aroundbooks

aroundbooks

24. november 2016

Mannen uten egenskaper



Da er jeg ferdig med Robert Musils Mannen uten egenskaper. «En bragd,» kommenterte en av mine oversetterkolleger på Facebook. Han siktet antagelig til at dette er et av verdenslitteraturens mest uleste verk og notorisk tungt å komme gjennom. Med andre ord et verk alle litteraturinteresserte kjenner til og sånn noenlunde kan plassere i litteraturhistorien, men som få har lest.

De første delene av verket kom i 1930-årene, men kom i sin ufullstendige helhet i 1950-årene, lenge etter Musils død i 1942. Musil jobbet en menneskealder med verket, og døde fattig i landflyktighet. Som forfatter var han lenge relativt ukjent, men nevnes i ettertid i samme åndedrag som James Joyce, Marcel Proust, Virginia Woolf, Franz Kafka og Thomas Mann.

Handlingen i Mannen uten egenskaper foregår i Østerrike-Ungarn, som i romanen kalles Kakania (Østerrike-Ungarn var «kongelig og keiserlig» siden regenten, Franz Joseph, var både keiser av Østerrike og konge av Ungarn, derav de to K-ene som danner navnet Kakania), vinteren 1913-14. Verkets røde tråd er historien om den såkalte Parallellaksjonen. Den tyske keiser Wilhelm skal nemlig feire 30 år som regent i 1918, og siden dette faller sammen med Franz Josephs 70-årsjubileum, vil man i Kakania, dvs. Østerrike-Ungarn, arrangere en såkalt parallellaksjon for å markere Østerrike-Ungarns storhet. Det hele er meget ironisk fremstilt – man klarer ikke å finne noen bærende idé for jubileet. Romanen er derfor både et satirisk overblikk på et avleggs keiserdømme med sitt byråkrati, samtidig som den innevarsler de store endringene Europa står overfor.

Hovedpersonen er Ulrich, som er sekretær for aksjonen, men som ikke tror på den. Det er han som er «mannen uten egenskaper». Tittelen kan misforstås – Ulrich (som ikke bare er «uten egenskaper», men også uten etternavn), er nemlig langt fra uten evner og anlegg. Han er tidligere offiser, nå matematiker med doktorgrad. Men han vil ikke gå inn i noe fastlagt mønster, ikke forplikte seg til noe, verken i kjærlighetsforhold eller politikk. Han betrakter hele livet med ironisk distanse.

Sitat fra Haarberg, Selboe, Aarset: Verdenslitteratur, Universitetsforlaget 2007:
«De menneskene, og især kvinnene, som finnes rundt Ulrich, får alle frem ulike sider ved ham, og alle blir de bærere av tanker som utfordrer hans ‘egenskapsløshet’, eller kanskje riktigere, som viser ham som den peer gyntske løk han er – lag på lag, uten kjerne. Samtidig gjenforenes han i siste del av romanen med sin tapte søster Agathe i et incestuøst forhold, og slik finner han kanskje tilbake til et slags opprinnelig udelt selv?»

Om selve verket sier samme litteraturhistorie blant annet dette: «Mannen uten egenskaper skiller seg radikalt fra hele den tyske dannelsestradisjonen og -romanen: Musils hovedperson er fristilt fra enhver tanke om forløp og utvikling, og som roman betraktet minner Mannen uten egenskaper med sin ambisiøst digressive og viltvoksende form overhodet lite om det man normalt forbinder med en roman.»

Noe lett verk å lese er dette ikke – for det første er det digert av omfang, for det andre er hovedpersonens mange og lange essayistiske betraktninger nærmest ugjennomtrengelige, både innholdsmessig og språklig. Men det er også mye humor her, mange glitrende beskrivelser av både mennesker og miljøer, og faktisk er det også spennende, selv om det mangler en egentlig slutt.   

