31. desember 2014

Godt nyttår!


Et leseår går mot slutten, og i morgen begynner et nytt. Jeg rakk akkurat å bli ferdig med Middlemarch i går, og er fornøyd med å ha lest den, men har ikke forandret mening (se tidligere innlegg). Jeg har vanskelig for å se på George Eliot som en stor forfatter.
Leseåret 2014 er preget av klassikere; Proust, Dickens, Strindberg, Kafka, Woolf, Eliot. Jeg begynte året med siste bind av På sporet av den tapte tid, og jeg fikk endelig lest Kafka. Dickens, Strindberg og Woolf er gamle venner, og jeg kan tenke meg å lese mer av alle disse tre.
Som det fremgår av listen, leser jeg ikke bare klassikere; det er fem unge norske forfattere der også.
2015 kommer nok til å bli et leseår etter samme mønster - en hovedvekt av klassikere, men med et innslag av ny litteratur. Tror jeg, i hvert fall. Men akkurat nå, etter å ha avsluttet Middlemarch, har jeg ingen konkrete planer. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal begynne på! Jeg får vel bruke min gamle intuitive metode og se hvilke bøker som kommer til meg. Gå en tur langs hyllene, kanskje. Det er spennende. Og husk - enhver bok man ikke har lest, er en ny bok!

30. desember 2014

Nytt element på siden


Elementet "Bok og bilde" (i margen til venstre) er nå endret til lysbildevisning. Det vil si at alle bilder jeg har samlet av bøker og lesende mennesker, nå blir vist der i tur og orden. Enjoy!

23. desember 2014

God jul!

 
Jeg ønsker alle mine blogglesere en riktig god jul
 (forhåpentligvis med bøker under treet),
og et godt nytt leseår i 2015.

22. desember 2014

Metode

Jeg leser fortsatt Middlemarch, og det er fortsatt dørgende kjedelig. Straks halvveis i bok 2 begynner jeg å skimte enden. Jeg har utviklet en metode for å lese kjedelige bøker, nemlig å intensivere lesingen for å bli ferdig. Forutsetningen for å bruke denne metoden, er selvsagt at man har bestemt seg for å lese verket. Og jeg har bestemt meg for å lese Middlemarch, eller rettere sagt: for å ha lest Middlemarch.
Selv om jeg fortsatt oppfatter Middlemarch som en litt avansert "dameroman", er det ikke bare elendighet. Eliot har en rekke skarpe psykologiske portretter, hun er da også først og fremst kjent for sin realisme og sin psykologiske innsikt. Hun er en god skildrer av mennesker og miljøer. Sånn sett bærer verket sin undertittel med rette: Bilder av livet i provinsen. Det er som å se en rekke svart-hvitt-bilder fra viktoriatiden.
Men samtidig opplever jeg at dette ikke er noe mer enn skildringer. Her er ingenting av Dickens' språklige artisteri og overskudd, og jeg tror heller ikke hun kan måle seg med Jane Austen, selv om det er lenge siden jeg har lest henne. Det står lite eller ingenting mellom linjene hos Eliot, alt blir forklart i minste detalj. Ren skildring hele veien, ingen litterære subtiliteter.
Jeg stiller meg fortsatt undrende til karakteristikken av Middlemarch som den beste roman på det engelske språk, og like undrende stiller jeg meg til andre norske bokbloggeres overstrømmende begeistring for denne boken. Men smak og behag, som det heter.

10. desember 2014

En drøy marsj

 

Det er Middlemarch av George Eliot jeg snakker om, boka jeg leser for øyeblikket. Jeg er nå ferdig med første bind på nær 500 sider. Underveis var jeg flere ganger sterkt fristet til å oppgi lesingen. Det var til tider noe av det kjedeligste jeg har lest; det får ikke hjelpe at boka av noen betegnes som den beste romanen i engelsk litteratur, og at Virginia Woolf har sagt at «denne praktfulle roman ... er en av de få engelske romaner som er skrevet for voksne mennesker». Hva hun nå måtte mene med det. For meg har den fortont seg som en litt avansert dameroman, unnskyld uttrykket. Og det var litt av en overgang å gå fra Dickens’ medrivende fortellerstil og språklige artisteri i Bleak House til den kjedelige Eliot.

Hvorfor la jeg da rett og slett ikke Middlemarch fra meg? Jeg tror at jeg tidligere en gang har sagt noe sånt som at en bok må fengsle meg i løpet av ganske få sider (eller var det allerede første side?) hvis jeg skal synes det er bryet verd å lese den. Men for det første ser jeg vel ikke så kategorisk på det lenger – jeg har atskillig større toleranse for at et verk kan være verd å lese selv om det gir motstand. Dessuten har jeg tross alt en ambisjon om å lese de viktige verkene i verdenslitteraturen, og Middlemarch hører til dem.
 
Men det var ytterligere en grunn til at jeg ikke ga opp. Det er en rekke gjennomgangspersoner i Middlemarch, som vi følger ganske tett, men hovedpersonen må vel sies å være den unge Dorothea Brooke, ved bokens begynnelse ennå ikke fylt tyve, som gifter seg med den atskillig eldre Mr. Casaubon, en tørrpinn av en teolog. Men velstående. (Selvsagt, hadde jeg så nær sagt. De var fryktelig opptatt av penger i viktoriatiden.) 

Til omverdenens (og leserens) fortvilelse, for det ligger mellom linjene at dette ikke kan gå bra. Ekteskapets fallitt avsløres allerede under bryllupsreisen til Roma, og dette er – det skal innrømmes – en av de mest gripende skildringene jeg noen gang har lest. Casaubon arbeider på et enormt verk som skal sammenfatte all verdens mytologier, og mye av grunnen til at Dorothea valgte å gifte seg med ham, lå i at hun så det som sin livsoppgave å hjelpe ham med dette verket, først og fremst ved å ordne den enorme mengden av notater. Kjærlig hustru og dedikert medhjelper.
Men under bryllupsreisen går det opp for henne at prosjektet er håpløst urealistisk og aldri vil bli fullført; han blir så å si avslørt av sin unge hustru. Som det heter lenger ute i første bind: «Det mest markante resultat [av hans intellektuelle anstrengelser] var ikke Nøkkelen til verdens mytologier, men en sykelig opptatthet av at andre ikke verdsatte ham etter fortjeneste siden han ikke hadde noe konkret å vise for seg – en evig, nagende mistanke om at folk ikke satte pris på ham – en sørgelig mangel på ekte lidenskap for det arbeidet han hadde bestemt seg for å bruke sitt liv på, og en like lidenskapelig motstand mot å innrømme at han ikke hadde oppnådd noe.»

