Lesingens irrganger

Da jeg var ferdig med Hermann Broch, gikk jeg litt lenger tilbake i tysk litteratur og leste Lucinde av Friedrich Schlegel. En bok jeg ikke hadde hørt om før jeg tilfeldig kom over den i Norsk Oversetterforenings leilighet i Berlin, hvor jeg oppholder meg av og til. En merkelig bok som ikke gjorde veldig stort inntrykk på meg, men jeg skjønner jo at den vakte oppsikt i sin samtid. Her er en omtale:

En «skandale», «en estetisk uhyrlighet», er karakteristikker som har vært tatt i bruk om romanen Lucinde fra 1799, en lovsang til den frie og sanselige kjærligheten, det ultimate følelsenes og sansenes forhold mellom mann og kvinne. I kretsen rundt Novalis, Fichte og Schelling var det en av romantikkens aller fremste teoretikere, Friedrich Schlegel, bedrev sine skjønnlitterære eksperimenter, og det ved å formulere et moderne kjærlighetens credo. I improvisasjoner, stemningsbilder, refleksjoner og brev mellom to elskende sammenfatter han hvordan kjærligheten som grensesprengende kraft bare lar seg virke-liggjøre i et likeverdig forhold, kort sagt: en hyllest til kvinnen, til friheten, til impulsiviteten, hengivelsen og den elskov som når de høyere sfærer såvel som de jordiske.

Etterpå hadde jeg faktisk ikke noe på leselisten. Jeg opererer heller ikke egentlig med noen plan over den videre lesingen, men det hender jeg har bestemt meg for å lese det eller det. Jeg måtte derfor bruke "la boken komme til meg"-metoden og vandret langs hyllene. Boken som kom til meg, var Mrs. Dalloway av Virginia Woolf. Det er vel nå den eneste av hennes hovedverker jeg ikke har lest. Jeg har veldig stor sans for Woolf. Jeg mener hun er den aller beste når det gjelder stream of consciousness. Som leser trives jeg veldig godt i hennes selskap. Men boken går mot slutten, og hva da? De seneste årene har jeg lest mange av de store verkene i litteraturen, nå sist Mannen uten egenskaper. Men som jeg nettopp var inne på i et tidligere innlegg, og som også fremgår av leselistene til venstre, jeg leser faktisk nyere ting også. Og nå føler jeg at det er på tide å gjøre nettopp det. Så når jeg nå snart er ferdig med Woolf, tar jeg en tur på biblioteket, kikker i hylla for nye bøker og ser om det er noen som "kommer til meg" der. Jeg leser anmeldelser, men har ikke merket meg noen spesielle. Bestselgere er uinteressante for meg, jeg er ute etter det litt sære, gjerne språkdrevne. Jeg er ikke så interessert i bøker som "handler om noe", f.eks. Vigdis Hjorth. Språket hennes er dessuten for flatt for meg, for endimensjonalt.