aroundbooks

aroundbooks

17. april 2017

Havboka

Jeg leser nå Havboka av Morten Andreas Strøksnes.  Kritikerprisen og Brageprisen for 2015. Alle de begeistrede omtalene og anmeldelsene gjorde meg nysgjerrig på denne boka. Og for en bok! Forlaget Oktober presenterer den slik: To menn i en liten båt. Et monster i havdypet under dem. Det er utgangspunktet for Havboka. Fra den lille øya Skrova i Lofoten undersøkes havet gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi. Hav er opphav, og rommer de utroligste livsformer. For forfatteren blir havet en rik kilde til forundring, nye innsikter og salte eventyr.
Utdrag fra anmeldser kan leses på Oktobers nettside HER.

Visste du at det var havet som forløste Rimbauds poesi? Eller at de norske havforskerne Michael Sars og sønnen Georg Ossian Sars var blant de første i verden som med vitenskapelig sikkerhet kunne fastslå at havdypene ikke er en livløs undervannsørken? Eller at eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnsen opprinnelig var godt i gang med en karriere som marinbiolog og havforsker før han ble en av Norges første forstmestere og en progressiv kraft innen norsk forvaltning av skoger og myrer? I Havboka får man vite så utrolig mye på mange felter. 

Et lite utdrag, livet i havdypene:

Dypet som vi inntil nylig trodde var dødt, yrer egentlig av liv. Det er stummende mørkt, men de fleste arter produserer selv lys, i alle tenkelige farger og varianter, for å lokke eller lure andre. Det blinker og gløder på dypet. Siden langt flere arter lever nede i mørket enn på landjorda, er denne typen språk, altså lyssignaler, den meste utbredte kommunikasjonsform på jorda. I mange soner, tusenvis av meter under overflaten, lever de mest absurde skapninger, som avgir glødende, blinkende, pulserende lys. Mange fisker, som dyphavsmarulken, har en stang som går i bue fra toppen av hodet, eller fra underkjeven, med en lykt i enden som dinger foran øynene. [...] En art blekksprut har store lysorganer på alle åtte armer, og når den jakter, kan alle lys blinke samtidig, slik at byttet må tro det blir angrepet av en enorm juledekorasjon. Om glassmaneten Atolla wyvillei! angripes, blinker den med tusenvis av blå lys, som et utrykningskjøretøy. 

Boka har et nydelig format, den faller godt i hånden både i format og vekt, og et uhyre smakfullt design av kanskje Norges fremste på dette feltet, nemlig Exil Design/Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg. Egil Haraldsen har også illustrert boka

15. april 2017

Ord for dagen

Av og til opnar eg ei bok. Av og til opnar boka meg.
Helge Torvund


 Richard Boyer, "A Good Book"

12. april 2017

11. april 2017

Ord for dagen

Å lese en bok handler om så mye mer enn å lese.

Maurice Sendak


"Reading a Book" av James Charles (1851-1906)

8. april 2017

Om formidling

Siste nummer av den norske utgaven av Le Monde diplomatique har et to siders oppslag om Stein Mehren, skrevet av kritikeren Espen Grønlie, i anledning utgivelsen av en samling av Mehrens essays: Her har du mitt liv. Utvalgte essays. Utvalg og etterord ved Eivind Tjønneland, Aschehoug, Oslo 2017.

Noe av det Grønlie skriver om Mehren, fikk meg til å tenke på all formidlingen som foregår i dagens litteratur. Jeg får jevnlig nyhetsbrev fra Litteraturhuset i Oslo med en lavine av arrangementer. Litteraturhus finnes det jo nå også andre steder. Det fortelles og leses og intervjues og bokbades og debatteres over en lav sko. Jeg tenker av og til tanken: Er dette blitt et sirkus? Handler det egentlig om litteratur, om leseropplevelsen, eller handler det mest om kjendiseri og salg? Er det bare et symptom på vår tids forbrukerkultur? Jeg vet ikke. Jeg går ikke på slike arrangementer selv, bortsett fra for et par år siden, på det lokale litteraturhuset (Skien), hvor jeg gikk for å høre på en av yndlingsforfatterne mine, Rune Christiansen. Det var interessant nok, men ga det meg noen større opplevelse av å lese bøkene hans? Nei. For å si det brutalt: Jeg ser ingen grunn til å blande forfatterens person inn i min opplevelse av kunstverkene hans.