En vesentlig del av hennes grunn til å gifte seg med ham er dermed borte; hun innser dessuten at hun hadde vært offer for en vanvittig illusjon da hun trodde Mr. Casaubon kunne gjengjelde hennes følelser.

Hennes kjærlighet går over i medlidenhet og pliktfølelse, hun er uhyre lojal, det skal hun ha. Men ekteskapet er en tragedie, en tragedie som ikke ender med ektemannens død, på grunn av testamentet hans. Men så langt er jeg ikke kommet ennå – jeg har bare lest et resymé av handlingen. Det kan sikkert høres dumt ut for noen, at jeg vet hvordan det går. Men det er ingen kriminalroman, dette, og et resymé er bare et resymé, som ikke kan måle seg med fortellingens virkelighet.

Og jeg leser videre i Middlemarch. I dag begynner jeg på bok 2.


5. desember 2014

Litterære julesitater




«Alle lys er tent hele dagen. Det er like under jul.»
 Cora Sandel: Alberte og Jacob

«Å ikke komme hjem til jul regnes som det aller verste man kan gjøre mot sine foreldre.»
Børge Skråmestø: Tårer i champagnen

 «Den vilt umåteholdne julefeiringen er for lenge siden utartet til en gudsbespottelse av sanseløse dimensjoner, en kremmernes salighetsfest, et plyndringstokt, et sugerør vendt mot menneskers oppsparte midler.»
Aksel Sandemose: Epistler og moralske tanker, «Kremmerne i templet»

«Visste du at eg heilt sidan eg var liten har vore livredd kvar veslejulaftan når eg skulle legga meg, redd for at eg ikkje skulle vakna att om morgonen.»
Agnes Ravatn: Veke 53

«Folk er ingen stabil og eintydig kategori som kan spikrast til eit sett med kulturelle preferansar. Og dei utdanna klassane? Dei kan ha det så minimalistisk dei vil i heimen, men til jul kjem krimskramset fram hjå dei aller fleste.»
Marta Norheim: Friksjonar

«Jeg greier ikke denne julehyggen jeg.»
Gunnar Larsen: Bull

(Dette innlegget er en reprise fra desember 2012. Illustrasjonen er forsiden på en antologi jeg laget en gang.)

13. november 2014

Hvem er Verdurins?

Forleden dag var jeg i Oslo på en boklansering. En skrivende venninne av meg har, sammen med sin bokdesigner-venninne (som jeg også kjenner), utgitt en langnovelle på deres felles forlag, Verdurins Forlag. Jeg var blitt bedt om å si noen ord om navnet på forlaget, og jeg gjengir talen/foredrag her.


 
 
Gratulerer, Mette, med ny bok. Og gratulerer, Mette og Merete, med fellesprosjektet Verdurins Forlag. Jeg er blitt bedt om å si noe om navnet på dette forlaget. Navnet Verdurin er hentet fra Marcel Prousts På sporet av den tapte tid, et hovedverk ikke bare i fransk litteratur, men også i verdenslitteraturen.  Et verk med så stor betydning at det er blitt et sentralt element i den kulturelle dannelseskanon, enda relativt få har lest det, paradoksalt nok. De færreste vil derfor nikke gjenkjennende til navnet Verdurin.

 Når det gjelder det å lese Proust, så kan menneskeheten antagelig deles inn i tre grupper. Den første gruppen består av de få som faktisk har lest hele verket. Den andre gruppen er noe større - det er de som har kommet seg gjennom den første boken, Veien til Swann, og deretter gitt opp. De har til gjengjeld fått med seg en av de mest berømte scenene i verdenslitteraturen, nemlig der hvor hovedpersonen - jeg-personen i verket - dypper en madeleinekake i teen og dermed utløser en strøm av minner.

Og så har vi den tredje og suverent største gruppen: Det er de som gjerne skulle ha lest Proust, men som ennå ikke har gjort det, og som innerst inne antagelig også vet at de aldri kommer til å gjøre det, enda så fristende det kunne være å ha noe proustsk å flotte seg med i det intellektuelle selskapsliv.

 En av grunnene til at så mange ikke har gitt seg i kast med På sporet av den tapte tid, kan være det enorme omfanget: Den innbundne norske utgaven er på 12 bind med til sammen 3500 sider. En annen grunn kan være ryktene om det omstendelige og komplekse språket, med setninger så lange at man har glemt begynnelsen når man kommer til slutten, slik at man må lese setningen om igjen for i det hele tatt å ha en idé om hva man egentlig har lest. Men det er bryet verd, det kan jeg forsikre - den som våger seg på Proust, får tifold igjen.

Jeg må bekjenne at i motsetning til Mette, som er filolog med fransk i fagkretsen, så har ikke jeg lest Proust på fransk. Jeg begynte riktignok på franskkurs nå i høst, men jeg ber om forståelse for at jeg etter ca. seks leksjoner med fransk på absolutt nybegynnernivå ennå ikke har sett meg i stand til å lese På sporet av den tapte tid på originalspråket.  

Hva handler så På sporet av den tapte tid egentlig om? Veldig kort fortalt handler det om en ung manns forsøk på å komme seg frem i verden både sosialt og som forfatter.  På en måte kan man si at På sporet av den tapte tid er et verk som handler om sin egen tilblivelse. Men gjennom det som er lett å oppfatte som en fiksjonalisert selvbiografi, skaper Proust et slags totalverk som viser oss fundamentale og allmenngyldige trekk ved den menneskelige eksistens. Proust er ikke bare romanforfatter, han er også biograf, filosof, estetiker, poet, sosiolog, essayist, retoriker, satiriker og polemiker, for å nevne noe. Men det er ikke feil å si at estetikk og kunst er to svært sentrale temaer.

