30. oktober 2013

Har jeg sitert Proust før?

De tingene man oftest snakker om for spøk er som regel de som er ekstra plagsomme, men som man ikke vil gi inntrykk av å være plaget av, kanskje med et uinnrømmet håp om denne ekstra fordelen at når den vi snakker med hører oss spøke med det, vil han tro at det ikke er sant.
Fra "Fangen". Oversatt av Anne-Lisa Amadou
 
Overskriften er selvsagt (selv)ironisk ment. Visst har jeg sitert Proust før, jeg har til og med et eget felt med et Proust-sitat i venstre marg. Jeg liker siterbare forfattere, og Proust hører så definitivt til dem. Han lar sine sylskarpe observasjoner av mennesker og livets allehånde tildragelser utkrystallisere seg i aforistiske utsagn nærmest på hver side. Innimellom kan han riktig nok være dørgende kjedelig, men det oppveies til gagns av alle partiene i verket som ikke er det, og hvor man ikke klarer å legge boken fra seg. Man blir rikelig belønnet for ikke å gi opp underveis. Forresten er jeg nå kommet til bok nr. 9 (av 12), den delen som heter "Fangen".

28. oktober 2013

En spasertur i historien - og litteraturen


Av og til oppholder jeg meg i Schwerin, hovedstaden i den tyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern, eller Landeshauptstadt Mecklenburg-Vorpommern, som det heter på tysk (et tysk Land er det samme som en delstat - Tyskland består av 16 delstater eller Länder som sammen utgjør Forbundsrepublikken Tyskland, eller Bundesrepublik Deutschland. Og hovedstaden i Tyskland er som kjent Berlin, som også er en egen delstat (også byene Hamburg og Bremen/Bremerhaven er egne delstater).

Schwerin ligger usedvanlig vakkert til ved en ansamling av innsjøer, den største er Schweriner See. På en liten øy for seg selv, men i umiddelbar nærhet av byens sentrum, ligger det vakre og imponerende Schweriner Schloss, som i dag huser delstatsparlamentet. Akkurat nå er det litt skjemmet av stillaser og presenninger, men for et syn det er til vanlig.

Når jeg er i Schwerin, bor jeg på et lite hotell helt på den andre siden av Schweriner See, ut mot den idylliske Muesser Bucht. Muess er en bydel  i Schwerin, i byens sydøstlige utkant. Hver gang jeg er der, går jeg gjerne en tur bortover Alter Crivitzer Landstrasse, en fredelig villavei med gamle, pittoreske bindingsverkshus. Da får jeg samtidig en liten leksjon i tysk historie. Da tenker jeg ikke først og fremst på Freilichtmuseum Schwerin-Muess, eller Mecklenburgisches Volkskundemuseum, altså det lokale folkemuseet som ligger her, og som jeg med skam å melde ikke har fått besøkt ennå, og jeg tenker heller ikke på at jeg befinner meg i det tidligere DDR. Nei, jeg snakker om gatekrysset Alter Crivitzer Landstrasse og Zum Alten Bauernhof.

I dette gatekrysset er det nemlig flere ting enn det nærliggende folkemuseet og det faktum at jeg er på gammel DDR-grunn som vekker  interesse, og som bringer meg rett inn i tysk historie. For det første er det en bussholdeplass her for bussrute nr. 6 til Stauffenbergstrasse. Grev Claus von Stauffenberg var oberst i generalstaben og, som de fleste vel vet, offiseren som utførte det eneste attentatet mot Hitler, som dessverre var mislykket, og som derfor snarere bidro til krigens bitre og langvarige fortsettelse enn til en tidligere avslutning.

Men det som interesserer meg mest, er de to minnestøttene som står her. En for krigsdeltagere fra Schwerin-Muess som mistet livet i 1. verdenskrig, og en for de lokale soldatene som mistet livet i den andre.  Alle er nevnt ved navn. Ordbruken er interessant.  På støtten for ofrene fra 1. verdenskrig står det «Es sterben den Heldentot 1914-18». På støtten for 2. verdenskrig er det ikke et ord om heltedød - der er ordbruken på et privat og lokalt plan - «In Gedenken an die gefallenen und vermissten Muesser» (Til minne om falne og savnede fra Muess).

