aroundbooks

aroundbooks

28. oktober 2013

En spasertur i historien - og litteraturen


Av og til oppholder jeg meg i Schwerin, hovedstaden i den tyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern, eller Landeshauptstadt Mecklenburg-Vorpommern, som det heter på tysk (et tysk Land er det samme som en delstat - Tyskland består av 16 delstater eller Länder som sammen utgjør Forbundsrepublikken Tyskland, eller Bundesrepublik Deutschland. Og hovedstaden i Tyskland er som kjent Berlin, som også er en egen delstat (også byene Hamburg og Bremen/Bremerhaven er egne delstater).

Schwerin ligger usedvanlig vakkert til ved en ansamling av innsjøer, den største er Schweriner See. På en liten øy for seg selv, men i umiddelbar nærhet av byens sentrum, ligger det vakre og imponerende Schweriner Schloss, som i dag huser delstatsparlamentet. Akkurat nå er det litt skjemmet av stillaser og presenninger, men for et syn det er til vanlig.

Når jeg er i Schwerin, bor jeg på et lite hotell helt på den andre siden av Schweriner See, ut mot den idylliske Muesser Bucht. Muess er en bydel  i Schwerin, i byens sydøstlige utkant. Hver gang jeg er der, går jeg gjerne en tur bortover Alter Crivitzer Landstrasse, en fredelig villavei med gamle, pittoreske bindingsverkshus. Da får jeg samtidig en liten leksjon i tysk historie. Da tenker jeg ikke først og fremst på Freilichtmuseum Schwerin-Muess, eller Mecklenburgisches Volkskundemuseum, altså det lokale folkemuseet som ligger her, og som jeg med skam å melde ikke har fått besøkt ennå, og jeg tenker heller ikke på at jeg befinner meg i det tidligere DDR. Nei, jeg snakker om gatekrysset Alter Crivitzer Landstrasse og Zum Alten Bauernhof.

I dette gatekrysset er det nemlig flere ting enn det nærliggende folkemuseet og det faktum at jeg er på gammel DDR-grunn som vekker  interesse, og som bringer meg rett inn i tysk historie. For det første er det en bussholdeplass her for bussrute nr. 6 til Stauffenbergstrasse. Grev Claus von Stauffenberg var oberst i generalstaben og, som de fleste vel vet, offiseren som utførte det eneste attentatet mot Hitler, som dessverre var mislykket, og som derfor snarere bidro til krigens bitre og langvarige fortsettelse enn til en tidligere avslutning.

Men det som interesserer meg mest, er de to minnestøttene som står her. En for krigsdeltagere fra Schwerin-Muess som mistet livet i 1. verdenskrig, og en for de lokale soldatene som mistet livet i den andre.  Alle er nevnt ved navn. Ordbruken er interessant.  På støtten for ofrene fra 1. verdenskrig står det «Es sterben den Heldentot 1914-18». På støtten for 2. verdenskrig er det ikke et ord om heltedød - der er ordbruken på et privat og lokalt plan - «In Gedenken an die gefallenen und vermissten Muesser» (Til minne om falne og savnede fra Muess).

Det sier litt om tiden og ånden for hver av de to krigene, tenker jeg. Og jeg tenker også noe annet - hvert eneste lille sted i Tyskland kunne ha - og mange har sikkert - lignende minnesmerker. Nordmenn har så lett for å se historien i svart hvitt og betrakte tyskerne som «de slemme». Men de var også ofre - for sin egen dumhet, vil mange si når det gjelder 2. verdenskrig - men menneskelig lidelse er menneskelig lidelse. Utallige tyske familier mistet noen i 2. verdenskrig og/eller var berørt av den med andre former for tap og lidelse.  De fleste tyskere var derimot ikke medlem av Det nasjonalsosialistiske parti.
De tusenvis av barn som ble stekt levende i brannstormene under den allierte terrorbombingen av tyske storbyer på slutten av krigen, var ikke «slemme». Og det var den enkelte voksne tysker heller ikke. Tyskere er i sin natur ikke annerledes mennesker enn du og jeg.
Vi kan bebreide dem at de stemte på og tiljublet Hitler, men alt må ses i sin historiske kontekst og i lys av den aktuelle tidsånden og den politiske og samfunnsmessige virkelighet. Jeg ser det slik at tyskerne i 1930-årene gikk i en felle og ble Hitlers gisler. Hvorfor de gikk i denne fellen, er et meget komplekst spørsmål, jfr det jeg nettopp sa om historisk kontekst.

