lest dem -- men også fordi de gir de helt store leseropplevelsene. På sporet av den tapte tid er ett eksempel. Ulysses, Krig og fred, Anna Karenina,  Brødrene Karamasov, Forbrytelse og straff og Madame Bovary er ytterligere eksempler.
Bak det hele ligger min leselyst, mitt lystbetonte forhold til bøker, som jeg har hatt hele mitt liv. Jeg har også samlet på bøker hele mitt liv, noe huset mitt bærer preg av. Og jeg samler fortsatt. Jeg er så heldig at jeg lever av og med bøker, siden jeg ikke bare er boksamler og leser, men også barnebokforfatter og oversetter.

Men jeg er ingen faglitterat - som leser tilhører jeg amatør- og lystlesernes rekker. Og det er altså min lesing og mitt forhold til bøker denne bloggen handler om, i all sin enkelhet. Og hvis noen har lyst til å følge med på det, er de hjertelig velkommen.

8. november 2013

Litterære teer

Denne teblandingen kan nok sette farge på selv den gråeste novemberdag. Flere litterære teblandinger HER.

6. november 2013

Om å lese på skjerm kontra papir

Jeg leser ikke bøker digitalt. Jeg eier ikke et nettbrett eller Kindle eller hva det heter. Jeg har sett sånne ting demonstrert og hørt mange argumenter for, men for meg er det helt uaktuelt å lese bøker på en skjerm.
Jeg har tenkt at jeg kanskje er litt sær, men ifølge forskningen er forklaringen ikke så enkel. Siste nummer av Scientific American tar nemlig for seg hva forskerne i dag vet om å lese på skjerm kontra å lese på papir. Allerede i 1993 kom de første forskningsresultatene som viste at folk husket tekster de hadde lest på skjerm merkbart dårligere enn de samme tekstene lest på papir. Men 1993, vil noen innvende, det er lenge siden i denne sammenheng. Da var skjermlesing en ny aktivitet, så dette har vel forandret seg nå, noen årganger senere?
Men nei, forskningen viser fortsatt at folk tilegner seg stoff merkbart dårligere fra skjerm (iPad, nettbrett, Kindle, e-leser, smarttelefon osv) enn fra bøker, aviser og tidsskrifter på papir. Alle forsøk viser at papiret er skjermen overlegen når det gjelder å tilegne seg, huske og forstå innholdet i en tekst.
Spørsmålet er da hvorfor, og det har forskningen en teori om. Sett i evolusjonens lys er lesing en svært ny aktivitet for mennesket. De første lesende mennesker levde for mindre enn 6000 år siden, men lesing i større omfang har bare eksistert i maks 500 år.  Det betyr at hjernen ikke har noen spesiell nevrologisk innretning til tekstlesing. Når vi leser må vi derfor bruke deler av hjernen som er utviklet til helt andre formål.

Mye tyder på at når vi leser en tekst, baserer vi oss på evnen til å orientere oss i et fysisk landskap eller rom. Vi skaper oss et overblikk over terrenget eller omgivelsene vi har innen synsvidde, og orienterer oss ut fra det. Der er det et fjell, borte i lia der ligger det et rødt hus, og så er det en foss og en skog osv. Elementene plasseres i forhold til romlige dimensjoner som opp, ned, høyre, venstre, foran, bak, under, over, fjern, nær. Dette er en evne utviklet gjennom millioner av år fordi det har vært viktig for oss å «lese» landskap for å vurdere farer og muligheter. Etter forskernes mening bruker vi altså hjernen på samme måte når vi oppfatter bokstaver, ord og setninger.
Det vil si at vi forstår ord og setninger bedre når de kan settes inn i en fysisk kontekst. Problemet med skjermlesing er at den delen av teksten som ikke ses på skjermen, egentlig ikke finnes. Det er ikke noe bak, foran, etter osv. Ikoner i margen kompenserer ikke for manglende rom- og kontekstopplevelse. Og selv om noen skjermer får teksten til å ligne et bilde av en bok, mangler fortsatt den fysiske fornemmelsen. Forsøkspersoner forstår skjermtekster dårligere enn boktekster blant annet fordi de ikke beveger seg så mye frem og tilbake i teksten som papirlesere gjør. Det er lettere å bla i en fysisk bok enn å scrolle eller søke i en elektronisk tekst fordi teksten i papirbok er der hele tiden og man kan bevege seg fritt i den.
Forsøkspersoner husker også skjermtekster dårligere enn tekster på papir. En av grunnene er av skjermer bare har én side. De fleste mennesker husker nemlig tekststykker på grunnlag av tekstens topologi, f.eks. «det sto øverst på en høyreside».
Endelig tilegner vi oss skjermtekster dårligere enn papirtekster. Papirlesere «vet» det de har lest, mens skjermlesere «husker å ha lest det», uten å forbinde det med annen viten.
Også papirets fysiske form betyr noe for tilegnelsen og forståelsen. En tekstbit har ulik pregnans ut fra om den står i begynnelsen, midten eller slutten av helheten. I en fysisk bok vet man - uten bevisst å undersøke det - hvor langt man er kommet. I et papirmedium befinner leserens blikk seg  i et fysisk landskap som det fritt kan vandre rundt i. Og det er menneskehjernen utviklet for å forstå.

