28. februar 2014

Historikk

Det var ikke noe bilde av min utgave av Slottet å finne på nettet, så jeg måtte avfotografere forsiden på min egen bok. Det er en Lanterne-bok (Gyldendal) som jeg kjøpte i 1975, med omslag av grafikeren Trond Botnen. Da jeg begynte å lese den nå, fant jeg et bokmerke fra den gangen, dvs fra siste halvdel av 1970-årene, da jeg var drosjesjåfør i Oslo.
"Oslo Drosjeeieres Bilcentral" ble senere til Oslo Taxi. Alle kunne det tresifrede telefonnummeret: 348, og det fantes bare én drosjesentral. Og det var lenge før dataen og GPS-ens tid. Vi hadde
GPS-en i hodet, som jeg pleier å si -eller vi brukte kartboka i nødsfall.
Løyvenummeret A 342 var den første bilen jeg kjørte som leiesjåfør. I 1980 fikk jeg mitt eget løyve, A 587, og ble drosjeeier (løyvedokumentet til høyre under - drosjeeier = løyvehaver).
Og i ventetiden på holdeplassene - ja, da leste jeg. Jeg hadde alltid en bok med meg. Men Slottet ga jeg tydeligvis opp ganske tidlig den gangen, etter plasseringen av bokmerket å dømme. Ikke var jeg moden nok til å lese den, og ikke var det litteratur som egnet seg til korte, avbrutte leseøkter. Derimot leste jeg hele Dorothy L. Sayers forfatterskap, husker jeg. Jeg likte henne bedre enn Agatha Christie, kanskje fordi hun var katolikk (som meg selv), men også fordi jeg var fascinert av hennes amatørdetektivskikkelse lord Peter Wimsey.


27. februar 2014

Slottet

Ill. fra Rudolf Noeltes filmatisering (jfr. to innlegg nedenfor). Michael Haneke har også filmatisert Slottet.
 
Det er ingen spøk å lese Kafkas Slottet. Se bare denne kommentaren på GoodReads:

The devil has a library. Alongside Necronomicon and Malleus Maleficarum, you can find a copy of Franz Kafka's The Castle. To read this is to know pain. This book is an ungodly torment. It doesn't even have proper paragraph division. There are paragraphs that contain chapters inside themselves. How much of a mind twist is that? Wall of text of death! The narrative unravels in a feverish and dream-like state and never breaks from it. Nevertheless, I manage to finish reading this sucker. Oh! I am the baddest motherfucker alive and I wasn't going to give up just like that. While reading The Castle, I experienced nausea, boredom, anxiety, nervous breakdown and unsurpassed rage. I survived through it all. I half expected that, in the last chapter, Franz Kafka would reveal this book as being a big joke. He would congratulate the reader for reading thus far and offer his sincerest apologizes for such torture. It never happened. I hear he died before finishing The Castle. Maybe that was his intended ending.
Selv klarer jeg meg heldigvis langt bedre, men Slottet er en ganske annen leseutfordring enn Prosessen og Forvandlingen.

25. februar 2014

Kafkask

Fra Norsk ordbok:

kafkask -; (om situasjon, tilstand) absurd byråkratisk; uhyggelig, uvirkelig: en kafkask verden
ETYMOLOGIetter forfatteren Franz Kafka (1883–1924), særlig hans roman Prosessen.

23. februar 2014

Das Schloss (1968) - Part 1/6


Det var sent på kvelden da K. kom frem. Landsbyen lå i dyp sne. Slottsfjellet var det ikke mulig å se, tåke og mørke ruget over det, ikke det svakeste lysskjær røpet det store slottet. Lenge sto K. på trebroen over til landsbyen og stirret opp i det tilsynelatende tomme.
Oversatt av Carl Fr. Engelstad

22. februar 2014

Kafka ... igjen

Da Gregor Samsa en morgen våknet av urolige drømmer,
fant han seg selv i sengen forvandlet til et digert, uhyrlig kryp.
Oversatt av Trond Winje
 
Mer Kafka, når jeg først var i gang. Nå senest Forvandlingen. Kafka kan dette med åpningssetninger. Og han er overraskende lett å lese.

