29. august 2013

Nabokov og Langelands blinde flekk


 

Under lesningen av Nabokov og Langelands bøker om Proust er det en ting jeg reagerer på, og det er hva de ser, eller rettere sagt ikke ser, av arbeidende mennesker.  «De eneste former for profesjoner vi får se, enten i utøvelse eller som resultater, er kunstneriske eller akademiske,» sier Nabokov.
Men det er rent sludder.
Og det kan virke som om Langeland har de samme skylappene når han sier at «arbeiderklassen og jordbruksklassen er så godt som fraværende». Langeland har i det minste rett når det gjelder jordbruksklassen, men hva med arbeiderklassen?
Jeg vet ikke hva Langeland definerer som «arbeiderklassen», men faktum er at det kryr av tjenende ånder i Prousts verk, især det man kalte tyende i gamle dager, altså tjenestefolk i private hjem, som de miljøene Proust skildrer selvsagt var helt avhengige av: tjenestepiker, kammertjenere, lakeier, dørvoktere, kokker, kusker, gartnere etc., etc.. Men det er også rikelig av andre tjenende ånder i På sporet av den tapte tid; restaurant- og hotellbetjening, drosjekusker, håndverkere. Hvis man talte opp alle disse, ville de i antall antagelig utgjøre like mange som alle de overklassemenneskene Proust skildrer. Selvfølgelig skildres ikke alle disse arbeidende menneskene like utførlig som personene i det overklassemiljøet verket foregår i, med unntak av jeg-personens families egen Françoise. Men også enkelte andre fremheves på en måte som gir dem personlighet og individuelle trekk. For de er der hele tiden; det praktisk talt myldrer av dem. Og Proust ser dem så absolutt.
 
Hvorfor ser ikke Nabokov og Langeland dem? For Nabokovs vedkommende kan man kanskje finne en forklaring i at han selv kom fra velstående kår hvor tjenende ånder var en selvfølge, men slik jeg tolker Langeland, er han like blind. Merkelig.

1 kommentar:

scribo sa...

Jeg er så enig. Mange omtaler!Som når Proust, ved soareen hos markisen av Santi-Euverte i "Swanns kjærlighet", forteller om hvordan Swann, i vestibylen, for første gang legger merke til "dette spredte, praktfulle og ørkesløse kobbel av store tjenere som satt og halvsov på benker og kister og som, vekket opp av en så forsinket gjests ankomst, hevet sine fornemme og skarpe myndeprofiler, reiste seg og samlet seg i ring rundt ham."
Og boken "Veien til Guermantes" innledes jo med familiens Francoise og hennes fortvilelse når familien flytter.
Nabokov og Langeland har gått glipp av mye ...

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...