 I et verk som dette er det selvsagt et enormt persongalleri, og to av gjennomgangsfigurene er ekteparet Verdurin.  Tidsmessig befinner vi oss på begynnelsen av 1900-tallet, det vil si i en brytningstid hvor aristokratiet, med sine aner tilbake til korstogene, og med en velstand basert på jordbesittelse, får sin makt og betydning utfordret av det fremvoksende storborgerskapet og industrialismens nye økonomisk virkelighet. Ekteparet Verdurin er representanter for den nye tid. De er styrtrike, men siden det er en nyervervet rikdom basert på handel og industri, blir de ikke godtatt i de såkalte «bedre kretser». Det tar ikke Verdurins så tungt; de skaper sin egen krets kalt «klanen», og betegner aristokratiet som «de kjedelige».

For å bli innlemmet i Verdurins klan må man fullstendig underordne seg Verdurins bedømmelse av så vel mennesker som kunst, og alle som ikke er overbevist om at man kjeder seg til døde hos alle andre enn Verdurins, blir øyeblikkelig ekskludert. Det hele overvåkes med haukeblikk av Madame Verdurin - Monsieur Verdurin spiller en fullstendig underordnet rolle. Hans oppgave er å snakke sin kone etter munnen, sørge for baksnakkelse og intriger slik at klanens medlemmer holder seg i skinnet, og ikke minst dø på et passende tidspunkt, slik at hans kone kan fullføre sin klassereise ved å gifte seg inn i aristokratiet to ganger, den siste gangen høyadelig som prinsesse av Guermantes, den endelige og totale sosiale triumf.

 Rundt et verk som På sporet av den tapte tid finnes det selvsagt en enorm sekundærlitteratur, og oppfatning av Verdurins er gjennomgående negativ. Det er kanskje ikke så rart, slik Proust harselerer med dem. Skildringen av ekteparet Verdurin og deres klan er blant de humoristiske høydepunktene hos Proust, Proust er nemlig også en stor humorist. Alt ved madame Verdurin er overdrevet - når noe er morsomt, kan hun le så hun får kjeven ut av ledd, et vakkert bilde kan gi henne migrene og nevralgi, og musikk kan virke så sterkt på henne at hun bryter sammen i krampegråt eller rett og slett blir sengeliggende. Under huskonsertene sitter hun ofte hun med ansiktet skjult i hendene som for å beskytte seg mot sterke inntrykk, skjønt det er dem som mistenker henne for å benytte anledningen til å ta seg en liten høneblund i stedet.

Men Proust opererer ikke med klisjeer, hans personer er ikke pappfigurer, men hele mennesker, med både positive og negative sider. Professor Karin Gundersen, som er i ferd med å revidere Anne-Lisa Amadous solide, men kanskje litt alderstegne norske Proust-oversettelse, viser et ganske nyansert syn på Madame Verdurin i sin essaysamling Kunsten eller livet, med den velvalgte undertittelen Hva Proust kan lære oss om tvetydigheten i alt som er.  Madame Verdurin er tross alt ikke noen karikatur, sier Gundersen, -- som tvert imot mener at det er mye godt å si om henne slik hun fremstår i all sin virkelighetstro individualitet, både som eksponent for det pengesterke borgerskapet og for fremtidens gode smak slik den formes av omveltningene innenfor kunstens områder.

 Dermed kan jeg vel kanskje våge meg på litt gjetning om valget av dette forlagsnavnet. Jeg vet ikke om Merete har lest sin Proust, men jeg vet jo at Mette har det, så jeg går ut fra at navneforslaget kommer fra henne. Det er da ikke et tilfeldig forslag, ikke noe som er grepet ut av løse luften, men et utslag av to karakteristiske trekk ved Mette som vi alle kjenner, nemlig den utpregede humoristiske sansen og kjærligheten til litteraturen.
Hva kjærligheten til litteraturen angår, hva kan da være mer passende ved en anledning som denne enn å avslutte med en innsikt som hovedpersonen hos Proust oppnår i den viktige sluttscenen i verket:

 «Det sanne liv, det endelig erkjente og opplyste liv, det eneste liv vi virkelig har levet, det er litteraturen. Den åpenbarer hvor kvalitativt forskjellig verden fortoner seg for hver og en av oss, en forskjell som, hvis det ikke hadde vært for kunsten, ville ha forblitt den enkeltes hemmelighet for bestandig.»

Bak ethvert litterært verk ligger ikke bare kjærligheten til og troen på litteraturen, men også ønsket om å dele en menneskelig erfaring med andre. Og i kveld er det Mette, med god hjelp av Merete, og Ranveig, som vil dele noe med oss. I Prousts ånd - på Verdurins forlag. 

11. november 2014

4. november 2014

23. oktober 2014

Middlemarch

 

 

Forleden dag havnet jeg i en merkelig situasjon. Jeg var ferdig med Dickens’ Bleak House og måtte finne en ny bok. Av en eller annen grunn hadde jeg fått for meg at jeg skulle lese Sartres Kvalmen. Jeg skulle ut og reise, og da er det spesielt viktig for meg å ha noe å lese om kvelden. Jeg hadde ikke lest mange linjene i Kvalmen før jeg husket at jeg hadde prøvd meg på den flere ganger før, uten å klare å lese den. Jeg tror det er Brikt Jensens oversettelse som irriterer meg fordi han skriver «der» i stedet for «det», i setninger som: «Der måtte ikke svares, der måtte ventes», «Nå vet han at der har vært andre i hans situasjon.» Dette er manerlig i mine øyne. En Bergens-manér, kanskje. Brikt Jensen var bergenser.  Det skaper en avstand mellom meg og teksten. (Men når jeg blar og leser i boken akkurat nå, for å finne eksempler, slår det meg at jeg kanskje har latt meg forlede av denne avstanden, slik at jeg ikke har sett selve teksten. For nå slår det meg at den ikke er så verst likevel, teksten altså, og at jeg kanskje burde se forbi Jensens manér og gi teksten en ny sjanse. Ja,faktisk. Kanskje det var det som var meningen med at jeg plukket den frem? Vel, det får bli en annen gang. Visste du forresten av Sartre er den eneste som har nektet å motta Nobelprisen i litteratur? Begrunnelsen finner du HER. Latterlig nok henvendte han seg noen år senere til Svenska Akademin og ba om å få prisen utbetalt likevel. Men det fikk han selvsagt ikke.