Så langt forskningen. Andre sanseopplevelser man ikke kan ha av en bok på skjerm, er lukten av papir, innbinding og trykksverte, for ikke å snakke om den taktile opplevelsen av hvordan en bok er å holde i; vekten, permens og papirets overflate og struktur, ens egne og andres bruksspor, og så videre. For ikke å snakke om den altomfattende gleden, for sinn så vel som sanser, ved å være omgitt av sitt eget bibliotek, sin egen identitet, så å si. For mitt vedkommende et spenn fra oldefars bøker, via min egen barndoms og videre gjennom de forskjellige faser, interesseområder og litterære fascinasjoner i livet, frem til de siste innkjøpene og ervervelsene, den siste så sent som i går. Siden jeg leser Proust for tiden, kan jeg jo referere til DETTE innlegget, hvor jeg skriver om innkjøpet av På sporet av den tapte tid.
Og så tenker jeg, som leser, på hvor totalt ydmykende og utålelig jeg ville oppleve å ikke ha full kontroll over min egen lesing, men være avhengig av en dings, av et batteri. Stresset det må medføre. Bare med en bok i hånden er jeg totalt herre over min egen lesing. 
Dette innlegget er basert på en artikkel forfattet av Anne Knudsen i siste nummer den danske Weekendavisen (som man kanskje kan kalle Danmarks svar på Morgenbladet).  

2. november 2013

Parlør meg her og parlør meg der


Det er en type bøker jeg er begynt å hate etter hvert, og det er parlører. Det virker som om forfattere av denne typen litteratur knapt har vært i landet de skriver om og merket seg hva som sies i daglig praksis. Man kan nærmest snakke om et stivt og underlig «reiseparlør-norsk».
Det gjelder for eksempel Aschehougs Tysk reiseparlør fra 2006. Av kolofonen fremgår det at den ikke er norsk i utgangspunktet, men oversatt fra dansk (Politikens forlag) av Jostein Sand Nilsen. Den danske utgaven er også oversatt, men opprinnelsesspråket er ikke oppgitt. Språklig konsulent for den norske utgaven har vært Sabine Richter. Jeg aner ikke hvem det er, mitt kjennskap til tysk forteller meg at det må være mange Sabine Richter i verden.
Jeg har også en parlør fra Gyldendal, Tysk på 15 minutter, av en Sylvia Golding. Også den oversatt, fra engelsk (Dorling Kindersley). Ifølge kolofonen er den oversatt og DTP-tilpasset av Hege Høiby og Krister Tångring. Heller ikke disse navnene sier meg noe, men et enkelt Google-søk viser at de har oversatt en mengde bøker i samme sjanger.

Nå vel, det er uansett ikke oversettelsen av disse bøkene jeg har noe å utsette på. Oversettere jobber med bundet mandat, de må forholde seg til den teksten som foreligger. Det er slike bøkers litt fjerne forhold til det praktiske liv som gjør meg oppgitt. Det første jeg ser etter i en tysk parlør (men som jeg hittil ikke har funnet), er den nyttigste høflighetsfrasen man kan bruke i Tyskland, nemlig «danke gleichfalls» - takk i like måte.

Høflighet er viktig  i Tyskland, og ved å anvende denne frasen hver gang det er naturlig, og det er det ofte, tar man skrittet fra å være en hjelpeløs og klosset turist til å være en høflig tilreisende som skjønner seg på tysk språk og kultur. For eksempel når kassadamen i butikken, uansett hvor travelt hun måtte ha det en fredag ettermiddag, sier «Ich wünsche Ihnen ein schönes Wochenende» (god helg, betyr det, men jeg har hittil ikke sett en parlør som forteller at dette er en vanlig hilsen i Tyskland). Da sier man selvsagt «danke gleichfalls», og så får man en takk tilbake. Mange andre eksempler kunne nevnes på slike høflighetsfraser, som er en naturlig del av den sosiale omfangsformen i Tyskland, og som jeg som tilreisende synes er utrolig hyggelig, og som jeg synes det er uhøflig ikke å spille med på. Mitt spørsmål er da: Hvorfor er det ingen parlører som oppgir dette «danke gleichfalls»? Har ikke forfatterne vært i Tyskland? Og hvis de har det, har de ikke brukt øyne og ører, har de ikke hatt antennene ute for å få med seg hva som sies i tysk dagligliv? Jeg bare spør.

Gyldendals bok oppgir at «Geldautomat» er en «kontantautomat». Herregud, Gyldendal, det heter faktisk «minibank» og ikke noe annet på norsk - akkurat her er det vel kanskje oversetteren som har sviktet. Men uansett et eksempel på denne livsfjerne parlør-norsken. De kunne også tatt seg bryet med å fortelle at det ikke kryr av minibanker i Tyskland, men at de ofte finnes på bensinstasjoner. Og at pinkode heter «die Pin» eller «die Geheimzahl». Boka oppgir riktig nok at pinkode heter «Pin-Code», men det er bedre og ledigere å si bare «die Pin». Og man kan be om «die Quittung», men jeg mener det bedre å si «der Beleg». Boka kunne også godt opplyse at ikke alle spisesteder tar kort, bare kontanter (Bargeld).
Men det finnes nyttige «kulturtips»: «Når du kjører i Tyskland, må du alltid ha førerkort, vognkort og forsikringspapirer med deg». Hva er det for slags tips? Disse tingene må man ha med uansett hvor man kjører, og hvis ikke man vet sånne selvfølgeligheter, bør man absolutt holde seg hjemme.
Som et apropos kan jeg nevne at bilen min (passende nok en Mercedes), som nå står på sin vante plass i en gate her i Berlin-Schöneberg, til og med har gyldig tysk miljøoblat i frontruta, Umweltplakette 4, grün, som man må ha for å kjøre i sentrum av Berlin og andre tyske storbyer (bare legg merke til det neste gang du er på disse kanter, alle biler har en grønn oblat med et stort 4-tall).

