aroundbooks

aroundbooks

28. april 2016

Goethe har sagt det

Eget foto. Hamburger Bahnhof, Berlin, 2009


"Goethe sier nesten alt som angår oss mennesker," sier Kafka i Gustav Janouchs bok Samtaler med Kafka. Jo, Goethe har sagt mye klokt, men han er også en av de forfatterne jeg har måttet oppgi, slik jeg berettet i DETTE tidligere innlegget. Kanskje som et apropos til Trolldomsfjellet, som jeg leser nå, og som jeg har vært på nippet til å oppgi, men som jeg nå nærmer meg slutten på, og som jeg er glad for at jeg ikke ga opp.

21. april 2016

Bokjakt

En god stund nå har jeg vært på jakt etter Samtaler med Kafka av Gustav Janouch, en klassiker innen Kafka-litteraturen. I går fant jeg den - i min egen hylle. Det hadde jo unektelig vært lurt å kikke der først, men jeg narrer rett som det er meg selv til å tro at jeg vet hva jeg har. Det vet jeg altså ikke. Lest boka har jeg også, for det var mange understrekninger i den. Men det må være lenge siden - så lenge at jeg altså hadde glemt at jeg hadde den. Gudskjelov at jeg fant den før jeg brukte penger på å kjøpe et eksemplar til! Det var helt tilfeldig - egentlig kikket jeg i tyskhylla for å finne Kafkas dagbøker.De visste jeg i hvert fall at jeg hadde ...

19. april 2016

Enda mer om å lese Trolldomsfjellet


Jeg leser fortsatt Trolldomsfjellet, og nå går det lettere. Jeg var inne på tanken på å gi opp, men Trolldomsfjellet er en av de kanoniske bøkene jeg vil ha lest, og da er det bare en ting å gjøre - nemlig å lese den. Jeg var i en periode fristet til å hoppe over eller skumlese kjedelige partier, men det ville være juks. Løsningen ble tvert imot - gå INN i teksten og snarere intensivere lesingen enn å la det hele trekke ut i tid. På den måten har jeg kommet til å sette mer pris på boka slik at jeg nå ser på den mer som en leseopplevelse enn som et ork. 
Vanskelighetene, som nå altså i hovedsak er overvunnet, kan ha hatt noe med det tette skriftbildet å gjøre. For moro skyld sammenlignet jeg tre leseprosjekter; Olav Duuns Juvikfolke (øverst), Marcel Prousts På sporet av den tapte tid (i midten) og altså Trolldomsfjellet. 
Juvikfolke har 40 linjer på siden, men som man ser er det mange replikker. Alt i alt gir dette et veldig luftig skriftbilde, som gjorde Juvikfolke lett å lese, trass i den noe spesielle namdalsdialekten. Men de ukjente ordene var stort sett selvforklarende i konteksten.
På sporet av den tapte tid har 36 linjer per side og dermed også et relativt luftig skriftbilde. Relativt - fordi Proust har lange passasjer med tildels svært lange setninger og få eller ingen replikker. Men det elegante språket letter lesingen, dessuten er det mye humor hos Proust.
Trolldomsfjellet har 47 linjer per side og et svært tett skriftbilde. Språket er tungt, setningene lange og omstendelige, med mange innskutte bisetninger. Der Proust letter lesingen med sin franske eleganse og humor, gjør Mann lesingen tung med sin tyske omstendelighet. En lang setning hos Proust og en lang setning hos Mann er to vidt forskjellige ting. I tillegg kommer at lesingen av Trolldomsfjellet blir mer fysisk anstrengende på grunn av den mindre og tettere skriften.
Men som sagt - det er bare å bite tenna sammen, konsentrere seg fullt og helt om teksten og lese i vei. Snart er jeg ferdig med Trolldomsfjellet og kan krysse av for nok et kanonisk verk



Nei, motsatt

I dag kom jeg over dette sitatet: "I wanna drown in literature and forget I actually exist." Dette synet på litteraturen er ikke uvanlig - litteraturen som asyl, så å si, fra denne virkelighetens trivialiteter, som arena for dagdrømmer. Og selvfølgelig kan litteraturen fungere sånn. Ikke et negativt ord om mennesker som bruker litteraturen på den måten. Men jeg vil heller si: "Jeg vil drukne meg i litteraturen og få bekreftet at jeg eksisterer." For meg er det sånn at livet og litteraturen bekrefter, utfyller og inspirerer hverandre. Som to sider av ett og samme vesen.  Dette har jeg sagt mange ganger før, men jeg liker å gjenta det.