19. november 2016

"Kan man i det hele tatt forstå hvorfor alle elskende verden over ser det som et ideal å bli ett vesen, til tross for at disse utakknemlige skylder nettopp den omstendighet at de er to vesener og som kjønn forlokkende ulike, nesten alt det tiltrekkende ved kjærligheten?"
Robert Musil: Mannen uten egenskaper
Oversatt av Ole Michael Selberg 

14. november 2016

Ja

Å oppdaga ein ny god forfattar; 
den døra som opnar seg.
Helge Torvund

Edward Hopper: Hotel Lobby, 1943 

13. november 2016

Emily Dickinson

Hjemmekinoen har en forkjærlighet for filmer med litterært tema. Hvis filmen i tillegg er europeisk, er det en bonus. I går var det denne filmen om Emily Dickinson. Britisk/belgisk, men filmet delvis ved og i Dickinsons hjem i Amherst i Massachusetts. Glimrende, etter vår mening. Nesten som en filmatisering av Inger Hagerups dikt om henne, hvor det blant annet heter: "Kjærlig søster. Lydig datter. Slik var dagens dukkelek. Men den skjulte ilden herjet. Og det stumme skriket skrek." (Vi måtte lese diktet høyt etter filmen.)

10. november 2016

9. november 2016

Snart ferdig med "Mannen uten egenskaper"



Jeg har nå kommet godt i gang med fjerde og siste bind av Robert Musils Mannen uten egenskaper, et av de store verkene i litteraturhistorien og den foreløpig siste kraftanstrengelsen i min planmessige lesing av kanonisk litteratur. Tidligere jeg lest bl.a. Ulysses av James Joyce, Trolldomsfjellet av Thomas Mann, På sporet av den tapte tid av Marcel Proust og Juvikfolke av Olav Duun, for å nevne noen. Alle disse verkene er svært omfattende , med Proust i en særstilling selvsagt når det gjelder volum, men de andre er også noen mastodonter å komme seg gjennom. Alle har et til dels krevende språk. Skumlesing nytter ikke. Mange av disse verkene, for ikke å si alle, har også det til felles at de fleste ikke har lest dem – alle kjenner til dem, men relativt få har lest dem.Jeg leser altså disse verkene bevisst og planmessig. 
     Har jeg da noen råd til andre som tenker i de baner, men som foreløpig har latt det bli med tanken? Kanskje. Nøkkelordene har jeg allerede nevnt – bevisst og planmessig. Man må bestemme seg for å ville lese dem – og så gjøre det. Det er min strategi. Det betyr i praksis at man må sørge for tid til lesing – det har nok de fleste, jeg vil mene at det er et spørsmål om prioritering. Jeg ser f.eks. ikke på fjernsyn, men prioriterer blant annet lesing. Et godt råd er å ta boken med seg i situasjoner hvor man kan få lesetid, f.eks. på reise. Og så kan man lese på sengen. Det er en god overgang fra dagens stress og mas til søvn og hvile. De fleste kan finne utallige muligheter til å lese – hvis de prioriterer det. Skal man gjennom et stort verk, bør man helst lese litt (eller mye!) hver dag slik at det blir kontinuitet og man forblir i verket, ellers kan det liksom falle fra hverandre, og det kan gå ut over motivasjonen.
     Og gulroten? Det er for det første den opplevelsen lesingen gir. Det er ikke for ingenting disse verkene har fått den statusen de har. Det er ganske enkelt fordi de er litterære mesterverker. Men også tilfredsheten av å ha lest dem – for det første beriker de en som menneske, for det andre er det utrolig morsom å kunne si at man har lest det og det verket, særlig hvis man skulle komme opp i en diskusjon med folk som mener noe om et slikt verk uten faktisk å ha lest det. Og dem er det mange av. 

