Best uten ball

Flere ganger tidligere har jeg vært inne på temaet hvorfor vi leser. En ikke uvanlig oppfatning er at lesing, og da tenker jeg først og fremst på skjønnlitteratur, er en form for virkelighetsflukt eller tidtrøyte. Slik fungerer lesing sikkert for mange, men ikke for meg, og formodentlig heller ikke for lesere av denne bloggen.

For meg er lesing og «det virkelige liv» to sider av samme sak, fordi romanen, slik jeg oppfatter den, er et tenkende, observerende, følsomt menneskes måte å erfare verden på gjennom et kunstnerisk høyverdig litterært uttrykk, slik at jeg som leser ut fra mine personlige forutsetninger kan bli delaktig i denne erfaringen og gjøre den til min.

Hvor ofte opplever jeg ikke at en bok stimulerer mine egne tanker og følelser, eller at jeg får bekreftet eller opplever gjenkjennelse når det gjelder noe jeg selv har tenkt eller opplevd. Det kan sågar være en trøst - noen har hatt det som jeg, noen har følt og opplevd det samme som jeg.

Det virkelige liv og litteraturen stimulerer og beriker hverandre gjensidig. Litteraturen er en berikende livserfaring like god som noen, men hvis man ikke lever et liv som litteraturen kan finne gjenklang i, kan man heller ikke høste av litteraturens frukter.  

Da jeg gikk på skolen, var gymnastikk en angstvekkende affære. Jeg klarte aldri å komme over disse monstrøse tingene som man skulle hoppe over, jeg klarte aldri å klatre i tau, og i ribbeveggen fikk jeg høydeskrekk. Den eneste jeg var god i, var å løpe sekstimeter – sannsynligvis fordi jeg ubevisst hadde lyst til å løpe fra hele greia. Skidager brakte angsten til uante høyder.

På gymnaset skulle vi sparke fotball. Det var en ukjent sport for meg, men gymlæreren tok det som en selvfølge at gutter i den alderen kunne sparke fotball. Allerede da erfarte jeg det som jeg har gjort så mange ganger siden, at menn har et slags fellesskap rundt dette med fotball – det er liksom en selvfølgelig side ved det å være mann. Jeg har aldri sparket fotball, jeg har aldri sett en fotballkamp. «Fotball med gutta» er en ukjent verden for meg. Jeg har aldri hatt noen «gutta» heller – og har ikke savnet det. En ensom nerd, tenker noen nå. Nei, men egenrådig nok til å gå mine egne veier og ikke la meg presse inn i tradisjonelle mønstre og sammenhenger. Det har jeg hatt det helt fint med, og min komplette udugelighet innen gym og især fotball var aldri gjenstand for mobbing.

Når jeg tenker tilbake, burde jeg vært tøff nok til å konfrontere gymlæreren med at jeg ikke kunne sparke fotball. Eller kanskje ikke – som den eneste som aldri hadde vært i berøring med en fotball.

En av mine franske nålevende yndlingsforfattere er Jean Echenoz. Under et opphold i Norsk Oversetterforenings leilighet i Berlin i fjor, hvor det selvsagt er et rikholdig bibliotek, falt en bok av Echenoz meg i hendene. Det var en biografisk roman om den tsjekkiske langdistanseløperen Emil Zátopek (verdensrekordholder, olympisk gullvinner etc.) Det ville ikke falt meg inn å lese den hadde det ikke vært for at forfatteren var Echenoz. Der fant jeg en beskrivelse av meg selv når vi sparket fotball på gymnaset:

«Han kan ikke fordra sport. Han ville nærmest se med forakt på brødrene og kameratene sine som bruker fritiden sin til å sparke åndsforlatt på en ball. Når de en gang iblant tvinger ham til å være med, deltar han bare motvillig, vet ikke hvordan han skal te seg, skjønner ingen ting av reglene. Han prøver å late som han er interessert, men ser en annen vei og forsøker diskré å holde seg godt unna ballen, som går i baner han aldri har forstått seg på. Og hvis han er så uheldig å få den i beina, langer han ut et stort spark for å bli kvitt den, uansett retning, altfor ofte mot eget mål.»

Jean Echenoz: Løpe. Oversatt av Tom Lotherington

PS Det er kanskje barnslig, men snart 66 år gammel føler jeg at jeg har fått litt «hevn» for gymtimenes uendelige rekke av nederlag. Med visse mellomrom samles folkeskoleklassen min til gjensyn og mimring. Sykdom er et uunngåelig samtaleemne, noen er sågar døde. En del bor i Spania av helsemessige grunner. Jeg har aldri vært syk, og jeg er formodentlig blant de fysisk mest aktive. Opptil hundre ganger i året går/jogger jeg opp til en lokal fjelltopp, en tur på innpå en mil. Etter nyttår begynte jeg å spille tennis. Jeg har kondis til tusen. Et paradoks, i betraktning av at jeg var den suverent dårligste i gym.