29. august 2013

Nabokov og Langelands blinde flekk


 

Under lesningen av Nabokov og Langelands bøker om Proust er det en ting jeg reagerer på, og det er hva de ser, eller rettere sagt ikke ser, av arbeidende mennesker.  «De eneste former for profesjoner vi får se, enten i utøvelse eller som resultater, er kunstneriske eller akademiske,» sier Nabokov.
Men det er rent sludder.
Og det kan virke som om Langeland har de samme skylappene når han sier at «arbeiderklassen og jordbruksklassen er så godt som fraværende». Langeland har i det minste rett når det gjelder jordbruksklassen, men hva med arbeiderklassen?
Jeg vet ikke hva Langeland definerer som «arbeiderklassen», men faktum er at det kryr av tjenende ånder i Prousts verk, især det man kalte tyende i gamle dager, altså tjenestefolk i private hjem, som de miljøene Proust skildrer selvsagt var helt avhengige av: tjenestepiker, kammertjenere, lakeier, dørvoktere, kokker, kusker, gartnere etc., etc.. Men det er også rikelig av andre tjenende ånder i På sporet av den tapte tid; restaurant- og hotellbetjening, drosjekusker, håndverkere. Hvis man talte opp alle disse, ville de i antall antagelig utgjøre like mange som alle de overklassemenneskene Proust skildrer. Selvfølgelig skildres ikke alle disse arbeidende menneskene like utførlig som personene i det overklassemiljøet verket foregår i, med unntak av jeg-personens families egen Françoise. Men også enkelte andre fremheves på en måte som gir dem personlighet og individuelle trekk. For de er der hele tiden; det praktisk talt myldrer av dem. Og Proust ser dem så absolutt.
 
Hvorfor ser ikke Nabokov og Langeland dem? For Nabokovs vedkommende kan man kanskje finne en forklaring i at han selv kom fra velstående kår hvor tjenende ånder var en selvfølge, men slik jeg tolker Langeland, er han like blind. Merkelig.

26. august 2013

Den aristokratiske vennlighet


 
«Jeg begynte å kjenne nyansene i den aristokratiske vennlighets tause eller talende sprog, en vennlighet som er glad for å helle litt balsam på underlegenhetsfølelsen hos dem den rettes mot, men allikevel ikke så meget at den forsvinner, for i så fall ville den miste sin eksistensberettigelse. «Men De er da vår likemann, om ikke mer,» syntes Guermantene å si med all sin ferd, og de sa det på den hyggeligste måten, for at man skulle elske dem, beundre dem, men for all del ikke tro dem; om man innså denne vennlighetens fiktive karakter, var man i besiddelse av det de kalte god oppdragelse, trodde man at vennligheten var reell, var man en ubehøvlet person. Ikke lenge efter fikk jeg for øvrig en belæring som med all mulig tydelighet fullendte min innføring i den aristokratiske vennlighets rekkevidde og grenser. Det var ved en formiddagsmottakelse som hertuginnen av Montmorency holdt for dronningen av England; det hadde dannet seg en hel liten kortesje foran bordet med forfriskninger, og i spissen vandret dronningen ved hertugen av Guermantes’ arm. Selv ankom jeg akkurat da. Med sin ledige hånd vinket hertugen til meg og gjorde på minst førti meters avstand en serie vennskapelige tegn som så ut til å bety at jeg kunne nærme meg uten frykt, at jeg ikke ville bli spist levende istedenfor de små ostesnittene på bordet. Men jeg begynte å bli fullbefaren i hoffenes sprog, og istedenfor å gå så meget som et skritt nærmere, bukket jeg dypt på førti meters avstand, uten et smil, slik jeg ville ha gjort overfor en person jeg knapt kjente, hvorpå jeg beveget meg videre i motsatt retning. Om jeg hadde skrevet et litterært mesterverk, ville Guermantene ikke ha æret meg mere for det enn for dette bukket. Ikke bare ble det registrert av hertugen, skjønt han den dagen måtte hilse på over fem hundre personer, men også av hertuginnen som efterpå hadde truffet min mor og fortalt henne om det, vel å merke uten å tilføye at jeg hadde vært altfor beskjeden og at jeg burde ha kommet nærmere. Hun fortalte mamma at hennes mann hadde vært helt betatt av mitt bukk, at man umulig kunne tenke seg noe mer talende. Man ble aldri ferdig med å tillegge dette bukket all verdens fortrinn, dog uten å nevne det som hadde forekommet aller mest prisverdig, nemlig at det hadde vært så diskret; man ble heller aldri ferdig med å gi meg komplimenter for det som jeg oppfattet mindre som en påskjønnelse av fortiden enn som en instruks for fremtiden, på samme måte som denne så taktfullt formidles elevene fra rektoren på en undervisningsanstalt: «Glem ikke, kjære barn, at disse premiene mindre er til dere enn til deres foreldre, for at de skal sende dere tilbake neste år.» Det var på den måten Madame Marsantes, når en person fra et annet miljø kom inn i hennes verden, lot ham høre lange lovtaler over «de beskjedne personer som man finner når man har bruk for dem og som ellers vet å holde seg i bakgrunnen,» og det er på den måten, i en indirekte form, man opplyser en tjener som lukter vondt om at karbad er godt for helsen. »
Marcel Proust: På sporet av den tapte tid - Sodoma og Gomorra I
Oversatt av Anne-Lisa Amadou