10. april 2016

Kollega Horace

Den svenske kulturelitens mest profilerte ektepar, litteraturprofessor Ebba Witt-Brattström og Horace Engdahl, litteraturviter, kritiker, forfatter, oversetter og ikke minst Svenska Akademiens sekretær 1999-2009, foretar visstnok et litterært skilsmisseoppgjør (jfr. Klassekampen sist fredag), selv om ingen av dem innrømmer åpent at det er dem selv de siste bøkene deres handler om. Det er muligvis en svensk tradisjon, dette, jfr. Strindbergs "En dåres försvarstal" og Tikkanens "Århundradets kärlekssaga".
Jeg traff Engdahl under forfatter- og oversetterkongressen Waltic i Stockholm i 2008 og benyttet anledningen til å få signert kortprosa-/aforismesamlingen "Meteorer":
"Jørn. Med kollegial hälsning på tröskeln till världslitteraturen. Horace E."
Kollegial hilsen fra Horace!


8. april 2016

Har De sans for det komiske?




«Har De sans for det komiske? Baron Lesdain talte en dag med Victor Hugo. I samtalens løp spurte den intrikate baron Lesdain: Hvem er efter Deres mening Frankrikes største dikter? - Victor Hugo gren og bet sig i læben og sa endelig: Alfred de Musset er den næststørste! Hehehe. Men De har kanske ikke sans for det komiske?»

Hovedpersonen Nagel i Hamsuns Mysterier (1892)








Dette innlegget er en reprise fra denne bloggens første år; 2006. Til høsten har den eksistert i ti år. Det er mye å lese her!

6. april 2016

Trolldomsfjellet - jeg sliter

Ja, jeg innrømmer det. Jeg sliter med Trolldomsfjellet. Særlig når de to sentrale personene Settembrini og Naphta diskuterer ideer på høyt intellektuelt nivå, kjemper jeg mot trangen til å skumlese, for ikke å si rett og slett hoppe over lange passasjer. Men det ville være juks; da kan jeg jo ikke si at jeg har lest boka. Så jeg tvinger meg gjennom det. Men dette er tungt stoff, og det omstendelige språket gjør det ikke lettere.
Her er utdrag av Wikipedia-artikkelen om Trolldomsfjellet:



Som i flere av Manns romaner ligger det en rik symbolikk bak de fleste av personnavnene i Trolldomsfjellet. For hovedpersonen Hans Castorp er fornavnet bevisst valgt blant de vanligste tyske mannsnavn for å understreke at dette er en hvilken som helst person. Der for er han også beskrevet i vage og generelle vendinger som en middelmådighet og som en typisk representant for den tyske borgerlighet. Men nettopp dette tyske borgerskapet står i følge Mann for selvmotsigelser og en nesten bevisstløs påvirkelighet. Her passer en annen innfallsvinkel til fornavnet: Hans er en kortform for Johannes, Jesus' fremste disippel. I denne sammenhengen passer også forfatterens kommentar inn: Han (Hans Castorp) er en «gralssøker» i Parsifals tradisjon, en «ren dåre».
Hva gjelder etternavnet Castorp kan dette antagelig sees i sammenheng med at klinikklederen Behrens sammenlikner de to fetterne Joachim Ziemßen og Hans Castorp med tvillingene Castor og Pollux, noe som også bringer tankene inn på stjernebildet Tvillingene, og på de astrologiske egenskapene som gjerne tillegges personer født under dette stjernetegnet, blant annet ubesluttsomhet og identitetsproblemer. Fetter Joachim framstår også svært uklar, om mulig enda mer forsiktig og tilbakeholden enn sin fetter.
Thomas Mann i 1905
Den tydeligste og mest profilerte figuren i romanen er litteraten og frimureren Lodovico Settembrini, som gjennom en rekke samtaler framstår mer og mer som Castorps mentor. Det er ikke tvil om at Settembrini målbærer et verdisyn som i stor grad stemmer overens med Thomas Manns. Idet han framstår som humanist, og «individualistisk sinnet demokrat» og forkjemper for «livets interesser... mot sentimental verdensflukt», for «skjønnheten, friheten, munterheten og nytelsen». Samtidig gjør Mann ham en smule latterlig ved å la ham virke pompøs i tale og av utseende minne om en italiensk «lirekassemann» med sine umoderne klær. Kanskje er dette et bevisst trekk av forfatteren for ikke å virke for ensidig i sin beskrivelse av den åndskampen som foregår, hvor han lar Settembrini definere to prinsipper som ligger i en evig kamp om verden: «makt mot rett, tyranni mot frihet, overtro mot viten, reaksjon mot fremskritt, Asia mot Europa». Navnet Settembrini henspiller direkte på en faktisk stormester i en frimurerlosje, Luigi Settembrini.[1][2], mens hans fysiske apparisjon eller utseende ser ut til å ha vært tuftet på den italienske komponisten Ruggero Leoncavallo.
Som antagonister til Settembrinis liberale livssyn finner vi dels den jesuittiske munken Naphta, av jødisk avstamning, dels sanatoriets russiske miljø. I Naphta finner vi ikke bare en fundamentalistisk religiøs ekstremisme og livsfiendtlig asketisk holdning, men også tanker av nærmest fascistisk tilsnitt, noe enkelte har funnet svært påfallende, ikke desto mindre ettersom Mann også senere, i Doktor Faustus, lar en jøde målbære fascistiske idéer.[3] Naphta var ikke med i Manns opprinnelige utkast til Der Zauberberg, men skal ha kommet til som et utslag av Manns bekymring for de antidemokratiske strømningene som truet Weimar-republikken. Dette er nok også bakgrunnen for Naphtas visjon om en konservativ revolusjon.
I det russiske miljøet er det ikke så mye idéer som er ankepunktet, snarere en slapphet og holdningsløshet, som Settembrini advarer fetterne Castorp og Ziemßen mot, og som han beskriver som «asiatisk». Den representanten for dette miljøet som i romanen trer tydeligst fram er Madame Clawdia Chauchat, hustru til en embetsmann i Dagestan. Hans Castorp nærer lenge en avstandsforelskelse til henne, og til slutt oppstår en heftig erotisk episode mellom dem – skildret med Manns sedvanlige kjølige avstand og antydning. Det er ikke vanskelig å legge inn det franske «chaud chat» (het katt) i etternavnet hennes. I likhet med en rekke av de andre pasientene og de mest framtredende av det medisinske personalet ved sanatoriet har Madame Chauchat en levende modell, fanget opp ved Thomas Manns besøk på et tilsvarende sanatorium i forbindelse med hans kone Katia Manns opphold der. Den tyske nobelprisvinneren Gerhart Hauptmann har for eksempel selv innrømmet å ha kjent seg igjen som modell for Madame Chauchats elsker Peeperkorn.
Med Clawdia Chauchat opptrer også et tema som vi støter på i flere av Manns verker: Et litt uavklart forhold til egen seksualitet: Vi møter det blant annet hos Gustav Aschenbach i Døden i Venedig – en dragning mot personer av eget kjønn. Madame Chauchat minner Hans Castorp om en ung gutt, en klassekamerat han en gang var forelsket i, både med sine «kirgiserøyne» og med sin fysiske holdning.

