26. august 2014

Arne Berggrens ti dogmer for forfatterspirer


1. At de fleste forfattere hater å skrive.

Jeg har møtt mange forfattere etter hvert, mange jeg ser opp til, gamle og nye helter, og svært få av dem sier noe annet enn at skrivingen er et jævla mas. En konstant dårlig samvittighet. Når man er ung og ubesudlet, er nok forestillingen om det å skrive dels romantisk, dels urealistisk. Det fins forfattere som hevder at de elsker å sitte der og skrive, men jeg kan garantere deg at en forfatters hverdag først og fremst handler om utsettelse, utflukter, unnskyldninger og uro. Det vanlige er nok å forsøke å hensette seg i en tilstand av minst mulig ulyst til å skrive, bare kjenne etter når man hater det minst, og så kaste seg inn i det uten for mye om og men. Der og da, om morgenen, når du våkner og vet at du skal gjennom ti sider eller tyve scener eller enda en korrektur, føles det lite lystbetont ut for de fleste. Hemmeligheten er å ikke tenke for mye eller kjenne etter hele tiden. De fleste anbefaler gode rutiner og innføring av belønninger. Ikke rør espressoen før du er godt i gang med dagens første økt. Ta deg en fem-minutter på nettet hvert førtiende minutt. Belønn hjernen med karbohydrater etter dagens økt og øv deg på stadig hardere disiplin.


2. At man misliker hvert eneste ord underveis.

Det hører med til sjeldenhetene at man føler seg genial mens man skriver. Hvert eneste ord virker kunstig, enhver replikk og dialog konstruert. Du kjenner at språket ditt er barnslig, jålete, snirklete – det høres ut som Barnetimen for de minste eller dårlige forsøk på å kopiere Hamsun. Så istedenfor å jobbe deg fremover, stanser du opp og begynner å gruble på fikse formuleringer, som igjen gjør deg enda mer kritisk. Ofte er det umulig å få øye på fortellingen for bare metaforer og ordspill. Et godt råd kan være å skrive så enkelt som du greier. Korte setninger. Null digresjoner. Jo enklere språk, desto sterkere historier, vil noen hevde.


3. At de første tredve sidene er de letteste.

De fleste store skriveprosjekter strander etter tredve sider. Inntil du faktisk har fått satt deg ned, har det å begynne på tv-serien, romanen eller teaterstykket virket uoverkommelig. Når det da, ganske overraskende, viser seg at sidene drysser ut av seg selv, tilsynelatende, kan det være greit å vite at du kommer til å møte første vegg på side tredve, eller et lite stykke ut i andre akt. Det er derfor mange vil anbefale deg å vite tre ting: Hvordan det hele starter, hva som skjer midt i og hvordan det ender. Du har rett og slett ingen historie uten start, midtpunkt og en slutt. Kjente forfattere som Jon Fosse og Dag Solstad har bidratt til forestillingen om at det er nok å formulere seg mens man ser hvor det bærer, men dette var nittitallet. Jon Fosse har sluttet å drikke og sverger på at han ikke skal skrive mer dramatikk, og selv Dag Solstad møter motstand nå. Lån heller ditt øre til Aristoteles, Shakespeare, Ibsen eller for den saks skyld Robert McKee, hvis du har tenkt å leve av dette på sikt og ikke vil bli avhengig av statlige kulturmidler.


4. At man må skrive hver dag, uansett.

De som overlever av å skrive og finne på ting, er folk som gjerne skriver hver dag. Du skjønner ikke hvordan, for enten har du for lite tid eller så har du for mye. Det eneste som er sikkert er at det aldri kommer til å oppleves som optimale betingelser, men de fleste kan sette av tyve minutter hver dag. Jo Nesbø sitter fortsatt og skriver midt i støyen på Kaffebrenneriet i Bogstadveien. Da kan du også skrive der du er og under de omstendighetene som omgir deg. Du kan skrive tyve minutter nå og da, enten du har småbarn, syke mødre eller må jobbe fulltid på bensinstasjon. Putt noe i øret og skriv.


