aroundbooks

aroundbooks

26. august 2013

Den aristokratiske vennlighet


 
«Jeg begynte å kjenne nyansene i den aristokratiske vennlighets tause eller talende sprog, en vennlighet som er glad for å helle litt balsam på underlegenhetsfølelsen hos dem den rettes mot, men allikevel ikke så meget at den forsvinner, for i så fall ville den miste sin eksistensberettigelse. «Men De er da vår likemann, om ikke mer,» syntes Guermantene å si med all sin ferd, og de sa det på den hyggeligste måten, for at man skulle elske dem, beundre dem, men for all del ikke tro dem; om man innså denne vennlighetens fiktive karakter, var man i besiddelse av det de kalte god oppdragelse, trodde man at vennligheten var reell, var man en ubehøvlet person. Ikke lenge efter fikk jeg for øvrig en belæring som med all mulig tydelighet fullendte min innføring i den aristokratiske vennlighets rekkevidde og grenser. Det var ved en formiddagsmottakelse som hertuginnen av Montmorency holdt for dronningen av England; det hadde dannet seg en hel liten kortesje foran bordet med forfriskninger, og i spissen vandret dronningen ved hertugen av Guermantes’ arm. Selv ankom jeg akkurat da. Med sin ledige hånd vinket hertugen til meg og gjorde på minst førti meters avstand en serie vennskapelige tegn som så ut til å bety at jeg kunne nærme meg uten frykt, at jeg ikke ville bli spist levende istedenfor de små ostesnittene på bordet. Men jeg begynte å bli fullbefaren i hoffenes sprog, og istedenfor å gå så meget som et skritt nærmere, bukket jeg dypt på førti meters avstand, uten et smil, slik jeg ville ha gjort overfor en person jeg knapt kjente, hvorpå jeg beveget meg videre i motsatt retning. Om jeg hadde skrevet et litterært mesterverk, ville Guermantene ikke ha æret meg mere for det enn for dette bukket. Ikke bare ble det registrert av hertugen, skjønt han den dagen måtte hilse på over fem hundre personer, men også av hertuginnen som efterpå hadde truffet min mor og fortalt henne om det, vel å merke uten å tilføye at jeg hadde vært altfor beskjeden og at jeg burde ha kommet nærmere. Hun fortalte mamma at hennes mann hadde vært helt betatt av mitt bukk, at man umulig kunne tenke seg noe mer talende. Man ble aldri ferdig med å tillegge dette bukket all verdens fortrinn, dog uten å nevne det som hadde forekommet aller mest prisverdig, nemlig at det hadde vært så diskret; man ble heller aldri ferdig med å gi meg komplimenter for det som jeg oppfattet mindre som en påskjønnelse av fortiden enn som en instruks for fremtiden, på samme måte som denne så taktfullt formidles elevene fra rektoren på en undervisningsanstalt: «Glem ikke, kjære barn, at disse premiene mindre er til dere enn til deres foreldre, for at de skal sende dere tilbake neste år.» Det var på den måten Madame Marsantes, når en person fra et annet miljø kom inn i hennes verden, lot ham høre lange lovtaler over «de beskjedne personer som man finner når man har bruk for dem og som ellers vet å holde seg i bakgrunnen,» og det er på den måten, i en indirekte form, man opplyser en tjener som lukter vondt om at karbad er godt for helsen. »
Marcel Proust: På sporet av den tapte tid - Sodoma og Gomorra I
Oversatt av Anne-Lisa Amadou

2 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg vet ikke om man skal være glad eller lei seg for at vi ikke har noe aristokrati å snakke om Norge.

AK

Tehme Melck sa...

Jeg tror i hvert fall ikke det er noen grunn til å lengte tilbake til den tiden og det miljøet Proust skildrer, men klasseforskjeller vil nok alltid finnes i en eller annen form.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...