Aschehougs bok går ikke av veien for å anta at man vil ha et lite eventyr på ferien. Her er formuleringer som «Jeg har lyst til å kysse deg» og «Har du noen kondomer» . Begge nokså tvilsomme sjekkereplikker spør du meg, men jeg er da heller ikke i målgruppen. Men bare tanken på å sjekke ved hjelp av en parlør er da nokså komisk? Det er mulig at disse klossete formuleringene er et forsøk på å følge med i tiden, men «Lover du å skrive til meg» viser imidlertid at boken er moden for en oppdatering. Det er selvfølgelig mulig at det finnes senere og mer oppdaterte utgaver, men jeg har mine tvil. 
Selvfølgelig finnes det nyttige formuleringer i parlører, men jeg slår sjeldnere og sjeldnere opp i dem. Jeg finner det mye nyttigere å høre på hva som faktisk sies når jeg er i Tyskland. Jeg tror vel kanskje også at tysken min ligger litt over turistnivå - forleden dag var det to ekspeditriser på KaDeWe som påsto at jeg snakket bedre enn mange tyskere - men det var nok bare fordi jeg var heldig med formuleringene (og uttalen) akkurat da.

Det hender jeg gjør grundige forberedelser før jeg skal ut - jobber med ordbøker og legger opp setninger skal jeg skal bruke, alt etter anledningen. Tyskerne liker at man snakker tysk, og så lenge man gjør seg forstått, har de stor overbærenhet med grammatikalske feil. Og jeg står ofte i beit for ord og uttrykk - da beklager jeg at jeg snakker så dårlig tysk, og sier noe sånt som at «es tut mir leid dass ich so schlecht Deutsch sprechen kann», eller «ich kann nur ein bisschen Deutsch sprechen ... es tut mir Leid ... mein Wortschatz ist zu klein ... und meine Grammatik ist schreklich ... Deutsch ist ja so schwer ... die Genusbestimmung ... die Flexion des Verbs ... der Kasus ... » Og sånn, altså ved å legge vekt på det man ikke kan, kan man bløffe seg til at man er god i tysk og bli møtt med stor velvilje.
Man må bare stoppe dem hvis de begynner å snakke engelsk, for det gjør de fort. Engelsk er «in» i Tyskland, de er så glad i anglisismer at de har et eget begrep for det, nemlig «Denglish». Det kan man lese mer om i DENNE artikkelen hos Norsk Språkråd.

Men nå tror jeg at jeg skal lese litt tysk. Jeg har for eksempel kjøpt Hans Magnus Enzensbergers Herrn Zetts Betrachtungen, oder Brosamen, die er fallen liess, aufgelesen von seinen Zuhörern og Guido Knopps Die Geschichte der Deutschen - Von Karl dem Grossen bis zum Mauerfall. Enzensberger regner vi vel som halvt norsk, og Knopp er en meget kjent og anerkjent tysk historiker, som skriver klart og oversiktlig. Jeg kjøpte boka hans (som også er glimrende illustrert) på Deutsches Historisches Museum i dag, mitt yndlingsmuseum i Berlin, hvor jeg alltid lærer mye, denne gangen om slaget ved Leipzig i 1813, som betydde begynnelsen på slutten for Napoleon, og om Berlin i årene rundt Hitlers maktovertagelse, da byen gikk fra å være rød til brun. En meget interessant utstilling om Gulag var det også. Utstillingen om protestantismens historie i Tyskland sto jeg imidlertid over, den kunne kanskje ha fortalt meg noe om tysk kultur, men som katolikk hadde jeg ingen problemer med å velge det bort, det er uansett grenser for hva man kan ta inn på en dag.

1. november 2013

November

Tiergarten i Berlin akkurat nå

Vi har visst tatt fatt på november. Jeg har for lengst begynte å glede meg til våren og ny vekstsesong i hagen, men jeg er realistisk nok til å innse at jeg må gjennom en vinter først. Foreløpig virker imidlertid vinteren nærmere i kalenderen enn i været, heldigvis. Jeg liker høsten, jeg liker egentlig de fleste årstider, kanskje med et lite unntak av vinteren.
Mange kjente forfattere er født i november, som for eksempel Dostojevskij, Turgenjev, Nadine Gordimer, Albert Camus, Joseph Conrad, Alberto Moravia, Neil Gaiman, Louisa May Alcott, Robert Louis Stevenson og Margaret Atwood. Blant norske kan vi nevne Hamsun, Ole Robert Sunde, Tor Åge Bringsværd, Tone Hødnebø og Hanne Ørstavik. Intet hinder for den litterære skaperkraften å bli født i denne dystre måneden, med andre ord. Det gjør liksom november litt mer spiselig.
Og så er det jo en fin måned for lesing.


30. oktober 2013

Har jeg sitert Proust før?

De tingene man oftest snakker om for spøk er som regel de som er ekstra plagsomme, men som man ikke vil gi inntrykk av å være plaget av, kanskje med et uinnrømmet håp om denne ekstra fordelen at når den vi snakker med hører oss spøke med det, vil han tro at det ikke er sant.
Fra "Fangen". Oversatt av Anne-Lisa Amadou
 
Overskriften er selvsagt (selv)ironisk ment. Visst har jeg sitert Proust før, jeg har til og med et eget felt med et Proust-sitat i venstre marg. Jeg liker siterbare forfattere, og Proust hører så definitivt til dem. Han lar sine sylskarpe observasjoner av mennesker og livets allehånde tildragelser utkrystallisere seg i aforistiske utsagn nærmest på hver side. Innimellom kan han riktig nok være dørgende kjedelig, men det oppveies til gagns av alle partiene i verket som ikke er det, og hvor man ikke klarer å legge boken fra seg. Man blir rikelig belønnet for ikke å gi opp underveis. Forresten er jeg nå kommet til bok nr. 9 (av 12), den delen som heter "Fangen".

28. oktober 2013

En spasertur i historien - og litteraturen


Av og til oppholder jeg meg i Schwerin, hovedstaden i den tyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern, eller Landeshauptstadt Mecklenburg-Vorpommern, som det heter på tysk (et tysk Land er det samme som en delstat - Tyskland består av 16 delstater eller Länder som sammen utgjør Forbundsrepublikken Tyskland, eller Bundesrepublik Deutschland. Og hovedstaden i Tyskland er som kjent Berlin, som også er en egen delstat (også byene Hamburg og Bremen/Bremerhaven er egne delstater).

