29. februar 2016

Uryddig

En ung japansk "rydde- og organiseringskonsulent", Marie Kondo, har skrevet boka Magisk opprydding - om å rydde. Den er blitt en kjempesuksess verden over og har også kommet på norsk. I helgens nummer av Bokmagasinet i Klassekampen fikk den en helside. Anmelderen omtaler den noe i overkant ironisk etter min mening. Riktignok har jeg ikke lest boka, men jeg har stor sans for ryddighet og orden, så jeg ser ikke noe behov for å lese den heller. Jeg rydder stadig vekk, ja, jeg føler rett og slett en slags nytelse ved å ha det ryddig og ordentlig. Og det må jeg ha hvis jeg skal få jobbet effektivt. Som kreativt menneske har jeg overhodet ikke noe til overs for det romantiske begrepet "kreativt rot". Som om rot skal være et tegn på kreativitet, liksom.
Men - til bøker har den unge damen det jeg vil kalle et uryddig forhold. Jeg siterer fra Eivind Myklebusts anmeldelse:

Til slutt er det verd å nemne den barbariske måten boka behandlar bøker på. Er du usikker på om ei bok gir glede, skal du rive ut sidene du er sikker på at du elskar, og kaste resten. Prøv det med "Krig og Fred". Når du ryddar, skal du dessuten passe deg for å lese, åtvarar Kondo: "Lesing rokker ved dømmekraften din." 

Det er noe uklart for meg om hun mener at man ikke skal la seg distrahere av lesing mens man rydder, eller om hun mener at lesing generelt rokker ved dømmekraften. Uansett er denne damen så langt fra en lesende bokelskers forhold til bøker som det er mulig å komme.
Men å ha det ryddig og ordentlig rundt seg, er en god ting. Orden i bøkene er også av det gode. Forleden dag skulle jeg kikke i Susan Sontags On Potography - jeg er sikker på at jeg har den - men har foreløpig ikke klart å finne den. Rot straffer seg!

25. februar 2016

Om å låne bort bøker

Illustrasjonen er makaber, og jeg har gudskjelov ingen menneskeliv på samvittigheten. Men alle som er glad i bøker, og som har mange av dem, støter før eller siden på problemet med å låne bort. Etter et par ubehagelig tilfeller av bortlån for mange år siden, der bøkene kom tilbake sterkt preget eller ikke kom tilbake i det hele tatt, sluttet jeg å låne bort bøker. Jeg låner heller ikke bøker av andre. For meg er bøker en svært personlig ting, og de sporene mine bøker har av å være lest, skal være mine spor. Jeg har heller aldri følt meg bekvem med å lese andres bøker - jeg må være fri til å behandle bøker som det passer meg, for eksempel med understrekninger, og det kan jeg jo bare med mine egne. Jeg vender også ofte tilbake til bøker, leser dem om igjen, og da er gjensynet med understrekninger og notater ofte kjærkomment. Samleaspektet kommer selvsagt inn her, det er en viktig del av det personlige forholdet jeg har til bøkene mine.
Jeg vet at ikke alle har et så personlig forhold til bøkene sine. Jeg vet om folk som like gjerne låner bøker på biblioteket, eller som bare kvitter seg med bøker de har lest. Dem om det.

24. februar 2016

Om lykke

Av og til skriver jeg om ting som ikke har direkte med bøker og litteratur å gjøre. Dette er en reprise av et innlegg fra 2008. Det handler om lykke - et stort og vanskelig ord, men noe det skrives og menes mye om. Dette er noen av min tanker rundt dette begrept.