Det sier litt om tiden og ånden for hver av de to krigene, tenker jeg. Og jeg tenker også noe annet - hvert eneste lille sted i Tyskland kunne ha - og mange har sikkert - lignende minnesmerker. Nordmenn har så lett for å se historien i svart hvitt og betrakte tyskerne som «de slemme». Men de var også ofre - for sin egen dumhet, vil mange si når det gjelder 2. verdenskrig - men menneskelig lidelse er menneskelig lidelse. Utallige tyske familier mistet noen i 2. verdenskrig og/eller var berørt av den med andre former for tap og lidelse.  De fleste tyskere var derimot ikke medlem av Det nasjonalsosialistiske parti.
De tusenvis av barn som ble stekt levende i brannstormene under den allierte terrorbombingen av tyske storbyer på slutten av krigen, var ikke «slemme». Og det var den enkelte voksne tysker heller ikke. Tyskere er i sin natur ikke annerledes mennesker enn du og jeg.
Vi kan bebreide dem at de stemte på og tiljublet Hitler, men alt må ses i sin historiske kontekst og i lys av den aktuelle tidsånden og den politiske og samfunnsmessige virkelighet. Jeg ser det slik at tyskerne i 1930-årene gikk i en felle og ble Hitlers gisler. Hvorfor de gikk i denne fellen, er et meget komplekst spørsmål, jfr det jeg nettopp sa om historisk kontekst.

Hvis vi vil vite hvordan det var å leve under et av verdens verste diktaturer, er det bare å gå til litteraturen og lese for eksempel Falladas Alle dør alene (Jeder stirbt für sich allein), nå i nyoversatt utgave av min oversetterkollega Nina Zandjani. Det skulle mot til å protestere, jeg klandrer ikke dem som innordnet seg. Hvem kan bebreide det store flertall av tyskere som gjorde som de fleste andre og holdt kjeft når ett feil ord til feil person kunne bety den visse død? Desto større er min beundring for dem som virkelig torde gjøre noe - dem får man vite mer om i et museum som jeg har inntrykk av at få nordmenn besøker, nemlig Gedenkstätte Deutscher Wiederstand i Bendlerblock i Berlin, ikke helt tilfeldig beliggende i Berlins Stauffenbergstrasse. Det var nemlig her Stauffenberg hadde kontoret sitt, og det gir en litt spesiell følelse å være i det rommet.  
Eller hvis vi vil oppleve et traumatisert barn i ruinene etter en tysk storby - historien gjentar seg, i dag finner vi sånne barn i tusentall i for eksempel Syria - kan vi lese Wolfgang Borcherts novelle Nachts schlafen die Ratten doch (som mange sikkert har lest i tysktimene på gymnaset, men hvor dypt inntrykk har den gjort?) Se på tittelen en gang til. Den er jo ren løgn - rotter sover slett ikke om natten - men i dette tilfellet er det en meningsfylt løgn.
Borcherts novelle er et av de mest kjente eksemplene på en særtysk litterær sjanger mellom 1945 og 1950, som sier mye om landets situasjon ved avslutningen av 2. verdenskrig. Sjangeren har flere navn: Trümmerliteratur (ruinlitteratur), Literatur der Stunde Null (Tyskland var bokstavelig talt nullstilt som nasjon ved krigens slutt), Heimkehrerliteratur ("hjemvenderlitteratur", dvs. forfattere som vendte hjem etter eksil eller krigstjeneste) og Kahlschlagliteratur (Kahlschlag betyr egentlig "snauhogst", men betegner her byer som var mer eller mindre jevnet med jorden, f.eks. Berlin, Hamburg, Dresden og andre). Tenk på hva disse betegnelsene rommer av menneskelig lidelse!

Dermed endte vi opp i litteraturen likevel, etter en liten morgenspasertur en regnfull dag i oktober i utkanten av Schwerin.


 

23. oktober 2013

Julelektyre

Nei, jeg har ikke begynt å tenke på jul ennå, det er fortsatt to måneder til. På den annen side er det ikke så dumt å være ute i god tid med både det ene og det andre, for eksempel julelektyren.

14. oktober 2013

Per Petterson


Per Petterson har et stort essay i lørdagens Bokmagasinet, om hvordan han ble forfatter. Jeg har et litt delt forhold til Petterson; jeg har bare lest Aske i munnen, sand i skoa, Ekkoland og Det er greit for meg. De to første antagelig fordi de delvis handler om Pettersons forhold til Danmark, morens hjemland - jeg har selv bodd på Jylland.

Petterson er ikke blant mine yndlingsforfattere, og jeg har ikke lest noen av hans senere suksesser. Men jeg respekterer ham for språket, selvmotsigende nok, siden jeg også, kanskje først og fremst når jeg leser intervjuer med ham, reagerer på det jeg opplever som et jålete raddisspråk. Blant annet kan han ikke bruke objektsformen «ham», og han bruker ordet «djup», som er et slags signalord for raddiser. Dette er ikke et naturlig ord, bortsett fra i enkelte dialekter. Men hverken Petterson eller Solstad, som også bruker det, er oppvokst med order «djup». Det er et ord de har tatt til seg for å tilkjennegi radikale politiske holdninger. Og bare så det er klart - jeg snakker om språk her, ikke om politikk. Det er språkbruken jeg reagerer på.

Men mitt forhold til Petterson er altså todelt; jeg synes nemlig også at han har mye fornuftig å si om det å skrive (jeg har lest essaysamlingen hans Månen over Porten også). Essayet i Bokmagasinet, som var et foredrag om eget forfatterskap på en litteraturfestival på Louisiana, innleder han med å si at han ikke liker å snakke om sitt eget forfatterskap, og at han egentlig ikke har noe å si om sine egne bøker.