2. april 2016

Litterær humor på en lørdag

Når leste du sist en bok du virkelig skrattlo av? Og hvilken bok var det?
Hvilken bok er den morsomste du har lest? For meg er det 
Tre mann i en båt av Jerome K. Jerome, vel å merke i den første norske oversettelsen.
Den har vært diskutert tidligere her i bloggen - noen synes som jeg, at den 
er noe av det morsomste som finnes mellom to permer, mens andre
ikke har sansen for den i det hele tatt. I farten kommer jeg ikke på andre
skjønnlitterære bøker som virkelig har fått meg til å le høyt, men noen,
noen ganske få, er det da. Jo, forresten, den første romanen til
Agnes Ravatn, Veke 53, tror jeg kalte fram latteren. Om denne skrev en annen blogger:

"Boka er skrevet i Ravatns umiskjennelig humoristiske stil. Innenfor genren 
 satire er det lov å bruke ironi og overdrivelser, fremstille persongalleriet på en 
karrikert måte og å gjøre narr av folk. At alvoret likevel skinner igjennom 
fra tid til annen, er også en del av det hele."


Forøvrig har jeg selv sitert en del fra denne boka, klikk på temaet "Agnes Ravatn".
 

1. april 2016

Ærlig talt ...

Jeg lurer på hva mine kolleger i Norsk Oversetterforening mener om det nye EU-direktivet som er varslet. Siden oversettelse er så viktig i vår globale tid, skal alle former for oversettelsesvirksomhet i EU- og EØS-land gjennomgå en periodisk kvalitetskontroll, noe lignende EU-kontrollen av biler. Det gjelder tolker, translatører og alle andre former for oversettere.
For medlemmer av NO vil kontrollen bestå i at de hvert 3. år skal sende inn til foreningen en utgitt oversettelse sammen med originalverket, som så skal granskes av Faglig råd. Hvis oversettelsen ikke holder den faglige standarden man bør forvente, vil medlemskapet i NO bli vurdert, og man vil stille svakere ved stipendsøknader, særlig de statlige stipendene.
Når dette ikke står på sakslisten til det kommende årsmøtet i NO, er det sikkert fordi det er så nytt – det ble offentliggjort på tyske medier så sent som i går. Men det vil sikkert bli mye snakk om det, og formodentlig blir det tatt opp på årsmøtet under eventuelt.
Ærlig talt – er ikke dette ganske drøyt?

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...