28. februar 2013

Guds tjeneres tjener



«Den første mann som hadde denne stillingen, var en som vandret med Kristus og ble korsfestet som mesteren. De som best har tjent Kirken og de troende, er de som har vært nærmest Kristus og nærmest folket som et bilde på Kristus. Vi har makt i våre hender, mine brødre. Vi skal legge enda større makt i hendene på den mann vi velger, men vi må bruke denne makten som tjenere og ikke som herrer. Vi må tenke over at vi er hva vi er - prester, biskoper, hyrder - fordi vi har viet oss folket, som er Kristi hjord. Alt vi eier, selv klærne som dekker oss, er skjenket oss av deres kjærlighet. Alt som materielt representerer Kirken, er reist sten på sten, gull på gyllent offer, ved de troendes svette, og de har gitt det i våre hender for at vi skal forvalte det. Det er de som har utdannet oss, for at vi skal være lærere for dem og deres barn. Det er de som ydmyker seg for vårt prestedømme, som for Kristi guddommelige prestedømme. Det er for dem vi utøver den sakramentale makt som er gitt oss til salving og håndspåleggelse. Hvis vi i våre overveielser tjener noen annen sak enn denne, da er vi forrædere. Det blir ikke krevet av oss at vi skal enes om hva som er det beste for Kirken, men bare at vi skal ta saken i kjærlighet og ydmykhet og til slutt stille oss lydig inn under den mann som flertallet velger. Vi er bedt om å handle raskt, så Kirken ikke blir stående uten overhode. I alt dette må vi være hva vår pave til slutt vil stå frem som - tjenere for alle som tjener Gud. La oss i denne siste stund overgi oss som villige redskaper i Hans hender. Amen.»

Dette sitatet er fra Morris Wests roman Fiskerens sko, som kom i 1963, på norsk i 1966. Det er bokens hovedperson, kardinal Kiril Lakota fra Øst-Europa, som taler ved åpningen av et nytt konklave, altså et pavevalg. Hverken han selv eller de andre vet da at nettopp han skal bli den nye paven. Dermed «forutså» Morris West, i litterær form, valget av en øst-europeisk pave 15 år før erkebiskopen av Kraków, Karol Józef Wojtyła, ble pave Johannes Paul II i 1978.

Og boken Guds klovner, som kom i 1981, handler om en pave som trekker seg tilbake, slik pave Benedikt gjorde i år! Som munk i en årrekke kjente Morris West den katolske kirke innefra. Han avla imidlertid aldri de såkalte «evige løfter», og forlot munkelivet for å bli forfatter. Og for en forfatter - bøkene hans ble oversatt til 27 språk og solgte i et samlet opplag på rundt 60 millioner.

Grunnen til at jeg trekker frem Morris West nå, er selvsagt at Den katolske kirke i de nærmeste ukene skal velge ny pave. Det vil si at den overveldende majoriteten av kristenheten, verdens 1,2 milliarder katolikker, skal få nytt overhode.

Morris West er en forfatter som har betydd mye for meg, først og fremst fordi jeg selv er katolikk, men også fordi bøkene hans er meget velskrevne og spennende som thrillere. Fiskerens sko og Djevelens advokat er hovedverkene, og han tåler nok fortsatt å leses. Og så er det jo litt «eksotisk» med all denne katolisismen, da, ikke sant? Nå var jeg litt ironisk. Men som katolikk undrer man seg jo over det protestantiske eller ateistiske Norges interesse for Kirken generelt, og nå for pavevalget spesielt.

