aroundbooks

aroundbooks

22. november 2013

Om å skrive akademisk


Siden jeg ikke er akademiker, har jeg aldri tenkt på at det er en akademisk måte å skrive på. Men kanskje fordi jeg nettopp har skrevet en artikkel om oversettere og tospråklighet til et psykologisk fagtidsskrift på universitetet i Oslo, syntes jeg det var interessant å lese sitatet nedenfor, av litteraturprofessoren Toril Moi. Min artikkel var nok for øvrig kanskje mer et essay enn vitenskapelig artikkel, siden jeg ikke hadde hverken fotnoter eller referanser til annen litteratur. Men mastergradstudenten som er redaktør for tidsskriftet, var i hvert fall fornøyd.

Men her er sitatet jeg bet meg merke i:

Hjorth skriver «litterære essays», en sjanger som stort sett dyrkes av forfattere og profesjonelle kritikere. Jeg skriver akademiske artikler og bøker. Når jeg leser Fryd og fare, får jeg lyst til å skrive mer som Vigdis Hjorth og mindre som meg selv (akkurat som Hjorth skriver mer som Woolf og mindre som seg selv når hun skriver om Et eget rom). Med det mener jeg at jeg får lyst til å skrive friere, mer personlig, uten alle de kjedelige akademiske fotnotene, uten å måtte forholde meg eksplisitt til hva andre forskere har sagt om emnet, og uten å bekymre meg om hvorvidt jeg sier noe nytt om Virginia Woolf eller Simone de Beauvoir. Jeg får lyst til å arbeide mye mer med stilen og språket, og mye mindre med alle de traurige akademiske avhandlingene jeg må streve meg gjennom når jeg skal skrive akademisk, uansett om det skal handle om Ibsen eller Madame de Staël.

Men om jeg faktisk gjorde dette, ville jeg også umiddelbart begynne å tvile på hele prosjektet. Skriver jeg egentlig godt nok til å skrive personlig på denne måten? Som akademiker trenger jeg ikke å være en strålende stilist. (Jeg skulle gitt mye for å få akademikere til å skrive bedre - klarere, med større glød, inspirasjon, innlevelse - enn de faktisk gjør, men det er en annen historie.) Og dessuten mener jeg at alt det harde arbeidet med kildegransking og fotnoter faktisk skaper grunnlaget for videre diskusjon av litteratur. Enten de siterer oss eller ikke, trekke både forfatterne og de profesjonelle kritikerne veksler på forskerne. Vi er alle nødvendige organismer i det litterære økosystemet.

Toril Moi, professor i litteratur ved Duke University, i en anmeldelse i siste nummer av Morgenbladet av Vigdis Hjorts bok Fryd og fare. Essay om diktning og eksistens. Cappelen Damm 2013.

20. november 2013

Fugletribunalet



Som påpekt i innlegget nedenfor, driver mange bokbloggere det jeg vil karakterisere som anmeldervirksomhet. Et ledd i dette er at man mottar gratiseksemplarer fra forlagene, som etter hvert er kommet til å betrakte bokblogger som en nyttig markedsføringskanal. Å få gratis bøker er selvsagt stas for et lesende menneske. Jeg drev også med det en stund, før jeg bestemte meg for å rendyrke min bokbloggerprofil som definert i innlegget nedenfor. Som et ledd i dette mottar eller ber jeg ikke lenger om anmeldereksemplarer fra forlagene. Et unntak er Samlaget, som to ganger i året sender katalogene sine til bokbloggere med tilbud om fritt å velge fem bøker som man kan blogge om eller la være. Dette tilbudet benytter jeg meg av, siden det ikke hefter noen forpliktelser eller forventninger til det.

En av bøkene jeg valgte nå i høst, var Agnes Ravatns Fugletribunalet. Jeg har vært en stor fan av Agnes Ravatn etter at jeg leste debutromanen hennes, Veke 53. Etter å ha vært innom diverse andre sjangere, er Ravatn nå altså på markedet med sin andre roman. Og for en stigning i forfatterskapet denne boka innebærer. Her viser Ravatn at hun kan mer enn å skrive fikst og morsomt (uten forkleinelse for debutromanen, for selv om Ravatn skriver fikst og morsomt i Veke 53, er hun likevel ikke overfladisk).