 Fra Musils notater under arbeidet med Mannen uten egenskaper

3. november 2016

Bøker former oss

Bøkene eg møtte som ung! Dei forma mi verd.
Noko bøker framleis gjer.
Helge Torvund

Reading Boy
 Eastman Johnson (July 29, 1824 – April 5, 1906) was an American painter and co-founder of the Metropolitan Museum of Art, New York City, with his name inscribed at its entrance. He was best known for his genre paintings, paintings of scenes from everyday life, and his portraits both of everyday people and prominent Americans such as Abraham Lincoln, Nathaniel Hawthorne, Ralph Waldo Emerson, and Henry Wadsworth Longfellow. His later works often show the influence of the 17th-century Dutch masters, whom he studied in The Hague in the 1850s; he was known as The American Rembrandt in his day

2. november 2016

Ord over bord

 (Dette innlegget er en reprise fra bloggens aller første år, 2006. )

-- Unnskyld, men er det en ledig plass ved dette bordet? Tillater De at jeg slår meg ned? Godt. Det var virkelig en utsøkt vennlighet av dem, det er så overfylt her i aften. Er det sikkert at De ikke holder plassen av til noen? Udmerket. Jeg vil så nødig virke påtrengende. Det er simpelthen imot min natur. Men tilgi meg, jeg glemmer rent å presentere meg, mitt navn er baron Rudolph von Schwanzenbad-Hodenthaler, baron Rudolph blant venner.
Jeg kan ikke huske å ha sett Dem her før ... De hører formodentlig ikke til stamgjestene? Jeg kan forsikre Dem om at Zum Rathauskeller er et glimrende sted. Jeg kommer ofte hit, verten er en god venn av meg.
Nå, der har vi hovmesteren. Jeg føler trang til et glass god vin. Jeg vil som sagt nødig virke påtrengende, men jeg kan ikke unngå å legge merke til at De har en tom vinflaske stående. Kan jeg trekke ytterligere veksler på Deres vennlighet ved å be Dem om å dele en ny flaske med meg? Hva sier De? Nei, men kjære Dem! Helt og holdent på min regning, naturligvis. Det skulle da bare mangle. Da synes jeg vi skal ha en flaske av husets beste hvitvin, en Chateau du Meursault. Den står ikke på kartet, men jeg vet at de har den her. Hvitvin gir en ganske annen tankens klarhet enn rødvin, er De ikke enig?

-- Ser man det! Skål! Det var virkelig ytterst imøtekommende av Dem å ville dele denne utsøkte drikk med meg. Tilgi meg at jeg blir en smule personlig, men jeg kan ikke unngå å fascineres av Deres bleke og tankefulle ansikt ... Jeg håper De ikke finner det utilstedelig at jeg spør hva de beskjeftiger Dem med? Er De forfatter! Nei, nå har jeg aldri ... Men det ante meg, min herre, det ante meg. Tro meg når jeg røber hva jeg sa til meg selv idet jeg sto der borte ved søylen og speidet etter et ledig bord ... der sitter en åndens mann som man kan føre en givende passiar med, sa jeg til meg selv. Det kunne jeg lese på Deres vakkert hvelvede panne. Man kan nemlig alltid lese folks karakter på pannen, det lærte jeg av min mor. Og så viser det seg at De er forfatter! Det var virkelig morsomt. Jeg vil betro Dem at jeg følte behov for åndelig selskap i aften. Mitt nervesystem er sensibelt, tilgi meg at jeg blir så personlig, men det var virkelig befriende å treffe Dem ... som sagt, mine nerver kan være nokså labile, og det skjer ofte på denne tiden av døgnet at jeg føler meg litt tungsindig, ikke minst nå i den mørke årstid. Og De vet nok hva Predikeren sier: Gi vin til den som er bedrøvet i sjelen! Skål!
Tenke seg til at De virkelig er forfatter ... Tør jeg være så fri å spørre hva De har skrevet? Ja vel? Den har jeg dessverre ikke lest ... meg til forkleinelse, naturligvis. Og på et så udmerket forlag ... Men nå har jeg merket meg tittelen og ser frem til å stifte nærmere bekjentskap med Deres litterære verk. Hva sier De? Er De allerede i gang med neste bok! Slik skal det være, ung mann! La oss utbringe en skål for Deres videre karriere!