Og nå siterer jeg fra Grønlies artikkel om Mehren:

Selv for essayisten Mehren er diktningen det sentrale. Og diktningen er i sitt vesen grunnleggende uparafraserbar: Den lar seg ikke gjengi med andre ord, og slett ikke i hverdagsspråk. Som det heter i den eminent titulerte "Den menneskeligste artikkelen jeg har skrevet på lenge" fra 1975, der Mehren går til angrep på de som vil ha ham til å snakke om seg selv, som om mennesket "bak diktningen" var det interessante: "Og jeg, som har gitt meg selv nettopp i diktene. Det er der jeg er."
    Å skulle prate om seg selv som dikter vil bare foranledige hule fraser. Likevel er det dette Mehren talløse ganger blir bedt om, skriver han, her med adresse til en programleder for Skolefjernsynet: "Det du vil, er at diktets lyn og den menneskelige forferdelse dette lyn avslører og dekker over - du vil at dette lyn skal utlades i alminnelige vendinger og løst, tomt prat. All denne formidling som TV og radio pakker sitt stoff i, kastrerer, ødelegger og alminneliggjør enhver virkelighet som er virkelig."
     Det er ikke slik at Mehren ikke vil lese opp sine egne dikt. Snarere er det det eneste han ber om - å få "slynge" diktene ut i eteren,, til "et hvilket som helst ubeskyttet hjerte som våger å ta imot". Men nei, det hele skal "anrettes" og "uskadeliggjøres". Nok en gang er formidling er skjellsord.

Jeg er tilbøyelig til å mene det samme. Jeg skyr i hvert fall all den formidlingen som preger bokbransjen i våre dager. Når jeg leser en bok, inngår jeg en kontrakt med boken om å forholde meg til den som det kunstverket den er, om å la den virke på meg i kraft av seg selv, og bare det. 


1. april 2017

Lesing, klassisk stil

God papirbok i fanget. Eg seier ikkje meir.
Helge Torvund


Maleri: "Lesande ved omnen" (1961) av Oksana Dmitrievna

28. mars 2017

‘And Then the Murders Began’

En dille på FB og andre nettsteder nå, er å ta første linje i en engelsk bok og så tilføye setningen
‘And then the murders began’ etterpå. Det kan bli utrolig morsomt.
Jeg tok den første og beste boka på skrivebordet, som var Virginia Woolfs Jacob's Room.

"So of course," wrote Betty Flanders, pressing her heels rather deeper in the sand, "there was nothing for it but to leave." And then the murders began. 

Heldig for henne at hun kom seg unna i tide!

27. mars 2017

Gjensyn med Brideshead

Ny norsk oversettelse av Evelyn Waughs klassiker Gjensyn med Brideshead. Forlagets omtale:
I Gjensyn med Brideshead skuer Evelyn Waugh bakover til en gyllen tidsalder i England, før den andre verdenskrig, og forteller historien om Oxford-studenten Charles Ryders livsomveltende møte med den dekadente Sebastian Flyte og hans dypt katolske familie. På det fornemme godset Brideshead trer Sebastian inn i en verden der plikt og lyst og åndelig tro og verdslig tilfredsstillelse er i konstant konflikt.
Gjensyn med Brideshead er en fascinerende og nådeløs skildring av det privilegerte aristokratiet i mellomkrigstidens England.
Romanen ble gitt ut på norsk første gang i 1950, under navnet Gjensyn med fortiden, og foreligger med dette i Johanne Fronth-Nygrens nyoversettelse. Oversetteren har også skrevet etterord til utgivelsen.
Inngår i serien Gyldendals moderne Klassikere.
«Glimrende nyoversettelse viser vei i kompleks klassiker.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten

 

 Og ekstra hyggelig er det jo å få boka i posten fra oversetterkollega Johanne Fronth-Nygren fordi jeg hjalp henne med den katolske terminologien.Og god timing for en som ser på den engelske serien "Hotel Halcyon" på NRK1 på søndager!

