30. april 2013

Om å lese Proust


I et innlegg i 2008 sa jeg, at en vakker dag (eller kanskje en helt ufyselig dag) skal jeg gå løs på Proust. Og nå har det skjedd. Nå leser jeg På sporet av den tapte tid. Jeg har prøvd flere ganger tidligere, men aldri klart å trenge inn. Nå var det verket selv som tok avgjørelsen, ikke jeg. Men nå er jeg altså på sporet, jeg er fortapt, og jeg kommer til å bruke mye tid på Proust.

Man kan si at dette inngår i en overordnet leseplan jeg har om å lese mest mulig av de store verkene i litteraturen. Først og fremst for min egen skyld, men også fordi jeg mener det hører med til allmenndannelsen. Flaubert, Joyce, Dostojevskij og Tolstoj har stått på programmet de seneste årene. Og nå Proust.

Å lese På sporet av den tapte tid er som å begi seg inn i en egen verden. Som alltid prøver jeg å skaffe meg litt sekundærlitteratur og bakgrunnskunnskap, ikke fordi jeg tror et litterært verk er en gåte som skal løses, men for å øke leseopplevelsen. Jeg har vært på jakt etter den norske Proust-oversetteren Anne-Lisa Amadous essaysamling Omkring Marcel Proust,  foreløpig uten å finne den. Denne jakten resulterte i et annet funn nylig, i Hegdehaugen antikvariat, nemlig essaysamlingen Å leve med Proust og andre essays, redigert av Gordon Hølmebakk og utgitt som Gyldendals julehilsen til venner og forbindelser i 1992, året da På sporet av den tapte tid forelå i fullført norsk oversettelse (på Gyldendal). Dessuten har jeg Olof Lagerkrantz' bok om å lese Proust, og nylig anskaffet jeg også Karin Gundersens reviderte oversettelse av verkets første bind. Apropos denne så hadde hun en stor artikkel i siste nummer av Klassekampens bokmagasin, hvor det også var mer stoff om Proust. Snakk om timing!

Det gjelder å ikke gå seg vill i Proust-litteraturen - den er mildt sagt omfattende. HER er et utmerket blogginnlegg om en annen bokbloggers Proust-prosjekt, blant annet med en god litteraturoversikt.

25. april 2013

Litterært måltid


Édouard Manet: Dejeuner sur l'herbe 1863

Det er cirka et år siden forrige litterære måltid, så det er på høy tid med et nytt:

«Så snart lunsjen var over, verket Françoise efter at vi skulle reise oss fra bordet så hun kunne gå opp og underholde min tante. Men - og særlig efter at det pene været for godt var kommet til Combray - middagstimen hadde for lengst gjenlydt fra Saint-Hilaires tårn, som et øyeblikk ble smykket med de tolv sprøde slag fra dens klingende krone, uten at vi ennå hadde reist oss fra bordet der vi satt foran Tusen og en natt-asjettene, tunge av varmen og spesielt av måltidet. For til det faste grunnlag av egg og koteletter, poteter, syltetøy og småkaker som hun ikke engang kunngjorde for oss lenger, føyet Françoise til nye ting - alt efter markens og frukhavenes grøde, havets delikatesser, markedets tilfeldige tilbud, naboenes elskverdighet og sitt eget geni, med den følge at man i vår meny, likesom i skulpturene fra det trettende århundres kirkeportaler, kunne se avspeilet årstidenes gang og livets forskjellige tilskikkelser - : en rødspette fordi fiskehandleren hadde garantert at den var fersk, en kalkun fordi hun hadde fått øye på en som var særlig pen på markedet i Roussainville-le-Pin, artiskokker i margsaus fordi hun ennu ikke hadde servert oss det på det måten, en lammestek fordi landluften gir appetitt og fordi vi jo hadde god tid til å fordøye den innen klokken ble syv, spinat for å variere litt, aprikoser fordi det ennu var en sjeldenhet, rips fordi det om fjorten dager ville være slutt på dem, bringebær som M. Swann var kommet spesielt med, kirsebær som var de første på tre år fra treet i haven, en fløteost som jeg den gang var særlig glad i, en mandelkake fordi hun hadde bestilt den dagen før, en hvetekake fordi det var vår tur til å spandere den; og når alt dette var fortært, så kom det - spesielt komponert for oss, og tilegnet min far hvis livrett det var - en sjokoladefromasj, inspirert og skjenket av Françoise, flyktig og lett som et leilighetsverk, hvor hun hadde nedlagt hele sitt talent. Den som hadde avslått å smake på den og hadde sagt: «Takk, jeg er forsynt, jeg skal ikke ha mere,» ville øyeblikkelig ha plassert seg på samme lave nivå som disse nedrige individer som, når en kunstner forærer dem et av sine verk, straks begynner å undersøke dets vekt og beskaffenhet, mens det i virkeligheten bare er kunstnerens tanke med gaven og hans signatur som teller. Og selv å levne det minste grann på asjetten, ville ha vidnet om den samme uhøflighet som å reise seg før slutten av et musikkstykke rett foran nesen på komponisten.

