aroundbooks

aroundbooks

9. januar 2013

Halvopplevelsen

[innlegget er utvidet]

Sist søndag så jeg, som så mange andre, de to første episodene av den meget omtalte norske TV-filmatiseringen av Lars Saabye Christensens roman Halvbroren. Jeg måtte inngå noen kompromisser med meg selv; for det første ser jeg generelt ikke TV, for det andre er jeg sterkt kritisk til norsk film og TV-drama.

Jeg gjorde så godt jeg kunne for ikke å være forutinntatt, men da allerede åpningssekvensen viste en forfatterspire som satt og skrev på en diger elektrisk skrivemaskin i et strømløst naust, var vel min dom i realiteten falt: Dette er ikke noe for meg. (Det eneste naturlige ville vært om forfatterspiren hadde hatt med seg en mekanisk og hendig reiseskrivemaskin, de var fortsatt i full bruk på dette tidspunktet.)

I tillegg til dette fatale førsteinntrykket kom irritasjonen over at norske skuespillere ikke kan artikulere en replikk slik at man forstår hva de sier (Agnes Kittelsen er bare ett eksempel - kan ikke  noen lære henne diksjon?), noe som ofte kombineres med dårlig teknisk lydarbeid, for å gjøre miseren fullstendig. I gamle norske filmer snakket skuespillerne gjerne på en måte som ettertiden opplever som oppstyltet og unaturlig. Det henger delvis sammen med tidens retoriske ideal (hør bare på opptak av taler fra den tiden), muligens også med at skuespillerne først og fremst var teaterskuespillere. Men seerne gikk ikke glipp av en stavelse, alt var krystallklart og tydelig. Det betyr at også lydfolkene kunne sine ting den gangen, selv om datidens utstyr formodentlig var primitivt sammenlignet med dagens.

Et debattinnlegg i Aftenposten i dag 10. januar, av Ingebrigt Steen Jensen og Trude Solheim, satte ord på det jeg ikke selv fikk formulert da jeg la ut dette innlegget:

Halvbroren fortoner seg, etter første episode, som et nytt kapittel i historien om vår evige streben etter å være større enn vi er. For om fortellingen og menneskene ikke griper oss, skal det i hvert fall ikke underleveres på staffasjen: "Se på oss! Se hvor mange rekvisitter vi har funnet! Se hvordan vi beveger kamera, se på den gule dressen, se hvor mange barnevogner fra 50-tallet vi fikk inn i ett bilde!"
Så kan det ikke bli annet enn terningkast 5 for forsøket, mens folk mumler den største anerkjennelse de kan gi norsk film og TV-drama: "Bra til å være norsk." Tross mye forhåndsskryt, høye seertall og en helt OK mottagelse, er det ett eller annet som butter. Sannsynligvis følelsen av at det er for tilgjort og for pretensiøst.

"Følelsen av at det er for tilgjort og pretensiøst" - akkurat slik hadde jeg også det da jeg så de to første episodene av Halvbroren.

Halvbroren er en av de få romanene av Christensen jeg har lest, men det er så pass lenge siden at jeg ikke lenger kan vurdere filmatiseringen opp mot boken. Så vidt jeg skjønner av omtalene, har filmskaperne tatt seg visse friheter, men disse kan jeg som sagt ikke vurdere. Filmatiseringen fenget uansett ikke meg, og det gjorde heller ikke boken da jeg leste den i sin tid, jeg syntes den var intetsigende og slitsom å komme igjennom. Jeg må rett og slett bare innrømme at Lars Saabye Christensen ikke er en forfatter for meg. «Du må lese Beatles,« sier folk. Nei, jeg må ikke det. Jeg er ingen mainstreamer, jeg tilhører ikke «det store vi», og jeg deler overhodet ikke min generasjons nesegruse beundring for dette britiske boybandet.

Et par dager etter at jeg hadde sett begynnelsen på TV-versjonen av Halvbroren, hadde jeg behov for en ny bok å lese. Trolig påvirket av Halvbroren tok jeg frem Lars Saabye Christensens Bernhard Hvals forsnakkelser. Jeg er blitt fortalt at den skal være så morsom. Jeg prøvde å lese litt i den, men fant den bare anstrengt. Bare pjatt. Jeg kan ikke bruke tiden på sånt, jeg leser ikke for å bli underholdt.