 Hva ville du svart hvis du ble spurt om du er lykkelig? Det er et stort ord, ikke sant -- liksom litt for stort i vår tid - i likhet med å elske (og da snakker jeg om følelsen, ikke om handlingen, selv om følelsen naturligvis hyppig vil føre til handlingen med samme betegnelse).
Likevel tror jeg de fleste har en viss oppfatning av om de er lykkelige eller ikke. Jeg har også en mistanke om at de fleste ville nølt med å svare, eller svart nei.
For hva skal til for å svare ja på et slikt spørsmål? Siden lykke er et så stort ord, så må det vel ha med noe ekstraordinært å gjøre?
Snarere tvert imot, mener jeg. Kan det ikke like gjerne - for ikke å si først og fremst - ha noe med hverdagen å gjøre? Slik vi har det mest av i livet? Det bør det ha, hvis begrepet lykke skal ha noen mening?
En klok mann, som det heter - jeg husker ikke hvem - sa en gang at "slik som dine dager er, slik er ditt liv".
Hvis du skal svare på om du er lykkelig eller ikke, kan du med andre ord se deg rundt eller stoppe opp og tenke litt akkurat der du befinner deg nå, for eksempel i din egen stue. Er du lykkelig? Er det dette du vil se tilbake på når alt en gang tar slutt? (Og hvis du ikke er fornøyd med det du ser rundt deg her og nå, hva har du da tenkt å gjøre med det?)
«Lykken er en viljesak» proklamerte Odd Børretzen en gang. Det tror jeg langt på vei er riktig. Jeg tror også at mange mennesker i alt for stor grad kompliserer og forsurer livet både for seg selv og andre ved å strebe etter noe de tror er lykke - for mange mennesker befinner lykken seg et annet sted, i en annen tid, hos andre enn den/dem man er sammen med til vanlig, og ikke minst i en annen økonomisk virkelighet.
Jeg er hverken rik eller føler meg spesielt vellykket, men jeg er kommet så langt i livet at jeg setter min egen standard for hva jeg skal måle lykke etter. Og etter den standarden er jeg lykkelig.
For å kunne si at man er lykkelig, må man være seg bevisst at man er lykkelig. Av og til støter man på det synspunktet at man ikke virkelig kan sette pris på livet før man selv eller omgivelsene har vært rammet av stor ulykke. Jeg har for så vidt sans for det filosofiske synspunktet at ingenting eksisterer uten sin egen motsetning - for å vite hva lykke er, og for å føle lykke, må man derfor vite hva det motsatte av lykke er. Men enhver med fantasi og livserfaring kan da forestille seg det, og ingen går vel gjennom dette livet uten å få seg en trøkk nå og da, eller for den saks skyld slepe med seg både det ene og det andre?
Jeg tar ikke lykken som en selvfølge et eneste sekund. Derimot kan jeg si at jeg gleder meg over den, om ikke bevisst hvert sekund, så i hvert fall bevisst hver dag. Og siden jeg som troende katolikk har en instans å rette takknemligheten for denne lykken til, så gjør jeg det. Men som god katolikk har jeg også sans for det jordiske, så når jeg sier til min hustru at hvis jeg dør i morgen, så dør jeg som et lykkelig menneske - så er jo det også en kompliment til henne, siden hun utgjør en vesentlig del av min jordiske lykke.
«Lykken er en hverdagsaften, gjør det livet mindre rikt?» spurte Gunnar Reiss-Andersen. Nei, sier jeg, for hvis ikke lykken er en hverdagsaften, hva skal den da være? Hvis ikke lykken ligger i det nære, hva skal den da ligge i? I et fjernt og eksotisk reisemål, for eksempel? Men man kan ikke hente mer ut av en reise enn det man har forutsetninger for å ta til seg når man begir seg ut på den.
«Jeg har reist mye i Concord,» sa Henry David Thoreau, han som skrev Walden eller Livet i skogene, en av klassikerne i amerikansk litteratur. Concord var hjembyen hans, og i denne byen og dens omegn tilbrakte han hele sitt 44-årige liv. Og han hadde vel ikke akkurat noen snever horisont, for å si det sånn.
Bildet over er ment å illustrere verdien av det nære - en grusvei over et tåkete jorde, med et enslig tre ved siden av. Folk som ser det, pleier å spørre om det er fra Italia eller Frankrike, og de blir gjerne litt overrasket når jeg sier hvor det er tatt - på et jorde ca et kvarters gange fra huset mitt. «Jøss, der har jeg vært mange ganger, men jeg har aldri sett det sånn,» var det en som sa. Det tok jeg som en stor anerkjennelse. Å fotografere handler om å se, og det tror jeg kanskje lykken også gjør. Og da kan man begynne med å se det nærmeste. For eksempel på dagene, slik de er. Det er nemlig livet. Forhåpentligvis er det også lykken.

17. februar 2016

Om å lese kart



I stedet for å lese en bok på senga hender det at jeg leser kart. "Å lese kart" betyr vanligvis å se på kartet for å finne ut hvor man er eller hvordan man skal komme seg til et sted. Men jeg leser altså kart som om det var en bok. Jeg reiser på kartet, kan man  si. Og jeg tror ikke jeg er helt alene om å bruke kart på den måten.
Yndlingskartet mitt er danmarkskartet, og særlig sidene med Jylland. Kjent område for mange ferierende nordmenn, eller som transportetappe på vei sørover. Kartutsnittet her viser en del av Limfjorden med halvøya Salling og en del av øya Mors (administrasjonssenteret på Mors er Nykøbing M, som er Sandemoses fødeby og modellen for Jante). Kjent strøk for meg; jeg har nemlig bodd et sted på dette kartet. Å lese dette kartet handler derfor mye om minner, men det er også en forberedelse til en form for reisevirksomhet jeg elsker, nemlig å kjøre rundt på danske småveier. Det gjorde jeg sist i oktober i høst. Danmark har et utrolig finmasket veinett, og mange av veiene er særdeles idylliske. Det gjelder særlig de som er merket med en margeritt. Motorveier og hovedveier er dørgende kjedelige å kjøre på, om enn greie nok når man bare skal fra A til Å. På småveier kan man ta det med ro, man ser og opplever mye mer, og det er lett å stoppe.
Andre kart jeg liker å lese, er kart over Tyskland og Irland, som også er land jeg kjenner til en viss grad. Men på Jylland føler jeg meg som hjemme.

