aroundbooks

aroundbooks

12. februar 2017

Blindgang



Jeg har lest krim. Siden jeg i prinsippet ikke leser krim, er det nesten som å tilstå en forbrytelse, for å holde meg til sjangeren. I DETTE tidligere innlegget forklarer jeg hvorfor jeg ikke leser krim.
Men så skulle jeg et par dager på sykehus, og der passer det ikke med tung litteratur for å fordrive tiden. Derfor kjøpte jeg en av Jørn Lier Horsts nyere bøker; Blindgang. Valget var alt annet enn tilfeldig – JLH er den norske krimforfatteren jeg har lest mest av. Han skriver godt, og handlingen foregår i for meg kjente strøk. Det er noe traust og troverdig over skildringene av politimannen Wisting og mysteriene han løser. Det med troverdigheten skulle bare mangle, siden forfatteren selv er en erfaren politimann og kriminaletterforsker.
Blindgang følger et kjent mønster – Wisting oppklarer et nærmest uløselig mord, godt hjulpet av sine nærmeste medarbeidere. Han møter motstand hos politiledelsen, men holder stedig på sitt når intuisjonen og erfaringen forteller ham at han har rett. Parallelt følger vi Wistings privatliv som enkemann og far til to voksne barn, især datteren Line, som er journalist i VG, og som på en eller annen måte blir innblandet i sakene faren jobber med. Så også i denne boken.
På en måte er det som om handlingen snegler seg av sted, men spenningen bygges opp, og løsningen gir ikke seg selv før Wisting omsider klarer å samle de mange løse og til dels sprikende trådene. Underveis har han kommet med sine vanlige hjertesukk over hvordan politiarbeidet og samfunnet og kriminaliteten har forandret seg i de årene han har vært politimann.
Jeg sa at JLH skriver godt, samtidig som jeg tidligere har sagt at krim ikke er litteratur ut fra mine premisser. Det lyder selvmotsigende, men når jeg leser JLH, forventer jeg ikke at det skal være Thomas Mann eller Rune Christiansen for den saks skyld. Og vurdert på egne premisser, skriver JLH altså godt. Veldig godt. Han har et effektivt, konkret og ujålete språk. Slik en dyktig tegner kan fange en scene i et kjapt riss, gjør JLH det samme med ord. Det gjelder natur, mennesker, situasjoner, handlingsforløp. Til slutt har Wisting klart å trosse all motstand fra ledelse og kolleger i et annet politidistrikt, og de slemme får svi. Men dit har det vært en lang og spennende vei, så vel for personene i boka som for leseren.

VGs anmelder var ikke helt fornøyd, slik du kan lese HER. "Det er vel og bra med gjenkjennelighet i krimlitteraturen, men denne gangen har jeg en følelse av at Horst har gjenbrukt egne og andres grunnmotiver og litterære grep mer enn han egentlig har skapt noe virkelig nytt", sier anmelderen blant annet. Men bortsett fra den programatiske dramatikken med at datteren Line havner i en farlig situasjon mot slutten, som JLH virkelig har brukt altfor mye - hvordan og hvorfor skulle JLH "fornye" seg? Kritikken kan like gjerne snus på hodet: JLH er en jevn forfatter. Man vet hva man får, og for min del var denne boka et trivelig gjensyn med kjent språk og kjente omgivelser, og perfekt for de to dagene på sykehuset. Jeg må faktisk også innrømme at jeg ble fristet til å lese meg opp på JLH, for jeg tror jeg har en lakune på 2-3 bøker.

Ingen kommentarer:

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...