21. august 2013

Proust-suvenirer


Og hva er så dette? Jo, det ser man jo, det er skjell. Minner fra sommeren? For så vidt. Men også en litterær suvenir, på sett og vis. Og helt gratis. Skjellene plukket jeg nemlig på stranden foran Grand Hotel i Cabourg. Jeg innbiller meg ikke at de har ligget der helt siden Prousts tid, men likevel. Glassvase fra IKEA på Slependen.

I DETTE tidligere innlegget kan du se plakaten jeg fikk under oppholdet i Cabourg.

18. august 2013

Pinneberg -- eller fordelen ved å være en lesende kryssordløser

Lett start på Aftenpostens premiekryssord i dag (som jeg utrolig nok har vunnet to ganger i år!). "Lille mann" - 10 vannrett - hvem andre kunne det vel være enn Pinneberg, der junge Mann aus der Ackerstrasse? Han gjorde jo et uutslettelig inntrykk i tysktimene - utdraget fra Falladas Kleiner Mann, was nun var statarisk pensum og skulle kunnes godt.

Han var ikke den eneste som gjorde inntrykk i tyskleseboka Dichtung und Wissen. En av mine første litterære forelskelser var Tony Buddenbrook. Sie war höchst niedlich, die kleine Tony Buddenbrook. Unter dem Strohhut quoll ihr starkes Haar natürlich gelockt hervor, und die ein wenig hervorstehende Oberlippe gab dem frischen Geschichten mit den graublauen munteren Augen einen Ausdruck von Keckheit, der sich auch in ihrer graziösen kleinen Gestalt wiederfand. (Ad skjebnens uransakelige veier gled hun forresten i min bevissthet senere over i den blonde Inge, Ingeborg Holm, datter av doktor Holm på torvet - hun som Tonio Kröger elsket da han var seksten år gammel. Hvordan det begynte? Han hadde sett henne tusen ganger. Men en aften så han henne i en egen belysning. Men det gikk ikke bra, som vi vet, vi som har lest Thomas Mann.)
Men siden alle gode ting er tre, så la meg ta enda en person fra Dichtung und Wissen, som sitter som spikret i hukommelsen - en eldre herre denne gang, er musste [...] zumindest seine guten achtzig Jahre auf dem Rücken haben. Navnet får vi ikke vite, bare at han titulerer seg som Forst- und Ökonimierat a. D., Leutnant a. D., Inhaber des Eisernen Kreuzes erster Klasse (a. D. betyr "ausser Dienst", altså pensjonist).
Med andre ord hovedpersonen i Stefan Zweigs novelle Die unsichtbare Sammlung. Han får besøk av en representant for et av de mest velrennomerte kunstantikvariatene i Berlin, som vil tilby seg å kjøpe noen av verkene i den verdifulle grafikksamlingen som den gamle mannen eier. Men dette er i hyperinflasjonens Tyskland - den gamle herrens familie har vært nødt til å selge unna av samlingen uten eierens vitende - og grunnen til at det har latt seg gjøre, er at mannen er blind. Den blinde viser stolt rundt i samlingen - som altså ikke eksisterer. Det henger bare tomme rammer på veggene. Derav tittelen: Den usynlige samlingen. Det er en både beskjemmet og rørt kunstantikvar som drar sin vei - tomhendt - og som siterer Goethes ord: Sammler sind glückliche Menschen.

