20. mars 2013

Victoria


Torun Lians filmversjon av Hamsuns Victoria, en norsk storsatsing, har fått til dels dårlige kritikker. Ifølge Filmpolitiet i NRK fanger den hverken lidenskapen eller tragedien. Andre kritikere etterlyser også mer følelser. Tross de lunkne kritikkene valgte jeg å se denne filmen på kinoen i hjembyen i går.

Forventningene var ikke store - i forbindelse med innlegget om første episode av Halvbroren i sin tid, skrev jeg vel litt ironisk om norsk kinofilm også. Victoria overrasket imidlertid stort i positiv retning, ja, det er rett og slett første gang jeg er blitt vilt begeistret over en nyere norsk film. En ting var den gjennomført nydelige fotograferingen (som mange kritikere også har bemerket).

Men for første gang opplevde jeg en norsk film med troverdig tidskoloritt, naturlige replikker og glimrende spill. For meg var det et stort pluss at skuespillerne stort sett var ukjente - unnskyld at jeg sier det, men det er en befrielse å slippe gjengangere som Aksel Hennie og Agnes Kittelsen. Og litt som et apropos til norske filmskuespilleres generelt elendige diksjon - i Victoria ikke bare snakker de naturlig, men samtidig med glimrende diksjon, og lydkvaliteten er også så god som jeg aldri har opplevd den i noen norsk film. Ikke en stavelse går tapt. Det lar seg altså gjøre i Norge også! Det var nesten så jeg kløp meg i armen for å tro at det var en norsk film jeg så.

Det er lenge siden jeg leste Victoria, men det var trolig bare en fordel, for da slapp jeg å sammenligne med boken hele tiden. Historien lå der bare som en fjern erindring i bakhodet. Hvordan kritikere kan savne tragedie og følelser i denne filmen, er meg en gåte. Skulle nesten tro at kritikerne og jeg ikke har sett samme film. Filmen dirrer jo av følelser hele tiden - må kritikerne ha det inn med skjeer, eller hva?

Debutanten Iben Akerlies Victoria er aldeles praktfull. Hun kunne for eksempel ha gått rett inn i rollen som den unge dronningen (spilt av Alicia Vikander) i den danske filmen En kongelig affære, som jeg også nylig så (på DVD). Og tragedie -- herregud, jeg satt med tårer i øynene på slutten, og det er en av de største komplimentene jeg kan gi en film. Man må være lagd av stein for ikke å bli grepet av Torun Lians Victoria.

Min første tanke etter å ha sett filmen, var at nå må jeg lese boken om igjen. Men ved nærmere ettertanke ikke. Jeg tror denne kjærlighetshistorien, en av de mest betagende og tragiske i norsk litteratur, skal få bli stående på netthinnen i filmversjon.

2 kommentarer:

Bjørg, mellom linjene. sa...

Eg har akkurat lada opp til filmen med å lese boka, eg. Eg las ho sist i tenåra, så eg kjende eg hadde lyst til å friske opp historia. Kjekt å høyre at filmen er sjåande, då kan eg justere opp forventningane litt.

Kyrre sa...

Hei. Veldig moro at du har sett Victoria og har så mye bra å si om den. Stå på med din filmblogging :) Vi må jo følge med litt, vi som har satt opp filmen på kino.

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...