Utenriksredaktør Kjell Dragnes i Aftenposten har en kommentar om dette i dagens avis. «I dag abdiserer pave Benedikt XVI. Vi, det vil si presse og offentlighet også i Norge, vier ham og Den hellige stol stor oppmerksomhet. Luthersk statskirke har vi ennå, men samfunnet er blitt sekulært, nærmest areligiøst, hevder noen. Paveavgang og pavevalg er vi likevel ytterst interessert i. Det er nok et kjendiselement i interessen. Men det forklarer ikke alt. «Moderkirken» kaller vi fortsatt den katolske kirke. Den bindingen til opphavet blir vi visst aldri kvitt, de mange retninger, kirke og sekter som kristendommen er oppdelt i. Og så er Paven det åndelige overhode for 1,2 milliarder katolikker. De læresetningene han er med på å utforme, har fått, og kan få, omfattende sosiale og politiske virkninger over hele verden. Dragnes nevner også «behovet for tradisjon og seremonier. Den katolske messe, rikt dekorerte messehagler, røkelse, hele liturgien, det er mer pomp og prakt sammenlignet med den friserte og barberte lutherske gudstjeneste», og han snakker om at «det som er annerledes, tiltrekker».

Tja, for oss norske katolikker er det den lutherske statskirken som er «annerledes», men den tiltrekker så absolutt ikke. Og de som føler seg tiltrukket av den katolske kirkes «eksotisme» og «pomp og prakt», blir nok raskt skuffet. Det som oppfattes som pomp og prakt, har ingen egenverdi, det er bare symboler på et dypere meningsinnhold. Det handler om tro, ikke om staffasje.

Et tankekors er det at mens den norske statskirken stadig foretar grep for å gjøre gudstjenesten mer «tilgjengelig», er den katolske hellige messe omtrent ikke blitt forandret på tusenvis av år. Den «tilpasses» ingen, det er de troende som tilpasser seg den.

«Når du har godtatt at Gud eksisterer - hvordan du så definerer Ham, hvordan du så forklarer ditt forhold til Ham - da kommer du aldri fra at Han er til stede i sentrum av alt.»
Morris West i Guds klovner

PS Hvis du har lyst til å overvære en katolsk messe, kan du jo ta en titt på DETTE tidligere innlegget.

Forresten - Aftenpostens kommentator sier at det norske samfunn er blitt nærmest areligiøst. Det er sikkert riktig at det ikke lenger er religiøst i tradisjonell forstand, men samtidig virker det på meg som om det er stor interesse for religion for tiden, i hvert fall i de avisene jeg leser, det vil si Aftenposten, Morgenbladet og Klassekampen.

25. februar 2013

Bibliotekdød?


Hvis kommunene fortsetter å redusere bevilgningene til bibliotekene, blir dette kanskje en realitet og ikke bare fiksjon?

22. februar 2013

Thank God its Frida


"Jeg ville nevnt Frida Kahlo som en veldig god kunstner, men jeg er ingen stor fan av henne. For meg er det bare offerfeminisme. Liksom, se hvor jeg har blødd for deg! Hvor mange ulykker har jeg ikke lidd! Det er en grense for hvor mye jeg kan se på Frida Kahlo, fordi hun konstant setter lidelsen i forgrunnen. Jeg er lei av det! Et endeløst melodrama. Ikke rart feminismen har omfavnet henne. Det er jo alt feminismen vil at en kvinne skal være. Hun var marxist, hun ble mishandlet av mannen sin, hun gikk gjennom operasjoner og ulykker og allting. Men jeg mener likevel hun burde være en del av alles utdannelse, hun hadde jo sin personlige stil."

Camille Paglia i et langt og meget leseverdig portrett i Morgenbladet i dag, i anledning av at Paglia kommer til Norge på kvinnedagen.

20. februar 2013

15. februar 2013

Daniil Kharms

Gateskilt i den tyske byen Schwerin. Eget foto.

"Pusjkin hadde fire sønner, og alle var idioter. Én kunne ikke sitte på en stol en gang, men falt ned hele tiden. Pusjkin selv var heller ikke flink til å sitte på stoler. Av og til var det til å le seg skakk av: Der sitter de ved bordet; i den ene enden faller Pusjkin hele tiden ned fra stolen, og i den andre, sønnen hans. Det var ikke til å holde ut!"