Mitt problem: Jeg hadde ikke noe å lese på. På stedet hvor jeg bodde, var det noen bokhyller ute i korridoren; jeg lette der, men uten å finne noe.  Dagen etter kjøpte jeg noe faglitteratur på Akademika på Blindern og hadde dermed noe å lese på senga den kvelden.

Da jeg kom hjem, måtte jeg finne en ny bok å lese. Mer Dickens? Ingen bok av Dickens «falt meg i hendene».  Det gjorde derimot et verk litt foran ham i hylla for engelsk litteratur, nemlig George Eliots Middlemarch, av flere kjente litterater betegnet som den beste engelske roman noensinne.  George Eliot (Mary Ann Evans)  var Dickens’ samtidige. Kjente de hverandre, tro?

Var det  tilfeldig at jeg valgte en bok fra samme tidsepoke? Jeg tror ikke det. For det første passer Middlemarch godt inn i min kanoniske lesning, dessuten er det noe med den brede, fortellende stilen i denne perioden som passer meg akkurat nå.


11. oktober 2014

Daukjøtt


I DENNE artikkelen i Dagbladet i 2012 om nyoversettelsen av Dickens' Bleak House (se innlegget nedenfor), står det om den forrige oversettelsen, foretatt av Henrik Rytter i 1930-årene, og som er full av store og små utelatelse, til sammen flere hundre sider. Journalisten lurer på om dette var noe oversetteren hadde funnet på selv, eller om det var på oppdrag av forlaget. Det siste er sannsynligvis tilfelle. Uansett må utelatelsene ha vært godkjent av forlaget. Men det er ikke noe ukjent fenomen at det ble kuttet i teksten når bøker ble oversatt i gamle dager. "Kutt ut daukjøttet", lød parolen fra forleggerne. I dag rister vi på hodet over en slik praksis, og gremmer oss over at seriøse norske forlag kunne gi publikum mer eller mindre beskårne utgaver av kjente litterære verk. I dag ville en slik praksis vært uhørt, heldigvis.

9. oktober 2014

Bleak House

Jeg leser Bleak House av Dickens, som kom i en ny og glimrende norsk oversettelse av Ragnhild Eikli i 2012. Originalen kom i 1850-årene. Bakteppet for handlingen er en av verdenslitteraturens mest berømte rettssaker, Jarndyce mot Jarndyce, som Dickens bruker til å rette hard kritikk mot det engelske rettsvesenet, og som førte til reformer på dette området. Men det er mennesker det dreier seg om, og som menneskekjenner og -skildrer hører Dickens til de største. Han vet hvordan han skal gripe leseren og fremkalle både tårer og latter. Engelske Wikipedia har en fyldig omtale av boka HER.
Boka er stor, over tusen sider, og det er vanskelig å lese den fort. Det kryr av personer, men det er relativt lett å holde oversikt over dem. De fleste har en eller annen tilknytning til den famøse rettssaken, men det er hovedpersonen, Esther Summerson og hennes liv og skjebne, som er bokas røde tråd.
Kanskje jeg, mer eller mindre ubevisst, har vært på jakt etter et nytt "leseprosjekt" etter at jeg ble ferdig med Prousts På sporet av den tapte tid tidligere i år. Jeg tror jeg har funnet det i Dickens. Fortsatt har jeg noen hundre sider igjen av Bleak House, og jeg vet ikke hvilken som eventuelt blir den neste, men hos Dickens er det nok å ta av.

1. september 2014

September!


 
Det er bare å se i øynene at høsten er over oss. Back to work, back to school, back to books. Mørkere kvelder innbyr kanskje til mer lesing, men for virkelige lesehester er all tid lesetid, både sommer og høst og vinter og vår.

 
 
 
 
 
Nostalgisk amerikansk bibliotekplakat fra min samling av plakater og annen kunst som har med bøker og litteratur å gjøre.



31. august 2014

Løsning på konkurranse

Den var vel litt fleip, konkurransen i innlegget nedenfor. Regnet ikke med at mange, om noen, kom til å løse den. Skjønt bynavnet Dublin burde jo gi et godt hint. Forfatter: James Joyce. Tittel: Ulysses. Bildet forestiller et innpakket såpestykke som Mr Bloom kjøper til Molly i kapittel 5. Egentlig går han innom Sweny's apotek på Lincoln Place for å kjøpe et hudvann til henne, men tar med et såpestykke også.

-- Ja, sir, sa apotekeren. Det blir to shilling og ni. Har De med flaske?
-- Nei, sa Mr Bloom. Gjør den i stand, er De snill. Jeg stikker innom senere i dag og så tar jeg ett av de såpestykkene. Hvor meget koster de?
-- Fire pence, sir.
Mr Bloom løftet et stykke til nesen. Søt sitronduftende voks.
-- Jeg tar dette, sa han. Det blir tre shilling og en penny.
-- Ja, sir, sa apotekeren. De kan betale det hele når De kommer tilbake.

(Oversatt av Olav Angell)

 
Sweny's apotek da jeg kjøpte såpestykket der på Bloomsday i fjor.

