aroundbooks

aroundbooks

20. mai 2016

Den erotiske blanklinjen

 I anledning av at det er Sigrid Undsets fødselsdag i dag, gjengir jeg dette innlegget fra 2009.



Det var Aina som fikk meg til å ta frem Kristin Lavransdatter igjen på grunn av DETTE innlegget. Og jeg hadde knapt begynt å bla i den før jeg skjønte at nå må jeg lese den om igjen. Noen bøker må det - leses om igjen. Jeg leste akkurat noen kloke ord om gjenlesing, men husker ikke hvor. Irriterende. Kan det ha vært på en annen blogg? Nå vel. Og når jeg først hadde funnet frem Kristin Lavransdatter, var det også Aina som med kommentaren til innlegget nedenfor; «Det veldig poetiske er ofte ikkje så poetisk, som redaktøren min plar seie», fikk meg til å se nærmere etter hvordan en virkelig skrivekunstner som Undset skildrer det første erotiske møtet mellom bokens to hovedpersoner.

Kristin og Erlend har søkt tilflukt for været i en utløe. Uværet driver over - «Nu må jeg gå», sier Kristin, og Erlend svarer: «Det må du vel.» Han tok om hennes fot: «Du blir våt - du får ri og jeg får gå - ut av skogen -» Han så så underlig på henne. Kristin skjelver, fordi hjertet hennes banker sånn, tror hun. Her er det virkelig snakk om «show, don’t tell». Med subtil skrivekunst formidler Undset spenningen mellom dem; det er nå det skal skje. De vet det nok, både hun og han, kanskje mer ubevisst enn bevisst, men forfatteren gjør leseren til sin fortrolige, så leseren er ikke et øyeblikk i tvil. De kommer seg ikke ut av løa, og slik kulminerer det: «Hun seg bakover i høyet med åpne armer og lot Erlend gjøre som han ville.»

Deretter følger en blanklinje.

Og så: «Hun satt rett opp og ned, da Erlend løftet hodet fra armene sine.» Undset sier med andre ord ingenting om selve akten, hun overlater alt til leserens fantasi. Men det som sies, både før og etter, det dirrer som spente buestrenger. Først bygger hun opp en nesten uutholdelig spenning i forkant, og mindre spent er det ikke etterpå. For hva nå? «Kristin bøyde hodet - for hvert ord han sa, syntes hun den tid som lå foran henne, syntes lengre og mer umulig å tenke - klosteret, Jørundgård - det var som fløt hun på en strøm, der bar bort fra det alt sammen.»

Men det er de to nå, i et fellesskap av lyst og skjebne:
«Ligger du alene i det loftet, nu dine frender er reist,» spurte Erlend. «Da kommer jeg og taler med deg i kveld, vil du lukke meg inn?»
«Ja,» sa Kristin sakte. Og så skiltes de.»

Hvem sier mest? Hvem gir leseren den største opplevelsen, hvem tar pusten fra leseren? Roberts med sine «raviner av nytelse», «kaskader av satenghud» og solvogner og elver og hav og hva ikke - eller nobelprisvinneren Undset med sin blanklinje? Svaret gir seg selv.

Denne blanklinjen må selvsagt ikke forveksles med et tomrom, den er alt annet. Den er breddfull av innhold på grunn av det som står foran og etter. Men for en sublim, kunstnerisk løsning, tenk å få sagt så mye med en blanklinje! Det må være den mest storslåtte blanklinjen i verdenslitteraturen. Men samtidig som Undset gir fritt frem for leserens fantasi, slår hun også av kameraet. Ikke i moralens, enn si moraliseringens, navn - Undset er ingen moralist, hun er fullblods forfatter, intet menneskelig er henne fremmed - men kanskje av ganske alminnelig anstendighet. Det som skjer mellom Kristin og Erlend i blanklinjen, er privat, det har ingen andre noe med. Vi kan fantasere om det, og det gjør vi nok, men vi får ikke være bivånere. Også det er sublimt. Mange moderne forfattere kunne ha noe å lære av mesteren når det gjelder antydningens kunst. Ikke alt kan eller bør skildres. Men det er sannelig ikke enhver skriver gitt å få sagt så mye med det usagte heller.

Når jeg omtaler dette som det første erotiske møtet mellom Kristin og Erlend, er det en sannhet med modifikasjoner. Undset rasjonerer med godsakene. De har riktig nok ikke ligget med hverandre før, men det egentlige første møtet, det skjebnesvangre, skjellsettende, skjer litt tidligere, mens Kristin er i klosteret, nærmere bestemt under Bondegildet den 20. juli, Margretmessedagen. Etter festen om kvelden, langt utpå natten, da "bålene bare er noen hauger av ildmørje som svartnet mere og mere", går Kristin og Erlend vekk fra de andre, gjennom urtehagen (Edens hage?), bare de to. De kommer til enden av stien, til et steingjerde ut mot skogen. Erlend hjelper henne over - når hun skal hoppe ned på den andre siden, tar han henne imot i armene sine, setter henne ned i gresset og kysser henne. Kristin er maktstjålet, og når Erlend skiller silkeserkens folder ganske litt og kysser innimellom, blir hun het inn i hjerterøttene. De setter seg med ryggen mot steingjerdet, hun med hodet i hans fang, og slik sitter/ligger de natten igjennom.
Det er her de egentlig går over en grense, symbolisert ved steingjerdet de forserer. Det er Erlend som er den aktive, det er han som hjelper henne over grensen, både konkret og i overført betydning. Hun er forlovet med en annen, med Simon Darre, men han har aldri fått det til å kile i magen på henne. Han er mer eller mindre utvalgt til hennes kommende ektemann av familien, altså et tiltenkt arrangert ekteskap - Kristins far liker ham, og tenker dessuten praktisk; jordene deres grenser opp til hverandre. Men Erlend vekker kvinnen i henne, og deretter er det ingen vei tilbake. Etter natten ved steingjerdet er hun hans. Det erotiske møtet i løa senere, fullbyrdelsen av den lidenskapen som er tent, er bare en naturlig følge av denne første natten.

Ingen kommentarer:

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...