8. mai 2013

Dagens Proust


Claude Monet

«Snart ble Vivonnes løp helt tett av vannplanter. Først så man bare enkelte ensomme vekster, som denne vannliljen som var så uheldig plasert på tvers av strømmen at den aldri fikk fred og likesom en mekanisk drevet ferje ikke kunne komme frem til den ene bredden uten straks å måtte vende tilbake til den andre, evindelig prisgitt den samme overfart. Når den ble skjøvet mot bredden, trakk den med seg sin lange stilk som tøyet seg mere og mere like til grensen av hva den kunne makte; og når den så nådde bredden hvor strømmen tok fatt i den på ny, rullet det grønne tauverket seg opp igjen og førte den stakkars planten tilbake til det man med god grunn kunne kalle dens utgangspunkt, i og med at den aldri var der et sekund uten straks å måtte gå ut derfra igjen, i en evig fornyet gjentagelse av den samme manøvre. Jeg fant den igjen på hver eneste spasertur, alltid i den samme situasjon; den bragte tanken hen på visse nevrastenikere blant hvilke min bestefar regnet tante Léonie, som år efter år, uten forandring, frembyr synet av de samme forskruete vaner som de selv ustanselig tror at de er like ved å kvitte seg med, og som de aldri legger av seg; de er fanget inn i sine sykdommers og maniers tannhjulverk, og deres fruktesløse bestrebelser på å rive seg løs fra det, fører bare til å opprettholde og sikre funksjonen av deres bisarre, uavvendelige og dødbringende levevis. Slik var denne vannliljen, som også fikk meg til å tenke på en av disse ulykkelige sjeler hvis eiendommelige pine, som gjentar seg uten stans gjennom evigheten, vakte Dantes nysgjerrighet, og hvis årsak og egenart han gjerne ville ha hørt mere om av den fordømte selv hvis ikke Vergil, som gikk videre med lange skritt, hadde tvunget ham til å følge efter så fort han kunne, slik også jeg ble nødt til å skynde meg efter mine foreldre.»

Fra På sporet av den tapte tid 1 - Veien til Swann, 1. del, Combray

I går anskaffet jeg meg nok en bok om Proust, nemlig Karin Gundersens Kunsten eller livet. Hva Marcel Proust kan lære oss om tvetydigheten i alt som er. Angående gårsdagens innlegg spurte en kommentator om jeg ikke var i ferd med å forstå meg i hjel på Proust nå, med referanse til mitt utsagn nylig om at jeg er ute etter å oppleve verket som leser, ikke løse det som en intellektuell oppgave. Men jeg mener at jeg har kontrollen. Jeg tror heller ikke jeg har de intellektuelle forutsetninger for å fortape meg helt i den omfattende vitenskapen rundt Prousts verk. Jeg er ute etter kunnskap som kan forøke lesegleden og -utbyttet.

Men når det er sagt, må jeg vel også innrømme at proustlitteraturen trigger samleinstinktet i meg. Dessuten er det sånn at bøkene om Proust påpeker de forskjellige sidene ved verket på forskjellige måter, og også bærer sine forfatteres stemme og opplevelse av Proust. Jeg fikk bare bladd litt i Gundersens bok i går, men sitatet fra På sporet i dette innlegget (som er gjengitt i Amadous språkform og ikke i Gundersens reviderte), illustrerer noen poenger hos henne.

Det første hun tar for seg, er nemlig Prousts detaljer: «Hos Proust blir selv de minste detaljer tydelige i sine fineste linjer. Dette gjelder uansett hva han viser oss: et blikk, en blomst, et kjærtegn, en fornærmelse, en måte å gå på. [...] Detaljenes mengde og mangfold er nødvendige uttrykk for den komplekse virkelighet Proust vil fastholde, og metaforene, som de gjerne forgrener seg i, er aldri rent dekorative, de er aldri bare skjønne eller vittige, men innvirket i en overordnet plan, like nødvendige for verkets komposisjon og arkitektur som de lange linjene i fortellingen og den tette interaksjonen mellom temaene.»

Og nettopp disse to elementene ser vi jo i dette sitatet - detaljen og metaforen -- vannliljen i sin gjentagende bevegelse, som straks bringer tanken hen på «visse nevrastenikere» (en diagnose som i parentes bemerket vel er gått ut av bruk i våre dager). «Prousts metaforer er verktøy for erkjennelsen,» påpekte den tyske litteraturviteren Curtius i 1925, den første store fortolker av Prousts verk.

Sitatet omfatter også et annet viktig element i denne boken, nemlig de to rutene som familien følger på spaserturene sine; veien til Méséglise-la-Vineuse, som man også kalte Swanns vei fordi man gikk forbi Swanns eiendom for å komme dit, og veien til Guermantes. Man går aldri de to veiene på én og samme spasertur, «men en dag ‘veien til Guermantes’, en annen dag ‘veien til Méséglise’, noe som på en måte lukket dem inne i hvert deres rom, uten innbyrdes kontakt, i de enkelte eftermiddagers lukkede vaser.» En av de største gledene ved veien til Guermantes var at man nesten hele tiden gikk langs bredden av Vivonne, og det er altså her jeg-personen ser den vannliljen som er dømt til sin evige skytteltrafikk på tvers av strømmen.

3 kommentarer:

Cyno Grassator sa...

Jeg må innrømme at jeg har lest mer om Proust enn av Proust. Dette misforholdet er i ferd med å rette seg opp i disse dager. Men nå har jeg også (så sent som i går) anskaffet Karin Gundersens Kunsten eller livet. Hvis jeg kaster meg over den med det samme, blir ubalansen opprettholdt.

Jørn Roeim sa...

Da var du nok hos Norli før meg, for da jeg var der i går ettermiddag (på vei til møte i Faglig råd), hadde de bare en igjen.

Cyno Grassator sa...

Ja, jeg lot det være igjen én til deg.