aroundbooks

aroundbooks

6. august 2013

Halvveis på sporet






Som få - om noen - andre forfattere har Proust forenet liv og verk i et livsverk. Det kostet ham helsen, det kostet ham vennskap, og det kostet ham til slutt livet. Proust skrev seg til døde, men det ble makeløs litteratur ut av det.

Henrik H. Langeland





I går avsluttet jeg bind 6 i På sporet av den tapte tid. Det vil si at jeg er halvveis i verket. Jeg slet litt med denne boka, det skal innrømmes, men dette er jo et verk man ikke kommer gratis til uansett.

Bind 6 inneholder Veien til Guermantes 2 og begynner med en meget betagende skildring av bestemorens død. Man kan godt trekke på smilebåndet av den homoseksuelle forfatterens psykopatologiske binding til mor og bestemor, men dette er og blir en vakker passasje med en egen nerve, som virkelig griper leseren. Dessuten utgjør den også et velkomment avbrekk i de langtekkelige og omstendelige beskrivelsene av aristokratiets liv, og da i særdeleshet den høyadelige Guermantes-familien, som spiller en viktig rolle i hele verket, men i særdeleshet i bind 6.

Nå hadde jeg tenkt å ta en liten pause fra Proust (velfortjent, synes jeg selv), men da jeg hadde satt bind 6 på plass i hylla i går kveld og skulle finne meg en ny bok, var det Henrik Langelands bok om Proust som meldte seg som eneste aktuelle kandidat. Og underbevisstheten var kanskje den klokeste av oss, for nå, halvveis i verket, har jeg for det første bedre forutsetninger for å forstå mye av det Langeland skriver, samtidig som kunnskapene fra hans bok kan berike lesingen av de siste seks bindene og dermed totalutbyttet av verket. Jeg hadde jo også opprinnelig tenkt å lese verket i sammenheng, så da blir det kanskje til det likevel. Jeg har heller ikke noe annet som jeg brenner etter å lese, til det er jeg for oppslukt av Proust.

Når jeg bruker ord som «langtekkelige» og «omstendelige» høres det kanskje avskrekkende ut for dem som ennå ikke har lest Proust, men samtidig sier jeg altså at jeg er «oppslukt av Proust». For det første - dette med de lange setningene er ikke noe problem dersom man følger Langelands råd og betrakter semikolonene som punktumer. Språket kan være omstendelig, ja vel, men syntaksen er tross alt helt normal. Og man må gjøre et valg, man må rett og slett gå inn i disse beskrivelsene på forfatterens premisser, senke skuldrene, glede seg over detaljrikdommen, humoren, det psykologiske skarpsynet, de aforistiske formuleringene - det er i det hele tatt utrolig mye å glede seg over i På sporet av den tapte tid, også - eller ikke minst - nettopp i de passasjene man i svake øyeblikk kan bli fristet til å oppleve som langtekkelige og omstendelige. Proust vil at det skal gå langsomt slik at vi får det hele med oss, og da må vi være med på det.

3 kommentarer:

Odette de Crécy sa...

Likte godt det sitatet ditt der ... mye lærdom å hente, men også noen tapte illusjoner.

Odette de Crécy sa...

i bøkenes verden. (skulle vært med i det første jeg skrev, men vegret seg for å henge på)

Theresa sa...

Fantastic!

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...