Schwerin ligger usedvanlig vakkert til ved en ansamling av innsjøer, den største er Schweriner See. På en liten øy for seg selv, men i umiddelbar nærhet av byens sentrum, ligger det vakre og imponerende Schweriner Schloss, som i dag huser delstatsparlamentet. Akkurat nå er det litt skjemmet av stillaser og presenninger, men for et syn det er til vanlig.

Når jeg er i Schwerin, bor jeg på et lite hotell helt på den andre siden av Schweriner See, ut mot den idylliske Muesser Bucht. Muess er en bydel  i Schwerin, i byens sydøstlige utkant. Hver gang jeg er der, går jeg gjerne en tur bortover Alter Crivitzer Landstrasse, en fredelig villavei med gamle, pittoreske bindingsverkshus. Da får jeg samtidig en liten leksjon i tysk historie. Da tenker jeg ikke først og fremst på Freilichtmuseum Schwerin-Muess, eller Mecklenburgisches Volkskundemuseum, altså det lokale folkemuseet som ligger her, og som jeg med skam å melde ikke har fått besøkt ennå, og jeg tenker heller ikke på at jeg befinner meg i det tidligere DDR. Nei, jeg snakker om gatekrysset Alter Crivitzer Landstrasse og Zum Alten Bauernhof.

I dette gatekrysset er det nemlig flere ting enn det nærliggende folkemuseet og det faktum at jeg er på gammel DDR-grunn som vekker  interesse, og som bringer meg rett inn i tysk historie. For det første er det en bussholdeplass her for bussrute nr. 6 til Stauffenbergstrasse. Grev Claus von Stauffenberg var oberst i generalstaben og, som de fleste vel vet, offiseren som utførte det eneste attentatet mot Hitler, som dessverre var mislykket, og som derfor snarere bidro til krigens bitre og langvarige fortsettelse enn til en tidligere avslutning.

Men det som interesserer meg mest, er de to minnestøttene som står her. En for krigsdeltagere fra Schwerin-Muess som mistet livet i 1. verdenskrig, og en for de lokale soldatene som mistet livet i den andre.  Alle er nevnt ved navn. Ordbruken er interessant.  På støtten for ofrene fra 1. verdenskrig står det «Es sterben den Heldentot 1914-18». På støtten for 2. verdenskrig er det ikke et ord om heltedød - der er ordbruken på et privat og lokalt plan - «In Gedenken an die gefallenen und vermissten Muesser» (Til minne om falne og savnede fra Muess).

Det sier litt om tiden og ånden for hver av de to krigene, tenker jeg. Og jeg tenker også noe annet - hvert eneste lille sted i Tyskland kunne ha - og mange har sikkert - lignende minnesmerker. Nordmenn har så lett for å se historien i svart hvitt og betrakte tyskerne som «de slemme». Men de var også ofre - for sin egen dumhet, vil mange si når det gjelder 2. verdenskrig - men menneskelig lidelse er menneskelig lidelse. Utallige tyske familier mistet noen i 2. verdenskrig og/eller var berørt av den med andre former for tap og lidelse.  De fleste tyskere var derimot ikke medlem av Det nasjonalsosialistiske parti.
De tusenvis av barn som ble stekt levende i brannstormene under den allierte terrorbombingen av tyske storbyer på slutten av krigen, var ikke «slemme». Og det var den enkelte voksne tysker heller ikke. Tyskere er i sin natur ikke annerledes mennesker enn du og jeg.
Vi kan bebreide dem at de stemte på og tiljublet Hitler, men alt må ses i sin historiske kontekst og i lys av den aktuelle tidsånden og den politiske og samfunnsmessige virkelighet. Jeg ser det slik at tyskerne i 1930-årene gikk i en felle og ble Hitlers gisler. Hvorfor de gikk i denne fellen, er et meget komplekst spørsmål, jfr det jeg nettopp sa om historisk kontekst.

Hvis vi vil vite hvordan det var å leve under et av verdens verste diktaturer, er det bare å gå til litteraturen og lese for eksempel Falladas Alle dør alene (Jeder stirbt für sich allein), nå i nyoversatt utgave av min oversetterkollega Nina Zandjani. Det skulle mot til å protestere, jeg klandrer ikke dem som innordnet seg. Hvem kan bebreide det store flertall av tyskere som gjorde som de fleste andre og holdt kjeft når ett feil ord til feil person kunne bety den visse død? Desto større er min beundring for dem som virkelig torde gjøre noe - dem får man vite mer om i et museum som jeg har inntrykk av at få nordmenn besøker, nemlig Gedenkstätte Deutscher Wiederstand i Bendlerblock i Berlin, ikke helt tilfeldig beliggende i Berlins Stauffenbergstrasse. Det var nemlig her Stauffenberg hadde kontoret sitt, og det gir en litt spesiell følelse å være i det rommet.  
Eller hvis vi vil oppleve et traumatisert barn i ruinene etter en tysk storby - historien gjentar seg, i dag finner vi sånne barn i tusentall i for eksempel Syria - kan vi lese Wolfgang Borcherts novelle Nachts schlafen die Ratten doch (som mange sikkert har lest i tysktimene på gymnaset, men hvor dypt inntrykk har den gjort?) Se på tittelen en gang til. Den er jo ren løgn - rotter sover slett ikke om natten - men i dette tilfellet er det en meningsfylt løgn.
Borcherts novelle er et av de mest kjente eksemplene på en særtysk litterær sjanger mellom 1945 og 1950, som sier mye om landets situasjon ved avslutningen av 2. verdenskrig. Sjangeren har flere navn: Trümmerliteratur (ruinlitteratur), Literatur der Stunde Null (Tyskland var bokstavelig talt nullstilt som nasjon ved krigens slutt), Heimkehrerliteratur ("hjemvenderlitteratur", dvs. forfattere som vendte hjem etter eksil eller krigstjeneste) og Kahlschlagliteratur (Kahlschlag betyr egentlig "snauhogst", men betegner her byer som var mer eller mindre jevnet med jorden, f.eks. Berlin, Hamburg, Dresden og andre). Tenk på hva disse betegnelsene rommer av menneskelig lidelse!