26. august 2014

Arne Berggrens ti dogmer for forfatterspirer


1. At de fleste forfattere hater å skrive.

Jeg har møtt mange forfattere etter hvert, mange jeg ser opp til, gamle og nye helter, og svært få av dem sier noe annet enn at skrivingen er et jævla mas. En konstant dårlig samvittighet. Når man er ung og ubesudlet, er nok forestillingen om det å skrive dels romantisk, dels urealistisk. Det fins forfattere som hevder at de elsker å sitte der og skrive, men jeg kan garantere deg at en forfatters hverdag først og fremst handler om utsettelse, utflukter, unnskyldninger og uro. Det vanlige er nok å forsøke å hensette seg i en tilstand av minst mulig ulyst til å skrive, bare kjenne etter når man hater det minst, og så kaste seg inn i det uten for mye om og men. Der og da, om morgenen, når du våkner og vet at du skal gjennom ti sider eller tyve scener eller enda en korrektur, føles det lite lystbetont ut for de fleste. Hemmeligheten er å ikke tenke for mye eller kjenne etter hele tiden. De fleste anbefaler gode rutiner og innføring av belønninger. Ikke rør espressoen før du er godt i gang med dagens første økt. Ta deg en fem-minutter på nettet hvert førtiende minutt. Belønn hjernen med karbohydrater etter dagens økt og øv deg på stadig hardere disiplin.


2. At man misliker hvert eneste ord underveis.

Det hører med til sjeldenhetene at man føler seg genial mens man skriver. Hvert eneste ord virker kunstig, enhver replikk og dialog konstruert. Du kjenner at språket ditt er barnslig, jålete, snirklete – det høres ut som Barnetimen for de minste eller dårlige forsøk på å kopiere Hamsun. Så istedenfor å jobbe deg fremover, stanser du opp og begynner å gruble på fikse formuleringer, som igjen gjør deg enda mer kritisk. Ofte er det umulig å få øye på fortellingen for bare metaforer og ordspill. Et godt råd kan være å skrive så enkelt som du greier. Korte setninger. Null digresjoner. Jo enklere språk, desto sterkere historier, vil noen hevde.


3. At de første tredve sidene er de letteste.

De fleste store skriveprosjekter strander etter tredve sider. Inntil du faktisk har fått satt deg ned, har det å begynne på tv-serien, romanen eller teaterstykket virket uoverkommelig. Når det da, ganske overraskende, viser seg at sidene drysser ut av seg selv, tilsynelatende, kan det være greit å vite at du kommer til å møte første vegg på side tredve, eller et lite stykke ut i andre akt. Det er derfor mange vil anbefale deg å vite tre ting: Hvordan det hele starter, hva som skjer midt i og hvordan det ender. Du har rett og slett ingen historie uten start, midtpunkt og en slutt. Kjente forfattere som Jon Fosse og Dag Solstad har bidratt til forestillingen om at det er nok å formulere seg mens man ser hvor det bærer, men dette var nittitallet. Jon Fosse har sluttet å drikke og sverger på at han ikke skal skrive mer dramatikk, og selv Dag Solstad møter motstand nå. Lån heller ditt øre til Aristoteles, Shakespeare, Ibsen eller for den saks skyld Robert McKee, hvis du har tenkt å leve av dette på sikt og ikke vil bli avhengig av statlige kulturmidler.


4. At man må skrive hver dag, uansett.

De som overlever av å skrive og finne på ting, er folk som gjerne skriver hver dag. Du skjønner ikke hvordan, for enten har du for lite tid eller så har du for mye. Det eneste som er sikkert er at det aldri kommer til å oppleves som optimale betingelser, men de fleste kan sette av tyve minutter hver dag. Jo Nesbø sitter fortsatt og skriver midt i støyen på Kaffebrenneriet i Bogstadveien. Da kan du også skrive der du er og under de omstendighetene som omgir deg. Du kan skrive tyve minutter nå og da, enten du har småbarn, syke mødre eller må jobbe fulltid på bensinstasjon. Putt noe i øret og skriv.


5. At man kommer langt på én time pr dag.

Dersom du greier å skrive litt hver eneste dag, er det mange bekker små som gjelder. Greier du tre sider fem dager i uken, har du faktisk 120 sider på to måneder. Kanskje en roman? En pilot? Et teaterstykke? Kortfilm?


6. At man må skrive for å skrive.

Med all respekt for planlegging, strukturering, outlines og alle varianter av disposisjoner – det er allikevel bare skriving som er skriving. Det er noe helt spesielt som skjer i møtet mellom fingre, tastatur, ulike deler av hjernen – eller hvordan du nå velger å skrive, men det er i det du pælmer deg uti og forsøker å ha hodet over teksten, historiene faktisk kommer og det faktisk kan kalles skriving. Alt annet er for det meste prokrastinering, dessverre.


7. At man kan stole på hodet sitt.

Når du kommer deg inn i en god rutine, oppdager du at forbløffende mye kommer av seg selv. Noen ganger er det som om hjernen har uendelig mange historier lagret der inne. Jo mer rutine du utvikler og jo mer du skriver, desto mer vil du erfare at det bare er å sette seg til ved maskinen om morgenen, så fortsetter historien. Men du må behandle hjernen din pent. Kjør deg aldri helt tom. Slutt mens du er i god flyt og les mye.


8. At alle må skrive dårlig for å bli bedre.

De færreste skriver sin roman eller tv-serie på første forsøk. De aller fleste forfattere må prøve og feile for å finne sin stemme, hvis de noen gang finner den. Selv Hamsun skrev rett og slett ganske dårlig i starten, og han var ujevn utover i karrieren. Du kan naturligvis komme langt med en narsissistisk personlighet og et gedigent ego, men du kommer vel så langt med beinhard disiplin og jevnt arbeid.


9. At man må tåle motstand.

Det er så lett å skjønne at man må tåle kritikk, men akk så vanskelig i praksis, når det viser seg at kritikerne dine jobber i NRK, i produksjonsselskapet eller er en konsulent i NFI eller yngre eller uerfarne. Det kommer ikke til å bli lettere og lettere, det kan faktisk bli stadig verre, men mengdetrening gir deg erfaring i å takle kritikk og motstand. Det kommer til å gå opp og ned, og de beste folkene har sannsynligvis opplevd mest motstand og frustrasjon og fått nei flest ganger. Det er hvordan du takler motstanden som avgjør om du kommer til å greie deg. Finner du en vei rundt, eller setter du deg ned og sutrer, synes synd på deg selv, kjæler med hevntanker og brenner broer?