-- Men hør nå ... ja, jeg vet godt at jeg nå blir aldeles urimelig personlig og påtrengende -- De må virkelig ikke ta det ille opp -- men jeg simpelthen må betro dem at jeg selv ønsket å bli forfatter en gang. Jeg var ganske ung den gang, omtrent på Deres alder, og jeg følte at jeg hadde en åre. Ja, jeg gjorde virkelig det. De vil ikke tro hvordan alt kom til meg -- idéer, setninger, underlige innfall og løsrevne replikker -- jeg noterte som en gal. Jeg kjøpte bunkevis av disse nydelige små skinninnbundne notisbøkene fra Deutsche Papierhandlung i Köln -- De kjenner dem sikkert. Men det hendte selvfølgelig også at jeg ikke hadde noen notisbok for hånden og måtte notere på det som bød seg, små løse lapper, aksjebrev, baksiden av hotellregninger, servietter, innpakningspapir ... endog ... De vil ikke tro det ... endog på toalettpapir. Ubrukt, selvfølgelig. De aner ikke hva jeg har skrevet på toalettpapir i årenes løp. Men jeg spør Dem -- hva skal man gjøre? Hva skal man gjøre når man sitter der i et ytterst privat ærend, hensunket i tanker og inspirasjonen plutselig kommer over en? Minutter senere kan jo det hele være glemt. Jeg gjorde for øvrig den erfaring at hårdt toalettpapir langt er å foretrekke til å notere på, mens jeg når det gjelder toalettpapirets egentlig formål, foretrekker det myke. Men nok om det.
De vil ikke tro som jeg kunne uttrykke meg den gang. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg karakteriserer denne perioden som en eneste lang fest. En ordets fest! Men nå skal De høre -- da jeg på denne måten hadde notert som en gal i flere år, måtte jeg jo til slutt foreta meg noe med det. Jeg syntes rett og slett jeg hadde et ansvar for å la offentligheten få del i mitt verk. På dette tidspunkt hadde jeg fjorten pappkasser med notater -- min samlede litterære produksjon. Hvor mange tusen ord jeg hadde skrevet, er det ingen som vet. Tolv hundre notisbøker! Samt alle de løse lappene. Dem hadde jeg forresten buntet hardt sammen ved hjelp av en syltepresse og bundet hyssing rundt.
Så var øyeblikket inne, min unge mann -- jeg ville finne en forlegger! Jeg måtte leie flyttefolk for å få det hele med meg, og så dro jeg til et velrenommert forlag i München.

-- Nå har jeg den filosofi, min unge mann, at førsteinntrykket slett ikke er uten betydning når man skal fremstille seg i slike sammenhenger. Én ting er at man som den største selvfølge skal fremstå velsoignert og dannet, men jeg fant i tillegg på at siden dette så å si bokstavelig talt var min inntreden i det litterære liv, en inntreden jeg ikke et øyeblikk tvilte på ville få varig betydning for den tyske litteratur -- hvorfor skulle jeg tvile på det? -- så kom jeg på den etter min mening glimrende idé at jeg ville gjøre denne inntreden så effektfull som mulig, ja, rett og slett gi den en dramatisk schwung, om De forstår.
Jeg trådte derfor inn på forleggerens kontor, tett fulgt av flyttefolkene med pappkassene, slo ut med den høyre armen i en nøye gjennomtenkt, men ikke desto mindre dramatisk og festlig gest, og utbrøt: «Glem unge Werthers lidelser!»
Synes ikke De også at det var en festlig entré? «Glem unge Werthers lidelser!» ropte jeg av mine lungers fulle kraft. Ikke så å forstå at jeg tok mål av meg til å bli en ny Goethe, men jeg er av den formening at enhver tid har sitt geni, og jeg synes ikke man skal sette sitt lys under en skjeppe, nei, det synes jeg virkelig ikke.
Kan De forresten si meg hva en skjeppe er for noe, unge mann? Ikke det? Nei, det ante meg nok. Men fortvil ikke, som de gamle romere sa -- ja, hva sa ikke de gamle romere! -- men det er en annen historie. Jo, en skjeppe er et kar, forstår De, et stort målekar, og hvis man setter sitt lys under et stort kar, da ikke bare skjuler man lyset slik at en selv og andre ikke lenger har noen glede av det, men -- og merk Dem det, unge mann -- før eller siden slukner jo lyset helt. På grunn av oksygenmangelen, naturligvis, men det tar bort litt av poesien, synes jeg, å blande fysikk opp i denne ellers så gripende metafor. Men dette var en digresjon, en omvei. Beklager. Rent bortsett fra -- hvor nyttige kan ikke omveiene være, også i overført betydning. Nå vel. La oss vende tilbake til forleggerens kontor.
Vet De hva som skjedde? De vil ikke tro det -- det skjedde ingen ting. Forleggeren gløttet knapt opp, bare fortsatte å lese i noen tilfeldige papirer han satt med i hånden, flyttefolkene ble stående rådløse bak meg med pappkassene i hendene, og jeg selv -- ja, mitt muntre utrop og min dramatiske gest ble nærmest klippet av i løse luften. Det inntraff rett og slett den fullkomne, og for meg ytterst penible, stillhet.
Omsider la forleggeren papirene fra seg, tok brillene av nesen og spurte ganske tørt, som om ingenting skulle ha hendt: «Hva behager?»
Ja, det var nettopp det han sa. «Hva behager?» sa han. Og kan De gjette hva han deretter sa? Nei, det kan De selvfølgelig ikke, men nå skal jeg fortelle Dem det -- jo, han sa: «Sett pappeskene der borte. De skal få høre fra oss.»
Og deretter et kort adjø. Det var det hele.

