aroundbooks

aroundbooks

3. mai 2013

Proust på ny?



Proust på ny? Nåja, ikke helt. Men Karin Gundersen har foretatt en nennsom - i første rekke språklig - revisjon av første bind av Anne-Lisa Amadous norske oversettelse av På sporet av den tapte tid, en oversettelse som regnes som noe av det ypperste innen norsk oversetterkunst. Revisjonen går først og fremst ut på at konservative former som nu, efter etc er blitt modernisert. Pluss enkelte forandringer som går på at den franske verden ikke er fullt så fremmed for oss i dag - det er ikke lenger nødvendig å skrive "hvetekake", i dag vet alle nordmenn hva en "brioche" er.

Noen steder har hun også "rettet" på Amadou, blant annet i verkets berømte åpningssetning. Det kan man lese mer om i DETTE utmerkede blogginnlegget av min franskkyndige forfatter- og oversetterkollega Tom Lotherington.

Jeg har også gjort noen sammenligninger av Gundersen og Amadou, bare for å ha et inntrykk av hvordan revisjonen er gjort, men jeg er ikke franskkyndig, så de rent oversettermessige forandringene kan jeg ikke vurdere. Med min riksmålsorientering har jeg uansett ingen problemer med å forholde meg til Amadous språkform. Hennes oversettelse er i det hele tatt en estetisk nytelse, og som sagt rangeres den fortsatt meget høyt både språklig og oversettermessig.

Da jeg leste Brødrene Karamasov i fjor, leste jeg den i en gammel oversettelse (Olaf Broch), til tross for at den foreligger i en nyere oversettelse av Geir Kjetsaa. Jeg foretok ingen egentlig sammenligning av de to, for jeg trivdes så godt med Brochs oversettelse. Men ut fra det lille jeg tittet i Kjetsaas versjon, syntes jeg at det manglet noe av estetikken hos Broch, det jeg kanskje kan kalle "salmetonene" i språket.
Å lese Brochs oversettelse var som å se et storslått maleri i Düsseldorfer-skolen, med alle sine gylne bruntoner. Men hvis jeg ikke hadde hatt Brochs versjon, og lest Kjetsaas, hadde det antagelig gått helt greit.

Jeg kan ikke tenke meg at hele Prousts verk kommer til å bli revidert slik som første bind nå er blitt. Det var nærmest en livsoppgave for Amadou å oversette dette verket, og å revidere hele må være et kjempeløft. Sånn sett virker det litt underlig på meg at man i det hele tatt har gjort denne revisjonen av første bind, også fordi den har forandret så lite på Amadou. Det kan da ikke være så problematisk for dagens lesere med nu og efter og andre konservatismer? Uansett vil det være Amadous oversettelse norske lesere har å forholde seg til fortsatt i mange år. Og med en klisjé kan vi vel trygt si at hos henne er Proust i de beste hender. Og dermed også i våre.

Karin Gundersen har også bidratt til proustlitteraturen med denne boken.

Ingen kommentarer:

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...