Hvis vi vil vite hvordan det var å leve under et av verdens verste diktaturer, er det bare å gå til litteraturen og lese for eksempel Falladas Alle dør alene (Jeder stirbt für sich allein), nå i nyoversatt utgave av min oversetterkollega Nina Zandjani. Det skulle mot til å protestere, jeg klandrer ikke dem som innordnet seg. Hvem kan bebreide det store flertall av tyskere som gjorde som de fleste andre og holdt kjeft når ett feil ord til feil person kunne bety den visse død? Desto større er min beundring for dem som virkelig torde gjøre noe - dem får man vite mer om i et museum som jeg har inntrykk av at få nordmenn besøker, nemlig Gedenkstätte Deutscher Wiederstand i Bendlerblock i Berlin, ikke helt tilfeldig beliggende i Berlins Stauffenbergstrasse. Det var nemlig her Stauffenberg hadde kontoret sitt, og det gir en litt spesiell følelse å være i det rommet.  
Eller hvis vi vil oppleve et traumatisert barn i ruinene etter en tysk storby - historien gjentar seg, i dag finner vi sånne barn i tusentall i for eksempel Syria - kan vi lese Wolfgang Borcherts novelle Nachts schlafen die Ratten doch (som mange sikkert har lest i tysktimene på gymnaset, men hvor dypt inntrykk har den gjort?) Se på tittelen en gang til. Den er jo ren løgn - rotter sover slett ikke om natten - men i dette tilfellet er det en meningsfylt løgn.
Borcherts novelle er et av de mest kjente eksemplene på en særtysk litterær sjanger mellom 1945 og 1950, som sier mye om landets situasjon ved avslutningen av 2. verdenskrig. Sjangeren har flere navn: Trümmerliteratur (ruinlitteratur), Literatur der Stunde Null (Tyskland var bokstavelig talt nullstilt som nasjon ved krigens slutt), Heimkehrerliteratur ("hjemvenderlitteratur", dvs. forfattere som vendte hjem etter eksil eller krigstjeneste) og Kahlschlagliteratur (Kahlschlag betyr egentlig "snauhogst", men betegner her byer som var mer eller mindre jevnet med jorden, f.eks. Berlin, Hamburg, Dresden og andre). Tenk på hva disse betegnelsene rommer av menneskelig lidelse!

Dermed endte vi opp i litteraturen likevel, etter en liten morgenspasertur en regnfull dag i oktober i utkanten av Schwerin.


 

3 kommentarer:

scribo sa...

Hei,da jeg leste dette innlegget skvatt jeg litt, på grunn av bynavnet Schwerin. En litt lang historie ligger bak min reaksjon, det begynte med en gammel oppskrift på et middel mot kolera, funnet hos Vestfoldsarkivet. Oppskriftens far viste seg å være Leibarzt Dr. Sachse fra Schwerin, som satte sammen denne medisinen på begynnelsen av 1830-tallet, en pose urter mm. som skulle dynkes i brennevin og festes på magen. Etter noen søk fant jeg dette om Dr. Sachse http://mvdok.lbmv.de/mjbrenderer?id=mvdok_document_00000322 hvor det listes opp bøker gitt i gave til en boksamling der en av giverne er Dr. Sachse. Igjen, tilbake til litteraturen ...

Tehme Melck sa...

Interessant. Og sikkert også et tegn på de mange og nære forbindelser mellom Nord-Tyskland og Norge i tidens løp.

scribo sa...

Det var nok et tegn på en slik nær forbindelse, oppskriften var skrevet ned på norsk av en norsk lege, og teksten kan tyde på at han selv har vært i Tyskland og sett den tyske legens arbeid

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...