aroundbooks

aroundbooks

4. mai 2013

På jakt etter Proust


Jeg prøver å orientere meg i proustlitteraturen og anskaffe meg det jeg mener er relevant. Foreløpig er det Henrik H. Langelands bok Marcel Proust, i Gyldendals Ariadne-serie (litterære monografier), som har gitt størst utbytte. Langeland har en doktorgrad i Proust og forener akademisk tyngde med en fremstillingsmåte som gjør stoffet lett tilgjengelig. Boken er skrevet med henblikk på lesere både med og uten kjennskap til Prousts litterære univers. Første del er en innføring i Marcel Prousts verk og liv, mens andre del presenterer en mer inngående lesning av På sporet av den tapte tid fra et filosofisk-estetisk perspektiv. Slik innleder han boken:

«Våren 1996 satt jeg på en hybel i Paris og leste På sporet av den tapte tid, da jeg en morgen endelig bestemte meg, etter i flere dager å ha studert togtabellene inngående - disse togtabellene Proust beskriver som «de mest besettende av alle kjærlighetsromaner» - for å ta toget til Illiers. Jeg ville med egne øyne oppleve denne pittoreske lille landsbyen tolv mil sørvest for Paris der Marcel Proust tilbragte flere sommerferier som barn, og som han senere brukte som en av modellene for det svundne oppvekstparadiset i På sporet av den tapte tid - Combray - dette fortryllende barndommens rike som jeg-fortelleren, etter adskillige bortkastede år, finner igjen i sitt indre gjennom smaken av en madeleinekake dyppet i lindete.
     «Jeg skulle allerede neste dag ta det skjønne, løfterike tretten toogtyve-toget hvis avgangstid jeg ikke kunne se i Jernbanens rutetabeller uten at hjertet begynte å hamre i brystet på meg; det var som om dette tidspunktet skar inn i eftermiddagen et presist og avgjørende innsnitt», bekjenner fortelleren i På sporet av den tapte tid. Så oppspilt var jeg nok ikke, men etter å tatt 08.15-toget fra Gare de Montparnasse til Chartres, og der byttet til et rustikt, dieseldrevet og smalsporet lokaltog til Illiers-Combray - som stedet nå offisielt heter etter at lokale myndigheter i 1971 bestemte seg for å utvide navnet til ære for landsbyens store sønn, og sikkert også for å øke turistinntektene - kan jeg ikke nekte for at det var med en viss spenning jeg hørte hviningen fra hjulene da toget begynte å bremse opp og vi nærmet oss stasjonen. Og idet kupédøren ble slått opp og en røslig og rødmusset fransk konduktør ropte ut «Illiers-Combray!», ble jeg faktisk ikke så rent lite henrykt ved tanken på at jeg straks skulle få se alt dette som jeg hadde lest om i første bind av Prousts store romansyklus: tante Léonies hus, Marcels soverom, den lille haven, porten med bjellen som Swann ringer i hver gang han avlegger familien en ettermiddagsvisitt, Françoises fabelaktige kjøkken, det fuktige rommet til onkel Adolphe, den gamle Saint Hilaire-kirken med sine merovingske glassmalerier, vannliljene på elven Vivonne, hagtornhekken, og ikke minst de to alternative spaserturene, de to «veiene»: den til Méséglise forbi Swanns eiendom, og den til Guermantes.
     Det ble på ingen måte som jeg hadde trodd. Etter å ha gått noen hundre meter langs Avenue Marcel Proust, der jeg blant annet passerte École Marcel Proust, kom jeg inn til landsbyens gamle sentrum, og etter å ha buksert meg gjennom en mengde kafébord utenfor Café Marcel Proust, stod jeg endelig på plassen foran den gamle kirken. Église Saint-Jacques, som kirken egentlig heter, var ikke helt som jeg hadde forestilt meg. Den var temmelig grå og ordinær, for så vidt enkel i linjeføringen, men på ingen måte et slikt stort og fargesprakende syn som jeg hadde fått inntrykk av hos Proust - den minnet meg faktisk litt om Gamle Aker kirke i Oslo. I informasjonsskranken på togstasjonen hadde jeg fått et Proust-kart, der alt i byen som hadde den minste tilknytning til På sporet av den tapte tid, var avmerket. Huset til madame Amiot - som Prousts tante het i virkeligheten - lå like ved kirken, i Rue du Docteur Proust, oppkalt etter Marcels far. Da jeg kom dit, sank min begeistring enda et par hakk. Mot gaten fremstod huset som svært ordinært, faktisk litt fattigslig og stusslig, og hagen, som var omkranset av høye gjerder, kunne jeg ikke titte inn i. Et skilt på porten fortalte meg at Le Musée Proust åpnet først om en time. Jeg gikk tilbake til plassen foran kirken, og slo meg ned på et konditori (som, hvis jeg ikke husker feil, het Patisserie Marcel Proust). Jeg kunne jo likeså godt først som sist smake på en av disse madeleinekakene som byens forbløffende mange konditorier tydeligvis hadde som sin hovedbeskjeftigelse. Der ble jeg sittende og overhøre samtalen til en gruppe eldre, korpulente og høyrøstede amerikanere som var på hva de kalte en «proustsk pilegrimsferd». «Å spise en madeleinekake,» sa den ene av dem salvelsesfullt, «er en supreme tribute to Proust», hvorpå en annen hevdet at «å dra til Illiers-Combray uten å smake på en madeleine, er som å dra til Jerusalem uten å se Klagemuren eller til Greenwich og ikke sjekke om armbåndsuret går riktig». Teen jeg omsider fikk servert, var lunken, og mine tre madeleiner var klissete og usmakelige, så jeg gikk heller en tur i gatene rundt kirken for å slå i hjel tiden før museet åpnet. Det overrasket meg hvor stille alt var; gatene var mennesketomme, byen virket grå, kjedelig, forlatt - nesten som en kulisse.»

Fra Henrik H. Langeland: Marcel Proust, Gyldendals Ariadne-serie 2001

3 kommentarer:

Odette de Crécy sa...

Godt lesetips, den har jeg ikke lest.

Cyno Grassator sa...

Du gjør det grundig! Både lesingen og bloggingen.

Tine sa...

Takk for flott tips! Har kommet til bok 5 nå, men trenger et spark bak for å komme igang igjen etter juleferien :)

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...