Bare for å ha sagt det



De fleste mennesker, og dette er min påstand, de fleste mennesker vil ha dikt som forteller dem noe de vet fra før, og forteller det på en vakker måte, "ja, akkurat sånn er det" og "ja, det var fint sagt". Jeg vil ikke det. Jeg vil ha dikt jeg ikke forstår, dikt som gjør meg urolig, dikt som sier noe jeg absolutt ikke har hørt før, på en måte jeg aldri har sett før, dikt som gjør meg målløs over hva det går an å gjøre med språket, dikt som fører verden videre, i hvert fall min verden, dikt som vekker motvilje i meg, dikt som ufordrer det jeg tror jeg vet om språk, erkjennelse og livet selv.


 Vanessa Bell: Quentin Bell reading.
Vanessa Bell, født Stephen (1879-1961), engelsk maler og interiørarkitekt, medlem av Bloomsbury-gruppen og søster av Virginia Woolf.

24. mars 2017

Ja, hvem opplever ikke det?

Av og til, når ein slår opp tilfeldig i ei bok, vert ein fanga inn.
Helge Torvund 



Illustrasjon av Coles Phillips (1889 - 1927)

23. mars 2017

Fra en boksamlers liv



Det store, gamle huset mitt bærer sterkt preg av et liv med bøker. Jeg har bøker fra tre generasjoner tilbake, og fra hele mitt eget liv, fra barndommens bøker og til i dag. Nå er jeg jo ikke bare boksamler, som forfatter og oversetter jobber jeg også med bøker. Det i seg selv genererer ganske mange bøker, i tillegg til alle jeg anskaffer som lesende og litteraturinteressert privatperson. I prinsippet kaster jeg ikke bøker, men i praksis er det ikke til å unngå.
     Forleden dag måtte jeg rydde ut av en bokhylle i gangen i andre etasje på grunn av noe arbeid som skulle gjøres i huset. Dermed ble jeg nødt til å se grundig på hva jeg egentlig hadde i den hylla. Der viste det seg å være mye av det jeg kaller «slagg», for eksempel bøker anskaffet i forbindelse med et eller annet bokprosjekt eller oversettelse, som nå ikke har verken interesse eller verdi lenger. Jeg la dem i bunker på gulvet – det ble vel et par hundre bøker. Dette frigjorde hylleplass, så da bokhylla kom på plass igjen og jeg skulle sette inn bøker, ble det en del omplassering og nyordning. Det kan være morsomt og nyttig – man får se hva man har, man får et gjensyn med bøker man nesten hadde glemt at man hadde.
     Et par dager etter angret jeg på noen av bøkene jeg hadde kastet, så jeg gikk gjennom bunkene på gulvet og plukket ut ti-tyve bøker som ble beholdt. Noen av dem klassikere på sitt område, som A.S. Neill: Spørsmål om Summerhill, Pax forlag 1967. A.S. Neill var en revolusjonerende pedagog, og hans prinsipper, slik de ble praktisert på Summerhill, skolen han grunnla, var gjenstand for mye debatt og interesse på den tiden. En annen bok som ble beholdt, var Harald Ofstad: Vår forakt for svakhet. En analyse av nazismens normer og vurderinger. En bok som vakte stor oppmerksomhet da den kom ut i 1971, og som jeg tror kan karakteriseres som en klassiker.
     Når man skal kaste bøker, gjelder det å gjøre de rette vurderingene. Jeg tror jeg er ganske flink til det. Jeg har ingen interesse av verken Neills eller Ofstads bok akkurat nå, men de var viktige og omtalte bøker i sin tid, og kan derfor ha verdi for ettertiden.
     Som et apropos til dette kan jeg nevne NAFs veibok fra 1930, et verdifullt innslag i det lille «automobilmuseet» mitt – et vitrineskap med bilder, gjenstander, bøker og modellbiler med familiens bilhistorie som tema. Denne veiboka er en arv etter farfar. Tenk om han eller faren min på et eller annet tidspunkt hadde tenkt at «denne boka kaster vi, den er jo for lengst utdatert»? Da hadde ikke jeg hatt det klenodiet som den utgjør for meg. Likeledes med Motorvognloven 1926. Og ikke minst oldefars bøker med private innbindinger. Og mine egne barnebøker. Alt dette kunne vært kastet, men eksisterer den dag i dag, som verdifulle skatter for meg.
     Da jeg fikk ryddet inn i den tomme hylla igjen, som nå altså var mange bøker tommere, selv om jeg måtte revidere noen av mine kaste-avgjørelser, var det en hel ledig hylle til overs, som jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med. Ikke at jeg har mangel på bøker – all bokhylleplass er for lengst sprengt, jeg har bøker liggende i bunker på gulvet. Men det skulle være orden og system i denne hylla. Mens jeg drev og funderte på hva jeg skulle fylle den opp med, ringte en fetter som skulle selge huset sitt og lurte på om jeg var interessert i å overta noen bøker. Jeg klarte jo ikke å si nei til det, selvsagt. Han hadde en del kartonger i garasjen, og jeg fylte bilen. De fleste av disse bøkene kommer til å havne hos Bokhuset i Drangedal, Norges største bruktbokhandel og kjær nabo til husmannsplassen vår i skogen. Men et par godbiter plukket jeg ut til meg selv, deriblant Dostojevskijs samlede i 29 bind! Jeg hadde bare fire-fem bøker i denne serien fra før, og har vært på stadig utkikk etter flere. Plutselig hadde jeg serien komplett! Og den passet på millimeteren i den ledige hylla i den «nyordnede» bokhylla på gangen! Det er i slike situasjoner man virkelig føler seg lykkelig som bokelsker og -samler. 