Dermed endte vi opp i litteraturen likevel, etter en liten morgenspasertur en regnfull dag i oktober i utkanten av Schwerin.


 

23. oktober 2013

Julelektyre

Nei, jeg har ikke begynt å tenke på jul ennå, det er fortsatt to måneder til. På den annen side er det ikke så dumt å være ute i god tid med både det ene og det andre, for eksempel julelektyren.

14. oktober 2013

Per Petterson


Per Petterson har et stort essay i lørdagens Bokmagasinet, om hvordan han ble forfatter. Jeg har et litt delt forhold til Petterson; jeg har bare lest Aske i munnen, sand i skoa, Ekkoland og Det er greit for meg. De to første antagelig fordi de delvis handler om Pettersons forhold til Danmark, morens hjemland - jeg har selv bodd på Jylland.

Petterson er ikke blant mine yndlingsforfattere, og jeg har ikke lest noen av hans senere suksesser. Men jeg respekterer ham for språket, selvmotsigende nok, siden jeg også, kanskje først og fremst når jeg leser intervjuer med ham, reagerer på det jeg opplever som et jålete raddisspråk. Blant annet kan han ikke bruke objektsformen «ham», og han bruker ordet «djup», som er et slags signalord for raddiser. Dette er ikke et naturlig ord, bortsett fra i enkelte dialekter. Men hverken Petterson eller Solstad, som også bruker det, er oppvokst med order «djup». Det er et ord de har tatt til seg for å tilkjennegi radikale politiske holdninger. Og bare så det er klart - jeg snakker om språk her, ikke om politikk. Det er språkbruken jeg reagerer på.

Men mitt forhold til Petterson er altså todelt; jeg synes nemlig også at han har mye fornuftig å si om det å skrive (jeg har lest essaysamlingen hans Månen over Porten også). Essayet i Bokmagasinet, som var et foredrag om eget forfatterskap på en litteraturfestival på Louisiana, innleder han med å si at han ikke liker å snakke om sitt eget forfatterskap, og at han egentlig ikke har noe å si om sine egne bøker.

 «Det jeg mener, er at jeg får ikke til å fortelle noe om handlinga i dem, hva de handler om, og hvorfor de i så fall handler om nettopp det de handler om. Jeg husker det ikke engang, jeg blir svar skyldig. Og karakterene, som de heter nå, i stedet for personer; publikum vil at jeg skal si noe mer om dem, ting som ikke står i boka, men det kan jeg ikke, de er jo ikke virkelige personer, de fins ikke utafor bøkene. Det er hele poenget. Bøkene mine ble som de ble og ingenting mer.»

Sympatisk og interessant sagt, i en tid hvor forfattere kappes om å eksponere seg på alle slags festivaler og bokbad og jeg vet ikke hva. Men det mest interessante er det han sier om å bli forfatter. Man hører jo til det kjedsommelige at en forfatter må ha et budskap, at det liksom er essensen i det å skrive. Men Petterson sier:

«Sett i bakspeilet, synes jeg likevel det mest interessante er det faktum, at jeg ikke ville være forfatter fordi jeg hadde en historie å fortelle. Jeg ville være forfatter, fordi jeg ville være forfatter. Punktum.»

Tenk det. En utmerket motivasjon for å bli forfatter, spør du meg. Som mange kanskje ikke er ærlige nok til å vedstå seg?

PS DETTE intervjuet i Samtiden kan også være verd å få med seg. 

11. oktober 2013

Fredag

Hvilket minner meg om at jeg en dag skal sette opp en liste over
de litterære kvinneskikkelsene jeg har vært mest forelsket i. Kanskje.
 

10. oktober 2013

Lykke

Fra Nina Hemmingson: Jeg er kjæresten din nå, 2008

Noe med uttrykket i denne tegningen og teksten fanget interessen da jeg tilfeldig kom over den på nettet. Jeg hadde ikke hørt om Nina Hemmingson før, antagelig fordi grafisk litteratur av denne typen inntil nylig ikke har hørt inn under mitt litteraturbegrep. Men det forandret seg vel da jeg leste Kverneland og Fiskes grafiske biografi om Olaf Gulbransson for en tid siden. Nå er jeg åpen for denne typen litteratur. Nina Hemmingson finner du mye om på nettet, det er bare å søke.

9. oktober 2013

Hvordan ...

Hvordan kan jeg se hva jeg selv gjorde og ikke bare hva du gjorde? Hvordan kan jeg finne betydningen av det jeg sa, hvem som hadde rett, når jeg sa det jeg syntes var rett? Vi vet ikke engang hvordan vår egen galakse, Melkeveien, ser ut. Vi vet verken hvor spiralarmene ligger eller hvor mange av dem det faktisk er, det meste er skjult av vår egen posisjon, det faktum at vi er midt inne i den. Som at vi ikke kan se vår egen rygg, vårt eget bakhode eller vår egen oppførsel.
 
Fra Frøydis Sollid Simonsen: Hver morgen kryper jeg opp fra havet


7. oktober 2013

Proust fatigue

Jeg skjønner så godt disse unge damene. Man kan av og til bli litt utmattet av å lese Proust. "The Proust Picture" er tatt av den tyrkiske kunstfotografen Nazif Topcuoglo, som man kan se mer av HER.

5. oktober 2013

Woody Allen


Ikke gå glipp av DENNE artikkelen i Aftenposten (nettavisen og ukens A-magasinet) hvis du liker Woody Allen. Han er min absolutte yndlingsfilmskaper, uten at det er noen anbefaling i seg selv. Jeg har nesten alle filmene hans, og han er en fast gjenganger på hjemmekinoen her i huset. Å se en Woody Allen-film er for meg som å lese en god bok, og jeg ser dem stadig om igjen. Ingen trenger å minne meg om at han er ujevn; det vet jeg utmerket godt, men når det gjelder Woody Allen, er jeg altetende, og jeg blir aldri lei av ham.  