13. februar 2014

Kafka ... endelig.


Nå leser jeg Kafka, nærmere bestemt Prosessen. Som det fremgår under etiketten Kafka, har denne bloggen hele 16 innlegg om ham fra før. Men jeg har aldri lest ham, bare om ham. For ikke lenge siden ble jeg ferdig med Proust. Ja, nå har jeg faktisk lest På sporet av den tapte tid i sin helhet. Det tok meg et knapt år, og det har vært en fantastisk leseopplevelse. Dette skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg.
Etter en slik litterær kraftanstrengelse er det ikke lett å begynne på noe annet, slik var det i hvert fall for meg. Jeg koblet av med en liten norsk roman av nyere dato, Bjørn Sortlands Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar. Den kan du lese VGs omtale av HER.

Men så - hva så. Etter Sortlands florlette lille samtidsroman kjente jeg at jeg var klar for noe tungt igjen, og hva var vel da mer naturlig enn Kafka. Han har så å si stått klar i kulissene i årevis og er en naturlig del av det litterære landskapet jeg har beveget meg i de siste årene, og som jeg føler meg hjemme i - Beckett, Joyce, Proust. Delvis er det kanonisk lesning - jeg vil kjenne de store verkene i litteraturen, ikke bare kjenne til dem, men altså kjenne dem fra egen lesning.
Hvorfor det ble akkurat Prosessen skyldes kanskje at det er Kafkas mest kjente bok, den mest kafkaske av dem alle, med den berømte åpningssetningen: «En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt.»

Jeg har hatt en oppfatning av at dette er traurige saker, men etter førti sider er jeg overrasket over hvor morsomt dette er. Det er som å se et stykke absurd teater, og lesingen er høyst lystbetont. HER er en omtale av Kafka i Dagbladet i 2010, i forbindelse med den grafiske utgaven av Prosessen og en bok om Kafka. Og HER er en engelskspråklig nettside som ser nærmere på den grafiske utgaven.
 

Møtet mellom K. og frøken Bürstner, en annen av de losjerende i fru Grubachs pensjonat, er bare en av mange absurde scener i Prosessen. Mennene som kom for å arrestere K., var inne på værelset hennes, og K. vil orientere henne om det som har skjedd. Det ender med at han kysser henne: "K. tok et skritt frem, grep henne, kysset henne på munnen og så over hele ansiktet, liksom et tørstig dyr farer med sin tunge over vannet når det endelig har funnet kilden. Til slutt kysset han henne på halsen, lenge lot han sin munn hvile i halsgropen. [...] "Nå må jeg gå, sa han, han ville kalle frøken Bürstner ved fornavn, men visste ikke hva hun het. Hun nikket trett, snudde seg halvt og lot ham rolig kysse sin hånd som om det hele ikke vedkom henne."
Min utgave av Prosessen er oversatt av Paul Gjesdahl.

 

 

11. februar 2014

Sangen om Bernadette


Bernadette Soubirous ble født i 1844 i Lourdes. Knapt noen helgen er så godt beskrevet, takket være forfatteren Franz Werfels bok ”Sangen om Bernadette” (norsk utgave Bokklubben 1967). Denne teksten er bygget på Werfels fortelling.

Bernadette har astma, en arbeidsløs, alkoholisert far, to småbrødre og en søster. Hun er treg i oppfattelsen og har til lærerinnens fortvilelse intet begrep om den hellige trefoldighet. Da hun er 14 år skal hun, søsteren og en venninne krysse en bekk for å sanke ved. På den andre siden er det en grotte og noen popler. Bernadettes blikk blir hengende ved grotten. Hun får se en nyperose krumme seg enda det er vindstille, gnir seg i øynene, lukker dem og åpner dem igjen. Dagslyset er blygrått. Bare i nisjen i grotteveggen dveler en dypglans, som om det gylne etter sterkt solskinn har blitt hengende igjen der. I dette lyset står det en, som med lethet har trådt ut av jorden og frem i dagen akkurat her. Og det er ikke noe spøkelse, ingen luftspeiling, men en ung dame, fin og sirlig, av kjøtt og blod, ganske liten, for hun står ledig uten å støte bort i nisjens bue. Hun er ualminnelig kledd, men heller ikke umoderne.