Men Fugletribunalet er som en film, en gotisk thriller i internasjonal klasse. Boka handler om NRK-kjendisen Allis Hagtorn, som rømmer fra offentlighetens lys etter en erotisk skandale med sjefen. Hun søker ly i en gammel trevilla ved sjøen, som hushjelp og gartner for Sigurd Bagge, en mystisk mann som lever alene. Hans kone er etter sigende ute og reiser, men både Allis og leseren lurer på hva som egentlig er sannheten bak hennes fravær. Et slikt herre/tjener-forhold er selvsagt en anakronisme i dag - det er noe man kunne tenkt seg for femti eller hundre år siden, men det fungerer overbevisende her. Et ensomt beliggende hus ved en vestlandsfjord er den ideelle settingen, og det er ingenting som bryter den fortettede uhyggen - mobiltelefon, TV og internett nevnes ikke med et ord.

Spenningen mellom Allis og Sigurd dirrer fra første stund. Språket er minimalistisk, men mettet, av den typen hvor ikke ett ord er overflødig, men hvor mye blir sagt med lite. Dette skaper en språklig nerve som dirrer hele tiden, det er rett og slett mesterlig gjort.

Her er en scene hvor Allis kommer hjem en sen kveld. Hun har i desperasjon tatt sykkelen og prøvd å komme seg vekk, men likevel valgt å dra tilbake til sin mystiske arbeidsgiver og det etter hvert meget anspente og uavklarte forholdet dem imellom.

Eg trilla sakte og knitrande gjennom alleen, forbi dei bleike bjørkestammane, stakittgjerdet og huset framfor meg. Det var mørkt i alle vindaugo. Eg sette sykkelen inntil gjerdet, opna og lukka porten lydlaust og gjekk så stilt eg kunne over tunet. Var heilt fast bestemt, eg kjende det i heile kroppen, kvar blodcelle, eg skulle ikkje snu. Lista meg langs husveggen og opp steintrappa, det klakka så vidt i sandalane, eg trykte dørhåndtaket stilt ned, han hadde låst. Eg gjekk ned att, i hovudet var ein støyande konsert av lyd og tankar og stemmer. Eg gjekk utanom hellene rundt huset, dei to stega opp på verandaen, gjekk inntil verandadøra og prøvde å sjå inn i stova, ho var heilt mørklagd. Blikket glei over kjøkkenet lengst borte, til den vesle stova, spisebordet, stolen hans -- eg såg rett inn i eit bleikt ansikt og to store augo som såg rett på meg. Eg hylte. Tok meg fort til hjartet og hylte rett imot han. Han sat i stolen sin, heilt urørleg og såg på meg, det var eit blikk som var dødt. Eg snubla bakover og heldt på å miste balansen, såg han fare opp, rive opp verandadøra.
        Kom deg vekk!

Dette er en bok av den typen man ikke klarer å legge fra seg, for å bruke en klisje. Og jeg skal selvfølgelig ikke si noe om hvordan det ender. Men uhyggen dirrer hele veien, selv når sola skinner og arbeidsgiver og hushjelp/gartner deler en flaske vin på bryggekanten.
Bak den mest hverdagslige detalj ligger usikkerheten. Hvem er egentlig Sigurd Bagge? Hvor er det blitt av kona hans? Hva skjer egentlig i forholdet mellom Sigurd og Allis? Og hvordan i all verden skal denne boka slutte?

Den eneste jeg har å sette fingeren på, er at Ravatn ikke går inn på det erotiske forholdet mellom de to. Den erotiske spenningen dirrer riktig nok fra første stund, men når forholdet fullbyrdes, får vi bare vite det i en bisetning. En anmelder mener det kan være fordi Ravatn ville unngå assosiasjoner til Fifty Shades - stemningen i boka tilsier at herre/tjener(inne)-forholdet også bør fortsette i senga. Kanskje anmelderen har rett, men det er i så fall litt dumt. Dominans/underkastelse som erotisk lek kom ikke inn i verden - og litteraturen - med Fifty Shades, selv om det virker som om noen tror det. Og Fifty Shades bør ikke sette agendaen for erotikk i norsk litteratur.

Men det får så være - boka er glimrende uansett.