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid I, Veien til Swann
Oversatt av Anne-Lisa Amadou

23. april 2013

Tedrikkerens lykke


Jeg skal ikke påberope meg den samme intense te-opplevelsen som Proust, men tekoppen til lunsj er en absolutt nødvendighet. Te: Yunnan d'Or fra Palais des Thés. Kopp: Spode Blue Italian.


«Alle blomstene i vår have og blomstene i parken til Monsieur Swann, vannliljene i Vivonne, de brave menneskene i landsbyen og deres små hus, kirken, hele Combray og dens omegn, byen og havene, alt dette som får form og fasthet, steg opp av min tekopp.»

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid I, Veien til Swann
Oversatt av Anne-Lisa Amadou

21. april 2013

En lykkelig samler


Alexandria-kvartetten komplett omsider. Er de ikke vakre sammen, disse fire?

I forrige måned hadde jeg et par innlegg om min samlervirksomhet, blant annet skrev jeg om at jeg manglet Justine, første bind i den norske førsteutgaven av Alexandria-kvartetten av Lawrence Durrell. Riktig nok var jeg så heldig å finne Justine på Halfdans bokhus i Drangedal tidligere i år, men uten smussomslag. Og siden jeg hadde de tre andre bindene med smussomslag, måtte jeg jo også ha det første bindet i samme tilstand.
Jakten fortsatte, med andre ord. I går var jeg hos Halfdan igjen, og hva skjedde? I døra møtte jeg Tone (fru Halfdan, og den som sorterer og ordner og har oversikten i bokhuset), og hun kunne fortelle at like etter at jeg hadde vært der forrige gang, hadde hun funnet Justine med smussomslag! Og lagt den av til meg!
Og der lå den, trygt forvart på bakrommet. Jeg skulle ikke engang betale for den, bare bytte den i den jeg kjøpte forrige gang! Jeg ble så utrolig glad. Et nydelig eksemplar var det også, smussomslaget friskt og fint i fargen.
Formålet med gårsdagens besøk hos i bokhuset var også å finne flere bøker av Jan Ove Seljestad, og det fant jeg, nemlig Blind, debutromanen hans. Den er visst fortsatt i handelen, men eksemplaret jeg fant hos Halfdan var så godt som nytt og kostet bare 30 kroner. Typisk for prisnivået i dette antikvariatet, visstnok Norges største, og garantert det hyggeligste - man ender jo som regel opp rundt bordet med kaffe og kake (gratis) og bokprat, og jeg får te.
En sniktitt på den nyeste avdelingen fikk vi også - Halfdan har nå bygd om den tidligere leiligheten i overetasjen til en lekker utvidelse av bokhuset. Dermed er hele det tidligere samvirkelaget stapp fullt av bøker.


En bokbegivenhet jeg ikke lar gå fra meg, er det årlige bokloppemarkedet til Gjerpen idrettsforening i Skien. Bøkene ligger i kasser og på bord, helt usortert, bortsett fra at Roger Jensen, idrettsforeningens "boksjef", er så dreven etter hvert at han plasserer godbitene i en avdeling for seg. Men det er ikke dyrt i godbitavdelingen heller, og man kan fortsatt gjøre funn i den store hopen, hvor prisen er kr 10 for innbundet og kr 5 for uinnbundet.
Jeg syntes det var et varp å finne et usprettet anmeldereksemplar av den første norske utgaven av Martin A. Hansens Løgneren. Det ble mye annet også, for eksempel Henry James' Portrett av en dame, Bokklubb-utgaven i 2 bind.