Søsteren og venninnen finner Bernadette knelende, likblek og med et smil som venninnen en gang har sett hos et lik. Moren slår henne over ryggen. Faren våkner og skjeller henne ut. Skolekamerater blir med Bernadette til grotten. De ser ingenting, men oppdager at Bernadette Soubirous’ ansikt ikke lenger er det samme. Det er et fremmed vesen, og ikke Maries søster som stirrer mot nisjen. Hun blunker ikke. Pupillene er store og mørke og det hvite i øynene skinner. Ansiktshuden er spent stramt, slik at kinn og tinningben syns. Dette er ikke lenger ansiktet til et barn.

Folk snakker. Lille Soubirous har mistet forstanden. For Bernadette blir ”Damen” snart noe hun eier og elsker. Moren mener hun gjør familen til latter. Ryktene tiltar. De fleste er mistroiske, men de få som har sett Bernadette rett etter åpenbaringene, tror på henne. Det er Bernadettes forandring av vesen som blir mirakelet i denne fortellingen. En dag er moren med for å se. Hun sier: ”Det er ikke Bernadette. Jeg kjenner ikke lenger igjen mitt eget barn.”

En historielærer forteller at det en gang har vært "et hedensk offersted" i klippenisjen. På steinen bak portalen har man har ofret frukt til en guddom. Han hevder at den kristne menneskehets sjel oppbevarer erindringen om slike offersteder.

Den første legerapporten om Bernadette:

”21. februar 1858, klokken 7.10. Hun gjorde uopphørlig de yndigste og ærbødigste komplimenter mot nisjen i fjellveggen. Disse komplimentene virket på samme tid pussige og rørende, da de ble gjort inn i det mørke tomrom. Hun lot ikke til å be. Allerede etter kort tid foregikk det forandringer med hennes ansikt, som man hadde fortalt meg om. De gjenspeilte helt tydelig den åpenbaring som piken så i klippen. Man trodde nesten man så hva barnet så.”

Legen finner henne verken syk eller åndssvak.

Det strømmer inn gaver til familien. En søndag kommer politiet og henter henne inn til forhør. Statsadvokaten snerrer at hun er en dum gås og den dårligste på skolen. Han nevner gavene og beskylder henne for å ha fått en smart forretningsidé. Lærerinnen spotter henne, medelevene ler. Neste gang hun går til grotten, følges hun av gendarmer, og Damen er ikke der. Men dagen etter er hun tilbake på plass. Hver gang hun går dit, blir nå Bernadette fulgt av en stor flokk. En dag oppsøker hun sognepresten. Han eksploderer i raseri og jager henne ut.

De finner en kilde i grotten nøyaktig der Damen hadde sagt at den var. Legen oppsøker sognepresten og forteller nølende at det i kildevannet trolig må finnes et ukjent helbredelsesstoff. Et bad i kilden har nemlig helbredet et lamt barn. Den sommeren ser Bernadette Damen for siste gang. Noen vil ta henne med seg til asylet. Men nå har sognepresten snudd: ”Den som påstår at Bernadette Soubirous er sinnssyk, er selv sinnssyk, eller en kjeltring. (…) Og hvis gendarmene kommer, da vil jeg si til dem: Mine herrer, lad med skarpt, for veien går bare over mitt lik.”

Biskopen tordner at undere av denne sorten er anstøtelige. ”En stakkars narr fra et elendig hull av et hjem, barnet til en drukkenbolt og en vaskekone, Gud tilgi min sjel, det byr meg imot.” Han overveier arrest. Bernadette bringes i skjul. Blant arbeiderne går det rykter om at Bernadette allerede er røvet bort og arrestert. Hun er av franske arbeidsfolk. I måneder er hun blitt pint med politi og kirke fordi den Hellige jomfru ikke har åpenbart seg for en adelig bønnesøster, men for et fattiglem. Myndighetenes hensikt er å overta kilden og tjene penger på den. En torsdag i august legger mer enn tusen arbeidere ned verktøyet og marsjerer mot Lourdes. Gendarmer er til stede. Det blir steinkasting.

