aroundbooks

aroundbooks

28. desember 2013

Hva er språk?


Når vi snakker med hverandre, inntar vi vanligvis på skift rollen som talende og lyttende. Fenomenet kalles turn-taking. «Å skifte» kunne man kanskje si på norsk, for nettopp denne skiftningen mellom rollene er det sentrale elementet i turn-taking. Selv om fenomenet først ble gjort til et vitenskapelig tema i såkalt konversasjonsanalyse, har det antagelig rot i en dypere rytme i det menneskelige samkvem. Konversasjonsanalyse beskjeftiger seg med måten språket faktisk brukes på når folk snakker sammen, og har derfor fungert som et korrektiv til den lingvistiske tradisjon, som gjennom 30 år var dominert av Noam Chomskys ideer fra 1950-årene om språket som et formelt system av regler. Som en slags dyptliggende medfødt grammatikk skulle disse reglene sikre at barn kunne lære å snakke uansett hvilket lokalt språk de vokste opp med.
En helt annen oppfatning av språket finner vi i 1951 uttrykt hos antropologen Gregory Bateson, som kalte det nonsens å tro at språk er bygd opp av ord pluss grammatiske regler, for ord er ikke selvstendige og uavhengige enheter. Ord får først betydning som elementer i det systemet av tegn som de samtalende skaper seg imellom. Det ble imidlertid Chomskys ideer som slo igjennom, kanskje ikke minst fordi de viste seg veldig effektive til å implementere i dataprogrammer. Batesons systemoppfatning av vår tale- og tankevirksomhet, som han kalte «an ecology of mind», ble derimot kjørt ut på et sidespor og ble først tatt opp igjen av språkforskerne mye senere via konversasjonsanalysen.

Hvis man tar opp en samtale på video, viser det seg at en stor del av de lydene som utveksles er meningsløse ytringer som «eh» og «mmm», pauser, klikking med tungen, kremting, latterutbrudd samt grammatikalsk ufullstendige setninger og frittstående ord. I tillegg kommer selvsagt hele spekteret av grimaser og fakter, variasjoner i tonehøyde og styrke, samt perioder av varierende lengde med stillhet. Man kunne kanskje tro at alt dette var uttrykk for en lemfeldig omgang med språket, men det viser seg at alle disse ytringene inngår i meningsdannelsen. For bare å nevne ett eksempel, er den innbyrdes timingen i talestrømmen -- slik den for eksempel viser seg i turn-taking-rytmen -- så finstilt at det går mindre enn to tiendedeler av et sekund mellom at den ene personen slutter å snakke og den andre begynner. Hvis det går lengre tid enn det, oppleves det i seg selv som meningsbærende.
Via studier av silkeaper, som ligner mennesket ved å være utpreget vokale, fant en gruppe psykologer fra Princeton ut at silkeaper også utveksler lyder gjennom et turn-taking-mønster. Psykologene tolket dette som at et rytmisk element må være til stede som en slage bærebølge for at en konversasjon kan fungere sosialt. Men mennesket kan jo ikke ha arvet lydspråket fra silkeaper, så hva er da forklaringen? Psykologene rettet blikket mot undersøkelser av mor-barn-forholdet i barnets aller første levetid, spesielt i forbindelse med amming.

Alle mødre vet at spedbarn med visse mellomrom slutter å suge, uten å slippe brystvorten. Det er ingen fysiologisk årsak til disse pausene, som dessuten er enestående for mennesker. Når barnet tar en slik pause, begynner mødre spontant å riste det litt, noe som påviselig bare forlenger varigheten av pausen. Allikevel påstår mødre at de føler det er viktig å intervenere på denne måten.
Psykologen Kenneth Kaye, som publiserte disse resultatene i begynnelsen av 1980-årene, fremsatte en hypotese om at denne tidlige mor-barn-interaksjonen tjener til å grunnlegge nettopp den turn-taking-strukturen eller rytmen som gjennomsyrer menneskelig sosial interaksjon. Kayes resultater viste at det som gjør at barnet gjenopptar sugingen, er at moren slutter å riste det. Altså en parallell til det vi kjenner fra det voksne liv: At når samtalepartneren slutter å snakke, føler vi en kraftig tilskyndelse til selv å si noe. Kayes konklusjon er at denne helt basale turn-takingen, hvor mor og barn skifter på å yte en innsats, grunnfestes som en rytme i vårt sinn allerede under ammingen og videreutvikles i de første to årene av barnets liv gjennom en fortsatt gjentagelse av det samme interaksjonsmønsteret i stadig mer komplekse situasjoner.

Alt dette løser ikke språkets gåte, men det plasserer gåten i en kroppslig og sosial sammenheng som ligger langt fra Chomskys fokusering på formelle regler.

Basert på og oversatt fra artikkelen Om sproglig rytmesans av cand. scient, dr. philos. Jesper Hoffmeyer i Weekendavisen 27. desember 2013.

Ingen kommentarer:

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...