4. oktober 2013

Kafka













Kafka er en av de forfatterne jeg aldri har lest ordentlig, men som likevel ligger der i bevisstheten hele tiden. Selvsagt, som det landemerket og begrepet han er i det litterære landskap. Han er godt representert i mine hyller, både med egne bøker og sekundærlitteratur, og jeg har faktisk skrevet en del om ham her på bloggen, se emneordet Kafka nedenfor. En gang kommer jeg kanskje i Kafka-modus, slik jeg omsider kom i Proust-modus. Det er alltid godt å ha noe å se frem til. DENNE artikkelen i siste nummer av The New York Review of Books, sier antagelig noe interessant om Kafka; jeg har ikke fått lest den ennå. Men bare navnet Kafka pirrer alltid nysgjerrigheten.

24. september 2013

Hver morgen kryper jeg opp fra havet

 
 
En av dem som leste opp under årets høstfest i Gyldendal Litteratur, var en ung debutant, Frøydis Sollid Simonsen. Hun leste fra sin nylig utkomne bok Hver morgen kryper jeg opp fra havet. Boken består av korttekster, eller prosadikt kan man kanskje kalle det (boka har ingen sjangerbetegnelse), som kombinerer naturvitenskapelige fakta med personlige betraktninger. Jeg ble så fascinert av denne boka at jeg måtte anskaffe den.  Slik lyder teksten som tittelen er hentet fra:

OM MORGENEN - TIDLIG, fortsatt i mørke - våkner jeg og er en amøbe. Forsvinner i søvnen igjen til vekkerklokka ringer. Jeg går gjennom alle utviklingens stadier, hver morgen kryper jeg opp fra havet, ut av dyna, gror bein å gå på, beveger fingrene, reiser meg på to, tar på meg klær og blir langsomt en mer og mer kompleks organisme: Jeg pusser tennene. Alt sammen mens hjernen folder seg ut mot et stadig sterkere og mer smertefullt lys: bevisstheten. Den slår til når jeg har sittet i cirka fem minutter ved kjøkkenbordet og drukket kaffe.

Her er en annen tekst:

Fordi du kyssa meg og spurte: Er du med? Fordi du bodde rett over gata fra festen. Det var praktisk. Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.

Forfatteren har ingen utdannelse innen naturvitenskap, hun går på tegneserieskole i Malmö (illustrasjonen på omslaget er hennes egen). Faktaene har hun hentet fra en rekke kilder som angis bakerst i boken. Som eksempler kan nevnes Artenes opprinnelse av Charles Darwin, Hva er biologi av Dag Olav Hessen, Store Norske Leksikon og Wikipedia.

Faktaene og betraktningene over livet og tilværelsen smelter sammen og setter hverandre i perspektiv på en måte som gjør disse prosadiktene til noe større enn seg selv, slik alle dikt er. Hver av de små tekstene rommer uendelig mye mer enn det øyet ser.

En av grunnene til at jeg ble så fengslet av denne boken, var at jeg nettopp hadde lest en annen bok hvor fakta også spilte en viktig rolle, nemlig Leksikon om lengsel av Hilde Østby. En bok som i motsetning til Hver morgen kryper jeg opp fra havet har fått ganske mye omtale i år. Østbys fakta (eller "fakta") er  hentet fra litteratur og historie. Romanens hovedperson setter seg fore å redigere et encyklopedisk verk som en gang for alle skal bevise kjærlighet ved første blikk, samtidig som det skildrer heltene fra lengselens historie. Vi møter en rekke kjente litterære og historiske personer som Romeo og Julie, Napoleon, Anne Boleyn, Quisling og Lolita.

Østbys bok irriterte meg som leser ved at jeg ikke kunne vite hva som var reelle fakta og hva som bare var diktet opp av forfatteren. Ideen er god, men overflatisk og dårlig forløst litterært sett, etter min mening. Dette inntrykket bestyrkes av den kjekkasaktige tonen som preger språket.

Frøydis Sollid Simonsens bok ligger på et atskillig høyere kunstnerisk nivå fordi den skaper den meddiktende leseopplevelsen som er kjennetegnet på god litteratur. I denne boka er alt ekte, de naturhistoriske faktaene så vel som de personlige betraktningene.

16. september 2013

Og så kom regnet ...


egen ill.
 
 
Og så kom regnet, heter en kjent roman av den amerikanske forfatteren Louis Bromfield. Jeg har aldri lest den, men den sto i bokhylla i mitt barndomshjem. Og tittelen har festet seg. Og naturlig nok dukker denne tittelen opp i disse dager, da måneder med vedvarende sol og varme brått er avløst av gråvær og silende regn. Mange har vel sikkert, i likhet med meg, tilbrakt de siste ukene med en illusjon om at sommeren aldri skulle ta slutt. I hele sommer har vi levd mer eller mindre i hagen; alle middager har vært tilberedt på utekjøkkenet, drivhuset har bugnet, til langt på kveld har vi sittet ute, om enn med levende lys den siste tiden. At det ble tidligere mørkt var jo et faktum og et frampek om det som ufravikelig måtte komme. Men temperaturen har vært fantastisk, og dagene forgylt av sol.