10. At man leverer et produkt

Ja, du skal ha integritet, det går en grense for hvor mye du skal jatte med andre, det er viktig å jobbe med det man selv har tro på –  men viktigere er det kanskje å lære seg at det meste man skriver til syvende og sist er et produkt. Knausgård måtte selge inn idéen om «Min kamp», tro det eller ei. Det er en myte at HBO gir all frihet til genier. Etter suksessen med prisbelønte The Corner, måtte allikevel folkene bak The Wire argumentere og krangle seg til å få gjennomføre det de hadde tro på. Og selv de flinkeste må kompromisse. Det er ikke noen som er opptatt av at akkurat du skal realisere deg selv. De er mer opptatt av seertall, målgrupper og markedsandeler. Produktive og suksessrike dramatikere og forfattere forstår politikken i det de driver med. De bygger nettverk og oppfører seg profesjonelt. De tåler tilbakeslag og motstand, og lar ikke sitt ego eller romantiske forestillinger ødelegge for dem. Du er naturligvis den største kunstneren som går i to sko, men de færreste genier har operert i et autonomt vakuum.

Arne Berggren er produsent, forfatter og serieskaper

20. august 2014

Fest(lig) tid

Sensommeren er hektisk i bokbransjen. Alle forlag har høstfest nå om dagen for å markere den nye bokhøsten. Mest kjent er nok Aschehougs hagefest, men alle har sin, ute eller inne (eller begge deler). I går var jeg hos Cappelen Damm, i morgen er det Gyldendal. Da jeg var hos Cappelen Damm i går, kom mange oversetterkolleger innom etter å ha vært hos Kagge. Sånn går det slag i slag. De fleste oversettere jobber for flere forlag, og festene er viktige for å treffe redaktører og andre ansikt til ansikt. Pleie sine forbindelser, som det heter. Festene er som regel stinne av folk, alle med hver sin tilknytning til forlaget. Det er forlagets egne ansatte, og så er det forfattere, oversettere, illustratører, manusvaskere, representanter for bokhandelkjedene, journalister, etc, etc. Det kryr av kjendiser, men alle vi som er vant til å ha navnet vårt på trykk, er litt kjendiser på en måte, i hvert fall innad i bransjen. Man føler at man blir sett, uansett salgstall. En bokutgivelse er en bokutgivelse.

Her er jeg, til høyre, med min bok nr. 2 i år: Brekk tunga! Så vidt jeg vet Norges første samling av tungebrekkere i bokform, utgitt i Cappelen Damms leseløveserie. Til venstre illustratøren, Ragnar Aalbu, som har like sprø humor som meg, minst, og som i tillegg til å illustrere andres bøker, også skriver og illustrerer sine egne.

14. august 2014

Bøker som minner

HER, på den utmerkede nettsiden Bookriot, er en interessant artikkel om bøker som minner. Jeg ser det som et innlegg i debatten om papir kontra skjerm. Jeg har selv aldri lest en bok på skjerm, og ser det heller ikke som sannsynlig at jeg kommer til å gjøre det i overskuelig fremtid. Dermed har jeg tilkjennegitt et standpunkt. Jeg er likevel ikke fremmed for tanken om et både-og fremfor et enten-eller. Men for meg, og det er vel kanskje generasjonsrelatert, er bøker først og fremst fysiske gjenstander. For eksempel betyr det mye for meg å ha oldefars bibliotek i hylla, nærmere omtalt i DETTE innlegget. Det er bøker som sier noe om oldefars liv og virke og sosiale posisjon, de forteller noe om datidens kunnskapsnivå og aktuelle spørsmål, og ikke minst forteller de private skinnbindene noe om datidens forhold til bøker. Og så er de familiehistorie, selvsagt. En direkte, fysisk tilknytning til tidligere generasjoner. Oldefar har holdt i disse bøkene. Hans etterkommere har holdt i dem. En stor del av min kunnskap om ham kommer gjennom disse bøkene.
Nå fantes det selvsagt ikke digitale bøker på den tiden, men det gjør det nå. Vil noen av mine oldebarn se med glede på mine nedarvede bøker i hylla? Vil noen av mine oldebarn ha sin tipp-tipp-oldefars (ble det riktig antall tipper?) i hylla? Vil de overhodet ha bokhyller?
Jeg trenger ikke gå så langt tilbake som til oldefar, eller de mellomliggende generasjoner, som jeg selvsagt også har bøker etter (det forekommer ikke skilsmisser i min familie, ikke i tidligere generasjoner og ikke i min generasjon. Min egen boksamling, som trolig teller et sted mellom 6- og 8000 bøker, er aldri blitt splittet, men har fulgt med på hvert eneste flyttelass, og økt jevnt og trutt gjennom arv og kjøp. Den spenner fra barndommens bøker til boka som kom i posten i dag. Den representerer min egen historie. Faser, interesseområder, litterære preferanser. Bøker jeg kjøpte der og der, bøker jeg fikk av den og den, bøker jeg leste et spesielt sted, ved en spesiell anledning, etc. Bøker som representerer høydepunkter i min lesehistorie, bøker som egentlig er nokså likegyldige for meg. Alle er de til stede på mer enn en måte, som fysiske gjenstander, som minner, som leseopplevelser. Digitale bøker kan ikke konkurrere med det. Samlegleden, den taktile så vel som indre nytelsen ved å holde en bok i hånden. Kjenne alle aspekter ved en bok.
Og ikke minst - være herre over lesingen, ikke være avhengig av et batteri. Bare det!
Så ble visst dette en forsvarstale for papiret likevel.
Et lite poeng til slutt: Det forholdet til bøker som jeg beskriver her, forutsetter nok et ekte samlerinstinkt.