12. februar 2016

Det første møtes sødme




I Juvikfolke er det nå Odin som er hovedpersonen, og ham følger vi i detalj. Bare syv år gammel kommer han i tjeneste hos et eldre ektepar (han er uekte barn, som det het den gangen, og morens nye mann vil ikke vite av ham). I fosterhjemmet er han gjetergutt etc. På nabogården bor en jente som heter Karen-Anna, og Duun gir subtile frampek om at det kommer til å bli noe mellom dem. Odin begynner vel å nærme seg konfirmasjonsalderen da han og Karen-Anna opplever at de ikke er barn lenger. Er det ikke nydelig? Det er nesten så man mister pusten.

Heile denne sommaren var Karen-Anna godt som glømt. Ein kvelden han fór og leita etter gjeitene vesti marka, gjekk dei seg på einannan. Ho fekk så stilt eit andlet, da ho såg det var han. Ho var Havfrua like vel, den han hadde drømt om; ho var så vidunders vakker, og der stod ho og hørte han til. Men helst vilde han ha sprunge sin veg. Godvêrs-båra låg og sukla frammed kvite stranda, og i kring dem var det marka, med mosekollar og lyngflater, der sola stod på og skjein med dirrande kveldraudt, og dulp og dæld, der smågrase grønte med nye letter i skuggen. Og Karen-Anna såg opp på han gong for gong, og somtid var det med små auga som tok rundt omkring han og var fulle av lått og kjæte, og somtid var det gjenom ein blågrå moe som gjorde vondt nokon stads. Ja, no tok han og gjekk sin veg; han stod ikkje her lenger. Men enda stod han. Han fekk ein skjelv i seg, - det var så lite om å gjera, syntes han, at han ikkje kasta seg over henne og gjorde henne eitkvart urimelig, her midt i villaste marka, ho kunde aldri ha komme seg til unnrømmings! Ho var ikkje redd han eingong? No fór han, og glad var han at han hadde komme seg laus, han måtte stane og kjenne på kor hjarte banka i han. 

Olav Duun: Juvikfolke, I eventyre

8. februar 2016

Olav Duuns ufullstendige verker



Halfdans Bokhus har åpnet etter vinterstengningen, og jeg ble så glad da jeg så denne fine utgaven av Olav Duuns samlede verker. Først etter en liten stund oppdaget jeg at bind 2, 3 og 4 manglet. Hvem i huleste splitter opp et slikt verk? Neste spørsmålet som naturlig melder seg: Hvem i huleste kjøper et oppsplittet verk? I dette tilfellet jeg, og jeg betalte kr. 30 per bok. For det første tiltalte bøkene meg rent estetisk, for det andre er alle hovedverkene der, så vidt jeg kan forstå. Noe stort håp om å få komplettert verket med de manglende bindene, har jeg selvsagt ikke, men ingenting er umulig. Jeg klarte for eksempel å finne det manglende bindet i Durrells Alexandriakvartetten, men sammenligningen mellom et samleverk og fire enkeltutgivelser er ikke helt relevant.

6. februar 2016

Semikolonets dag


Det er semikolonets dag i dag. Bruker du semikolon? Jeg er fan av semikolon. HER er en svensk artikkel i anledning dagen.

4. februar 2016

"Enhver roman er en historisk roman"



I en interessant artikkel om historie («Historie med åpen slutt») i Le Monde Diplomatique, som er bilag til Klassekampen i dag, drøftes ulike definisjoner av hva historie er. Ifølge noen defineres historie for eksempel som «skriftlig historie», men artikkelforfatteren sier at «alle vesentlige formater» (for eksempel spillefilmer, TV-serier og podkaster) kan være historie. Og avslutter med følgende avsnitt:

Insisterer du på å uttrykke deg skriftlig om den nyeste historien, bør du også vurdere om sakprosa virkelig er mest hensiktsmessig. Kanskje bør du heller skrive en roman? I The Future of History skriver historikeren John Lukacs, kjent for sine verk om andre verdenskrig og den kalde krigen, at historikere gjør godt av å lære av romanforfattere: «Historians! Get into, get with literature!» Ikke dermed sagt at historikere nødvendigvis bør bli romanforfattere, heller ikke at de bør nærme seg fiksjonen. Lukacs’ viktigste poeng er kritikken av de mange blant vår tids akademikere som har sluttet å lese skjønnlitteratur. For i skjønnlitteraturen finnes nøklene til å forstå forfatterens samtid. Eller som Lukacs skriver: «Enhver roman er en historisk roman.»

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...