Men nå er den visst her, høsten, ikke bare i kalenderen, men også i været. Nå ja, det kan fortsatt bli mange gode arbeidsøkter i hagen, men i store trekk er den klar for en ny sesong. Flere store og viktige prosjekt er fullført i løpet av sommeren (ny redskapsbod, nytt gjerde, sanering av et stort staudebed som ikke var fint lenger), og de neste prosjektene kan fint vente.  I løpet av sommeren er hagen tilført nærmere 100 nye vekster, som alle har tatt seg fint. Jeg gleder meg allerede til våren og en ny vekstsesong. Både som hagedyrker og turgjenger i skogen følger jeg årets gang fra dag til dag året rundt (jeg er den eneste jeg vet om som går i hagen også om vinteren - jeg måker en gangvei i hagens ytterkrets og går runden hver dag, frigjør planter som blir bøyd av snøen, nyter de vintergrønne vekstene i den japanske avdelingen, kikker spent etter de første knoppene på senvinteren).

Ciceros ord om at den som har en hage og en boksamling ikke mangler noe, passer bra på meg. Men jeg har så mye annet også, og det hadde sikkert Cicero òg.

13. september 2013

Menneskelige akvarier


I På sporet av den tapte tid - I skyggen av piker i blomst 2 (Balbec) beskriver Proust spisesalen på Grand Hotel, «hvor lyset flommet fra elektriske kilder og forvandlet spisesalen til et kjempemessig, eventyrlig akvarium der arbeiderbefolkningen i Balbec, fiskerne og også de småborgerlige familiene, usynlige i mørket utenfor, trykket seg mot glassruten for å granske det overdådige liv til disse mennesker som sakte vugget i brenninger av gull ...» (Oversatt av Anne-Lisa Amadou)

 Også Graham Greene bruker akvarium-metaforen i Toget til Istanbul (Stamboul Train):

«Menneskene fløt som fisk i gyldent vann, befridd for tyngdekraftens vold, fløy uten vinger, gjennomskinnelige, i et glassakvarium. Stygge ansikter og uformelige kropper ble som forvandlet, om ikke til skjønnhet, så iallfall til forvridde skikkelser som var formet i en slags spotsk hengivenhet. På denne gyldne tidevannsbølgen steg og sank de, hvisket og drømte.» (Oversatt av Kari Risvik)

 Kan det tenkes at Greene var direkte påvirket av Proust her? Engelsk var det første språket På sporet av den tapte tid ble oversatt til, i årene 1922-1930. Stamboul Train kom i 1932.

 Hele metaforen og formuleringer som «mennesker som sakte vugget i brenninger av gull», «på denne gyldne tidevannsbølgen steg og sank de» ... er dette en tilfeldig likhet? Det kan det selvsagt være, men det er heller ikke utenkelig at Greene fikk denne metaforen fra Proust og gjorde den til sin.
 












 


10. september 2013

Litt om Proust igjen ...


 
 
To innlegg nedenfor har jeg et innlegg med tittelen «Nabokov og Langelands blinde flekk». Innlegget handler om at både Nabokov og Langeland påstår at det ikke finnes vanlige, arbeidende mennesker i På sporet av den tapte tid, til tross for at det myldrer av dem på nær sagt hver eneste side. Jeg stiller meg svært undrende til at ingen av dem ser disse menneskene, at de så å si ikke ser skogen for bare trær. Jeg har henvendt meg til Langeland både per melding på Facebook  og på mail, men ikke fått svar. Det skuffer meg, for jeg ville gjerne hatt hans kommentar til dette. Jeg undres hva grunnen kan være til at han ikke har svart meg. Det kan jo være at det ligger under en litteraturdoktors verdighet å kommentere et blogginnlegg, eller at han er flau fordi jeg har påpekt en for meg uforståelig side ved hans Proust-lesning, og fordi jeg kanskje har rett i min kritikk. Det kan bare bli spekulasjoner.

Jeg kan bare gjenta min forundring over at hverken Nabokov eller Langeland ser alle disse arbeidende menneskene som Proust ser så tydelig, og som han nærmest peker ut for alle som leser På sporet av den tapte tid. Så mye som det er skrevet om Prousts verk, må det sikkert være andre lærde Proust-kjennere som har befattet seg med dette.

Foruten feilaktig å påstå at «arbeiderklassen [...] er så godt som fraværende», skriver Langeland også at «selv det profesjonsutøvende borgerskap er underrepresentert til fordel for mennesker som utelukkende lever av sin formues avkastning». Og det er nok riktig. Når det gjelder det profesjonsutøvende borgerskap, er det min oppfatning at leger er ganske godt representert. Jeg har lest et sted at leger er den yrkesgruppen som er tallmessig best representert i Ibsens diktning, og tro om ikke det samme er tilfelle hos Proust? Dette er det selvsagt folk som har studert og funnet ut av, så det lar seg bekrefte eller avkrefte. Hvorfor Ibsen har så mange leger i sine skuespill, vet jeg ikke, men det finnes det ganske sikkert også teorier om eller forklaringer på. Ibsen jobbet jo som lærling på et apotek i sin ungdom; kanskje det ligger noe der.
Hos Proust var legestanden ganske nær for hånden, for å si det slik. Hans far var en kjent lege, en foregangsmann innen folkehelse og forfatter av en rekke populærmedisinske bøker. Ja, faren var faktisk lenge en atskillig mer kjent forfatter enn sønnen, om enn altså innen sakprosa og ikke skjønnlitteratur. Til overmål var Prousts bror også lege, blant annet krigskirurg under første verdenskrig. Et pussig triumvirat, dette - en robust, vellykket medisiner av en far, det samme med broren, og så den sykelige, nevrotiske Marcel, som aldri fikk seg hverken utdannelse eller jobb. Men som endte opp som litterær verdensberømthet. Langeland har så absolutt et poeng når han sier at «Proust led nok av mye, men skrivesperre led han ikke av».  Resultatet ble «en av de mest komplekse og velkomponerte litterære konstruksjonene verden har sett», også for å sitere Langeland.