Bernadette søker seg til et nonnekloster som tjenestepike. Resten av livet steller hun for syke. Helsen skranter og hun blir syk. På dødsleiet får hun besøk av sognepresten. Hun betror ham at hun er redd for ikke å ha lidd nok og forsikrer ham enda en gang at hun har sett henne. Han svarer at han tror henne. Hun forteller ham at hun så gjerne vil at Damen skal ta henne som tjenestepike, men at hun er redd for ikke å bli godtatt. Han forsikrer henne om at det å ta Bernadette som tjenestepike, er det minste Damen vil gjøre for henne. Bernadette går rolig døden i møte, og det siste hun sier er: ”Jeg elsker.”

Bernadette Soubirous blir 35 år gammel. 90 000 mennesker kommer i begravelsen. 54 år senere, i 1933, blir hun kanonisert. Hennes offisielle helgennavn er Sankta Maria Bernarda, men overalt er hun kjent som Bernadette. Hennes helgendag er 11. februar. Hele hennes liv var en myte, en åpenbaring, en sang.

Leonard Cohen skriver (Song of Bernadette):

We've been around, we fall, we fly
We mostly fall, we mostly run
And every now and then we try
to mend the damage that we've done
Tonight, tonight I just can't rest
I've got this joy in my breast
to think that I did not forget
that child, that song of Bernadette

So many hearts I find, broke like yours and mine,
torn by what we've done and can't undo
I just want to hold you, won't you let me hold you
Like Bernadette would do

(Denne teksten er hentet fra Terje Nordbys Mytekalenderen på FB.)

9. februar 2014

Russland, Tolstoj og homofili


Som ingen kan unngå å ha fått med seg, foregår det nå et stort internasjonalt vinteridrettsstevne i Russland. Idrett er ikke et tema i min tilværelse og følgelig heller ikke i denne bloggen. Og jeg tilhører så absolutt ikke det norske «vi» som deltar der. Men i forbindelse med dette idrettsstevnet er det blitt fokusert sterkt på homofiles situasjon i Russland. Heller ikke homofili er et interessant tema for meg, men jet noterer meg at Russland regnes som et av de verste land å være homofil i, og de skildringene av overgrep mot homofile som vi nå ser i mediene, må virke motbydelige på de fleste. Ikke minst fordi det ligger en statlig politikk bak.
Det må derfor sies å være et paradoks at den første skildringen av homofili i moderne litteratur, ifølge Nabokov, forekommer i et av den russiske litteraturs hovedverk, nemlig Anna Karenina. Jeg bet meg ikke merke i denne skildringen da jeg selv leste Anna Karenina i forfjor - det er Nabokov som gjør oppmerksom på det i sitt essay om Proust (Vladimir Nabokov: Proust. Kafka. Joyce. Pax litterær palimpsest, Oslo 2000). (Proust var selv homo, og homofili er, som mange sikkert vil vite, et gjennomgående tema i store deler av På sporet av den tapte tid.  Den fortellende jeg-personen, som både er og ikke er Proust selv, skildres riktig nok som heterofil, men på en lite overbevisende måte.)

Tolstojs skildring forekommer i kapittel 19 av Anna Karenina, der Vronskij spiser frokost i regimentets messehall. Nabokov sier: «To offiserer skisseres kort, men livfullt, og beskrivelsen etterlater ingen tvil om forholdet mellom de to.»
Slik arter skildringen i Anna Karenina seg , i Erik Egebergs oversettelse:

«I inngangsdøren kom to offiserer til syne: den ene var en yngre mann med smalt, vekt ansikt som nylig var kommet til regimentet fra Pasjekorpset, den andre var en gammel, fyldig offiser med armbånd om håndleddet og små, svømmende øyne.
     Vronskij kikket bort på dem, rynket pannen, lot som han ikke så dem, men skjelte bort i boken og begynte å spise og lese på samme tid.
     «Nå? Du styrker deg til arbeidet?» sa den tykke offiseren og satte seg ved siden av ham.
     «Som du ser,» svarte Vronskij bistert og tørret seg om munnen uten å se på ham.
     «Men du er ikke redd for å bli tykk da?» sa den andre og satte frem en stol for den unge offiseren.
     «Hva?» sa Vronskij sint, gjorde en grimase for å vise sin avsky, og den tette tanngarden kom til syne.
    «Du er ikke redd for å bli tykk?»
    «Kelner, sherry!» sa Vronskij uten å svare, bladde om og fortsatte å lese.
     Den tykke offiseren tok vinkartet og henvendte seg til den unge offiseren.
     «Du får selv bestemme hva vi skal drikke,» sa han, rakte ham kartet og så på ham.
     «Rhinskvin, kanskje,» sa den unge offiseren og gløttet forsiktig bort på Vronskij mens han forsøkte å få fatt i de knapt utvokste mustasjene sine med fingrene. Da han så at Vronskij ikke snudde seg, reiste den unge offiseren seg.
     «La oss gå inn på biljardværelset,» sa han.
     Den tykke offiseren reiste seg lydig, og begge gikk mot døren.
     Samtidig kom den høye, kjekke rittmester Jasjvin inn i rommet, nikket foraktelig nedlatende til de to offiserene og gikk så bort til Vronskij.
     «Så! Der har vi ham!» ropte han og ga ham et kraftig klaps av den svære neven på epåletten. Vronskij snudde seg med et olmt blikk, men ansiktet hans skinte straks opp i det velkjente rolige smilet.
     «Fornuftig, Alosja,» sa rittmesteren med sin gjallende baryton. «Nå spiser du og tar deg et glass.»
     «Men jeg har ikke lyst på mat.»
     «Der har vi de uadskillelige,» la Jasvjin til og sendte et hånlig blikk etter de to offiserene, som nå forlot rommet.»

Jeg overlater tolkningen til leseren, men på meg virker denne skildringen alt annet enn positiv. En mulig forklaring finner man på DENNE nettsiden , som omhandler skildringer av homofili i russisk litteratur. Om Tolstoj står det:

Another literary giant, Leo Tolstoy (1828-1910) also had homosexual attractions, which he describes both in his diary and in his autobiographical Childhood, Boyhood, and Youth. He repressed these urges not only because his views on sex were Victorian, but also because he was attracted to men for their physical beauty, but to women because of their spiritual attributes! Descriptions of the physical attraction between men appear in The Cossacks and Anna Karenina. By the time Tolstoy wrote his last novel, Resurrection, he had turned against all sexuality, and he portrayed homosexuality as one more symptom of the moral decay of society.

Så kan man jo spørre seg om det går en linje fra denne skildringen hos Tolstoj og til dagens behandling av homofile i Russland. Under arbeidet med dette innlegget kom jeg for øvrig over DENNE nettressursen om kjente homofile og lesbiske.

8. februar 2014

Gratulerer med gårsdagen, Charles Dickens




Til en viss grad uten hjelp, og i større grad med Biddys hjelp enn med den jeg fikk av Mr. Wopleys grandtante, kjempet jeg meg gjennom alfabetet som om det var en tornebusk, og hver ny bokstav førte med seg nye bekymringer og rifter. Da det var overstått, rotet jeg meg borti noen fryktelige røvere -- de ni tallene -- som hver kveld gjorde hva de kunne for ikke å bli gjenkjent og for å skape forvirring. Men endelig kunne jeg vaklende begynne å lese, skrive og regne, om enn i meget beskjedent omfang.

Noe av det sørgeligste som kan skje, er at man begynner å skamme seg over sitt eget hjem.

Helt siden mennesket begynte med klær, har det antagelig aldri forekommet at et nytt og etterlengtet plagg har maktet å leve opp til forventningene.

Himmelen skal vite at vi ikke behøver å skamme oss over våre tårer, for de er regndråper på jordens forblindende støv, som ligger som et lag på våre harde hjerter.

Bentley Drummle hadde en så forurettet mine at til og med når han åpnet en bok, så han ut som om forfatteren hadde fornærmet ham personlig.