-- Det ble ikke til noe. De har gjettet det allerede, ikke sant? Det ble ikke til noe. Men skulle kanskje tro det var en fordel å være baron -- et godt navn, forbindelser og så videre ... Overhodet ikke. Forleggeren trodde visst jeg skriblet litt i ny og ne for å få tiden til å gå. Han hadde ikke engang gjort seg den umaken å lese gjennom manuskriptet. Det ville da også ha vært litt av en jobb, jeg innrømmer det, men har man ikke krav på å bli tatt alvorlig? Skal det brukes mot en at man er baron?
Så kom da den sorgens dag da jeg måtte avhente mitt litterære verk og bringe det hjem igjen. Men tro endelig ikke at jeg ga meg uten sverdslag! -- Dette må det da kunne lages en bok av, sa jeg.
-- En bok? spurte forleggeren og stirret først på meg og så på de fjorten pappkassene -- det var bare én av dem som overhodet var åpnet.
-- En bok? gjentok han. -- Av det der?
Og så lo han, min gode mann. Han brast i en rasende og hemningsløs latter, han lo slik ingen forlegger har ledd hverken før eller siden i hele den tyske litteraturhistorie!

-- Skal vi drikke ut? Jeg er Dem evig takknemlig for at De ville høre på meg. Det aner virkelig ikke hvor givende det var å treffe Dem. Hold endelig frem som De stevner ... jeg vil tro De har alle muligheter. Tillat meg et profesjonelt lite råd: Bare hovedsetninger. Et umulig bud å holde, som alle bud, men likevel. Og glem nå ikke paraplyen, det er så utrolig fort gjort.

Et lite spørsmål til slutt: Baronens navn (som er inspirasjonskilden til denne beretningen) er hentet fra en meget kjent bok i verdenslitteraturen. Hvilken?

1. november 2016

Bøkenes sanselighet

Det er noe med de sanselige sidene ved papirbøker, ikke sant? Duften er en ting, både duften av nye bøker og av gamle. Man kan merke det med en gang bare man kommer inn i et rom med bøker - sansene blir pirret med en gang - synet, duften ... og så den taktile nytelsen ved å holde bøker i hånden ... vekten, størrelsen, hvordan den er å bla i, permens motstand når man åpner den, nytelsen av skinn mot huden hvis det er en gammel skinninnbundet bok ... boken nærmest som et levende vesen. Og som gjenstand - i beste fall en vakker gjenstand. Bøker man vil ha liggende fremme for å glede seg over dem. Alt sammen helt ukjent for den digitale verden.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...