aroundbooks

aroundbooks

8. februar 2013

Ida Hegazi Høyer: Under verden





Hvor merkelig det enn er, med tanke på at jeg har et hus fullt av bøker - av og til når jeg er ferdig med en bok, vet jeg ikke hva jeg skal lese. Som jeg har skrevet om så mange ganger før, prøver jeg da ofte å la bøkene «komme til meg». Det kan skje ved at jeg vandrer langs egne hyller og lar underbevisstheten arbeide i fred, eller jeg tar «stikkprøver» i nyhetshylla på biblioteket. Der finner jeg bøker jeg kanskje nettopp har sett anmeldt og omtalt, jeg tar dem ut, leser baksideteksten, blar og leser litt - og som regel havner de tilbake i hylla igjen. Denne måten å vurdere en bok på er ikke akkurat grundig, og neppe særlig rettferdig heller. Hver bok får bare noen sekunder. Noe må vekke leselysten der og da.

Sist det skjedde, fikk jeg full tenning på Under verden av Ida Hegazi Høyer, en bok og en forfatter jeg ikke hadde hørt om, men at det er en debutbok som mange har merket seg, finner man raskt ut på nettet. Jeg har i tidligere innlegg ironisert litt over norsk samtidslitteratur, at den gjerne handler om navlebeskuende, triste skjebner med samlivsproblemer, som bor på landet og kjører rundt i gamle volvoer, og at den er «kjemisk fri for enhver påvirkning fra de store kulturelle sammenhenger i verden utenfor steinrøysa. Her er ikke snev av europeisk åndstradisjon, historie, kunnskap eller åndelig utsyn. Eller av store følelser».

Det merkelig med at jeg tente på Høyers bok, var at den handler om en innflyttet kvinne i en østlandsbygd på 613 innbyggere (Hemnes i Aurskog Høland), som prøver å skape seg en ny tilværelse i en gammel hytte i skogen (uten at vi får vite årsaken), og som kjører rundt i en gammel bil. Hva var det da som fenget så voldsomt med akkurat denne boka? Jo, det var språket. Bare et blikk på et par setninger var nok. Jeg er veldig svak for såkalte «språkdrevne» bøker, altså bøker hvor forfatteren har sitt eget språk, og hvor mye av leseopplevelsen ligger i selve språket.

Høyers språk er energisk og upolert, med atskillig humor, og går av og til over i det absurde. Hun kan for eksempel beskrive en dag som «en helt alminnelig dag, uten sidestykke for øvrig». Stedet hovedpersonen har flyttet til, presenteres slik: «Jeg holder til i Aurskog Høland, den kommunen i Akershus med flest vann og størst jorder. Folk kommer hit for å fiske og spille golf. Eller de kommer ikke i det hele tatt». Eller hva med: «Hytta ligger nøyaktig en kilometer eller tre fra puben, og etter å ha syklet rundt et vann eller et jorde eller begge deler, stopper jeg her og går inn.» På puben treffer hun en mann som gjerne vil prate: «Etter bare den første ølen har han allerede fortalt for mye.»

Handlingen dreier seg om hovedpersonens strev med å finne seg til rette i den nye tilværelsen, både med jobben i den lokale Cubus-butikken og ikke minst med oppussingen av den temmelig forfalne hytta, som er sterkt preget av rotter og mus. Hun holder det gående; etter eget utsagn blir hovedpersonen etter hvert en sann mester i å holde ut.  Naturen spiller en rolle, blant annet i form av et ikke nærmere definert, men truende og skremmende dyr, som leseren ikke helt skjønner om er reelt eller innbilt.

Leseren føler seg i det hele tatt ofte usikker på hva som er hva i denne boka. Men det paradoksale litterære uttrykket en viktig kvalitet ved boka: «For det er tydelig, helt uomfomelig klart, at alt som er tydelig ikke bare er dødelig kjedelig, men også fullstendig irrelevant. Da vil jeg heller være dette: min egen selvmotsigelse av bare uholdbare holdninger. Samme for meg? Det viktigste av alt må forbli uklart og omskiftelig, slik den største formen er usynlig, umulig å hente ut, umulig å sprenge.»

Det uklare og omskiftelige innebærer også at hovedpersonen ikke er lett å forstå seg på, hverken for omgivelsene eller for leseren. Men en person uten kjerne, uten styrke, er det ikke, snarere tvert imot. Men får heller inntrykk av en sterk personlighet som tør å være seg selv.