1. september 2013

Prousts formuleringskunst


Så snart Swann hadde tatt markisen i hånden og sett hennes utringning på nært hold og ovenfra, kastet han et oppmerksomt, alvorlig, konsentrert, nesten bekymret blikk ned i bluselivets dyp,  og hans nesebor, som ble helt beruset av markisens parfyme, vibrerte lik en sommerfugl som skal til å fly og sette seg på den blomsten den har fått øye på. Så ristet han plutselig svimmelheten av seg, mens Madame de Surgis selv, som riktignok følte seg temmelig brydd, måtte tvinge seg til å puste normalt igjen, i den grad kan begjæret være smittsomt.

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid - Sodoma og Gomorra I

Oversatt av Anne-Lisa Amadou

29. august 2013

Nabokov og Langelands blinde flekk


 

Under lesningen av Nabokov og Langelands bøker om Proust er det en ting jeg reagerer på, og det er hva de ser, eller rettere sagt ikke ser, av arbeidende mennesker.  «De eneste former for profesjoner vi får se, enten i utøvelse eller som resultater, er kunstneriske eller akademiske,» sier Nabokov.
Men det er rent sludder.
Og det kan virke som om Langeland har de samme skylappene når han sier at «arbeiderklassen og jordbruksklassen er så godt som fraværende». Langeland har i det minste rett når det gjelder jordbruksklassen, men hva med arbeiderklassen?
Jeg vet ikke hva Langeland definerer som «arbeiderklassen», men faktum er at det kryr av tjenende ånder i Prousts verk, især det man kalte tyende i gamle dager, altså tjenestefolk i private hjem, som de miljøene Proust skildrer selvsagt var helt avhengige av: tjenestepiker, kammertjenere, lakeier, dørvoktere, kokker, kusker, gartnere etc., etc.. Men det er også rikelig av andre tjenende ånder i På sporet av den tapte tid; restaurant- og hotellbetjening, drosjekusker, håndverkere. Hvis man talte opp alle disse, ville de i antall antagelig utgjøre like mange som alle de overklassemenneskene Proust skildrer. Selvfølgelig skildres ikke alle disse arbeidende menneskene like utførlig som personene i det overklassemiljøet verket foregår i, med unntak av jeg-personens families egen Françoise. Men også enkelte andre fremheves på en måte som gir dem personlighet og individuelle trekk. For de er der hele tiden; det praktisk talt myldrer av dem. Og Proust ser dem så absolutt.
 
Hvorfor ser ikke Nabokov og Langeland dem? For Nabokovs vedkommende kan man kanskje finne en forklaring i at han selv kom fra velstående kår hvor tjenende ånder var en selvfølge, men slik jeg tolker Langeland, er han like blind. Merkelig.

26. august 2013

Den aristokratiske vennlighet


 
«Jeg begynte å kjenne nyansene i den aristokratiske vennlighets tause eller talende sprog, en vennlighet som er glad for å helle litt balsam på underlegenhetsfølelsen hos dem den rettes mot, men allikevel ikke så meget at den forsvinner, for i så fall ville den miste sin eksistensberettigelse. «Men De er da vår likemann, om ikke mer,» syntes Guermantene å si med all sin ferd, og de sa det på den hyggeligste måten, for at man skulle elske dem, beundre dem, men for all del ikke tro dem; om man innså denne vennlighetens fiktive karakter, var man i besiddelse av det de kalte god oppdragelse, trodde man at vennligheten var reell, var man en ubehøvlet person. Ikke lenge efter fikk jeg for øvrig en belæring som med all mulig tydelighet fullendte min innføring i den aristokratiske vennlighets rekkevidde og grenser. Det var ved en formiddagsmottakelse som hertuginnen av Montmorency holdt for dronningen av England; det hadde dannet seg en hel liten kortesje foran bordet med forfriskninger, og i spissen vandret dronningen ved hertugen av Guermantes’ arm. Selv ankom jeg akkurat da. Med sin ledige hånd vinket hertugen til meg og gjorde på minst førti meters avstand en serie vennskapelige tegn som så ut til å bety at jeg kunne nærme meg uten frykt, at jeg ikke ville bli spist levende istedenfor de små ostesnittene på bordet. Men jeg begynte å bli fullbefaren i hoffenes sprog, og istedenfor å gå så meget som et skritt nærmere, bukket jeg dypt på førti meters avstand, uten et smil, slik jeg ville ha gjort overfor en person jeg knapt kjente, hvorpå jeg beveget meg videre i motsatt retning. Om jeg hadde skrevet et litterært mesterverk, ville Guermantene ikke ha æret meg mere for det enn for dette bukket. Ikke bare ble det registrert av hertugen, skjønt han den dagen måtte hilse på over fem hundre personer, men også av hertuginnen som efterpå hadde truffet min mor og fortalt henne om det, vel å merke uten å tilføye at jeg hadde vært altfor beskjeden og at jeg burde ha kommet nærmere. Hun fortalte mamma at hennes mann hadde vært helt betatt av mitt bukk, at man umulig kunne tenke seg noe mer talende. Man ble aldri ferdig med å tillegge dette bukket all verdens fortrinn, dog uten å nevne det som hadde forekommet aller mest prisverdig, nemlig at det hadde vært så diskret; man ble heller aldri ferdig med å gi meg komplimenter for det som jeg oppfattet mindre som en påskjønnelse av fortiden enn som en instruks for fremtiden, på samme måte som denne så taktfullt formidles elevene fra rektoren på en undervisningsanstalt: «Glem ikke, kjære barn, at disse premiene mindre er til dere enn til deres foreldre, for at de skal sende dere tilbake neste år.» Det var på den måten Madame Marsantes, når en person fra et annet miljø kom inn i hennes verden, lot ham høre lange lovtaler over «de beskjedne personer som man finner når man har bruk for dem og som ellers vet å holde seg i bakgrunnen,» og det er på den måten, i en indirekte form, man opplyser en tjener som lukter vondt om at karbad er godt for helsen. »
Marcel Proust: På sporet av den tapte tid - Sodoma og Gomorra I
Oversatt av Anne-Lisa Amadou

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...