Te med Luther

Denne bloggen handler om den skjønnlitterære lesingen min. At jeg regner det som min "egentlige" lesing, er et uttrykk for hvor høyt jeg verdsetter litteraturen som kunst. Men selvfølgelig leser jeg også andre ting, dvs. sakprosa. Som forfatter og oversetter, og i det hele tatt som et menneske som lever av og med bøker, forholder jeg meg til mange bøker i løpet av en dag. Poenget er at dette er stort sett bøker jeg bare slår opp i eller leser stykkevis og delt. Her en kveld tok jeg for eksempel frem en bunke hagebøker (jeg har et stort bibliotek, grovt regnet rundt 7000 bøker, eller kanskje mer) og bladde i dem med tanke på den nye vekstsesongen som nå bare er noen måneder unna. Jeg har store planer på husmannsplassen min og trenger inspirasjon. Og da jeg leste i Luther-biografien i går kveld, bladde jeg i en del av den katolske litteraturen jeg har (som aktiv katolikk har jeg noen hyllemeter med det òg).

Og det er for så vidt Heinz Schillings Luther-biografi dette innlegget skal handle om. Hvis noen hadde sagt meg at jeg skulle bli fullstendig oppslukt av den, ville jeg ha ledd. Men det er jeg altså blitt. Selvfølgelig er dette relevant for meg som katolikk - det er en viktig del av kirkehistorien det handler om.  Og så er det altså Luther-jubileum i år - 500 år siden han slo opp tesene sine på kirkedøren i Wittenberg. Det var for øvrig ingen krigserklæring, slik mange oppfatter det. Kirkedøren fungerte som oppslagstavle for akademia, og Luther (eller Luder som han ennå het da), innbød bare til debatt. Augustinermunken og pateren Martin Luder hadde på dette tidspunktet  ingen tanker om å skape en ny kirke, han ville bare reformere den som fantes, og som han selv var en del av, dvs den katolske kirke.

Det spesielle med Schillings bok er at han kombinerer seriøs historisk fagkunnskap med en svært lesbar fremstilling. I den norske utgaven har han fått utmerket hjelp av oversetteren, Eivind Lilleskjæret. Som med fagprosabøker flest, hadde jeg bare tenkt å bla litt i denne boken, lese litt om det mest sentrale i reformasjonen, men så ble jeg så trukket inn at jeg måtte begynne fra begynnelsen og lese fra perm til perm. Det er en murstein, så det tar litt tid, men det er både spennende og ikke minst uhyre lærerikt.

Derfor kommer jeg nå til å ta med sakprosa både i blogginnlegg og i leselistene (venstre marg) når det er bøker som opptar meg, og som jeg leser i sin helhet.

PS I Klassekampens bokbilag på julaften hadde Tom Egil Hverven en stor artikkel om denne boken.