15. august 2013

Ida Hegazi Høyer: Ut

«Første gang jeg merker at noe ikke er som det skal, er en onsdag i februar. Det kommer som en kritthvit tåke inn i hagen, inn i veggene, som et godstog, som en sommerfugl. Som et annet hus i huset.»

Slik åpner Ut, en intens roman om en kvinne som balanserer hårfint i den konforme hverdagen, men som kjenner noe stort og uunngåelig presse seg frem. På jobben, hjemme, i henne selv.
Ut viser hvor nødvendig det er å ta risiko, hvor farlig det kan være å se seg selv i speilet, hvordan kjærlighet antar overraskende former og hvordan en tilsynelatende enkel tilværelse rommer komplekse, dystre og komiske avgrunner. (Forlagets omtale)

I februar blogget jeg i DETTE innlegget om Høyers debutbok, som kom for et år siden. Jeg gleder meg virkelig til å lese årets bok.

6. august 2013

Halvveis på sporet






Som få - om noen - andre forfattere har Proust forenet liv og verk i et livsverk. Det kostet ham helsen, det kostet ham vennskap, og det kostet ham til slutt livet. Proust skrev seg til døde, men det ble makeløs litteratur ut av det.

Henrik H. Langeland





I går avsluttet jeg bind 6 i På sporet av den tapte tid. Det vil si at jeg er halvveis i verket. Jeg slet litt med denne boka, det skal innrømmes, men dette er jo et verk man ikke kommer gratis til uansett.

Bind 6 inneholder Veien til Guermantes 2 og begynner med en meget betagende skildring av bestemorens død. Man kan godt trekke på smilebåndet av den homoseksuelle forfatterens psykopatologiske binding til mor og bestemor, men dette er og blir en vakker passasje med en egen nerve, som virkelig griper leseren. Dessuten utgjør den også et velkomment avbrekk i de langtekkelige og omstendelige beskrivelsene av aristokratiets liv, og da i særdeleshet den høyadelige Guermantes-familien, som spiller en viktig rolle i hele verket, men i særdeleshet i bind 6.

Nå hadde jeg tenkt å ta en liten pause fra Proust (velfortjent, synes jeg selv), men da jeg hadde satt bind 6 på plass i hylla i går kveld og skulle finne meg en ny bok, var det Henrik Langelands bok om Proust som meldte seg som eneste aktuelle kandidat. Og underbevisstheten var kanskje den klokeste av oss, for nå, halvveis i verket, har jeg for det første bedre forutsetninger for å forstå mye av det Langeland skriver, samtidig som kunnskapene fra hans bok kan berike lesingen av de siste seks bindene og dermed totalutbyttet av verket. Jeg hadde jo også opprinnelig tenkt å lese verket i sammenheng, så da blir det kanskje til det likevel. Jeg har heller ikke noe annet som jeg brenner etter å lese, til det er jeg for oppslukt av Proust.

Når jeg bruker ord som «langtekkelige» og «omstendelige» høres det kanskje avskrekkende ut for dem som ennå ikke har lest Proust, men samtidig sier jeg altså at jeg er «oppslukt av Proust». For det første - dette med de lange setningene er ikke noe problem dersom man følger Langelands råd og betrakter semikolonene som punktumer. Språket kan være omstendelig, ja vel, men syntaksen er tross alt helt normal. Og man må gjøre et valg, man må rett og slett gå inn i disse beskrivelsene på forfatterens premisser, senke skuldrene, glede seg over detaljrikdommen, humoren, det psykologiske skarpsynet, de aforistiske formuleringene - det er i det hele tatt utrolig mye å glede seg over i På sporet av den tapte tid, også - eller ikke minst - nettopp i de passasjene man i svake øyeblikk kan bli fristet til å oppleve som langtekkelige og omstendelige. Proust vil at det skal gå langsomt slik at vi får det hele med oss, og da må vi være med på det.

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...