6. august 2014

Jarndyce vs Jarndyce

 

De som har lest denne bloggen en stund vet at bøker av og til velger meg og ikke omvendt. Noen ganger når jeg er ferdig med å lese en bok og ikke vet hvilken ny jeg skal begynne på, lar jeg bøkene «komme til meg». Det har noe med synkronitet å gjøre, tror jeg; jeg hører til dem som tror at tilfeldigheter ikke er tilfeldigheter, i hvert fall mange av dem. Det kan ha noe med underbevisstheten å gjøre, som i går, da jeg etter å ha lest to tredjedeler av Mircea Cartarescus Nostalgien måtte ha litt forandring. Men hva? Jeg vandret langs mine egne hyller (jeg har noen tusen bøker), dro ut en bok her, bladde i en bok der, men det var ingen som pekte seg ut. Jeg hentet gardintrappen for å kikke i de høyeste hyllene, hvor jeg sjelden kikker (jeg har «skreddersydde» bokhyller fra gulv til tak), men heller ikke der var det noe som åpenbarte seg. Etter hvert endte jeg opp foran hyllene med engelskspråklig litteratur (jeg har skjønnlitteraturen inndelt etter land og/eller språkområder - på engelsk er det egne hyller for amerikansk, britisk og irsk). Da kjente jeg formelig at jeg begynte å nærme meg noe, omtrent som i tampen brenner. Og ganske snart søkte hendene mine Dickens -- den nye norske oversettelsen av Bleak House!

Tilfeldig? Nei. Jeg var nettopp ferdig med en stor jobb, oversettelsen av en amerikansk roman på nesten 500 sider, hvor det var en referanse nettopp til Bleak House, nærmere bestemt til rettssaken «Jarndyce mot Jarndyce», som jeg aldri hadde hørt om før, blant annet fordi jeg aldri har lest Bleak House, men som jeg nå vet er en av verdenslitteraturens mest berømte rettssaker. Og den var jeg, ubevisst, blitt nysgjerrig på. Dessuten er Bleak House et av mine store hull (ikke det eneste) når det gjelder Dickens.

«Jarndyce mot Jarndyce er blitt en vits. Det er det eneste gode som er kommet ut av den. Den har ført mange i døden, men blant medlemmene av den juridiske profesjon er den en vits. Hver eneste magister i kanslerretten har referert til den. Hver eneste lordkansler «hadde med den å gjøre» i sin tid som sakfører. Det er blitt ytret vittigheter om den blant blånesete, storetåverkende gamle medlemmer av juristkollegiene under portvinen etter middag i Inns of Court. Praktikanter har yndet å oppøve sitt juridiske vidd på saken [osv.]»


3. august 2014

Brekk tunga!

 
Da er den her, Norges første samling av tungebrekkere, med så vel Ibsens ripsbusker som mange du ikke har hørt før, og ikke minst - for første gang på norsk - den gripende historien om rabarbra-Barbaras rabarbrabar. Med omfattende illustrasjoner av Ragnar Aalbu. Kan det bli bedre? Tilgjengelig i en bokhandel nær deg (forhåpentligvis), i hvert fall i Tanum-kjeden.

Ord for dagen


1. august 2014

PRØVD Å KJØPE EI BOK I DET SISTE? DET Æ’KKE LETT

(Gårsdagens kronikk i Klassekampen, skrevet av Håvard Syvertsen. Gjengitt med tillatelse av forfatteren.)
 
En lørdag i juli skulle jeg ta bussen til Strömstad og båten videre til Koster. En slik reise er jo som skapt for å lese, og jeg visste også hvilken bok jeg skulle bruke turen på, nemlig Mona Høvrings «Camillas lange netter», som kom ut i fjor høst og er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Jeg har lest det meste av Mona Høvring, men tilfeldigh...eter har gjort at jeg ennå ikke har fått lest denne. Dagen før møtte jeg imidlertid min tidligere norsklærer fra gymnaset i Kongsberg, og han snakket varmt om boka, som jeg sporenstreks bestemte meg for å kjøpe for å ha på reisen dagen etter. Altså gikk jeg først til den ene bokhandelen på Kongsberg, dernest til den andre, men ingen av dem hadde boka. Det de hadde var stabler med krim og «dameromaner» (mer om det begrepet seinere), samt et nødtørftig utvalg av de siste måneders utgivelser.
Dagen etter rakk jeg innom to bokhandler i Oslo før bussen gikk. De hadde den heller ikke. Det de hadde, var akkurat det samme som bokhandlene på Kongsberg. Folk må gjerne både lese og skrive underholdningslitteratur, men jeg gidder ingen av delene. Søker jeg rein underholdning, vil jeg se en romantiskkomedie med Julia Roberts i hovedrollen. Men jeg vil jammen ha mulighet til å se andre filmer også.
Hvorfor er dette interessant? Selvfølgelig fordi det forteller noe omden seriøse litteraturens levetid og levekår i bokhandlene.  Ikke engang en nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris får de forlagseide bokhandlene til å mene at den boken må vi ha i hyllen. Det forteller noe om hva bokhandlene og eierne vil. De vil tjene penger, og for å oppnå det, velger de minste motstands vei, krimmens og «dameromanens» brede autostrada. Er det god nok grunn til å stå opp om morgenen? Ja, for mange er det åpenbart det.
En liten digresjon om begrepet «dameroman»: For tjue år siden ville begrepet vært ideologisk umulig å bruke, men nå har de seriøse forlagene flust med utgivelser  siktet inn mot det «segmentet», et annet ord som har sneket seg inn i forlagenes markedsavdelinger uten å møte motstand. Man gjenkjenner de omtalte«dameromanene» på omslagenes duse farger og illustrasjoner som for ikke lenge siden var forbeholdt den såkalte kiosklitteraturen. Prikken over i’en er anmeldersitater, stjerner, rundinger og andre grafiske virkemidler som ødelegger det som måtte ha vært av estetisk kvalitet på omslaget. Men altså. «Dameroman». Hva gjør slik litteratur, bortsett fra å underholde? Den befester selvfølgelig kjønnsstereotypier både i estetisk innpakning og i innhold. Også dette er det noen som vil. Det er profitt som ideologi, overordnet alle andre.
Nok om det. Når det gjelder Mona Høvrings bok er det to, tre bokhandler i Oslo som helt sikkert ville hatt den. Disse rakk jeg ikke innom den dagen og var overlatt til de representative bokhandlene, de vanlige bokhandlene, slike som er å finne spredt rundt i landet. De driver i en vernet bransje, akkurat som forlagene gjør det. Legitimeringen av dette vernet, for eksempel momsfritaket, er det bøker som Mona Høvrings som bærer. Argumentet er at det er viktig at forholdene legges til rette for at det skapes kunstnerisk verdifull litteratur på norsk. Men den litteraturen er altså ikke å få kjøpt i en gjennomsnittlig norsk bokhandel. Hva skjer med bokbransjen den dagen noen stiller det berettigede spørsmålet om det er rimelig at stabler med krim og oversettelser av for eksempel Coelho eller Hislop skal subsidieres? Som eksempelet viser er det jo de bøkene bransjen vil selge, mens de kunstnerisk ambisiøse bøkene har litt, men bare litt, lenger datostempling i butikkene enn melk.
Bokbransjen toer sine hender. Det er liksom ingen som vil det som foregår, det bare skjer. Bransjen presenterer seg selv som en løpsk bil der selv de største aktørene ikke har en hånd på rattet. Og foreløpig har de fått gjennomslag for den presentasjonen i en sånn grad at de bare kan fortsette. Gyldendal slo ut en vegg i «katedralen» bransjen liker å snakke om, da de utga «Fifty Shades of Grey». I sakprosaen slo Aschehoug ned en vegg i katedralen med utgivelsen av den dypt problematiske «Moren» av Marit Christensen. De kan gjøre det, for etter noen måneder later alt til å være glemt, og det er business as usual igjen.
Men katedralen framstår unektelig som temmelig maltraktert, støvete og trekkfull etter hvert.For forfatterne blir kanskje spørsmålet om de skal sitte i benkeradene og se den falle fra hverandre, eller om de skal reise seg, gå ut i en mer livgivende luft og spørre seg om det finnes andre måter å være forfatter på. Mennesket har brukt språket som kunstnerisk uttrykk siden lenge før den moderne bokbransjenoppsto. Det vil vi fortsette med. Det er neppe litteraturen som er truet, det er bokbransjen.

