aroundbooks

aroundbooks

22. juli 2013

Proust-rapporten



Jo da, jeg leser fortsatt Proust. Jeg er nå på slutten av bind 6 og nærmer meg med andre ord halvgått løp. Det betyr at jeg snart er «nøyaktig halvveis i tekstmassen», for å si det med Langeland. Og «tekstmasse» må vel sies å være et velvalgt ord her.

På sporet av den tapte tid er ikke akkurat handlingsdrevet. Nå har jeg riktig nok heller ikke som krav av litteratur skal være det, så absolutt ikke, men jeg må innrømme at det dette verket mer enn noe kretser rundt, nemlig Marcels dissekering av aristokratiets liv, de nitide skildringer av hvem som kan mottas i hvilke salonger og ikke minst alle tenkelige nyanser i det sosiale spill og menneskelige samkvem, er en prøvelse å komme gjennom. Det er detaljert og utpenslet inntil det kjedsommelige og jeg må virkelig bruke viljen for å lese videre. Også Langeland påpeker at en del partier kan bli vel langtekkelige, og at «etter våre dagers litterære standarder ville nok deler av På sporet av den tapte tid være tjent med en skikkelig manusvask».

Samtidig kan man jo ikke unngå å bli imponert over forfatterens observasjonsevne både når det gjelder den fysiske verden og den menneskelige natur - hans psykologiske skarpsyn, hans innblikk i den menneskelige psyke generelt. Det er ikke den detalj som unngår hans blikk. Men man må altså innstille seg på detaljplanet også som leser, det nytter ikke å ta teksten i store sveip her.

Men slik skal det være: Ifølge Langeland ga Proust stoffet den formen han gjorde for i det hele tatt å få anskueliggjort det tematiske. «Han vil at vi som lesere skal skjerpe oss, han vil tvinge oss til å lese oppmerksomt. Prousts språk er et motvekt til journalistspråket, til overflatespråket. Han vil at vi skal rykkes ut av vår vante måte å (skum)lese på, han vil presse oss ned i tekstens underliggende betydningslag. Og dit kommer vi ikke uten at vi samtidig tvinges ut av vår tilvante lesemåte.»

Og hva er så egentlig verkets tematikk. Jo, ifølge Langeland er På sporet av den tapte tid «i bunn og grunn en estetisk dannelsesroman, historien om Marcels gradvise innsikt i skjønnhetsopplevelsens beskaffenhet og forutsetninger». For å kunne motta inntrykk av estetisk art, det vil si føle glede over skjønnhetsopplevelser, er det viktig at vi bryter med vanen, det vil si med våre vante betraktningsmåter og handlingsmønstre.

Og så spiller tiden selvsagt en stor rolle, tid er jo et sentralt ord i verkets tittel. «Marcels gradvise forståelse av vanebruddets rolle i den menneskelige tilegnelsesprosessen gjør at han i siste instans lærer noe om forholdet mellom erfaringen av skjønnhet og erfaringen av tid. Det grunnleggende spørsmålet i På sporet av den tapte tid er i hvilken grad og på hvilken måte skjønnhetsopplevelsen står i relasjon til tidsopplevelsen - hvilken sammenheng det er mellom estetikk og temporalitet.»

Det blir litt vel teoretisk for en enkel sjel, dette. Men når Langeland sier at «det største vanebruddet av alle, det mest grunnleggende bruddet med vanens forblindende automatikk, det er å bryte med den ubevisste måten å være i tiden på, det er å erfare tiden, gjøre tiden sansbar. Å bryte med vanen er i siste instans å finne igjen den tapte Tid» så synes jeg det blir mer fattbart. For det han snakker om her, og det Proust kanskje også snakker om, det er vel å leve i nuet, være til stede her og nå.

Og dermed får dette relevans til mitt eget liv, for jeg mener å ha et bevisst forhold til tiden, til min tid og opplevelsen av å eksistere i den. Og når det gjelder lesingen av På sporet av den tapte tid, ja, så tar den altså den tiden den tar. Og jeg er i denne tiden, i denne leseopplevelsen. Det at et litterært verk tar så lang tid å lese, er en utfordring og en opplevelse i seg selv.

1 kommentar:

Jan Sandtrø sa...

Hold ut! :-)

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...