5. At man kommer langt på én time pr dag.

Dersom du greier å skrive litt hver eneste dag, er det mange bekker små som gjelder. Greier du tre sider fem dager i uken, har du faktisk 120 sider på to måneder. Kanskje en roman? En pilot? Et teaterstykke? Kortfilm?


6. At man må skrive for å skrive.

Med all respekt for planlegging, strukturering, outlines og alle varianter av disposisjoner – det er allikevel bare skriving som er skriving. Det er noe helt spesielt som skjer i møtet mellom fingre, tastatur, ulike deler av hjernen – eller hvordan du nå velger å skrive, men det er i det du pælmer deg uti og forsøker å ha hodet over teksten, historiene faktisk kommer og det faktisk kan kalles skriving. Alt annet er for det meste prokrastinering, dessverre.


7. At man kan stole på hodet sitt.

Når du kommer deg inn i en god rutine, oppdager du at forbløffende mye kommer av seg selv. Noen ganger er det som om hjernen har uendelig mange historier lagret der inne. Jo mer rutine du utvikler og jo mer du skriver, desto mer vil du erfare at det bare er å sette seg til ved maskinen om morgenen, så fortsetter historien. Men du må behandle hjernen din pent. Kjør deg aldri helt tom. Slutt mens du er i god flyt og les mye.


8. At alle må skrive dårlig for å bli bedre.

De færreste skriver sin roman eller tv-serie på første forsøk. De aller fleste forfattere må prøve og feile for å finne sin stemme, hvis de noen gang finner den. Selv Hamsun skrev rett og slett ganske dårlig i starten, og han var ujevn utover i karrieren. Du kan naturligvis komme langt med en narsissistisk personlighet og et gedigent ego, men du kommer vel så langt med beinhard disiplin og jevnt arbeid.


9. At man må tåle motstand.

Det er så lett å skjønne at man må tåle kritikk, men akk så vanskelig i praksis, når det viser seg at kritikerne dine jobber i NRK, i produksjonsselskapet eller er en konsulent i NFI eller yngre eller uerfarne. Det kommer ikke til å bli lettere og lettere, det kan faktisk bli stadig verre, men mengdetrening gir deg erfaring i å takle kritikk og motstand. Det kommer til å gå opp og ned, og de beste folkene har sannsynligvis opplevd mest motstand og frustrasjon og fått nei flest ganger. Det er hvordan du takler motstanden som avgjør om du kommer til å greie deg. Finner du en vei rundt, eller setter du deg ned og sutrer, synes synd på deg selv, kjæler med hevntanker og brenner broer?


10. At man leverer et produkt

Ja, du skal ha integritet, det går en grense for hvor mye du skal jatte med andre, det er viktig å jobbe med det man selv har tro på –  men viktigere er det kanskje å lære seg at det meste man skriver til syvende og sist er et produkt. Knausgård måtte selge inn idéen om «Min kamp», tro det eller ei. Det er en myte at HBO gir all frihet til genier. Etter suksessen med prisbelønte The Corner, måtte allikevel folkene bak The Wire argumentere og krangle seg til å få gjennomføre det de hadde tro på. Og selv de flinkeste må kompromisse. Det er ikke noen som er opptatt av at akkurat du skal realisere deg selv. De er mer opptatt av seertall, målgrupper og markedsandeler. Produktive og suksessrike dramatikere og forfattere forstår politikken i det de driver med. De bygger nettverk og oppfører seg profesjonelt. De tåler tilbakeslag og motstand, og lar ikke sitt ego eller romantiske forestillinger ødelegge for dem. Du er naturligvis den største kunstneren som går i to sko, men de færreste genier har operert i et autonomt vakuum.

Arne Berggren er produsent, forfatter og serieskaper

1 kommentar:

Anonym sa...

Berggren er litt for kvikk i svingene, syns nå vi...og han er definitivt ingen lyriker. ( En times jobbing hver dag er forresten for lite.)

Hilsen De ni muser