«Men jeg er ikke innstilt på noen ting, ikke egentlig, og det er dette jeg jobber for: hver dag å ikke innstille meg, å ikke forvente noe, å ikke måtte leve opp til normer for normal funksjon, eller funksjon i det hele tatt. Jeg vil ikke innstilles. Og jeg vil ikke la meg diktere, verken av mitt oppdratte jeg, eller av andre. Det er dette som er min jobb, hvor enn tomt det måtte virke, en ensom sløyer av en stor, stor time.»

Ifølge baksideteksten har Høyer skrevet «en nådeløs og skarp roman som både fascinerer, morer og uroer leseren. En roman der hver setning skjelver.» Det kan jeg skrive under på.

Hovedpersonen har en del kontakt med den nærmeste naboen, ekteparet Tulla og Timmi og deres store barneflokk. «Jeg har villet vekk fra folk, men uansett hvor langt unna man er, vil det alltid finnes en nærmeste nabo. Det er kanskje bare å overgi seg.»

Vi får også vite at hovedpersonen er et skrivende menneske, og skal vi prøve å finne en grunn til at hun velger den situasjonen hun gjør, tenker man vel at det er for å skrive.

«Etter at alle barna har takket og ryddet etter seg, setter Timmi sprit på bordet. Så begynner han å snakke. Veldig rolig, veldig mykt. Om noen urter han har planta. Om at han trenger å få bilen på service. Om tannreguleringen til en av døtrene. Et eller annet. Han varmer opp lufta. Så begynner han å spørre. Om meg. Og om mitt. Det hele er særdeles veltilpasset mens Tulla står med oppvasken og understreker det nøytrale og uplanlagte i samtalen. Jeg tror til og med hun nynner. Hva gjør du egentlig her, spør Timmi, foroverlent og godslig, og Tulla, den glade mor, hun nynner enda litt høyere. Timmi bruker uante minutter og minst førti setninger på å få frem dette ene spørsmålet. Hva gjør jeg egentlig her? Han mener ikke noe med det, men han gjør det så åpenbart at en jobb på Cubus og et liv på hytta ikke kan oppsummeres som noe fullt og helt. Åpenbart, men likevel tvilsomt. Han ser nesten redd ut. Men så. Så får pipa en annen lyd. Jaså, du skriver! Ja, det må jeg si! Og han rister av seg all sin fordoms angst, med ett, han tar en diger slurk og Tulla slutter å nynne. Nei, men så spennende, sier hun, og hun mener det virkelig. Hun velter en melsekk og forulemper samtalen med et hvin. Så sier hun det igjen: Nei, men så spennende! Og de mener det begge to. Virkelig. Av en eller annen grunn blir de glade på mine vegne, bare for at jeg innrømmer at jeg skriver. Veldig glade, uten at de vet hva jeg skriver om, og til tross for at jeg ikke føler at jeg har noe å bevise. For dem har det seg slik: Jeg er ikke lenger en slamp. Jeg er en som forsøker på noe, og ikke minst, på noe mer.»

At jegpersonen også har et heftig forhold med eldstesønnen i huset, vet Tulla og Timmi derimot ikke noe om.

Skriveriene bærer frukt: «En gang i løpet av disse dagene, på vei til et innkjøp av flere feller, poster jeg manuset mitt. Jeg har ikke orket å lese det for siste gang, men jeg føler det er tiden for å kvitte seg av med det. Med ett er orda blitt klare, som en ordensrekke, innbiller jeg meg, til et mønster av seg selv. Det kjennes som en spinkel pine, en tilmålt sorgfull lykke, å sende det fra seg, kvitte seg med strevet. Men rett etterpå kjennes ingenting, kun dette: ute av mine hender. Og dette: la det være bra nok. Men så, til slutt: hva skal det være godt for?»

En utrolig fascinerende bok.
Bloggeren Lille Søster har også skrevet om denne boka, HER.

4 kommentarer:

aariho sa...

Et flott innlegg om denne boka, og om bøker generelt. Dette likte jeg. Fint å finne bøker en aldri har hørt om før, og bli fanget av dem. Har hatt noen slike opplevelser, som gjkør meg glad hver gang. Ha en fin helg.

Odette de Crécy sa...

Hm .. virker som en bok jeg kan lese også, godt språk.

Lille søster sa...

Ja, den er veldig bra. En verdig kandidat når Tarjei Vesaas' debutantpris skal deles ut (hvis den ikke allerede er delt ut uten at jeg har fått det med meg...)
Jeg leste boka altfor fort, ville gjerne dvele ved setningene, men det var en slik intens leseopplevelse at jeg måtte lese fort likevel. Klimakset med hva som befant seg under gulvet og skapte den karakteristiske stanken sitter fortsatt i.

Lille søster sa...

Har forresten skrevet et omtale av boka på bloggen min, hvis du er interessert.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...