Gjennom hele livet kommer våre største svakheter og nedrigste sider best til syne overfor dem vi forakter aller mest.

Livet er fullt av avskjeder.

Av alle bedragere på denne jord er det ingen som kan måle seg med selvbedrageren.

Tiden gikk, slik den har for vane å gjøre.

Du skal ikke tro på sannsynligheter; tro på håndfaste bevis. Bedre leveregel finnes ikke.

Fra Store forventninger, i serien Bokklubbens Verdensbibliotek, oversatt av Ragnhild Eikli.

6. februar 2014

A fascinating and original book


Jeg har nettopp lest en bok som er svært utypisk for min lese-agenda, nemlig den engelske grafiske romanen Dotter of her Father’s Eyes av ekteparet Mary M. Talbot (forfatter) og Bryan Talbot (tegner). Jeg vet faktisk ikke hvordan jeg ble oppmerksom på denne boken, det må ha vært nokså tilfeldig, men på en eller annen måte har den fanget interessen.
Boken er dels Mary M. Talbots selvbiografi fra en oppvekst som tidsmessig faller omtrent sammen med min egen.  Hun vokste opp i Lancashire i England som datter av en akademiker-far som var en anerkjent Joyce- spesialist. Tittelen er hentet fra Joyces store, siste verk, ennå ikke oversatt til norsk (uoversettelig, men det sa man om Ulysses også), nemlig Finnegan’s Wake.
Parallelt med Talbots egen historie fortelles historien om Lucia Joyce, Joyces datter. I begge historier tegnes et bilde av et komplisert far-datter-forhold. Vi kommer tett på de to familiene, hvorav den ene (Joyce) temmelig dysfunksjonell (Lucia tilbrakte sine 30 siste år på sinnssykehus).

En gripende bok, både morsom og trist på samme tid. Og med gode tids- og miljøbilder. Det finnes masse stoff på nettet om denne prisbelønte boken.
HER er en anmeldelse i NY Journal of Books, og her en omtale på nettsiden Biographile, som bare omhandler biografisk litteratur. En meget interessant side.
HER er forfatteren Terry Eagletons omtale av Carol Loeb Schloss' biografi om Lucia Joyce: To Dance in the Wake, som Talbots har basert Lucia Joyce-delen av sin bok på.
 
 

En utypisk bok for meg, som sagt, men nå har jeg fått sansen for tegnede bøker. Lesingen av Fiske/Kvernelands Olaf Gulbransson-biografi i fjor gjorde nok sitt, men samtidig ser jeg nå at jeg ikke har ført denne opp på leselisten for 2013. Antagelig et ubevisst uttrykk for at jeg ikke har sett på denne typen bøker som "ordentlig" litteratur! Men det har endret seg nå. Jeg er allerede på jakt etter flere bøker av denne typen. Det er mye bra der ute, det vet jeg. Kvernelands Munch-biografi burde vel være et must til å begynne med. Men i denne sjangeren kommer jeg nok også til å se på det engelskspråklige markedet.  

 

5. februar 2014

P2-lytternes romanpris til Fugletribunalet


Agnes Ravatn fikk P2-lytternes romanpris for 2013 for Fugletribunalet. Jeg har ikke oversikt over de andre kandidatene - jeg har uansett ikke lest dem. Men Fugletribunalet har jeg lest, og omtalt HER. Det gleder meg umåtelig at Ravatn fikk denne prisen, den er vel fortjent. Fugletribunalet er uten tvil en av de beste nyere norske romanene jeg har lest. Det er veldig gledelig at en norsk forfatter skriver noe så unorsk som en stilsikker gotisk thriller. Unorsk er et honnørord i min munn - jeg synes altfor mange norske bøker ligner på hverandre ved at de kretser rundt de samme miljøene og den samme problematikken. Ravatns bok oppfatter jeg i så måte som unorsk, dvs original, i positiv forstand, i første rekke ved at sjangeren er uvanlig og uhyre stilsikkert gjennomført. Det at den foregår i en vestlandsfjord (kjent landskap for meg) og ikke i en bygd på østlandet, er også et ypperlig grep. HER er et interessant intervju med Ravatn på NRK.  

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...