 

11. november 2013

Om denne bloggen


En hylle på kontoret.
De første innleggene i denne bloggen ble postet 24. oktober 2006. Siden bloggen dermed har litt over syv år på baken, kan jeg vel kalle meg en veteran som bokblogger. Neppe noen av dagens lesere har fulgt meg hele tiden, men takk til de trofaste leserne jeg har. Kanskje mest for nyere lesere har jeg gjort meg noen tanker om bokblogging generelt og om denne bloggen spesielt.
Å si at dette er en bokblogg, eller en blogg om bøker, er nok litt upresist. Det ville kanskje være riktigere å kalle det en leseblogg. For det er lesing denne bloggen handler om - nærmere bestemt min lesing og mitt forhold til bøker. Jeg leker med andre ord ikke anmelder, slik mange bokbloggere gjør, så denne bloggen fungerer bare i liten grad som «forbrukerveiledning» til det som kommer av nye bøker til enhver tid.
Det betyr ikke at jeg ikke leser nyere litteratur, bare se på leselistene i venstre marg. Men for det første leser jeg ikke bestselgerlitteratur og krim (med ett unntak, nemlig Jørn Lier Horst), jeg leser i det hele tatt ikke det som «alle» leser. Pluss at jeg har inntrykk av at jeg leser mer av de gamle klassikerne, det man kan kalle kanonisk litteratur, enn mange andre bokbloggere. For eksempel leser jeg nå På sporet av den tapte tid av Marcel Proust.

Mitt valg av hva jeg leser er dels bevisst, dels avgjøres det av bøker som «kommer til meg», dvs som velges av underbevisstheten. I en annonse for bøker nylig så jeg formuleringen «må leses», men bøker som markedsføres på den måten, holder jeg meg i hvert fall langt unna. Jeg «må» ikke lese noe som helst, men når jeg har lest en del både eldre og nyere klassikere de seneste årene, er det fordi jeg mener det hører til allmenndannelsen å ha lest dem -- men også fordi de gir de helt store leseropplevelsene. På sporet av den tapte tid er ett eksempel. Ulysses, Krig og fred, Anna Karenina,  Brødrene Karamasov, Forbrytelse og straff og Madame Bovary er ytterligere eksempler.
Bak det hele ligger min leselyst, mitt lystbetonte forhold til bøker, som jeg har hatt hele mitt liv. Jeg har også samlet på bøker hele mitt liv, noe huset mitt bærer preg av. Og jeg samler fortsatt. Jeg er så heldig at jeg lever av og med bøker, siden jeg ikke bare er boksamler og leser, men også barnebokforfatter og oversetter.

Men jeg er ingen faglitterat - som leser tilhører jeg amatør- og lystlesernes rekker. Og det er altså min lesing og mitt forhold til bøker denne bloggen handler om, i all sin enkelhet. Og hvis noen har lyst til å følge med på det, er de hjertelig velkommen.

8. november 2013

Litterære teer

Denne teblandingen kan nok sette farge på selv den gråeste novemberdag. Flere litterære teblandinger HER.

6. november 2013

Om å lese på skjerm kontra papir

Jeg leser ikke bøker digitalt. Jeg eier ikke et nettbrett eller Kindle eller hva det heter. Jeg har sett sånne ting demonstrert og hørt mange argumenter for, men for meg er det helt uaktuelt å lese bøker på en skjerm.
Jeg har tenkt at jeg kanskje er litt sær, men ifølge forskningen er forklaringen ikke så enkel. Siste nummer av Scientific American tar nemlig for seg hva forskerne i dag vet om å lese på skjerm kontra å lese på papir. Allerede i 1993 kom de første forskningsresultatene som viste at folk husket tekster de hadde lest på skjerm merkbart dårligere enn de samme tekstene lest på papir. Men 1993, vil noen innvende, det er lenge siden i denne sammenheng. Da var skjermlesing en ny aktivitet, så dette har vel forandret seg nå, noen årganger senere?
Men nei, forskningen viser fortsatt at folk tilegner seg stoff merkbart dårligere fra skjerm (iPad, nettbrett, Kindle, e-leser, smarttelefon osv) enn fra bøker, aviser og tidsskrifter på papir. Alle forsøk viser at papiret er skjermen overlegen når det gjelder å tilegne seg, huske og forstå innholdet i en tekst.
Spørsmålet er da hvorfor, og det har forskningen en teori om. Sett i evolusjonens lys er lesing en svært ny aktivitet for mennesket. De første lesende mennesker levde for mindre enn 6000 år siden, men lesing i større omfang har bare eksistert i maks 500 år.  Det betyr at hjernen ikke har noen spesiell nevrologisk innretning til tekstlesing. Når vi leser må vi derfor bruke deler av hjernen som er utviklet til helt andre formål.