Hvorfor leser jeg da? Jeg leser for å bli utfordret, helst av både språk og innhold. Jeg har lyst til å gjenta et sitat jeg har gjengitt tidligere, av E.M. Cioran: «En bok bør rive opp sårene, til og med påføre nye. En bok bør være en fare.» Litt vel spissformulert, men i essens riktig. Min mer banale variant er at en bok må gi meg noe, ikke på et overflatisk plan, men på et dyptloddende plan, på en måte som gir meg en vesentlig opplevelse som menneske. Dette kan kanskje høres pretensiøst ut, men det er ikke meningen - at jeg vil at bøker skal berøre meg på et dyptloddende plan, betyr ikke at jeg anser meg selv som en dyp person. Bøkene må bare handle om noe menneskelig vesentlig, uttrykt på en måte som griper tak i meg, og som får meg til å føle meg som et rikere menneske etterpå. Jeg kunne nevne Herta Müller som et eksempel, hun har sitt eget språk, bøkene hennes kan være både vanskelige og vonde å lese, man kan ikke lese henne uten å bli smertelig berørt.

Christensen er Müllers diametrale motsetning, hans bøker utgjør ingen fare, de er ikke kunstnerisk utfordrende, ikke språklig avanserte eller nyskapende, bare en slags avanserte underholdningsromaner, skrevet av en ordfiks og kreativ forfatter som sitter behagelig fast i sitt kommersielle, gylne garn. Jeg unner ham både inntektene og Nordisk Råds Litteraturpris (som han fikk for Halvbroren i 2001), men jeg vil ikke bruke min tid hverken på bøkene hans eller på filmatiseringer av dem.

7 kommentarer:

torbjørn hauken sa...

Du har en beundringsverdig klar innstilling og holdning! Jeg lar meg nok både forføre og underholde av mange bøker, også noen av Saabye Christensen, selv om det begynner å bli en stund siden jeg leste noe av han, men jeg har utvilsomt mer utbytte av bøker som gir intellektuell motstand på ett eller annet vis. Så det eneste jeg stiller meg uforstående til i dette innlegget er dim karakteristikk av Beatles, der er vi nok svært uenige!

Odette de Crécy sa...

Enig med deg når det gjelder både Saabye Christensen, norske filmatiseringer og Beatles.

Jeg er imidlertid så avhengig av å finne et språk som fenger meg i bøker at jeg helst vil lese meg inn før det blir noen avtale mellom meg og boka. De må ikke nødvendigvis være dyptpløyende, men jeg må sette av et stykke tid i bokhandelen eller biblioteket først.
Sære vaner? Jepp!

Anonym sa...

Takk for bekreftelsen mht. Halvbroren. Jeg leste boken med stor glede og bestemte meg på forhånd for ikke å besudle min indre film med TV-versjonen. Jeg nekter å tute med ulvene når det gjelder hva som "må" sees. Betraktningene til Steen Jensen et al. er veldig gode. Akkurat samme fenomen gjorde seg gjeldende med TV-versjonen av denne Jonas Wergeland -- se så flinke vi er til å skape tidskoloritt! Vi dynger på med "riktige" artefakter.
Selv orker jeg ikke "ny, norsk skjønnlitteratur"; jeg går til biografier og historie. Det er saker. (Men forlagene er kriminelt nonchalante med korrektur og språkvask og ødelegger f.eks. en viktig biografi som den nylig utkomne om Nordahl Grieg. Et makkverk er det blitt, og det er ikke forfatterens skyld.)
Beatles var ikke et boyband, for øvrig. Godt nytt år. Hilsen bloom.

Tehme Melck sa...

Godt nytt år til deg også, Bloom. Og takk for kommentaren. Det med å kalle Beatles et boyband var en bevisst provokasjon.

scribo sa...

Og hva med Oscarnomineringen av "Kon-tiki"; jeg vil ikke høre mer, eller se mer, etter introduksjonen på NRK med smakebiter på f.eks. Heyerdahls tale, nærmest en parodi, eller hva ...?

Tehme Melck sa...

Jeg har ikke tenkt å se Kon-tiki, og Oscar-oppstyret rundt filmen interesserer meg ikke det ringeste. Hvis ikke Oscar går til Haneke, må det karakteriseres som en skandale.

Støvkorn sa...

pretensiøst... der har du ordet som jeg syns preger mye av den norske underholdningsbransjen, om det viser seg å være bøker eller filmer. Lurer på hvor mange ganger jeg har ytrer ordene bra til å være norsk selv ;)

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...