3. juni 2013

Den spesielle reiseglede ...


En Renault AG taxi anno 1911 ville kanskje ha bragt bestemoren og Marcel til Balbec hvis de hadde valgt bil fremfor tog.

«I dag ville bestemoren hatt en stor, eldre citroen eller peugeot og kjørt til Cabourg på en formiddag, med Marcel fartsblind og svimmel i forsetet. Han ville nok ikke hatt lappen. Og det skal vi kanskje bare være glad for,» sier Cyno Grassator i en kommentar til På togtur med Marcel (tre innlegg nedenfor) .

Bil er ikke helt ukjent hverken for bestemor eller Marcel. Bilen nevnes første gang på slutten av Veien til Swann 2, Navnet. Her skjer det et tidsskifte i fortellerens perspektiv, han gjenfinner ikke Boulogneskogen slik den var da han svermet for Madame Swann der:

«Det fullkommenhetsideal som jeg bar i meg hadde jeg den gang knyttet til en åpen, høy vogn og et par magre hester som var fyrige og lette som hvepser; og oppfylt av en trang til å gjense det jeg hadde elsket - en trang som var like brennende som den mange år tidligere hadde drevet meg ut på disse samme veier - higet jeg nå efter å stå overfor dette syn, i selvsamme øyeblikk som den enorme kusken til Madame Swann, overvåket av en liten lakei som ikke var større enn en knyttneve og like barnslig som Sankt Georg, prøvde å temme disse stålkrefter som kjempet dirrende og forskremt. Akk nei! Nå så jeg bare biler som ble kjørt av mekanikere med lange barter og med en kjempestor kammertjener ved siden av seg på setet.»

Når bestemoren og Marcel skal reise til Balbec, er bilen blitt så vanlig at den faktisk er et alternativ - og allikevel ikke:

«En slik reise ville man i dag antagelig foreta med bil og derved innbille seg at man gjorde den mer behagelig. Gjennomført på den måten ville den da også i en viss forstand være sannere, man ville få en nærmere, mer fortrolig kontakt med bakker og kurver og slik fornemme jordens stadig skiftende ansikt. Men den spesielle reiseglede består allikevel ikke i å kunne gå av underveis og stanse når man er trett, den består i å gjøre forskjellen mellom avreise og ankomst ikke så umerkelig, men så tydelig som mulig, den er å kjenne den i dens fulle omgang, intakt, slik den var i oss da vi i fantasien reiste fra det sted der vi bodde og rett inn i hjertet av det sted vi drømte om, i et sprang som var et mirakel ikke bare fordi det tilbakela en avstand, men først og fremst fordi det forenet to enestående, adskilte steder på jorden, fordi det førte oss fra ett navn til et annet, noe som konkretiseres (bedre enn ved biltur hvor det hverken finnes start- eller ankomststed) ved den gåtefulle prosess som fullbyrdes på jernbanestasjonene, disse utvalgte steder som nesten ikke er noen del av byen, men som samtidig rommer kvintessensen av dens personlighet, i samme forstand som de bærer dens navn i malte bokstaver på et metallskilt. [...] Disse vidunderlige steder som jernbanestasjonene utgjør, og hvorfra man begir seg til fjerne reisemål, er imidlertid også tragiske steder, for om de fullbyrder det mirakel å forvandle fjerne land, som hittil bare har hatt eksistens i våre tanker, til selve de omgivelser vi lever i, må vi, av nettopp samme grunn, idet vi forlater venterommet gi avkall på snart å gjense det kjente og kjære værelse der vi befant oss for ennå bare et øyeblikk siden. Man må oppgi alt håp om å komme hjem og sove i sin egen seng når man først har besluttet seg til å tre inn i den stinkende hule som fører inn til mysteriet, inn i et av disse glasstekkede atelierer, som jernbaneballen på Saint-Lazaire hvor jeg så meg om efter toget til Balbec, og som over den sønderrevne byen spente ut en av disse veldige, blygrå himler, tunge av trusler om skjebnesvanger dramatikk, maken til visse nesten parisisk modernistiske himler hos Mantegna eller Veronese, under hvilke der bare kan utspille seg en eller annen forferdelig og høytidelig handling, som en avreise med jernbanen eller forberedelsene til en korsfestelse.»

Intet mindre! Tro hva han ville sagt til dagens bilisme. Han ville vel fortsatt tviholdt på toget. Man kan virkelig ikke tenke seg Marcel bak et ratt.

2 kommentarer:

Cyno Grassator sa...

Disse "mekanikerne med lange barter" er vel egentlig sjåfører. Det er en falsk venn. "Mécanicien" ble brukt om fører av lokomotiv, og også bilfører, i bilismens barndom. Men på norsk er mekaniker en reparatør eller konstruktør av maskiner. Jeg tror ikke det ordet har vært brukt om bilfører.
Men nå må jeg slutte med denne pirkingen!

Tehme Melck sa...

Nei, "denne pirkingen" er veldig interessant.

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...