 «Det jeg mener, er at jeg får ikke til å fortelle noe om handlinga i dem, hva de handler om, og hvorfor de i så fall handler om nettopp det de handler om. Jeg husker det ikke engang, jeg blir svar skyldig. Og karakterene, som de heter nå, i stedet for personer; publikum vil at jeg skal si noe mer om dem, ting som ikke står i boka, men det kan jeg ikke, de er jo ikke virkelige personer, de fins ikke utafor bøkene. Det er hele poenget. Bøkene mine ble som de ble og ingenting mer.»

Sympatisk og interessant sagt, i en tid hvor forfattere kappes om å eksponere seg på alle slags festivaler og bokbad og jeg vet ikke hva. Men det mest interessante er det han sier om å bli forfatter. Man hører jo til det kjedsommelige at en forfatter må ha et budskap, at det liksom er essensen i det å skrive. Men Petterson sier:

«Sett i bakspeilet, synes jeg likevel det mest interessante er det faktum, at jeg ikke ville være forfatter fordi jeg hadde en historie å fortelle. Jeg ville være forfatter, fordi jeg ville være forfatter. Punktum.»

Tenk det. En utmerket motivasjon for å bli forfatter, spør du meg. Som mange kanskje ikke er ærlige nok til å vedstå seg?

PS DETTE intervjuet i Samtiden kan også være verd å få med seg. 

11. oktober 2013

Fredag

Hvilket minner meg om at jeg en dag skal sette opp en liste over
de litterære kvinneskikkelsene jeg har vært mest forelsket i. Kanskje.
 

10. oktober 2013

Lykke

Fra Nina Hemmingson: Jeg er kjæresten din nå, 2008

Noe med uttrykket i denne tegningen og teksten fanget interessen da jeg tilfeldig kom over den på nettet. Jeg hadde ikke hørt om Nina Hemmingson før, antagelig fordi grafisk litteratur av denne typen inntil nylig ikke har hørt inn under mitt litteraturbegrep. Men det forandret seg vel da jeg leste Kverneland og Fiskes grafiske biografi om Olaf Gulbransson for en tid siden. Nå er jeg åpen for denne typen litteratur. Nina Hemmingson finner du mye om på nettet, det er bare å søke.

9. oktober 2013

Hvordan ...

Hvordan kan jeg se hva jeg selv gjorde og ikke bare hva du gjorde? Hvordan kan jeg finne betydningen av det jeg sa, hvem som hadde rett, når jeg sa det jeg syntes var rett? Vi vet ikke engang hvordan vår egen galakse, Melkeveien, ser ut. Vi vet verken hvor spiralarmene ligger eller hvor mange av dem det faktisk er, det meste er skjult av vår egen posisjon, det faktum at vi er midt inne i den. Som at vi ikke kan se vår egen rygg, vårt eget bakhode eller vår egen oppførsel.
 
Fra Frøydis Sollid Simonsen: Hver morgen kryper jeg opp fra havet


7. oktober 2013

Proust fatigue

Jeg skjønner så godt disse unge damene. Man kan av og til bli litt utmattet av å lese Proust. "The Proust Picture" er tatt av den tyrkiske kunstfotografen Nazif Topcuoglo, som man kan se mer av HER.

5. oktober 2013

Woody Allen


Ikke gå glipp av DENNE artikkelen i Aftenposten (nettavisen og ukens A-magasinet) hvis du liker Woody Allen. Han er min absolutte yndlingsfilmskaper, uten at det er noen anbefaling i seg selv. Jeg har nesten alle filmene hans, og han er en fast gjenganger på hjemmekinoen her i huset. Å se en Woody Allen-film er for meg som å lese en god bok, og jeg ser dem stadig om igjen. Ingen trenger å minne meg om at han er ujevn; det vet jeg utmerket godt, men når det gjelder Woody Allen, er jeg altetende, og jeg blir aldri lei av ham.  




4. oktober 2013

Kafka













Kafka er en av de forfatterne jeg aldri har lest ordentlig, men som likevel ligger der i bevisstheten hele tiden. Selvsagt, som det landemerket og begrepet han er i det litterære landskap. Han er godt representert i mine hyller, både med egne bøker og sekundærlitteratur, og jeg har faktisk skrevet en del om ham her på bloggen, se emneordet Kafka nedenfor. En gang kommer jeg kanskje i Kafka-modus, slik jeg omsider kom i Proust-modus. Det er alltid godt å ha noe å se frem til. DENNE artikkelen i siste nummer av The New York Review of Books, sier antagelig noe interessant om Kafka; jeg har ikke fått lest den ennå. Men bare navnet Kafka pirrer alltid nysgjerrigheten.

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...