Mye tyder på at når vi leser en tekst, baserer vi oss på evnen til å orientere oss i et fysisk landskap eller rom. Vi skaper oss et overblikk over terrenget eller omgivelsene vi har innen synsvidde, og orienterer oss ut fra det. Der er det et fjell, borte i lia der ligger det et rødt hus, og så er det en foss og en skog osv. Elementene plasseres i forhold til romlige dimensjoner som opp, ned, høyre, venstre, foran, bak, under, over, fjern, nær. Dette er en evne utviklet gjennom millioner av år fordi det har vært viktig for oss å «lese» landskap for å vurdere farer og muligheter. Etter forskernes mening bruker vi altså hjernen på samme måte når vi oppfatter bokstaver, ord og setninger.
Det vil si at vi forstår ord og setninger bedre når de kan settes inn i en fysisk kontekst. Problemet med skjermlesing er at den delen av teksten som ikke ses på skjermen, egentlig ikke finnes. Det er ikke noe bak, foran, etter osv. Ikoner i margen kompenserer ikke for manglende rom- og kontekstopplevelse. Og selv om noen skjermer får teksten til å ligne et bilde av en bok, mangler fortsatt den fysiske fornemmelsen. Forsøkspersoner forstår skjermtekster dårligere enn boktekster blant annet fordi de ikke beveger seg så mye frem og tilbake i teksten som papirlesere gjør. Det er lettere å bla i en fysisk bok enn å scrolle eller søke i en elektronisk tekst fordi teksten i papirbok er der hele tiden og man kan bevege seg fritt i den.
Forsøkspersoner husker også skjermtekster dårligere enn tekster på papir. En av grunnene er av skjermer bare har én side. De fleste mennesker husker nemlig tekststykker på grunnlag av tekstens topologi, f.eks. «det sto øverst på en høyreside».
Endelig tilegner vi oss skjermtekster dårligere enn papirtekster. Papirlesere «vet» det de har lest, mens skjermlesere «husker å ha lest det», uten å forbinde det med annen viten.
Også papirets fysiske form betyr noe for tilegnelsen og forståelsen. En tekstbit har ulik pregnans ut fra om den står i begynnelsen, midten eller slutten av helheten. I en fysisk bok vet man - uten bevisst å undersøke det - hvor langt man er kommet. I et papirmedium befinner leserens blikk seg  i et fysisk landskap som det fritt kan vandre rundt i. Og det er menneskehjernen utviklet for å forstå.

Så langt forskningen. Andre sanseopplevelser man ikke kan ha av en bok på skjerm, er lukten av papir, innbinding og trykksverte, for ikke å snakke om den taktile opplevelsen av hvordan en bok er å holde i; vekten, permens og papirets overflate og struktur, ens egne og andres bruksspor, og så videre. For ikke å snakke om den altomfattende gleden, for sinn så vel som sanser, ved å være omgitt av sitt eget bibliotek, sin egen identitet, så å si. For mitt vedkommende et spenn fra oldefars bøker, via min egen barndoms og videre gjennom de forskjellige faser, interesseområder og litterære fascinasjoner i livet, frem til de siste innkjøpene og ervervelsene, den siste så sent som i går. Siden jeg leser Proust for tiden, kan jeg jo referere til DETTE innlegget, hvor jeg skriver om innkjøpet av På sporet av den tapte tid.
Og så tenker jeg, som leser, på hvor totalt ydmykende og utålelig jeg ville oppleve å ikke ha full kontroll over min egen lesing, men være avhengig av en dings, av et batteri. Stresset det må medføre. Bare med en bok i hånden er jeg totalt herre over min egen lesing. 
Dette innlegget er basert på en artikkel forfattet av Anne Knudsen i siste nummer den danske Weekendavisen (som man kanskje kan kalle Danmarks svar på Morgenbladet).  

