aroundbooks

aroundbooks

1. mars 2017

Nytt fra Jørn Lier Horst


Jørn Lier Horst på Facebook i dag:



Pocketutgaven av "Når det mørkner" inneholder også den første boken om William Wisting: "Nøkkelvitnet" fra 2004

Når det mørkner er så langt den siste boken om William Wisting. Nøkkelvitnet er den første. I den nye pocketboken får du begge historiene.
Jeg begynte å skrive Nøkkelvitnet senhøsten 2001. Den ble utgitt første gang i februar 2004. Siden har den blitt trykket i til sammen 25 opplag.
Når jeg tar den fram og blar i den i dag, opplever jeg den som en relativt enkel kriminalroman, både i språket, formen og tonen – men jeg finner også deler som jeg er veldig godt fornøyd med.
Boken har en spesiell forhistorie. Den er basert på et av de mest bisarre og brutale drapene i nyere norsk kriminalhistorie, nemlig drapet på den 71 år gamle enkemannen Ronald Ramm i 1995. Selv var jeg en ung og nyansatt politikonstabel på den tiden, og Ramms enebolig på Rødberg, midt mellom Larvik og Stavern, var det første drapsåstedet jeg var på. Det bar preg av at det hadde foregått en kamp der, en kamp på liv og død som hadde rast fra rom til rom, til den endte i yttergangen, der Ramm ble funnet ihjelslått.
Undersøkelsene på åstedet viste at den eller de som drepte Ramm, ikke brøt seg inn. Alle vinduer, dører og låser var uskadde. Det betyr at Ronald Ramm trolig selv åpnet for drapsmannen.
Huset var endevendt, som om gjerningsmannen hadde lett etter noe. Skuffer og skap var åpnet og innholdet dratt ut. Smykkeskrin var brutt opp og madrassen skåret i, men det kunne ikke slås fast at noe var stjålet. Tvert imot lå lommeboken hans, med et større kontantbeløp, fremdeles framme, og safen i kjelleren var urørt. Det eneste som med sikkerhet kunne sies å være borte, var husnøkkelen, som drapsmannen hadde brukt da han lukket døra og låste etter seg.


Originalutgaven av "Nøkkelvitnet" fra 2004

Da Nøkkelvitnet ble utgitt nesten ti år senere, var drapssaken fremdeles uløst. Min tanke var at bokutgivelsen kunne gi fornyet oppmerksomhet til den gamle drapssaken, og at noen som visste noe, kunne stå fram og fortelle. Det skjedde også. I etterkant av utgivelsen kom det inn en rekke nye tips. Det førte til at saken ble tatt opp igjen til ny etterforskning, og vi vet nok mer i dag om hva som egentlig skjedde i 1995, enn det vi visste den gang. Men i skrivende stund har vi fremdeles ikke nok til å ta ut noen tiltale.
I Nøkkelvitnet har jeg selvsagt tatt meg store friheter, blant annet når det gjelder persongalleri, funn på åstedet og mulige mistenkte. Likheten med den virkelige saken er størst fram til Wisting forlater åstedet i kapittel 3. Men den avgjørende forskjellen på fiksjon og virkelighet er at i boken får du en løsning på drapsgåten. Jeg er for øvrig av den klare oppfatning at det, som i boken, ligger en annen forbrytelse i bunnen av mysteriet om Ronald Ramm.
Jeg hadde ingen planer om å skrive mer enn denne ene boken om William Wisting, men jeg likte fyren for godt til at jeg klarte å gi slipp på ham.
Jeg var opptatt av å skape en annerledes romankarakter enn dem jeg kjente fra før. Jeg ville ikke at han skulle være en ensom, alkoholisert etterforsker som løste drapssaker helt på egen hånd, slik heltene jeg hadde møtt i utallige kriminalromaner gjorde. Jeg ville ha en krimhelt som var mer lik den politimannen jeg kjente fra min egen arbeidsdag. William Wisting var en slik: en rettsindig og dyktig politimann, men først og fremst et godt og inderlig menneske.
Gjennom de ni påfølgende bøkene har Wisting utviklet seg og endret seg i takt med samfunnet. Han har sett på nært hold hvordan kriminaliteten har blitt grovere og mer profesjonalisert, og hvordan den har gjort oss mer utrygge. Samtidig som verden rundt ham har blitt mørkere, har Wisting blitt stadig mer desillusjonert. Jeg har på mange måter skrevet ham inn i et mørke.
Utgangspunktet for Når det mørkner var at jeg hadde lyst til å gå tilbake og finne ut hvor det startet, og hvordan William Wisting var den gangen, før den organiserte og brutale kriminaliteten vi ser så mye mer av i dag, gjorde sitt inntog. Derfor er handlingen lagt til begynnelsen av 80-tallet, den gang Wisting var en ung og nyutdannet politikonstabel.
Det jeg fant ut mens jeg skrev, var at noen sider ved Wisting var de samme, da som nå: han er like tålmodig og forståelsesfull, og har den samme drivkraften: den evige troen på at han vil lykkes. Den har alltid vært større enn frykten for å feile. Nettopp det har gjort William Wisting til den politimannen han er.
Og hvis du skulle lure: William Wisting har ikke løst sin siste sak. Jeg liker fortsatt fyren.

Ingen kommentarer:

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...