Fra Daniil Kharms: Knakk! Om fenomener og eksistenser, «Anekdoter fra Pusjkins liv» Oversatt av Ulla Backlund og Thorvald Steen

8. februar 2013

Ida Hegazi Høyer: Under verden





Hvor merkelig det enn er, med tanke på at jeg har et hus fullt av bøker - av og til når jeg er ferdig med en bok, vet jeg ikke hva jeg skal lese. Som jeg har skrevet om så mange ganger før, prøver jeg da ofte å la bøkene «komme til meg». Det kan skje ved at jeg vandrer langs egne hyller og lar underbevisstheten arbeide i fred, eller jeg tar «stikkprøver» i nyhetshylla på biblioteket. Der finner jeg bøker jeg kanskje nettopp har sett anmeldt og omtalt, jeg tar dem ut, leser baksideteksten, blar og leser litt - og som regel havner de tilbake i hylla igjen. Denne måten å vurdere en bok på er ikke akkurat grundig, og neppe særlig rettferdig heller. Hver bok får bare noen sekunder. Noe må vekke leselysten der og da.

Sist det skjedde, fikk jeg full tenning på Under verden av Ida Hegazi Høyer, en bok og en forfatter jeg ikke hadde hørt om, men at det er en debutbok som mange har merket seg, finner man raskt ut på nettet. Jeg har i tidligere innlegg ironisert litt over norsk samtidslitteratur, at den gjerne handler om navlebeskuende, triste skjebner med samlivsproblemer, som bor på landet og kjører rundt i gamle volvoer, og at den er «kjemisk fri for enhver påvirkning fra de store kulturelle sammenhenger i verden utenfor steinrøysa. Her er ikke snev av europeisk åndstradisjon, historie, kunnskap eller åndelig utsyn. Eller av store følelser».

Det merkelig med at jeg tente på Høyers bok, var at den handler om en innflyttet kvinne i en østlandsbygd på 613 innbyggere (Hemnes i Aurskog Høland), som prøver å skape seg en ny tilværelse i en gammel hytte i skogen (uten at vi får vite årsaken), og som kjører rundt i en gammel bil. Hva var det da som fenget så voldsomt med akkurat denne boka? Jo, det var språket. Bare et blikk på et par setninger var nok. Jeg er veldig svak for såkalte «språkdrevne» bøker, altså bøker hvor forfatteren har sitt eget språk, og hvor mye av leseopplevelsen ligger i selve språket.

Høyers språk er energisk og upolert, med atskillig humor, og går av og til over i det absurde. Hun kan for eksempel beskrive en dag som «en helt alminnelig dag, uten sidestykke for øvrig». Stedet hovedpersonen har flyttet til, presenteres slik: «Jeg holder til i Aurskog Høland, den kommunen i Akershus med flest vann og størst jorder. Folk kommer hit for å fiske og spille golf. Eller de kommer ikke i det hele tatt». Eller hva med: «Hytta ligger nøyaktig en kilometer eller tre fra puben, og etter å ha syklet rundt et vann eller et jorde eller begge deler, stopper jeg her og går inn.» På puben treffer hun en mann som gjerne vil prate: «Etter bare den første ølen har han allerede fortalt for mye.»

Handlingen dreier seg om hovedpersonens strev med å finne seg til rette i den nye tilværelsen, både med jobben i den lokale Cubus-butikken og ikke minst med oppussingen av den temmelig forfalne hytta, som er sterkt preget av rotter og mus. Hun holder det gående; etter eget utsagn blir hovedpersonen etter hvert en sann mester i å holde ut.  Naturen spiller en rolle, blant annet i form av et ikke nærmere definert, men truende og skremmende dyr, som leseren ikke helt skjønner om er reelt eller innbilt.

Leseren føler seg i det hele tatt ofte usikker på hva som er hva i denne boka. Men det paradoksale litterære uttrykket en viktig kvalitet ved boka: «For det er tydelig, helt uomfomelig klart, at alt som er tydelig ikke bare er dødelig kjedelig, men også fullstendig irrelevant. Da vil jeg heller være dette: min egen selvmotsigelse av bare uholdbare holdninger. Samme for meg? Det viktigste av alt må forbli uklart og omskiftelig, slik den største formen er usynlig, umulig å hente ut, umulig å sprenge.»