En titt inn i "automobilmuseet". Til venstre foran NAFs veibok fra 1930 og i midten Motorvognloven fra 1926, begge arv etter farfar. Til høyre NAFs og KNAs felles veibok fra 1949, kjøpt antikvarisk. Den har tilhørt Westye P. Egeberg, siste private eier av Bogstad gård. Bak ser vi en modell av en Austin drosje fra 1930 årene, og så noen minner fra min egen tid som drosjeeier i Oslo, et mekanisk Halda-taksameter (i min første tid som drosjesjåfør kjørt jeg faktisk en bil med et sånt taksameter, da jeg sluttet som drosjeeier hadde jeg et moderne dataanlegg i min egen bil! Et kvantesprant i teknisk utvikling.) Deretter en gammel drosjekvittering fra 1970-årene og min egen kjøreseddel for drosje og selskapsvogn, utstedt av Oslo Politikammer i 1985.

Den "nyordnede" hylla i gangen. Det er fortsatt en del ledig plass. Den brune raden er Dostojevskijs samlede, som passet på millimeteren! Egentlig skulle den stått nede i stua, hvor "hovedsamlingen" befinner seg i fastbygde bokhyller fra gulv til tak. Men der var det ikke plass i avdelingen for øst-europeisk litteratur (jeg har skjønnlitteraturen inndelt etter geografi/språk). Britisk litteratur har egen avdeling, det samme har amerikansk og irsk. Den engelskspråklige litteraturen er med andre ord inndelt etter geografi. All tyskspråklig litteratur er en egen avdeling, det samme er litteratur fra øst-europa, Sør-Amerika og Asia. Dansk og svensk har egne avdelinger. Dette systemet fungerer bra. Det store antallet bøker, jeg har aldri talt dem, men regner med rundt 6-7000 bind (noen i familien mener det er mer), gjør det nødvendig med system.


17. mars 2017

Ord for dagen

Den indre gleda over den overraskande gode formuleringa.
Helge Torvund

 Francine Van Hove (1942-), Lesende kvinne

16. mars 2017

Hvorfor oversettere er verdens beste venner

Å snakke med oversettere er noe ganske annet enn å snakke med for eksempel kritikere, forfattere, journalister eller politikere. Det er bedre, mye bedre. Hva kan det komme av? Kanskje av at oversetterne tilhører et mystisk, hemmelig selskap de muligens ikke engang selv er klar over at finnes?