2. november 2013

Parlør meg her og parlør meg der


Det er en type bøker jeg er begynt å hate etter hvert, og det er parlører. Det virker som om forfattere av denne typen litteratur knapt har vært i landet de skriver om og merket seg hva som sies i daglig praksis. Man kan nærmest snakke om et stivt og underlig «reiseparlør-norsk».
Det gjelder for eksempel Aschehougs Tysk reiseparlør fra 2006. Av kolofonen fremgår det at den ikke er norsk i utgangspunktet, men oversatt fra dansk (Politikens forlag) av Jostein Sand Nilsen. Den danske utgaven er også oversatt, men opprinnelsesspråket er ikke oppgitt. Språklig konsulent for den norske utgaven har vært Sabine Richter. Jeg aner ikke hvem det er, mitt kjennskap til tysk forteller meg at det må være mange Sabine Richter i verden.
Jeg har også en parlør fra Gyldendal, Tysk på 15 minutter, av en Sylvia Golding. Også den oversatt, fra engelsk (Dorling Kindersley). Ifølge kolofonen er den oversatt og DTP-tilpasset av Hege Høiby og Krister Tångring. Heller ikke disse navnene sier meg noe, men et enkelt Google-søk viser at de har oversatt en mengde bøker i samme sjanger.

Nå vel, det er uansett ikke oversettelsen av disse bøkene jeg har noe å utsette på. Oversettere jobber med bundet mandat, de må forholde seg til den teksten som foreligger. Det er slike bøkers litt fjerne forhold til det praktiske liv som gjør meg oppgitt. Det første jeg ser etter i en tysk parlør (men som jeg hittil ikke har funnet), er den nyttigste høflighetsfrasen man kan bruke i Tyskland, nemlig «danke gleichfalls» - takk i like måte.

Høflighet er viktig  i Tyskland, og ved å anvende denne frasen hver gang det er naturlig, og det er det ofte, tar man skrittet fra å være en hjelpeløs og klosset turist til å være en høflig tilreisende som skjønner seg på tysk språk og kultur. For eksempel når kassadamen i butikken, uansett hvor travelt hun måtte ha det en fredag ettermiddag, sier «Ich wünsche Ihnen ein schönes Wochenende» (god helg, betyr det, men jeg har hittil ikke sett en parlør som forteller at dette er en vanlig hilsen i Tyskland). Da sier man selvsagt «danke gleichfalls», og så får man en takk tilbake. Mange andre eksempler kunne nevnes på slike høflighetsfraser, som er en naturlig del av den sosiale omfangsformen i Tyskland, og som jeg som tilreisende synes er utrolig hyggelig, og som jeg synes det er uhøflig ikke å spille med på. Mitt spørsmål er da: Hvorfor er det ingen parlører som oppgir dette «danke gleichfalls»? Har ikke forfatterne vært i Tyskland? Og hvis de har det, har de ikke brukt øyne og ører, har de ikke hatt antennene ute for å få med seg hva som sies i tysk dagligliv? Jeg bare spør.

Gyldendals bok oppgir at «Geldautomat» er en «kontantautomat». Herregud, Gyldendal, det heter faktisk «minibank» og ikke noe annet på norsk - akkurat her er det vel kanskje oversetteren som har sviktet. Men uansett et eksempel på denne livsfjerne parlør-norsken. De kunne også tatt seg bryet med å fortelle at det ikke kryr av minibanker i Tyskland, men at de ofte finnes på bensinstasjoner. Og at pinkode heter «die Pin» eller «die Geheimzahl». Boka oppgir riktig nok at pinkode heter «Pin-Code», men det er bedre og ledigere å si bare «die Pin». Og man kan be om «die Quittung», men jeg mener det bedre å si «der Beleg». Boka kunne også godt opplyse at ikke alle spisesteder tar kort, bare kontanter (Bargeld).
Men det finnes nyttige «kulturtips»: «Når du kjører i Tyskland, må du alltid ha førerkort, vognkort og forsikringspapirer med deg». Hva er det for slags tips? Disse tingene må man ha med uansett hvor man kjører, og hvis ikke man vet sånne selvfølgeligheter, bør man absolutt holde seg hjemme.
Som et apropos kan jeg nevne at bilen min (passende nok en Mercedes), som nå står på sin vante plass i en gate her i Berlin-Schöneberg, til og med har gyldig tysk miljøoblat i frontruta, Umweltplakette 4, grün, som man må ha for å kjøre i sentrum av Berlin og andre tyske storbyer (bare legg merke til det neste gang du er på disse kanter, alle biler har en grønn oblat med et stort 4-tall).

