aroundbooks

aroundbooks

6. mars 2017

Endelig tilhørte jeg de som leste bøker

"Da jeg fikk en e-post om at avisa The Guardian ville ha meg til å skrive en tekst om litteraturens frigjørende rolle i min barndom, ble jeg såret og skamfull, selv om meldingen burde ha vært en god nyhet. Selvfølgelig er det et flott tema, og mange av de forfatterne som betyr mest for meg, som James Baldwin, Simone de Beauvoir eller Didier Eribon, har skrevet om det med en styrke som komme til å fortsette å gjøre inntrykk på generasjoner av lesere. Men selv om de Beauvoirs barndom var svært ulik Baldwins, ligner ikke min egen på noen av dem: I min barndom var det ingen bøker. Foreldrene mine hadde aldri lest en bok i hele sitt liv, og vi hadde ingen bøker hjemme, ikke en eneste. For oss, så var en bok nærmest som et angrep: Den sto som et symbol på det livet vi aldri ville kunne få, livet til de som studerte, som hadde kompetanse og tid til å lese, livet til de som gikk på universitetet og som hadde et lettere liv enn oss.
     Skolen hadde kastet foreldrene mine ut av utdanningssystemet og dermed hindret dem i å ha tilgang til den legitime kulturen, i en alder der barn fra borgerskapet knapt hadde begynt på sine studier. Kulturen, skolesystemet, bøker - de hadde alle gitt oss en følelse av avvisning, de ville ikke ha noe med oss å gjøre. Til gjengjeld avviste vi dem tilbake. Kulturen forsømte oss - vi tok hevn. Vi hatet den. Spørsmålet om kronlogi, om rekkefølge, om hva som kommer først og hva som kommer etterpå, er et av de viktigste spørsmål for å forstå verden. Man må aldri si at arbeiderklassen avviser den legitime kulturen; det er kulturen som avviser arbeiderklassen, som dermed avviser den tilbake. Man må aldri si at arbeiderklassen er voldelig, men at arbeiderklassen rammes av vold hver eneste dag, og at de derfor reproduserer denne volden, for eksempel ved å stemme på Nasjonal Front. Dominansen kommer først, de dominerende er alltid ansvarlige.
     Jeg er mer bevisst enn andre på denne volden som litteratur og bøker kan representere, fordi jeg siden min barndom har brukt denne volden for å såre mennesker rundt meg. En rekke tilfeldigheter og fiaskoer gjorde at jeg endte opp på videregående, og deretter på universitetet, for å begynne å studere. Jeg var den første i min familie som gjorde det. I ukedagene bodde jeg på internat eller hos venner, og jeg dro bare hjem til foreldrene min i helgene. Så fort jeg kom hjem, satte jeg meg i sofaen med en bok som jeg, som oftest, bare lot som om jeg leste. Jeg ville vise familien min at jeg ikke var som dem lenger, at jeg ikke lenger hørte til samme verden, og jeg visste at en bok var det mest voldelige instrumentet jeg kunne bruke for å vise nettopp det.
     I dag føler jeg kun skam når jeg tenker på scener som disse; en skam over min egen brutalitet og arroganse. Men på den tida tenkte jeg ikke, jeg flyktet. Jeg var stolt over å sluppet unna min families sosiale miljø; jeg var dum og ufordragelig. Hver kveld endte nesten alle måltider med en krangel. Jeg snakket, og moren min avbrøt meg: Å, slutt å snakke som en bok, jeg trenger ikke dine formaninger. Hun sa det med en blanding av sinne, tristhet og avsky. Jeg, derimot, tok til meg disse setningene som om de var de vakreste komplimenter jeg noensinne hadde fått: Endelig tilhørte jeg de som leste bøker, og som snakket om den."

Édouard Louis i et essay i Klassekampen lørdag 4. mars.




Ingen kommentarer:

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...