  Denne lappen lå inne i Løgneren. Artig kuriositet - blant annet fordi jeg på dette tidspunktet var litt over tre måneder gammel.




Da jeg var på besøk hos en venn nylig, bemerket jeg et usedvanlig fint eksemplar av Paul Bowles' Med himmelen som tak, som kom i Den gule serie i 1951 (bøker er et naturlig samtaleemne når man er på besøk hos en tidligere bokhandler).
Min venn ville absolutt gi meg boken, men jeg vegret meg, blant annet fordi jeg ikke hadde planer om å begynne å samle på Den gule serie. Eller rettere sagt - jeg hadde hittil klart å motstå fristelsen til å begynne å samle på Den gule serie. Den eneste gule jeg har hatt i min samling, har fått stå der nokså ubemerket. Men så var den som sagt så nydelig, denne boken jeg bemerket, gulfargen på smussomslaget var så frisk som om boken kom rett fra butikken. Så det endte med at jeg tok den imot likevel.
Dermed hadde jeg plutselig dobbelt så mange bøker i Den gule serie, og det var nok til å bryte den siste skanse av motstand. Ytterligere fire gulinger tilkom da jeg var hos Halfdan i går. Så nå samler jeg altså på Den gule serie. Det er visst rundt hundre av dem i alt. Og bare så det er sagt - de må være med smussomslag. Selvsagt.
Og bare så det også er sagt - det er en lykke å samle!

16. april 2013

Lesing og livet

Sitatet på denne illustrasjonen spiller på forestillingen om lesing som tilflukt, en måte å slippe bort fra denne verdens fortredeligheter på. Om å leve i en fantasiverden, en i bokstaveligste forstand oppdiktet verden, for en stakket stund.

Selvfølgelig kan litteratur fungere på den måten, og gjør det sikkert for mange. For de fleste trolig bare som uskyldig adspredelse i likhet med andre adspredelser. Vi får tro at tilfeller som Emma Bovary, som ikke hadde godt av å drømme seg bort i sin tids dameromaner, er sjeldne. Men hun var vel en svak karakter i utgangspunktet.

For meg har lesing aldri fortont seg som en motsetning til livet, men som en del av det. Etter å ha lest en god bok, har jeg ikke problemer med å forholde meg til virkeligheten - tvert imot, litteraturen er en måte å utforske virkeligheten på. For meg beriker litteraturen livet, ikke som tidtrøyte og underholdning, men ved å fortelle meg noe vesentlig om det å være menneske og dermed også om meg selv. Ikke slik å forstå at jeg leser for å lære; jeg leser for å oppleve.

Men leseopplevelsene er for meg en viktig menneskelig erfaring - som altså står i nær forbindelse med det levende liv. Livet og litteraturen utgjør en helhet.

13. april 2013

Den vanskelige Beckett (reprise i anledning Becketts fødselsdag i dag)

En kommentator på en annen blogg gjorde meg oppmerksom på Torsten Ekboms bok om Samuel Beckett (Ekbom er en svensk forfatter og kulturjournalist). Som lesere av denne bloggen kan ha fått med seg, er Beckett en av mine yndlingsforfattere. (Det er mulig jeg gjentar meg selv en del i dette innlegget.) Min strategi når det gjelder Beckett er å gi blaffen i om han er vanskelig eller ikke, bare oppleve ham. Og Beckett er en forfatter som lar meg oppleve mye, som pirrer min egen fantasi, som tilfredsstiller min hang til det merkelige og absurde, og - som jeg ofte har påpekt - har mye humor.

Baksideteksten til Ekboms bok lyder slik: Torsten Ekbom går i denne fyldige og velskrevne boken om Samuel Beckett gjennom hele forfatterskapet fra tidlig på 30-tallet og frem til nobelprisvinnerens siste og minimalistiske verker fra 80-årene. I en inntrengende analyse av dette særegne litterære univers legger forfatteren vekt på at svartsynets mester aldri resignerer. Det eksisterer en ukuelig lyst til å protestere mot livets håpløse bestemmelse hos alle Beckets figurer, og en stor humor ligger bak hans litterære visjon.