Aschehougs bok går ikke av veien for å anta at man vil ha et lite eventyr på ferien. Her er formuleringer som «Jeg har lyst til å kysse deg» og «Har du noen kondomer» . Begge nokså tvilsomme sjekkereplikker spør du meg, men jeg er da heller ikke i målgruppen. Men bare tanken på å sjekke ved hjelp av en parlør er da nokså komisk? Det er mulig at disse klossete formuleringene er et forsøk på å følge med i tiden, men «Lover du å skrive til meg» viser imidlertid at boken er moden for en oppdatering. Det er selvfølgelig mulig at det finnes senere og mer oppdaterte utgaver, men jeg har mine tvil. 
Selvfølgelig finnes det nyttige formuleringer i parlører, men jeg slår sjeldnere og sjeldnere opp i dem. Jeg finner det mye nyttigere å høre på hva som faktisk sies når jeg er i Tyskland. Jeg tror vel kanskje også at tysken min ligger litt over turistnivå - forleden dag var det to ekspeditriser på KaDeWe som påsto at jeg snakket bedre enn mange tyskere - men det var nok bare fordi jeg var heldig med formuleringene (og uttalen) akkurat da.

Det hender jeg gjør grundige forberedelser før jeg skal ut - jobber med ordbøker og legger opp setninger skal jeg skal bruke, alt etter anledningen. Tyskerne liker at man snakker tysk, og så lenge man gjør seg forstått, har de stor overbærenhet med grammatikalske feil. Og jeg står ofte i beit for ord og uttrykk - da beklager jeg at jeg snakker så dårlig tysk, og sier noe sånt som at «es tut mir leid dass ich so schlecht Deutsch sprechen kann», eller «ich kann nur ein bisschen Deutsch sprechen ... es tut mir Leid ... mein Wortschatz ist zu klein ... und meine Grammatik ist schreklich ... Deutsch ist ja so schwer ... die Genusbestimmung ... die Flexion des Verbs ... der Kasus ... » Og sånn, altså ved å legge vekt på det man ikke kan, kan man bløffe seg til at man er god i tysk og bli møtt med stor velvilje.
Man må bare stoppe dem hvis de begynner å snakke engelsk, for det gjør de fort. Engelsk er «in» i Tyskland, de er så glad i anglisismer at de har et eget begrep for det, nemlig «Denglish». Det kan man lese mer om i DENNE artikkelen hos Norsk Språkråd.

Men nå tror jeg at jeg skal lese litt tysk. Jeg har for eksempel kjøpt Hans Magnus Enzensbergers Herrn Zetts Betrachtungen, oder Brosamen, die er fallen liess, aufgelesen von seinen Zuhörern og Guido Knopps Die Geschichte der Deutschen - Von Karl dem Grossen bis zum Mauerfall. Enzensberger regner vi vel som halvt norsk, og Knopp er en meget kjent og anerkjent tysk historiker, som skriver klart og oversiktlig. Jeg kjøpte boka hans (som også er glimrende illustrert) på Deutsches Historisches Museum i dag, mitt yndlingsmuseum i Berlin, hvor jeg alltid lærer mye, denne gangen om slaget ved Leipzig i 1813, som betydde begynnelsen på slutten for Napoleon, og om Berlin i årene rundt Hitlers maktovertagelse, da byen gikk fra å være rød til brun. En meget interessant utstilling om Gulag var det også. Utstillingen om protestantismens historie i Tyskland sto jeg imidlertid over, den kunne kanskje ha fortalt meg noe om tysk kultur, men som katolikk hadde jeg ingen problemer med å velge det bort, det er uansett grenser for hva man kan ta inn på en dag.

1. november 2013

November

Tiergarten i Berlin akkurat nå

Vi har visst tatt fatt på november. Jeg har for lengst begynte å glede meg til våren og ny vekstsesong i hagen, men jeg er realistisk nok til å innse at jeg må gjennom en vinter først. Foreløpig virker imidlertid vinteren nærmere i kalenderen enn i været, heldigvis. Jeg liker høsten, jeg liker egentlig de fleste årstider, kanskje med et lite unntak av vinteren.
Mange kjente forfattere er født i november, som for eksempel Dostojevskij, Turgenjev, Nadine Gordimer, Albert Camus, Joseph Conrad, Alberto Moravia, Neil Gaiman, Louisa May Alcott, Robert Louis Stevenson og Margaret Atwood. Blant norske kan vi nevne Hamsun, Ole Robert Sunde, Tor Åge Bringsværd, Tone Hødnebø og Hanne Ørstavik. Intet hinder for den litterære skaperkraften å bli født i denne dystre måneden, med andre ord. Det gjør liksom november litt mer spiselig.
Og så er det jo en fin måned for lesing.


Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...