Det uklare og omskiftelige innebærer også at hovedpersonen ikke er lett å forstå seg på, hverken for omgivelsene eller for leseren. Men en person uten kjerne, uten styrke, er det ikke, snarere tvert imot. Men får heller inntrykk av en sterk personlighet som tør å være seg selv.

«Men jeg er ikke innstilt på noen ting, ikke egentlig, og det er dette jeg jobber for: hver dag å ikke innstille meg, å ikke forvente noe, å ikke måtte leve opp til normer for normal funksjon, eller funksjon i det hele tatt. Jeg vil ikke innstilles. Og jeg vil ikke la meg diktere, verken av mitt oppdratte jeg, eller av andre. Det er dette som er min jobb, hvor enn tomt det måtte virke, en ensom sløyer av en stor, stor time.»

Ifølge baksideteksten har Høyer skrevet «en nådeløs og skarp roman som både fascinerer, morer og uroer leseren. En roman der hver setning skjelver.» Det kan jeg skrive under på.

Hovedpersonen har en del kontakt med den nærmeste naboen, ekteparet Tulla og Timmi og deres store barneflokk. «Jeg har villet vekk fra folk, men uansett hvor langt unna man er, vil det alltid finnes en nærmeste nabo. Det er kanskje bare å overgi seg.»

Vi får også vite at hovedpersonen er et skrivende menneske, og skal vi prøve å finne en grunn til at hun velger den situasjonen hun gjør, tenker man vel at det er for å skrive.

«Etter at alle barna har takket og ryddet etter seg, setter Timmi sprit på bordet. Så begynner han å snakke. Veldig rolig, veldig mykt. Om noen urter han har planta. Om at han trenger å få bilen på service. Om tannreguleringen til en av døtrene. Et eller annet. Han varmer opp lufta. Så begynner han å spørre. Om meg. Og om mitt. Det hele er særdeles veltilpasset mens Tulla står med oppvasken og understreker det nøytrale og uplanlagte i samtalen. Jeg tror til og med hun nynner. Hva gjør du egentlig her, spør Timmi, foroverlent og godslig, og Tulla, den glade mor, hun nynner enda litt høyere. Timmi bruker uante minutter og minst førti setninger på å få frem dette ene spørsmålet. Hva gjør jeg egentlig her? Han mener ikke noe med det, men han gjør det så åpenbart at en jobb på Cubus og et liv på hytta ikke kan oppsummeres som noe fullt og helt. Åpenbart, men likevel tvilsomt. Han ser nesten redd ut. Men så. Så får pipa en annen lyd. Jaså, du skriver! Ja, det må jeg si! Og han rister av seg all sin fordoms angst, med ett, han tar en diger slurk og Tulla slutter å nynne. Nei, men så spennende, sier hun, og hun mener det virkelig. Hun velter en melsekk og forulemper samtalen med et hvin. Så sier hun det igjen: Nei, men så spennende! Og de mener det begge to. Virkelig. Av en eller annen grunn blir de glade på mine vegne, bare for at jeg innrømmer at jeg skriver. Veldig glade, uten at de vet hva jeg skriver om, og til tross for at jeg ikke føler at jeg har noe å bevise. For dem har det seg slik: Jeg er ikke lenger en slamp. Jeg er en som forsøker på noe, og ikke minst, på noe mer.»

At jegpersonen også har et heftig forhold med eldstesønnen i huset, vet Tulla og Timmi derimot ikke noe om.

Skriveriene bærer frukt: «En gang i løpet av disse dagene, på vei til et innkjøp av flere feller, poster jeg manuset mitt. Jeg har ikke orket å lese det for siste gang, men jeg føler det er tiden for å kvitte seg av med det. Med ett er orda blitt klare, som en ordensrekke, innbiller jeg meg, til et mønster av seg selv. Det kjennes som en spinkel pine, en tilmålt sorgfull lykke, å sende det fra seg, kvitte seg med strevet. Men rett etterpå kjennes ingenting, kun dette: ute av mine hender. Og dette: la det være bra nok. Men så, til slutt: hva skal det være godt for?»

En utrolig fascinerende bok.
Bloggeren Lille Søster har også skrevet om denne boka, HER.

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...