 

23. juli 2014

Geniene


Bare et lite apropos til Prøysen-jubileet: Jeg har alltid ment at det bare finnes to genier i norsk litteratur; Hamsun og Prøysen. Utsagnet har som regel utløst overbærende smil, men det virker på meg som om Prøysens storhet nå blir åpenbar for stadig flere. Men det er kanskje ikke så lett å se det store i det små?

Når det gjelder Hamsun, burde hans geni ikke være gjenstand for diskusjon. Og når ...det gjelder Norges to andre nobelprismottagere, er det bare å si at Bjørnson var en medioker forfatter som aldri burde hatt nobelprisen; han fikk den bare fordi han var Bjørnson, et oppblåst egomonster. Typisk nok verken leses eller spilles han i dag. Sigrid Undsets verker er seriøse nok, men tunge skrivebordsprodukter, like humørløse som henne selv.

Både Hamsun og Prøysen hadde noe av galskapen i seg - geniets ekte og villstyrige kreativitet.

21. juli 2014

En effektiv leser?

http://bookriot.com/2014/05/30/7-habits-highly-effective-readers/

HER er en artikkel om syv ting som kjennetegner effektive lesere. Min første reaksjon var negativ - skal man på død og liv være en "effektiv" leser? Det lød litt som disse tåpelige rådene i tabloidavisene, i sjangeren "hvordan brette sammen en T-skjorte på to sekunder".

Men da jeg leste artikkelen, oppdaget jeg at samtlige punker passet på meg, og er det noe jeg ikke gjør når jeg leser, så er det å stresse. Jeg vil tro at disse punktene passer på alle som er oppriktig glad i bøker og god litteratur. (PS: Jeg lyver litt når jeg sier at ALLE punktene passet på meg. Jeg leser ikke bøker i lunsjen, da leser jeg Klassekampen - hver dag.)

18. juli 2014

Om depresjon og skrivesperre


"Noen forfattere gikk for mange år siden ut i et fagblad og sa at skrivesperre ikke finnes, og ingen ting gjør meg mer forbannet: Jo, den finnes hvis - men bare hvis - man har en standard for seg selv som sier at man skal bli bedre for hver bok. Hvis man bare er en "litteraturprodusent" er skrivesperrer naturligvis ikke problem."

Morten Harry Olsen om depresjon og skrivesperre på Facebook i dag.

20. juni 2014

Ti skjeve perler

HER anbefaler Jan Kjærstad "ti skjeve perler" i norsk litteratur, det vil si ti eldre og nyere bøker som etter hans mening er gode alternativer til pallene med Nesbø og Knausgård. Uten å ta stilling til akkurat disse ti bøkene (jeg har lest de færreste av dem), kan jeg ikke si meg enig nok med Kjærstads budskap: Les noe annet enn det bokhandlene og bestselgerlistene prøver å prakke på deg! Gå dine egne veier i lesingen! Les en klassiker, noe sært, en gammel bok du egentlig alltid har vært litt nysgjerrig på, en ny bok du plutselig ble oppmerksom på, og som du ikke hadde hørt om før, en bok du leste for mange år siden og har lyst til å lese om igjen ...

16. juni 2014

Bloomsday

I dag, 16. juni, er det Bloomsday. Bakgrunnen finner du HER, i Mytekalenderen, og nedenfor er noen bilder jeg tok i  Sandycove utenfor Dublin på Bloomsday i fjor (Sandycove er en forstad til Dublin, hvor Joyce Tower befinner seg, tårnet hvor åpningsscenen i Ulysses foregår. I dag Joyce-museum.)






Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...