La meg her bare skyte inn at det kanskje kan virke som om jeg motsier meg selv når jeg sier at jeg ikke har forutsetninger for eller kunnskaper til å analysere Beckett, men bare er ute etter å oppleve ham, og samtidig tyr til sekundærlitteratur, slik jeg også gjør i andre tilfeller, for eksempel gjorde jeg det da jeg leste Ulysses av Joyce, en annen av mine yndlingsforfattere. Det er ingen selvmotsigelse her, for min lesing av sekundærlitteratur har bare ett mål, nemlig å forsterke leseropplevelsen. Slik jeg bestemmer over min egen lesing, slik bestemmer jeg også over lesingen av sekundærlitteraturen. Jeg tar det jeg kan bruke, det som interesserer meg, det jeg klarer å forstå, resten overlater jeg til andre.

Så et sitat fra Ekboms bok, om denne vanskelige Beckett: Beckett er utvilsomt en vanskelig og krevende forfatter, lærd og lukket, et takknemlig objekt for sinnrike hermeneutiske utlegninger. Bygger romanen Watt på Wittgensteins filosofi? Hvilken rolle spilte Heidegger og Sartre? Er Beckett kartesianer, eksistensialist, symbolist, heideggerianer, absurdist, agnostiker, ateist, manikeist, nihilist, mystiker, buddhist, senmodernist, preminimalist eller poststrulturalist? Liknende spørsmål kommer sikkert - så lenge sivilisasjonen består - til å luftes i Akakakakademiet for Antropopopometri, som Godots Lucky maner fram i sin berømte «tenkning». Men i alt det innfløkte og vanskelig tilgjengelig hos Beckett må man ikke glemme enkelheten. En landevei. Et tre. Kveld. Det nakne scenebildet i Godot feier bort all teaterstaffasje. Beckett snakker om «grunntoner», som han forsøker å gjøre så sterke som mulig. I et brev til en instruktør insisterer han på «den største enkelhet med hensyn til dramatikkens situasjon og problem». Grunntonene: fødsel, liv, kjærlighet, smerte, død, intethet. De såkalte evige spørsmål, fortersket allerede i Gilgamesj-eposets kileskrift. «Jeg elsker de gamle spørsmålene,» utbryter Hamm i Sluttspill. «Å, det er ingenting som de gamle spørsmålene og de gamle svarene!»
Enkelhet på det elementære menneskelig plan behøver ikke å gjøre krav på originalitet, og derfor blir kritikken så feilrettet når en av de ledende Beckett-kjennerne, John Fletcher, skriver: «Jeg tør påstå at om man skulle trekke ut en livsfilosofi av Becketts verk, vil den vise seg å være bemerkelsesverdig uinteressant.» Det kan for så vidt være sant at Becketts livsfilosofi ikke skiller seg nevneverdig fra for eksempel Predikerens. Grunntonenes akkorder er evig de samme. Predikerens tomhet klinger ikke med andre toner i Leopardis dikt. Men Fletcher føyer vel å merke til: «Store forfattere kan ikke parafraseres.» Det kunstneriske uttrykket er, som Beckett skriver i det tidlige essayet om Joyce, en udelelig helhet av form og innhold. Og i denne helheten finnes den umiskjennelige, vanskelig definerbare Beckett-atmosfæren, sammensmeltningen av farse og moralitet, slapstick og tragedie.
For den som vil trenge inn i denne verdenen, er noen ord av den franske skuespillerinnen Madeleine Renaud verd å ta med på veien: «Den beste måten å forstå Beckett på, er å lese ham uten å lete etter noen annen filosofi enn en stor menneskelig medfølelse.»

Oversatt av Tone Formo

10. april 2013

Om å låne bort bøker

Dette har jeg selv opplevd; å få bortlånte bøker tilbake med flekker og andre altfor tydelige bruksspor. Eller ikke å få dem tilbake i det hele tatt. I mange år nå har jeg derfor praktisert en streng ikke-bortlåns-politikk, bortsett fra når det gjelder personer i min umiddelbare familiære nærhet. Mine bøker er kjære personlige gjenstander og behandles av meg som nettopp det. De skal ikke preges av andre enn meg. Bøker kan folk låne på biblioteket, eller de kan kjøpe dem selv. Jeg låner heller aldri bøker av andre. Derimot liker jeg å gi bort bøker hvis jeg kjenner mottageren godt og vet at det er en bok vedkommende blir glad for, og jeg er så heldig å få en del bøker selv.

5. april 2013

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...