 Les mer HER.




9. mars 2017

Litterære vesker

Disse og flere andre vesker med litterært motiv er få hos BAGatelleStudio på DENNE nettadressen.


6. mars 2017

Endelig tilhørte jeg de som leste bøker

"Da jeg fikk en e-post om at avisa The Guardian ville ha meg til å skrive en tekst om litteraturens frigjørende rolle i min barndom, ble jeg såret og skamfull, selv om meldingen burde ha vært en god nyhet. Selvfølgelig er det et flott tema, og mange av de forfatterne som betyr mest for meg, som James Baldwin, Simone de Beauvoir eller Didier Eribon, har skrevet om det med en styrke som komme til å fortsette å gjøre inntrykk på generasjoner av lesere. Men selv om de Beauvoirs barndom var svært ulik Baldwins, ligner ikke min egen på noen av dem: I min barndom var det ingen bøker. Foreldrene mine hadde aldri lest en bok i hele sitt liv, og vi hadde ingen bøker hjemme, ikke en eneste. For oss, så var en bok nærmest som et angrep: Den sto som et symbol på det livet vi aldri ville kunne få, livet til de som studerte, som hadde kompetanse og tid til å lese, livet til de som gikk på universitetet og som hadde et lettere liv enn oss.
     Skolen hadde kastet foreldrene mine ut av utdanningssystemet og dermed hindret dem i å ha tilgang til den legitime kulturen, i en alder der barn fra borgerskapet knapt hadde begynt på sine studier. Kulturen, skolesystemet, bøker - de hadde alle gitt oss en følelse av avvisning, de ville ikke ha noe med oss å gjøre. Til gjengjeld avviste vi dem tilbake. Kulturen forsømte oss - vi tok hevn. Vi hatet den. Spørsmålet om kronlogi, om rekkefølge, om hva som kommer først og hva som kommer etterpå, er et av de viktigste spørsmål for å forstå verden. Man må aldri si at arbeiderklassen avviser den legitime kulturen; det er kulturen som avviser arbeiderklassen, som dermed avviser den tilbake. Man må aldri si at arbeiderklassen er voldelig, men at arbeiderklassen rammes av vold hver eneste dag, og at de derfor reproduserer denne volden, for eksempel ved å stemme på Nasjonal Front. Dominansen kommer først, de dominerende er alltid ansvarlige.
     Jeg er mer bevisst enn andre på denne volden som litteratur og bøker kan representere, fordi jeg siden min barndom har brukt denne volden for å såre mennesker rundt meg. En rekke tilfeldigheter og fiaskoer gjorde at jeg endte opp på videregående, og deretter på universitetet, for å begynne å studere. Jeg var den første i min familie som gjorde det. I ukedagene bodde jeg på internat eller hos venner, og jeg dro bare hjem til foreldrene min i helgene. Så fort jeg kom hjem, satte jeg meg i sofaen med en bok som jeg, som oftest, bare lot som om jeg leste. Jeg ville vise familien min at jeg ikke var som dem lenger, at jeg ikke lenger hørte til samme verden, og jeg visste at en bok var det mest voldelige instrumentet jeg kunne bruke for å vise nettopp det.
     I dag føler jeg kun skam når jeg tenker på scener som disse; en skam over min egen brutalitet og arroganse. Men på den tida tenkte jeg ikke, jeg flyktet. Jeg var stolt over å sluppet unna min families sosiale miljø; jeg var dum og ufordragelig. Hver kveld endte nesten alle måltider med en krangel. Jeg snakket, og moren min avbrøt meg: Å, slutt å snakke som en bok, jeg trenger ikke dine formaninger. Hun sa det med en blanding av sinne, tristhet og avsky. Jeg, derimot, tok til meg disse setningene som om de var de vakreste komplimenter jeg noensinne hadde fått: Endelig tilhørte jeg de som leste bøker, og som snakket om den."

Édouard Louis i et essay i Klassekampen lørdag 4. mars.




Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...