13. september 2013

Menneskelige akvarier


I På sporet av den tapte tid - I skyggen av piker i blomst 2 (Balbec) beskriver Proust spisesalen på Grand Hotel, «hvor lyset flommet fra elektriske kilder og forvandlet spisesalen til et kjempemessig, eventyrlig akvarium der arbeiderbefolkningen i Balbec, fiskerne og også de småborgerlige familiene, usynlige i mørket utenfor, trykket seg mot glassruten for å granske det overdådige liv til disse mennesker som sakte vugget i brenninger av gull ...» (Oversatt av Anne-Lisa Amadou)

 Også Graham Greene bruker akvarium-metaforen i Toget til Istanbul (Stamboul Train):

«Menneskene fløt som fisk i gyldent vann, befridd for tyngdekraftens vold, fløy uten vinger, gjennomskinnelige, i et glassakvarium. Stygge ansikter og uformelige kropper ble som forvandlet, om ikke til skjønnhet, så iallfall til forvridde skikkelser som var formet i en slags spotsk hengivenhet. På denne gyldne tidevannsbølgen steg og sank de, hvisket og drømte.» (Oversatt av Kari Risvik)

 Kan det tenkes at Greene var direkte påvirket av Proust her? Engelsk var det første språket På sporet av den tapte tid ble oversatt til, i årene 1922-1930. Stamboul Train kom i 1932.

 Hele metaforen og formuleringer som «mennesker som sakte vugget i brenninger av gull», «på denne gyldne tidevannsbølgen steg og sank de» ... er dette en tilfeldig likhet? Det kan det selvsagt være, men det er heller ikke utenkelig at Greene fikk denne metaforen fra Proust og gjorde den til sin.
 












 


2 kommentarer:

scribo sa...

En innflytelse umulig å slippe unna ... "Graham Greene once wrote: "Proust was the greatest novelist of the twentieth century, just as Tolstoy was in the nineteenth.... For those who began to write at the end of the twenties or the beginning of the thirties, there were two great inescapable influences: Proust and Freud, who are mutually complementary." (http://www.nytimes.com/books/first/w/white-proust.html)

Jørn Roeim sa...

Ser man det! Takk for kommentaren.